Import: XML-importering

2018-10-22T03:13:27Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1993-05-03
|Publisert=
LE-1993-01002
|Sammendrag=

|Stikkord=
Tvangsfullbyrdelse
|Saksgang=
Kongsberg namsrett Nr. 00124/93D førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01002 K.
|Parter=
Den kjærende part: 1. Roy og Astrid Hove. 2. Torild og Svein L. Kjønigsen. 3. Arne Moe. (Prosessfullmektig: Advokat Geir Knutsen, Sandvika) Kjæremotpart: 1. Raumyr Nord AS. 2. Egil Carlsen. 3. Reidun Irene Carlsen m.fl. (5 parter) (Prosessfullmektig: Advokat Torodd Frømyhr, Kongsberg).
|Forfatter=
Lagdommer Jan Martin Flod, formann, Lagdommer Mary-Ann Hedlund, Lagdommer Hilde Wiesener Haga
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1961-06-16-15/§2 Fylkeskommuneloven (1961)5-§2], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§15-1 Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§15-6 §15-6], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§403 §403], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§3-4 §3-4]
}}

Det ble avsagt slik kjennelse:

Saken gjelder midlertidig forføyning.

Roy og Astrid Hove, Torhild og Svein Kjønigsen, Arne Moe og Egil Brandsæter fremmet 26. mars 1993 begjæring om midlertidig forføyning for Kongsberg namsrett, med krav om at igangsatte byggearbeider på eiendommen gnr. 8215 bnr. 1 i Kongsberg skulle stanses.

Saksforholdet fremgår av namsrettens kjennelse, som det henvises til.

Ettersom begjæringen er inngitt i 1993 får tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 anvendelse.

Kongsberg namsrett avsa 1. april 1993 kjennelse med slik slutning:

1. Begjæring om midlertidig forføyning avvises.

2. Roy og Astrid Hove, Torild og Svein Kjønigsen, Arne Moe og Kjell Brandsæter dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til Raumyr Nord AS med kr 17000,- - kronersyttentusen,-.

Roy og Astrid Hove, Torild og Svein L. Kjønigsen, og Arne Moe har rettidig påkjært kjennelsen til lagmannsretten, og nedlagt slik påstand:

1. Kjæremotparten forbys under namstvang å fortsette den byggevirksomhet som nå finner sted på eiendommen Gnr. 8215, Bnr. 1 i Kongsberg kommune.

2. Kjæremotparten tilpliktes å betale sakens omkostninger for namsrett og lagmannsrett.

Kjæremotpartene har tatt til motmæle, og nedlagt slik påstand:

1. Kongsberg namsretts kjennelse av 5/4 1993 stadfestes.

2. Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

De kjærende parter har i det vesentlige anført:

Namsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er feil. I den avveining som skal foretas av hensynet mellom naboer etter naboloven §2, har namsretten feiltolket bestemmelsen.

Det er uttrykk for en uriktig vurdering når namsretten har funnet at de ulemper utbyggingen medfører er nødvendige følger av en forsvarlig økonomisk utbygging av eiendommen. Bebyggelsen som er i ferd med å bli oppført, består av en garasje i underetasjen, to hovedetasjer, samt en full loftsetasje som inneholder en egen boenhet. Dette er en så høy bebyggelse og en så kraftig utnyttelse at den er uakseptabel når naboene påføres såvidt store ulemper som her.

De kjærende parter var på det rene med at det ville bli en konsentrert utbygging av eiendommene på nedsiden av de kjærende parters eiendommer, men Roy Hove fikk fra alle instanser bekreftet at den planlagte bebyggelsen ikke ville ødelegge utsikten. De kjærende parter har rett til å stole på de opplysninger som slik er gitt selv om de skulle være uriktige, jfr. RG-1983-394.

Hensynet til naboene, i forhold til naboloven §2, er i det hele ikke vurdert av kjæremotpartene.

Namsretten har tillagt de økonomiske avveininger for stor vekt, jfr. [[Rt-1983-608]].

Utbyggingen er i strid med naboloven §2, og det er hensiktsmessig at byggeforbud nedlegges, og at de kjærende parter gis en kort frist for å reise søksmål.

Kjæremotpartene har i det vesentlige anført:

Namsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse er korrekt, og kjennelsen må bli å stadfeste.

Det er bare en etasje, samt loftsetasjen av bebyggelsen, som er under oppføring, som vil være synlig fra de kjærende parters eiendommer idet terrenget er sterkt skrånende.

Utbyggingen er ikke i strid med naboloven §2 idet denne verken er urimelig eller unødvendig. Den ulempe de kjærende parter påføres ligger innenfor rimelighetens grenser sett hen til bebyggelsen i området og reguleringsplanen.

Lagmannsretten skal bemerke:

Begjæringen om midlertidig forføyning knytter seg til byggetrinn II på eiendommen gnr. 8215 bnr. 1 i Kongsberg. Eiendommen er omfattet av byplan nr. 131 Raumyr Nord, og er regulert til konsentrert boligbebyggelse, med utnyttelsesgrad inntil 40 %. (Bebygget grunnflate av tomtearealet, inkludert uthus og garasjer.). Byggeprosjektet består av rekkehus, plassert i skrånende terreng, og de kjærende parters eiendommer ligger bakenfor, høyere opp i skråningen.

Byggetillatelse, på nærmere angitt vilkår, ble gitt 4. mars 1992. Ett av vilkårene var at husrekken måtte tilpasses den søndre husrekke, dvs. byggetrinn I. Da reviderte tegninger ble mottatt, resulterte det i at de prosjekterte garasjer måtte senkes noe i terrenget, hvilket igjen medførte at også boligrekken ble senket. Byggetillatelsen ble påklaget av naboene, bl.a. under henvisning til tap av utsikt samt at rekkehusene ville gi en trang og inneklemt følelse. Klagen ble ikke tatt til følge, og fylkesmannen i Buskerud bemerket i den forbindelse:

"Når det gjelder eiendommen Olavas vei 11 tilhørende Roy Hove, så er det på det rene at det er denne av de tre eiendommene som blir mest berørt av byggetrinn 2. Denne eiendommen ligger lavere i terrenget enn de to andre eiendommene, Olavas vei 13 tilhørende Torild og Svein L. Kjønigsen og Olavas vei 15 tilhørende Trude og Arne Moe.

Fylkesmannen vil i likhet med bygningsmyndighetene i kommunen peke på at avstanden, målt fra veggliv på Hove's bolighus til møne på den del av rekkehuset som ligger foran denne eiendommen, etter det opplyste, er på hele 18,5 m, noe som i ikke ubetydelig grad vil dempe inntrykket av det omsøkte byggs høyder og lengde.

Under henvisning til det overnevnte og de inntrykk en fikk under den avholdte befaring 29. januar 93, finner ikke fylkesmannen, i likhet med hovedutvalget for teknisk sektor, at de ulempene som eiendommen Olavas vei 11 påføres som følge av angjeldende byggeprosjekt, er så betydelige at det er grunnlag for å nekte omsøkte byggeprosjekt, eventuelt kreve at det senkes ytterligere i terrenget utover den senkingen på 1,0 m som allerede er foretatt.

Når det gjelder eiendommene til de to andre klagerne, Olavas vei 13 og 15, så ligger disse to eiendommene høyere i terrenget enn forannevnte eiendom, slik at ulempene for disse eiendommene når det gjelder tap av utsikt blir vesentlig mindre og ikke utover det som er påregnelig ut fra at naboeiendommen er regulert til konsentrert boligbebyggelse."

Fylkesmannens vedtak er fattet med hjemmel i plan- og bygningsloven bestemmelser med forskrifter, og er dessuten forankret i reguleringsplanen for eiendommen med tilhørende reguleringsbestemmelser. Vedtaket går således ikke inn på forholdet til naboloven, men lagmannsretten peker likevel på at det rettslige grunnlaget for fylkesmannens avgjørelse innebærer vurderinger av beslektet karakter.

I tillegg til den beskrivelse av sakens faktum som fylkesmannen har gitt, vises til namsrettens kjennelse, samt til fremlagt kartmateriale og fasadeskisse, der Roy og Astrid Hoves hus er inntegnet.

Lagmannsretten finner at det foreligger tilstrekkelige opplysninger i saken til å ta stilling til kjæremålet, uten å avholde rettsmøte, jfr. tvistemålsloven §403.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten.

I likhet med namsretten finner lagmannsretten at de kjærende parter ikke har sannsynliggjort noe krav som kan lede til at byggearbeidene må stanses inntil videre, dvs. inntil byggeprosjektets lovlighet er rettslig prøvet, jfr. kjæremålserklæringen side 3. Den ulempe byggeprosjektet påfører naboeiendommene ligger etter lagmannsrettens vurdering innenfor den tålegrense som naboloven §2 oppstiller.

Det dreier seg om et område med konsentrert boligbebyggelse, og de kjærende parters bolighus ble oppført for 4 til 5 år siden. Allerede den gang var reguleringsarbeidet på naboeiendommen i gang, og det var kjent for de kjærende parter at det ville komme boligbebyggelse på denne. At det da blir utarbeidet et byggeprosjekt med tett rekkehusbebyggelse, er påregnelig og kan verken betraktes som urimelig eller uturvande.

I et strøk som det aktuelle, finnes det videre å være påregnelig at bebyggelsen på naboeiendommer blir slik prosjektert at eksisterende bolighus på naboeiendommer blir berørt. Det må aksepteres at byggegrunn utnyttes effektivt selv om den nye bebyggelsen - sett i forhold til den eksisterende situasjon for naboeiendommene - resulterer i noen ulemper.

Lagmannsretten er enig med namsretten i det ikke er sannsynliggjort at tapet av utsikt som de kjærende parter påføres - særlig Roy og Astrid Hove - er i strid med naboloven §2. Noe utsikt tapes, men hensett til avstanden til rekkehusene, finnes ikke utsiktstapet å være særlig bastant. Av fasadeskissen fremgår at Hoves hus er lagt på kote 202, med kjøkkengulv på 202,8, mens rekkehusbebyggelsen har en sokkel lagt på 196 med mønehøyde 206. Det innebærer at utsiktstapet i det alt vesentlige bare rammer sokkeletasjen. Det forhold at det dreier seg om flere sammenkjedede rekkehusenheter, med byggehøyde ca 10 meter, finnes ikke å representere noen nevneverdig forsterking av ulempen. Avstanden til rekkehusene har en avdempende effekt i så måte. Ulempen finnes etter dette ikke å være urimelig. - Ettersom Hoves eiendom er den som berøres mest, blir konklusjonen den samme for de øvrige kjærende parter i saken.

Den omstendighet at de kjærende parter, ihvertfall Hove, angivelig skal ha fått gale opplysninger fra "alle instanser" om bebyggelsen på naboeiendommen, finnes ikke å kunne tillegges vekt. Det er ikke nevneverdig belegg for opplysningen, bortsett fra at en kommunal representant ved utplasseringen i marken, muntlig, skal ha uttalt at rekkehusenes takhøyde ikke ville overstige sokkelhøyden på Hoves hus. Noen nærmere opplysninger foreligger ikke, og det er følgelig ikke sannsynliggjort at det fra kompetent, ansvarlig hold er gitt en feilopplysning, som de kjærende parter med grunn har forholdt seg til. Under enhver omstendighet er ikke sannsynliggjort at de kjærende parter derved har kommet dårligere ut m.h.t. den ulempe de er påført. Lagmannsretten viser i denne sammenheng også til at to av de kjærende parter protesterte 4. september 1992 mot byggetrinn II straks etter å ha mottatt nabovarsel.

Lagmannsretten kan videre ikke se at det er av betydning i hvilken grad utbygger har overveiet hensynet til naboeiendommene ved prosjekteringen. Det avgjørende er resultatet, og under enhver omstendighet har hensynet til naboeiendommene vært trukket inn i forbindelse med byggesøknaden idet denne er behandlet etter regler og bestemmelser som også hensyntar nabointeresser der slike er sammenfallende med offentlige interesser. Lagmannsretten peker i denne sammenheng også på de vilkår som bygningsmyndighetene satte for byggetillatelsen, og som resulterte i at bebyggelsen ble senket ca 1 meter.

Retten er vidre enig i namsrettens vurdering m.h.t. at det ikke er sannsynliggjort at ulempen som er påført er unødvendig. En forsvarlig økonomisk utnyttelse av tilgjengelig tomtegrunn tilsier at nabointeresser i noen grad må vike, særlig i områder som det aktuelle. Lagmannsretten tilføyer at byggeprosjektet dessuten er noe nedjustert hva angår høyden i forhold til det opprinnelige prosjekt.

Etter dette har de kjærende parter ikke sannsynliggjort at byggeprosjektet er i strid med naboloven §2 idet ulempen byggeprosjektet påfører naboeiendommene verken er urimelig eller unødvendig.

Vilkårene for midlertidig forføyning er da ikke til stede, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §15-1 jfr. §15-6, første ledd, og namsrettens kjennelse blir å stadfeste så langt den er påkjært, dvs. i forhold til de parter som har angrepet kjennelsen. Ettersom namsretten feilaktig har benyttet formen avvisning, utformer lagmannsretten ny slutning forsåvidt gjelder pkt. 1 i kjennelsen. Namsrettens saksomkostningavgjørelse har lagmannsretten intet å bemerke til. Den blir derfor å stadfeste.

Kjæremålet har vært forgjeves og de kjærende parter tilpliktes, i solidum, å erstatte kjæremotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten idet det ikke foreligger noen særlig grunn som tilsier fritak, jfr. tvistemålsloven §180, første ledd jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §3-4. Omkostningene settes skjønnsmessig til kr 1000.-, og tilkjennes samtlige kjæremotparter, som i kjæremålssaken har vært representert av samme prosessfullmektig.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. Namsrettens kjennelse pkt. 2 stadfestes så langt det er påkjært.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler de kjærende parter i solidum til kjæremotpartene 1000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LE-1993-1002 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering