Import: XML-importering

2018-10-29T14:11:05Z

XML-importering

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. okt. 2018 kl. 16:11
Linje 23:		Linje 23:
	}}		}}

	B og A som giftet seg i 1967, ble separert ved bevilling gitt av fylkesmannen i Oslo og Akershus den 5. mars 1992. B reiste ved stevning av 30. august 1993 sak mot A med krav om at han skulle tilkjennes den daglige omsorg for de to yngste av ektefellenes fire barn, D f. .. ~~oktober~~ 1983 og C f. .. ~~mars~~ 1986. Det ble samtidig begjært medlertidig avgjørelse av samme innhold frem til rettskraftig dom måtte foreligge. Bergen byrett avsa den 3. november 1993 kjennelse med slik slutning:		B og A som giftet seg i 1967, ble separert ved bevilling gitt av fylkesmannen i Oslo og Akershus den 5. mars 1992. B reiste ved stevning av 30. august 1993 sak mot A med krav om at han skulle tilkjennes den daglige omsorg for de to yngste av ektefellenes fire barn, D f. xx.xx.1983 og C f. xx.xx.1986. Det ble samtidig begjært medlertidig avgjørelse av samme innhold frem til rettskraftig dom måtte foreligge. Bergen byrett avsa den 3. november 1993 kjennelse med slik slutning:

	1. Inntil rettskraftig dom foreligger har A den daglige omsorgen for D, f. .. ~~oktober~~ 1983 og C, f. .. ~~mars~~ 1986.		1. Inntil rettskraftig dom foreligger har A den daglige omsorgen for D, f. xx.xx.1983 og C, f. xx.xx.1986.

	2. B har vanlig samvær med barna.		2. B har vanlig samvær med barna.
Linje 35:		Linje 35:
	Bergen byrett avsa den 17. juni 1994 dom i saken med slik domsslutning:		Bergen byrett avsa den 17. juni 1994 dom i saken med slik domsslutning:

	1. B har den daglige omsorgen for D, f. .. ~~oktober~~ 1983 og C, f. .. ~~mars~~ 1986.		1. B har den daglige omsorgen for D, f. xx.xx.1983 og C, f. xx.xx.1986.

	2. A har samvær med barna annenhver helg, 14 dager i sommerferien og jul eller påske.		2. A har samvær med barna annenhver helg, 14 dager i sommerferien og jul eller påske.

Import: XML-importering

2018-10-22T03:24:37Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1994-12-13
|Publisert=
LE-1994-02657
|Sammendrag=

|Stikkord=
Saksomkostninger
|Saksgang=
- Oslo namsrett Nr. D-1903/94 - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-02657 K.
|Parter=
Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Alf Viskedal, Oslo). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Per Slinde v/adv.flm. Espen Kolding, Oslo).
|Forfatter=
1. Lagdommer Johannes Smit, formann 2. Lagdommer Gunvald Gussgard 3. Lagdommer Odd Jarl Pedersen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§175 Tvistemålsloven (1915) §175], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§181 §181], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§3-3 Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §3-3]
}}

B og A som giftet seg i 1967, ble separert ved bevilling gitt av fylkesmannen i Oslo og Akershus den 5. mars 1992. B reiste ved stevning av 30. august 1993 sak mot A med krav om at han skulle tilkjennes den daglige omsorg for de to yngste av ektefellenes fire barn, D f. .. oktober 1983 og C f. .. mars 1986. Det ble samtidig begjært medlertidig avgjørelse av samme innhold frem til rettskraftig dom måtte foreligge. Bergen byrett avsa den 3. november 1993 kjennelse med slik slutning:

1. Inntil rettskraftig dom foreligger har A den daglige omsorgen for D, f. .. oktober 1983 og C, f. .. mars 1986.

2. B har vanlig samvær med barna.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Etter kjæremål fra B ble byrettens kjennelse stadfestet ved Gulating lagmannsretts kjennelse av 3. januar 1994.

Bergen byrett avsa den 17. juni 1994 dom i saken med slik domsslutning:

1. B har den daglige omsorgen for D, f. .. oktober 1983 og C, f. .. mars 1986.

2. A har samvær med barna annenhver helg, 14 dager i sommerferien og jul eller påske.

3. Hver av partene bærer egne omkostninger.

Det er opplyst at dommen er påanket, og at den således ikke er rettskraftig.

Da barna i forbindelse med et feriebesøk hos sin far ikke ble tilbakelevert A til tidspunkt som etter hennes oppfatning var avtalt, fremmet hun den 5. juli 1994 begjæring om tvangsfullbyrdelse. Hun nedla påstand om at hun skulle gis rett til å hente barna omgående tilbake, eventuelt med hjelp av namsmyndighetene. I tilsvar av 11. juli 1994 bestred B at han urettmessig hadde holdt barna tilbake fra deres mor. Han var således innstilt på å levere barna tilbake 11. juli 1994 og hevdet at grunnlaget for den foreliggende begjæring dermed var bortfalt. B påstod prinsipalt saken avvist og subsidiært at han måtte frifinnes og begge i tilfeller tilkjennes sakomkostninger.

I prosesskrift av 12. juli 1994 bekreftet advokat Viskedal på vegne av A at barna den 11. juli 1994 var tilbakelevert moren og at grunnlaget for en eventuell tvangsfullbyrdelse dermed var bortfalt. Begjæringen ble samtidig trukket tilbake.

Oslo namsrett avsa den 24. oktober 1994 kjennelse med slik slutning:

1. Sak D94-1903 heves.

2. A betaler i saksomkostninger til B kr 1500,- -kronerettusenfemhundre- innen 2 uker fra forkynnelsen av kjennelsen.

Saksforholdet ellers og partenes anførsler fremgår av namsrettens kjennelse og det som sies nedenfor.

A har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse, idet det hevdes at namsretten har tatt feil i så vel bevisbedømmelsen som i rettsanvendelsen. Den kjærende part har for øvrig ved sin prosessfullmektig, advokat Viskedal, i det vesentlige anført:

Etter avtale mellom partene skulle barna leveres tilbake til A den 3. juli 1994 etter endt feriesamvær med faren. Barna ble imidlertid ikke levert tilbake som avtalt, og B nektet dessuten å opplyse hvor de befant seg slik at kommunikasjon med dem var umulig. Det er i ettertid opplyst at feriestedet lå i Sverige. Ved sine handlinger har B markert en klar intensjon om å bringe ikke bare den etablerte samværsordning i fare, men bringe den eksisterende omsorgsordning til opphør. Ved tilbakeholdelse av barna, sammenholdt med at han sendte inn flyttemelding og søknad om barnetrygd og barnebidrag, har B forsøkt å ta Bergen byretts dom av 17. juni 1994 til inntekt for seg til tross for at den ikke var rettskraftig og vel vitende om at den ville bli anket. Allerede i sitt brev av 21/6-94 til A erkjenner han muligheten av en anke fra hennes side. A hadde på denne bakgrunn god grunn til å begjære tvangsfullbyrdelse. At B frivillig oppfylte sin plikt og leverte barna tilbake før det berammede rettsmøtet i namsretten, bør ikke frita ham for å dekke As saksomkostninger.

Etter den kjærende parts oppfatning må saksomkostningsspørsmålet avgjøres etter bestemmelsene i tvistemålsloven §175 annet ledd. Forholdet var formentlig at trusselen om tvangsfullbyrdelse fikk ham til å levere barna tilbake. Hvis tilbakelevering ikke hadde skjedd, må det være all grunn til å tro at A ville ha vunnet frem med sin begjæring. Det fremgår ikke av namsrettens kjennelse om dette har vært vurdert.

Etter rettspraksis, jf [[Rt-1949-588]], har retten i avgjørelser etter tvistemålsloven §175 annet ledd en vid adgang til å legge avgjørende vekt på hva som er rimelig. B har egenrådig brutt avtaler ved å holde barna tilbake uten kontaktmuligheter for moren og urettmessig forsøkt å frata henne den daglige omsorg. Han har ved sine handlinger forårsaket begjæringen om tvangsfullbyrdelse, og det må derfor være han som er nærmest til å dekke de saksomkostninger som er påført A.

Den kjærende part har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt: Fru A tilkjennes saksomkostninger for Oslo namsrett og lagmannsretten med kr 6000,- med tillegg av utlegg til rettsgebyr kr 2850,-.

Subsidiært: Fru A fritas for å betale saksomkostninger til B.

B har ved sin prosessfullmektig, advokat Per Slinde v/advokatfullmektig Espen Kolding, tatt til motmæle og har i det vesentlige anført:

Namsrettens kjennelse er riktig. Forut for Bergen byretts dom av 17. juni 1994 hadde A uttalt at dommen ville bli akseptert som endelig avklaring i konflikten mellom partene. Dette er bakgrunnen for at B, da dommen forelå, meldte adresseforandring til folkeregisteret og ba om overføring av barnetrygden til seg. Han var på dette tidspunkt ikke klar over at A allikevel ville anke dommen. Partene hadde vært enige om at det hadde vært praktisk vanskelig å gjennomføre "vanlig samvær" for B og at dette skulle kompenseres ved at barna fikk et noe lengre ferieopphold hos sin far. Uenigheten i denne forbindelse knyttet seg til tidspunktet for feriesamværet sommeren 1994. Tar man utgangspunkt i at B skulle ha 14 dagers feriesamvær med barna, fant tilbakeleveringen sted i høyden 1 dag over fristen.

Feriebestemmelsesstedet var på forhånd ikke planlagt i detalj, og A fikk således ikke opplysninger om den nøyaktige adresse. Imidlertid kunne hun til enhver tid ringe barna over Bs mobiltelefon. Da B i brevet den 5. juli 1994 ga henne beskjed om når barna ville bli tilbakelevert, visste han ikke om utspillet med begjæringen til namsmannen. Denne kom meget overraskende, også fordi den var både unødvendig og uberettiget. A hadde ikke foretatt seg noe på forhånd for å oppklare eventuelle misforståelser.

Begjæringen om tvangsutlevering viser at A overreagerer når samværet ikke helt ut gjennomføres på hennes premisser. Resultatet var at feriesamværet mellom barna og B i stor utstrekning ble ødelagt. Det må etter dette være klart at det kan legges A til last at det er påløpt utgifter i forbindelse med namsrettens behandling av saken.

Det bestrides at det var inngått noen avtale om tilbakelevering den 3. juli 1994.

Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:

Oslo namsretts kjennelse av 24. oktober 94, i sak nr. D94-1903, opprettholdes. B tilkjennes saksomkostninger for Oslo namsrett og lagmannsretten med kr 6000,-.

Lagmannsretten bemerker at kjæremålet så vidt ses er begrenset til namsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet. Lagmannsrettens kompetanse er begrenset til å vurdere om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3. De begrensninger som refererer seg til tvistemålsloven §181 annet ledd, annet punktum gjelder ikke når det som her foreligger en hevningskjennelse. Lagmannsretten kan også prøve om det foreligger saksbehandlingsfeil.

I likhet med namsretten kan lagmannsretten ikke se at de episoder som inntraff sommeren 1994 var et uttrykk for et klart brudd på gjeldende samværsordning fra Bs side. Det forekommmer noe uklart hvor entydig avtalen var som ble inngått om varigheten av Bs feriesamvær, og under enhver omstendighet synes det klart at partene ikke har maktet å komme til enighet om tidspunktene. Lagmannsretten kan ikke se at de disposisjoner B hadde foretatt etter byrettens dom var ledd i forsøk på egenrådig å omstøte gjeldende samværsordning. De kan meget vel forstås på bakgrunn av at han regnet med at A ville avfinne seg med byrettens dom, selv om dette objektivt sett viste seg å være feilaktig. Lagmannsretten kan ikke se at den situasjon som oppstod sommeren 1994, ga grunnlag for å begjære iverksatt tvangstiltak fra As side. Hennes initiativ i så måte må derfor forstås som en overreaksjon.

Etter dette blir kjæremålet å forkaste, idet lagmannsretten heller ikke kan se at det hefter feil ved namsrettens saksbehandling.

Kjæremålet har vært forgjeves. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3, bør A erstatte Bs saksomkostninger for lagmannsretten. Disse finnes passende å kunne fastsettes til kr 1500,-.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 1500 -ettusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LE-1994-2657 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering

Import: XML-importering