Import: XML-importering

2018-10-22T03:17:30Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1993-06-15
|Publisert=
LE-1993-01239
|Sammendrag=

|Stikkord=
Arbeisforhold
|Saksgang=
Moss namsrett Nr. 164/93 D - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01239 K.
|Parter=
Kjærende part: Reklame som Selger A/S (Prosessfullmektig: Advokat Ronald Pedersen, Jeløy) Kjæremotparter: 1. A 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Finn Haugen v/adv.fullm. Halstein S. Sjølie, Moss).
|Forfatter=
Lagdommer Gunvald Gussgard, formann lagdommer Egil F. Jensen, lagdommer Jan Villum
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§61 Arbeidsmiljøloven (1977) §61], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§15-6 Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-6], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-4/§33 Avtaleloven (1918) §33], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-4/§36 §36], [https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§57 §57], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§13-14 §13-14], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§15-2 §15-2], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§2-12 §2-12]
}}

Det ble avsagt slik kjennelse:

Saken gjelder krav fra to oppsagte arbeidstakere om rett til å stå i stilling inntil rettskraftig dom foreligger. Kravet er formulert som en begjæring om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven. B og A var ansatt som selgere i Reklame som Selger AS i Moss, i det følgende også omtalt som selskapet. De tiltrådte henholdsvis 6. januar og 4. mai 1992.

Mot slutten av 1992 ble klarlagt at selskapet var kommet i en vanskelig økonomisk situasjon og det ble arbeidet med sikte på å redusere antall ansatte. I den forbindelse ble blant annet avholdt et forhandlingsmøte 14. januar 1993 der tillitsvalgt C var tilstede. Den daglige leder fremsatte i møtet forslag om oppsigelse av B, A og en tredje person fra 1. mars 1993. Disse skulle i så fall gis valget mellom å slutte pr. 1. februar med full lønn for februar eller å få 25 % av salget i februar. I følge selskapet ga B og A positiv tilbakemelding om at de valgte å slutte med full lønn for februar.

Ved brev mottatt 27. januar 1993 ble B og A sagt opp fra sine stillinger med fratredelse den 28. februar s.å. Som årsak var angitt innskrenkninger i selskapet og at avtale om salgskrav ikke var oppnådd. Etter innvending fra de oppsagte ble siste del av begrunnelsen utelatt i en ny oppsigelse som ble levert neste dag.

De oppsagte møtte ikke på arbeid den 1. februar. Kort tid deretter henvendte de seg til advokat og forhandlinger ble krevet. Forhandlingsmøte ble avholdt den 17. februar. I møtet insisterte de oppsagte på retten til å stå i stillingene og varslet søksmål. Selskapet viste til at de ansatte hadde fratrådt den 1. februar, og ville ikke gi dem rett til å gå tilbake til arbeidet.

Den 25. februar 1993 fremmet B og A begjæring til Moss namsrett om at de skulle gis rett til å stå i stillingene inntil det forelå arbeidsrettsdom.

Uten forutgående muntlig forhandling avsa Moss namsrett 5. mars 1993 kjennelse med slik slutning:

B og A har inntil det foreligger rettskraftig dom rett til arbeid og lønn og rettigheter som arbeidstagere i "Reklame som selger AS".

Arbeidsrettslig søksmål må være reist innen 8 uker fra forhandlingenes avslutning.

I prosesskrift av 11. mars 1993 krevde selskapet at det skulle avholdes muntlig forhandling. Dette ble gjennomført den 25. mars da partene og tre vitner avga forklaring. Moss namsrett avsa deretter 5. april kjennelse med slik slutning:

1. Moss namsretts kjennelse av 5. mars 1993 stadfestes.

2. Reklame som Selger AS betaler til B og A saksomkostninger med kr 14950,- innen 14 dager fra kjennelsens forkynnelse.

Om sakens nærmere enkeltheter og partenes anførsler for namsretten, vises til namsrettens kjennelse og lagmannsrettens merknader nedenfor.

I tilsvaret i kjæremålsaken er opplyst at de oppsagte nå har reist arbeidsrettssak ved Sarpsborg byrett.

Reklame som Selger AS har rettidig påkjært kjennelsen til lagmannsretten både hva angår bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, og har i hovedtrekk anført:

Det er verken sannsynliggjort nødvendig forføyningsgrunn eller krav, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §15-2, alternativ b.

Kjæremotpartene har ingen rett til å gjeninntre i stillingene etter at de frivillig og uten forbehold valgte å fratre 1. februar med full lønn for februar, jfr. [[Rt-1988-583]]. De var deretter borte fra arbeidet inntil den 17. i samme måned, da de meddelte at de hadde ombestemt seg. På grunn av gjennomførte rasjonaliseringstiltak var stillingene da falt bort. Det er også gitt sluttattest som viser at siste arbeidsdag var 31. januar 1993.

Det er ikke grunn til å kritisere den kjærende part for eventuell manglende informasjon fra tillitsmannssystemet. Den kjærende part har initiert tillitsmannsordning, og dermed oppfylt sine plikter som arbeidsgiver.

Den tillitsvalgte (C) som ble valgt den 22. desember 1992, kan heller ikke bebreides. Det forelå en akutt økonomisk krise. Kjæremotparten hadde forstått situasjonen, og det var lite C kunne gjøre.

Den kjærende part har ikke på noe punkt overtrådt arbeidsmiljølovens bestemmelser med hensyn til krav til oppsigelse. En arbeidsgiver plikter forøvrig ikke å gi informasjon om arbeidsmiljøloven og lovens system. Noen slik plikt følger heller ikke av at kjæremotpartene ble stilt overfor et valg. De fikk god tid til å vurdere hvilket alternativ de skulle velge. Det presiseres at fratredelse var basert på motpartenes eget valg, og ingen avtale. At to fagforeningsmenn opprådte på arbeidsgiversiden skjerper ikke arbeidsgiverens plikt med hensyn til å opptre aktsomt og gi informasjon.

Etter kjennelsen i [[Rt-1988-583]] er det sentrale hvorvidt den oppsagte, når han fratrer, tar forbehold om å gjeninntre i stillingen. Kjæremotpartene tok ikke noe forbehold da de fratrådte den 1. februar, og den kjærende part hadde ingen foranledning til å regne med at de ville ombestemme seg ettersom de på det tidspunkt ikke hadde noen innsigelse mot oppsigelsene.

Kjæremotpartene ville få arbeidsledighetstrygd fra mars og dermed opprettholde 65 % av lønnen. Mulig økonomisk tap vil kunne kompenseres ved et eventuelt erstatningsbeløp, forutsatt at oppsigelsene kjennes usaklig. Følgelig foreligger det ingen nødvendig forføyningsgrunn.

Subsidiært anføres at tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd må få anvendelse. Selskapet var åpenbart teknisk konkurs. Arbeidsforholdene ville blitt meget vanskelige om kjæremotpartene skulle tillates å komme tilbake i den aktuelle situasjon. De øvrige arbeidsplasser ville i så fall bli satt i fare.

Den kjærende part stiller seg forøvrig - under henvisning til den omtalte kjennelse fra 1988 - tvilende til hvorvidt det er hjemmel for å la kjæremotpartene få gjeninntre. Etter §13-14 siste ledd i den nye tvangsfullbyrdelsesloven synes det som om lovgiver har tatt det standpunkt at krav om gjeninntredelse i stilling ikke kan tvangsfullbyrdes.

Den kjærende part har nedlagt slik påstand:

1. Moss namsretts kjennelse av 5. mars 1993 oppheves, og A og Bs begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. Reklame som selger AS tilkjennes saksomkostninger fra A og B.

Kjæremotpartene - B og A - har tatt til motmæle og i det vesentlige gjort gjeldende:

Lagmannsretten skal ta stilling til om de oppsagte har forpliktet seg til ikke å påberope seg sine rettigheter etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 om rett til å fortsette i stilling inntil det foreligger rettskraftig dom. Det er en misforståelse å bruke uttrykket "rett til å gjeninntre". Hvorvidt oppsigelsene er å anse som saklige skal i denne forbindelse ikke prøves. Heller ikke skal behandles hvorvidt arbeidsgiver har grunnlag for å begjære fratreden etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4.

Det er riktig at kjæremotpartene ble innkalt til et møte den 14. janaur 1993 av daglig leder og den tillitsvalgte. I møtet ble fremsatt tilbud om at de kunne arbeide med forhøyet provisjon i oppsigelsestiden eller slippe å arbeide i oppsigelsestiden. En tid etter møtet meddelte de at de valgte å ikke arbeide i oppsigelsestiden. Valget ble gjort fordi de trengte mer tid til å områ seg.

Hele prosessen foregikk muntlig. Orientering om hva tilbudet var ment å omfatte, ble ikke gitt, heller ikke ved senere møte den 28. januar. Kjæremotpartene oppfattet det hele som en ordinær oppsigelse uten spesielle vilkår om bortfall av lovbestemte rettigheter. Den tillitsvalgte, som var nyvalgt og ikke hadde kjennskap til bestemmelsen i arbeidsmiljøloven om retten til å stå i stilling, tok ikke ordet. Hun var forøvrig interessert i at oppsigelsene ikke rammet henne selv.

Allerede i begynnelsen av februar henvendte kjæremotpartene seg til advokat. Den 9. februar fremmet de krav om forhandlingsmøte. Samtidig ga de beskjed om at de ville benytte seg av sin rett til å fortsette i stillingene.

Hovedkravet i saken er kravet om å få fortsette i arbeid inntil det foreligger rettskraftig dom. Kravet knyttes til at arbeidsgiveren må følge en bestemt fremgangsmåte i oppsigelsessaker. Det er dette kravet som skal sannsynliggjøres. Spørsmålet blir derfor om arbeidstakerens rett etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 er bortfalt. Det er ikke tilfellet.

Partene inngikk avtale om at de oppsagte ikke skulle arbeide i februar. Derimot ble aldri inngått avtale som medførte at arbeidstakeren frasa seg sine rettigheter etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Det var heller ikke meningen fra kjæremotpartenes side, som den gang ikke kjente til innholdet i disse reglene. De oppfattet det som rimelig at arbeidsgiveren fristilte dem i oppsigelsestiden slik at de kunne se seg om etter annet arbeid og samtidig vurdere sakligheten av oppsigelsene.

Arbeidsgiveren har vært den kyndige part ettersom bedriften er ledet av fremstående fagforeningsskikkelser som presumtivt kjenner arbeidsmiljøloven bestemmelser. Arbeidsgiveren burde derfor forsikret seg om at motpartene forsto hva som angivelig ble lagt i tilbudet. Skriftlig avtale ble heller ikke inngått, jfr. kravet til skriftlighet i arbeidsmiljøloven §57 nr. 1. Foreliggende omstendigheter gir videre ikke holdepunkter for at 31. januar ble avtalt som fratredelsesdato. Subsidiært anføres at eventuelt løfte om definitivt å fratre 31. januar er å anse som tilbakekalt re integra. Allerede den 9. februar fikk den kjærende part beskjed om at motpartene ville kreve å få stå i stillingene. Den kjærende part hadde på det tidspunkt ennå ikke innrettet seg etter den nye situasjon. Nyansettelse var ikke foretatt.

Atter subsidiært hevdes at fastholdelse av mulig avtale som utestenger kjæremotpartene vil stride mot redelighet og god tro. Det sentrale er at kjæremotpartene befant seg i en villfarelse med hensyn til sine rettigheter etter arbeidsmiljøloven om hva tilbudet var ment å innebære. Avtalen må derfor settes til side etter avtaleloven §33. Samme lov §36 påberopes også, jfr. RG-1989-527. Det vil i tilfelle oppstå et vesentlig misforhold mellom de rettigheter de oppsagte fraskriver seg og den kompensasjon som gis.

Søksmål er nå reist for Sarpsborg byrett. Kjæremotpartene har ikke noe annet arbeid å gå til. Arbeidsledighetstrygden tilsvarer ikke full lønn. De vil derfor påføres vesentlig skade og ulempe dersom de ikke beholder retten til å fortsette i sine stillinger. Dette er for så vidt også en direkte konsekvens av det syn som ligger til grunn for arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Retten til å stå i stillingen er et bærende element i någjeldende prosessordning.

Etter dette er sannsynliggjort at det foreligger et hovedkrav og forføyningsgrunn.

Den kjærende parts henvisning til avgjørelsen i [[Rt-1988-583]] tilfører ikke næværende sak noe av betydning. Av saksforholdet i den tidligere saken fremgår at arbeidstakeren krevde å få gjeninntre etter at han i flere måneder hadde virket i ny stilling.

Det bestrides at kjæremotpartene skal ha godtatt at det forelå saklig grunnlag for oppsigelse. Forøvrig anføres at tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd ikke kan brukes som subsitutt for arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 hvoretter arbeidsgiveren har rett til å begjære fratreden. Nevnte bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven får derfor ikke anvendelse. tvangsfullbyrdelsesloven §13-14 siste ledd kan ellers ikke være til hinder for at arbeidstaker gis rett til å gjeninntre i stilling.

Kjæremotpartene har nedlagt slik påstand:

1. Moss namsretts kjennelse av 5. april 1993 stadfestes.

2. Reklame som selger AS betaler til B og A saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

En oppsagt arbeidstaker som bestrider sakligheten av oppsigelsen og reiser arbeidsrettssak, har i henholdt til arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 rett til å fortsette i stillingen inntil rettskraftig avgjørelse foreligger. Etter krav fra arbeidsgiveren kan retten imidlertid bestemme at den oppsagte skal fratre under sakens behandling.

Kommer spørsmålet om rett til å stå i stilling, eller adgangen til å gjeninntre i stilling, opp utenfor den situasjon som er omhandlet i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, vil den oppsagte i tilfelle måtte bygge kravet på ordningen med midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven. I rettspraksis finnes flere eksempler på at Høyesterett i prinsippet har åpnet for en slik begjæring, jfr. blant annet [[Rt-1982-1725]] og Sandvik i Lov og Rett 1991 502-504 (LoR 1991 502). Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er noe i veien for å begjære midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven i en situasjon som den foreliggende. Noen endring på dette punkt kan ikke ses tilsiktet ved innføringen av den nye tvangsfullbyrdelsesloven av 26. juni 1992 nr. 86, som forøvrig får anvendelse i den foreliggende sak under henvisning til §16-2. Hvorvidt §13-14 siste ledd er til hinder for å ta begjæringen til følge, er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til. Den som krever midlertidig forføyning må sannsynliggjøre at det foreligger et krav og en sikringsgrunn, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 sammenholdt med §15-2. Kravet i nærværende sak gjelder kjæremotpartenes rett til å stå i stilling inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse. Dette kravet må nærmere forankres i de spesielle reglene i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4.

I arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 brukes uttrykket "fortsette i stillingen". Det kan ikke være tvilsomt at forutsetningen for at arbeidstakeren skal få bli i stillingen er - i alle fall som det helt klare utgangspunkt - at han har holdt fast ved stillingen kontinuerlig fra oppsigelsestidspunktet. Har han selv valgt å avslutte arbeidsforholdet, vil han ikke kunne kreve å få komme tilbake før det i tilfelle foreligger endelig dom for at oppsigelsen er ugyldig, jfr. [[Rt-1988-583]]. I nevnte avgjørelse uttales at en arbeidstaker som har valgt å fratre uten å ta forbehold av noen art, og arbeidsgiveren heller ikke av andre grunner må forstå at arbeidstakeren regner med å kunne falle tilbake på sin rett etter §61 nr. 4 dersom forholdene skulle tilsi det, ikke kan ha krav på midlertidig å få tre inn i stillingen igjen.

Det er ikke omtvistet at kjæremotpartene valgte å benytte seg av tilbudet om ikke å arbeide i oppsigelsestiden. De møtte derfor ikke på arbeidet den 1. februar og de ble fraværende inntil de fremsatte krav om å få fortsette i stillingene. Lagmannsretten finner at kjæremotpartenes handlemåte må sidestilles med en fratredelse. Reelt krever de derfor å få gjeninntre i sine stillinger. Spørsmålet blir dermed om det foreligger omstendigheter som i henholdt til kjennelsen fra 1988 kan gi rett til gjeninntredelse.

Noe forbehold om gjeninntredelse ble ikke tatt. Slik saken foreligger opplyst for lagmannsretten er det heller ikke noe som tyder på at arbeidsgiveren forsto eller burde ha forstått at de eventuelt kunne tenke seg å påberope seg arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Den 27. januar 1993 - bare noen dager før fratredelsen - skrev kjæremotpartene et brev til arbeidsgiveren der de reiste innsigelse mot en del av begrunnelsen for oppsigelsene mottatt samme dag. I forbindelse med et møte dagen etter ble innvendingen tatt til følge og nye oppsigelsesbrev skrevet. På denne bakgrunn og sammenholdt med det faktum at kjæremotpartene var fraværende fra 1. februar som avtalt, måtte arbeidsgiveren ha grunn til å anta at de oppsagte verken ville bestride oppsigelsene eller påberope seg arbeidsmiljøloven §61 nr. 4.

Kjæremotpartene har vist til de omstendigheter som førte til at avtalen om at de ikke skulle arbeide i oppsigelsestiden kom i stand, særlig manglende informasjon om mulige konsekvenser av valget, og hevdet at avtalen ikke kan medføre at de har tapt retten til å stå i stilling etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Lagmannsretten er ikke enig i et slikt syn og skal om dette bemerke:

Den arbeidsgiver som i en oppsigelsessituasjon gir seg inn i forhandlinger med arbeidstakeren for eventuelt å etablere andre ordninger enn det som direkte følger av loven system, bør bestrebe seg på å gi bred informasjon og forklare om mulig hva et bestemt valg kan medføre av konsekvenser, samt sikre notoritet omkring det som blir avtalt. Men arbeidstaker må også selv ha en plikt til å holde seg orientert om arbeidsrettslige regler og prinsipper, overveie virkninger av mulige valg og om nødvendig søke bistand annet sted. Arbeidsgiverens plikt til informasjon må forøvrig ses i sammenheng med i hvilken grad arbeidstakeren reiser innsigelse mot en aktuell ordning og ber om nærmere orientering eller rådgivning. Ved vurderingen av arbeidsgiverens handlemåte vil det videre være nærliggende å se hen til om arbeidstakeren er blitt utsatt for påvirkning i noen bestemt retning og herunder hvor lang tid som har stått til disposisjon før valg må treffes. Ut fra en helhetsvurdering finner lagmannsretten ikke grunn til å bebreide den kjærende parts opptreden i en slik grad at kjæremotpartene kan påberope seg bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 etter å ha vært borte fra arbeidet fra 1. februar. Kjæremotpartene fikk relativt god tid på seg før definitivt valg ble truffet, det finnes ikke holdepunkter for å anta at de har vært utsatt for utilbørlig press eller påvirkning, og lagmannsretten legger til grunn at de hadde et reelt valg, også til å fortsette å arbeide i oppsigelsestiden på ordinære vilkår. Hvorvidt den tillitsvalgte har fylt sin oppgave og gitt adekvat informasjon, kan ellers ikke nyttes som grunnlag for kritikk mot arbeidsgiveren, heller ikke om den tillitsvalgte selv var interessert i utfallet av prosessen som var igang, noe som lett vil kunne være tilfelle på mindre arbeidsplasser. Lagmannsretten nøyer seg i denne forbindelse med å konstatere at det ikke er hevdet at den kjærende part har forsømt seg hva angår arbeidsgiverens ansvar for å legge forholdende til rette for at tillitsmannsordningen kunne fungere etter avtale og reglement.

Kjæremotpartene har sterkt betonet at de ikke forsto at den avtalte ordning kunne få følger for deres rett til å stå i stillingene, og at de etter kort tid krevde å få fortsette i sine jobber. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på disse omstendigheter. Kjæremotpartene må ha vært oppmerksom på at en oppsagt plikter å stille sin arbeidskraft til disposisjon i oppsigelsestiden slik at den inngåtte avtale representerte en fordel for dem. Forutsetningen for å inngå en slik avtale vil forøvrig vanligvis være at det ikke kommer til tvist om rettmessigheten av oppsigelsen. Var de i tvil om hvordan de skulle forholde seg, burde de ha fulgt loven ordinære system med arbeidsplikt i oppsigelsestiden. Vedrørende spørsmålet om når kjæremotpartene ga beskjed om at de ønsket å stå i sine stillinger, påpekes at klart og ubetinget krav først ble fremsatt i forhandlingsmøte den 17. februar 1993.

Formkravene i arbeidsmiljøloven §57 kan ikke føre til noen annen løsning. Av drøftelsen foran vil videre fremgå at lagmannsretten ikke finner grunnlag for å anvende avtaleloven §33 eller §36.

Kravet om å få stå i stilling inntil rettskraftig avgjørelse foreligger, kan etter dette ikke føre frem. Fordi kravet er fremsatt i form av en begjæring om midlertidig forføyning i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven og kjæremotpartene faktisk ikke har stått i stillingen etter 1. februar d.å., vil det i slutningen ikke være nødvendig å treffe bestemmelse om fratredelse.

Kjæremålet har ført fram. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jfr. §180 annet ledd, sammenholdt med tvangsfullbyrdelsesloven §2-12, vil kjæremotpartene bli pålagt å dekke den kjærende parts omkostninger for såvel nams- som lagmannsrett ettersom lagmannsretten ikke finner grunnlag for å anvende noen av unntaksbestemmelsene i tvistemålsloven §172 annet ledd. Advokat Ronald Pedersen, prosessfullmektig for Reklame som Selger AS, har ikke oppgitt noe bestemt beløp. Inkludert kjæremålsgebyret finnes beløpet skjønnsmessig å kunne settes til kr 16000,-. Retten viser i denne forbindelse særlig til at det ble avholdt muntlig forhandling for namsretten og at motpartene ble tilkjent kr 14000 til dekning av salær for namsretten.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Begjæringen fra B og A om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. I saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett betaler B og A in solidum til Reklame som Selger AS 16000 - sekstentusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LE-1993-1239 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering