Import: XML-importering

2018-10-22T03:14:00Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1993-07-14
|Publisert=
LE-1993-01387
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Oslo byrett Nr. 92-9539 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01387 K.
|Parter=
Den kjærende part: X. (Prosessfullmektig: Advokat Kristin Hegstad). Kjæremotpart: A. (Prosessfullmektig: Advokat Nils Helmer Storeng).
|Forfatter=
1. Lagdommer Jan Martin Flod, formann 2. Lagdommer Nina Frisak 3. Kst.lagdommer Sissel Rydman Langseth
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§61 Arbeidsmiljøloven (1977) §61], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§179 Tvistemålsloven (1915) §179], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§403 §403], [https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/ Arbeidsmiljøloven (1977)]
}}

Saken gjelder fratreden fra stilling i oppsigelsessak.

A ble 29. september 1992 oppsagt fra sin stilling hos den kjærende part. Etter forgjeves forhandlinger mellom partene, anla A sak ved Oslo byrett med krav om at oppsigelsen ble kjent ugyldig samt at han ble tilkjent erstatning. I sitt tilsvar nedla Brødrene Mikkelsen påstand om frifinnelse, og fremmet samtidig begjæring om at A skulle fratre sin stilling under sakens behandling. Forsåvidt gjelder saksforholdet forøvrig vises til byrettens kjennelse.

Oslo byrett avsa 15. april 1993 kjennelse med slik slutning:

"Begjæringen om at A skal fratre mens saken varer, tas ikke til følge."

X har rettidig påkjært byrettens kjennelse til lagmannsretten og nedlagt slik påstand:

" A fratrer sin stilling hos X, med slik frist retten fastsetter, og for den tid saken pågår."

A har tatt til motmæle og nedlagt slik påstand:

Byrettens kjennelse stadfestes.

X har i det vesentlige anført:

Byrettens kjennelse bygger på feil bevisbedømmelse og uriktig lovanvendelse.

Selv om A rent faktisk har vært daglig leder i bedriften, først som en av de to aktive i den "ledertroika" som ble etablert i 1990, og dernest som "de facto"-leder etter at økonomisjefen sluttet, har det aldri vært aktuelt at han skulle overta stillingen som administrerende direktør i selskapet etter den omstrukturering av lederfunksjonene som skjedde etter at økonomisjef E sluttet. Omstruktureringen i selskapet var tvert om dels begrunnet i at erfaringene med A var negative. As lederstil var uakseptabel og selskapet gjennomgikk en katastrofal økonomisk utvikling i den tid A var leder. Han var innforstått med at omstruktureringen ville få arbeids- og funksjonsmessige konsekvenser for ham. Meningen var derfor at han skulle gå tilbake til en stilling svarende til hans tidligere, dvs salgs- og markedsføringsarbeid. Man tilbød ham en høy stilling med attraktive arbeidsoppgaver innen denne sektor samt gode lønnsbetingelser.

Som styremedlem i selskapet deltok A selv ved ansettelsen av selskapets nye adm. direktør C, og dessuten i den prosess som ledet frem til omstruktureringen. Det er uriktig at overføringen av A til en salgsstilling skjedde uten at han var orientert. Det er det på det rene at det ble ført forhandlinger om spørsmålet og at A i brev av 7. mai 1992 aksepterte overgang til ny arbeidsfunksjon. Når han så senere likevel ikke ville godta den nye stillingen p.g.a. lønns- og pensjonsbetingelsene, medførte det at endringen ikke ble gjennomført, og man måtte gå til oppsigelse av ham. Intet annet alternativ forelå. Det er således lite treffende når byretten knytter bemerkninger til stillingsvernet i kjennelsen.

Det er ikke riktig at A er plassert slik at han er avsondret fra bedriftsmiljøet, kontormessig og i forhold til sine kolleger. Han sitter rett nok i en nabobygning til bedriftens øvrige lokaler, men her har såvel salgssjef B som adm. direktør C hatt sine kontorer i perioder. Kontakt med arbeidskolleger er ikke avskåret ved denne plassering. Det er imidlertid en kjensgjerning at A ikke fungerer godt sammen med det øvrige salgspersonell. Han er stadig fraværende og unnlater å gi bedriftens ledelse beskjed. Det er en kilde til motsetninger på arbeidsplassen. Også på andre måter viser A liten vilje til samarbeid, bl.a. har han unnlatt å følge opp bedriftens rutiner om rapportering og rabattgivning ved salg av bruktbiler. Etter byrettens behandling kom han forøvrig med et utbrudd om at han "skulle ta rotta" på B og C som hadde vitnet mot ham.

A har ved flere anledninger uberettiget hevdet at den kjærende part misligholder arbeidsforholdet. En anførsel om mislighold knytter seg til avslått krav om full lønn i arbeidsgiverperioden ved sykdom. Kravet er uholdbart. I den aktuelle sykemeldingsperioden var forøvrig A uberettiget på Mallorca. Han meldte ikke fra om reisen, som må ha vært planlagt og bestilt før sykemeldingen. Det er ikke riktig at A er holdt utenfor demonstrasjonsbilordningen. Han diponerer demonstrasjonsbil etter behov som de øvrige salgskonsulenter.

As salgsresultater har vært svært dårlige sammenlignet med de øvrige selgerne.

Det er feil når byretten ikke har berørt oppsigelsessakens sannsynlige utfall. Det er et sentralt moment når det tas standpunkt til krav om fratredelse under saken, jfr. [[Rt-1990-908]] og [[Rt-1991-330]].

Byretten har lagt for liten vekt på at A har vært tilbudt annen stilling, tilpasset hans kvalifikasjoner og med gode lønnsbetingelser. Bedriften strakk seg så langt det var mulig innenfor den vanskelige økonomiske situasjon man var i. En arbeidstager kan ikke diktere hvilke arbeidsoppgaver og lønn som må tilbys for at tilfredstillende annen jobb kan anses å være tilbudt. Oppsigelsen er således saklig idet den stilling som A tidligere hadde, er opphørt. Det vises også til [[Rt-1992-1681]]. Det ble utarbeidet ny stillingsbeskrivelse for den jobb A ble tilbudt. Han skulle ikke bare være selger, men opparbeide en storkundeportefølje.

Det er uten betydning for fratredelsesspørsmålet i nærværende sak å legge vekt på mulighetene for å gå tilbake til arbeidet etter at oppsigelsessaken er avgjort. Ettersom As stilling ikke eksisterer lenger er det ingen jobb å gjeninntre i. I den tid forhandlingene etter oppsigelsen pågikk har forøvrig A utført arbeid svarende til den jobb han ble tilbudt etter at hans tidligere stilling opphørte. Det er galt når A synes å bestride at endringene i selskapets ledelse berører hans stilling. Han hadde administrativt ansvar og D var lite aktivt med i driften. Det er ikke riktig at det var Ds stilling som ble besatt da ny administrerende direktør ble tilsatt slik at As stilling besto. Hensikten var at den som ble tilsatt skulle overta både Ds og As funksjoner.

Det må tillegges vekt at As arbeidsprestasjoner har ligget på et dårlig nivå etter at han ble sagt opp. Bedriften har følgelig liten nytte av ham og han representerer en belastning for selskapet, som har en vanskelig økonomisk stilling, jfr. [[Rt-1991-330]]. Bedriften har måttet ansette to nye selgere for å opprettholde omsetningen.

Det er ikke grunnlag for å bestride at selskapets økonomiske stilling er svak. I november 1990 - ettersommeren 1991 måtte eierne i X tilføre 4 mill. kr, og våren 1991 ble det gjennomført gjeldsforhandlinger. Rasjonaliseringen i selskapets ledelse var et ledd i anstrengelsene på å få kontroll over selskapets dårlige økonomi.

Byretten har lagt uforholdsmessig stor vekt på en angivelig uheldig saksbehandling fra den kjærende parts side i oppsigelsessaken og et påstått dårlig forhold mellom A og C. C sluttet i selskapet etter endt engasjement - endog forlenget med to måneder - og fordi han var tilbudt stilling som adm. direktør i Continental Dekk Norge-gruppen.

At den kjærende part motsatte seg å utsette behandlingen av fratredelseskravet mot å fremskynde hovedsaken var begrunnet i en vurdering av når det var realistisk å regne med en dom sammenholdt med tidspunktet for en isolert avgjørelse på fratredelsesspørmålet.

A har i det vesentlige anført:

Byrettens avgjørelse er korrekt.

Spørsmålet om forventet utfall i hovedsaken har begrenset betydning i fratredelsessaken idet de anførsler som er fremsatt i oppsigelsessaken må vurderes i en bredere sammenheng. Ettersom den kjærende part vektlegger oppsigelsens saklighet så sterkt som det gjøres, burde byrettens forslag om en fremskyndelse av hovedsaken vært akseptert.

Ettersom det dreier seg om en oppsigelse begrunnet i virksomhetens forhold skal det svært meget til for å fravike loven ordning om rett til å stå i stilling til saken er avgjort.

Det er sterk uenighet mellom partene om de faktiske forhold. En nærmere avklaring av de mange punkter partene er uenige om kan bare skje i en hovedforhandling. Det er nødvendig med en omfattende bevisførsel for å avklare sakens faktiske sider. Fratredelsesspørsmålet må derfor nå avgjøres i tråd med arbeidsmiljøloven hovedregel. I denne sammenheng vises til at avgjørelsen i [[Rt-1992-1681]] som den kjærende part har påberopt seg, gjaldt en arbeidstager som hadde en byrettsdom i hovedsaken bak seg.

Det er korrekt, som byretten har lagt til grunn, at forholdet mellom C og A var vanskelig. A ble dårlig behandlet av C. C opptrådte egenrådig uten å trekke A inn, også i saker som direkte berørte A.

A har aldri hatt noe økonomisk eller administrativt ansvar i bedriften. Han reserverte seg uttrykkelig mot dette da han ble tilbudt stillingen som daglig leder av selskapets styre i 1990. I den perioden han har vært med i selskapets ledelse har det således vært D som har hatt ansvaret i så måte. Økonomistyringen tillå D og økonomisjef E i felleskap. D var aktivt med i driften frem til ny adm. direktør ble ansatt, og det var Ds stilling som ble annonsert våren 1992. A hadde følgelig ingen grunn til å tro at hans arbeids- og ansvarsområder ville bli endret da C ble tilsatt som ny adm. direktør i 1992. A hadde en "nr.2-stilling" i bedriften med klare ansvarsområder innen salg og markedsføring. Denne stillingen ble ikke borte da C ble ansatt som ny adm. direktør. A har aldri godkjent noen ny organisasjonsplan. Tvert om kontaktet han advokat da han fikk kjennskap til bedriftens planer og ble rådet til å ikke godta behandlingen.

Den stilling som spesialselger A ble tilbudt av bedriften/C inneholdt ingen stillingsbeskrivelse, definerte salgsmål, intet om fordeling av lønn mellom bilsalg/ provisjon og markedsføring/fast lønn, og heller intet om eksisterende kontrakt om eierandel i selskapet.

Det er ikke riktig at As forhold til andre ansatte i selskapet er dårlig. Han er ikke vanskelig å samarbeide med. Forholdet til C var vanskelig, men han har sluttet i selskapet. Det er ikke sagt noe ufordelaktig om salgssjef B til bruktbilsjef Moseng etter rettsmøtet i byretten

A følger bedriftens instrukser når han selger biler. Han fikk salgssjefens godkjennelse på et salg av en Courier Varebil, som den kjærende part har fremhevet i kjæremålserklæringen. At salgssjefen i ettertid unnlot å signere avtalen som ble inngått og tok opp saken med adm. direktør, kan A ikke bebreides for. Salget ble forøvrig aldri gjennomført.

A sørger alltid for underretning til sentralbordet ved fravær.

As salgsinnsats har ikke vært mangelfull etter degraderingen. Det må hensyntas at han var disponent og ikke selger før degraderingen, og han sitter avsondret fra sine kolleger i en annen bygning. Han har her ikke skrivemaskin, er ikke tilkoblet datanettet, har bi-telefon, har ingen demonstrasjonsbil, har ikke fått prøvekjøre selskapets nye satsingsbil og holdes utenfor bedriftens informasjon til de ansatte. Det er forøvrig situasjonen på oppsigelsestidspunktet som er avgjørende for vurderingen av oppsigelsens saklighet.

At to selgere er ansatt ble bestemt før oppsigelsen ble foretatt, og har således intet med As angivelige dårlige innsats å gjøre. Den interesseavveining byretten har foretatt er dekkende for den faktiske situasjon og i samsvar med arbeidsmiljøloven §61, nr. 4, annet ledd, tredje punktum. Det er maktpåliggende for A å beholde stillingen til hovedsaken kommer opp i byretten 1. september 1993.

At A står i sin stilling inntil hovedsaken er avgjort representerer en minimal belastning for selskapet. Saken gjelder én ansatt, og det er ikke tale om omfattende rasjonaliseringstiltak. Bedriftens økonomi er i klar bedring og har vært det gjennom flere år. Selskapet har betydelige midler. I 1990 ble V.A.G.-agenturet solgt til Møller-gruppen med solid fortjeneste. Denne ble investert i Ds øvrige selskaper, og det er ikke riktig å se isolert på den økonomiske situasjonen i X.

A har en alvorlig rygglidelse, og hans lege anbefalte ham en ferie for å lette ryggplagene. Kravet om refusjon for lønn som overstiger 6 ganger grunnbeløpet ble fremsatt p.g.a. en feilopplysning.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det alt vesentlige byrettens begrunnelse.

Hovedregelen i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd er at en oppsagt arbeidstager skal beholde sin stilling sålenge det verserer sak om oppsigelsens gyldighet. Kjennelse om fratreden etter krav fra arbeidsgiveren kan avsies dersom det påvises at det er "urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling". Som anført av byretten vil den omstendighet at oppsigelsen er grunngitt i forhold på arbeidsgiversiden være et moment som - i følge forarbeidene - taler for at retten viser en viss tilbakeholdenhet med å avsi kjennelse om fratreden. Lagmannsretten er likevel enig med byretten når det er påpekt at det ikke er grunn til å legge for meget i forarbeidenes uttalelser på dette punkt. Hva som anses urimelig må således bero på et konkret skjønn, men at en oppsigelse er grunngitt i forhold som nevnt vil inngå som et relevant moment i denne vurderingen.

Lagmannsretten er enig med byretten i at oppsigelsen i nærværende sak i det vesentlige må anses grunngitt i forhold på arbeidsgiversiden. Det vises til den begrunnelse byretten har gitt. Rett nok har den kjærende part fremsatt flere anførsler knyttet til kjæremotpartens personlige egenskaper, hans angivelige mangel på samarbeidsevne samt hans arbeidsutførelse, men flere av de innvendinger som er fremsatt knytter seg til forhold som har kommet til etter oppsigelsen. De kan således ikke tillegges vekt forsåvidt gjelder spørsmålet om oppsigelsen er grunngitt i forhold på arbeidstagersiden eller arbeidsgiversiden, med mindre det som i ettertid har skjedd også kan relateres til grunnlaget for oppsigelsen. Lagmannsretten finner at det alt vesentlige av de innvendinger som er fremsatt må ses som et resultat at den situasjon som oppsto da A ble oppsagt og han anla søksmål. Det sier seg selv at en oppsigelse, som det attpåtil verserer tvist om hvorvidt er rettmessig, lett vil kunne skape grobunn for konflikter mellom partene, uten at de vanskeligheter som oppstår har noe å gjøre med partenes generelle egenskaper og øvrige forutsetninger for å stå i et arbeidsforhold med hverandre. Langt på vei synes det å være tilfelle i nærværende sak. Lagmannsretten peker likevel på at det nok har vært et konfliktfyllt forhold mellom A og administrerende direktør C, som i tid også forelå forut for oppsigelsen. Hva som nærmere lå i denne konflikten og hvorledes den skal vurderes er partene sterkt uenige om, men ut fra de opplysninger som foreligger, kan ikke lagmannsretten se at dette motsetningsforholdet kan ha vært tillagt særlig vekt ved oppsigelsen. Det vises i denne sammenheng bl.a. til at C bare hadde et engasjement i bedriften som opprinnelig løp frem til 1. januar 1993, dvs. at det bare var vel tre måneder igjen av den avtalte engasjementstid da A ble oppsagt.

Når det gjelder spørsmålet om det er urimelig at arbeidsforholdet skal opprettholdes under sakens behandling, er lagmannsretten enig med den kjærende part i at hovedsakens sannsynlige utfall vil ha betydning. Lagmannsretten finner imidlertid at slik saken ligger an, er det ikke mulig å forutsi noe om dens utfall. De forhold som må vurderes hva angår oppsigelsens rettmessighet er partene sterkt uenige om og det dreier seg i det alt vesentlige om omstendigheter som krever en omfattende bevisførsel, hovedsaklig i form av avhør. Slik hovedsaken er presentert i anledning av kjæremålet, finnes den best å kunne karakteriseres som temmelig åpen. Det er følgelig intet forventet utfall i hovedsaken å bygge på. - Lagmannsretten har vurdert å avholde muntlig forhandling i kjæremålssaken, men finner, slik fratredelsesspørsmålet forøvrig ligger an, ikke grunn til det, jfr. tvistemålsloven §403.

At sakens sannsynlige utfall er uvisst er et forhold som taler for at loven hovedregel om opprettholdelse av arbeidsforholdet under sakens behandling følges, ihvertfall frem til dom er avsagt i byretten. Lagmannsretten kan heller ikke se at det er andre omstendigheter som, på det nåværende stadium i saken, gjør det urimelig å la A beholde stillingen. Hovedforhandling i byretten er berammet til 1. september 1993, og den belastning han angivelig representerer på arbeidsplassen kan ikke være særlig stor. Han har såvidt skjønnes et relativt selvstendig arbeid og han sitter noe avsondret fra flesteparten av bedriftens øvrige ansatte. De innvendinger som har vært fremsatt mot hans nåværende arbeidsutførelse, oppståtte konflikter osv., synes langt på vei å være et resultat av den situasjon som gjerne oppstår i kjølvannet av tvister om oppsigelsers rettmessighet. Dertil kommer at det også på disse punkter er vanskelig å danne seg et klart bilde av hva som nærmere skal ha skjedd og hva som ligger bak.

Retten finner likevel grunn til å tilføye at mangel på vilje til å søke å opprettholde et korrekt og loyalt forhold til arbeidsgiveren, samt å overholde de regler og instrukser som gjelder for stillingen, mens det verserer sak om en oppsigelse, vil kunne lede til at det finnes urimelig å opprettholde arbeidsforholdet. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det - så langt - er grunnlag for å fastslå at A har opptrådt på en måte som gir grunn til fratreden ut fra slike forhold. Det vises forøvrig til byrettens premisser på dette punkt.

Lagmannsretten er videre enig med byretten i at den økonomiske belastning som A representerer for bedriften ikke kan begrunne fratreden. Selv om selskapets økonomiske stilling ikke er god, kan det ikke antas at den lønnsbelastning A påfører selskapet er av særlig betydning. Han arbeider dessuten daglig for bedriften og det er kort tid frem til hovedsaken kommer opp for byretten.

Etter en helhetlig vurdering av bedriftens interesse i fratreden på det nåværende stadium i saken, sammenholdt med As behov for å opprettholde arbeidsforholdet, finnes det ikke å være urimelig at han blir stående i stillingen inntil videre. Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.

Det er ikke nedlagt påstand om saksomkostninger i kjæremålssaken. For byretten begjærte partene utsettelse av saksomkostningsspørsmålet til hovedsakens avgjørelse, jfr. tvistemålsloven §179.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Byrettens kjennelse stadfestes.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LE-1993-1387 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering