Import: XML-importering

2018-10-29T14:10:38Z

XML-importering

Import: XML-importering

2018-10-22T03:24:58Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Dom og Kjennelse
|Dato=
1994-10-20
|Publisert=
LE-1994-00456
|Sammendrag=

|Stikkord=
Barn
|Saksgang=
- Sarpsborg byrett Nr. 92-01485A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-00456 A.
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Johan Henry Olavesen, Fredrikstad). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Harald Otterstad, Sarpsborg).
|Forfatter=
1. Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann 2. Lagdommer Jan Hein Eriksen 3. Ekstraordinær lagdommer Sigurd Müller
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§34 Barneloven (1981) §34], [https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§38 §38], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§146 Tvistemålsloven (1915) §146], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§164 §164], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§171 §171], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174 §174], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-2/§42 Ekteskapsloven (1918) §42], [https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§42 §42], [https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§43 §43], [https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§44 §44], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§42 Ekteskapsloven (1991) §42]
}}

B, født xx.xx.1962, og A, født xx.xx.1952, norsk statsborger av libanesisk opprinnelse, inngikk ekteskap i USA 13 oktober 1983 etter ca tre års bekjentskap og nær omgang her i landet. De har to barn sammen, C, f .. april 1984, og D f .. november 1985.

Etter en tids uoverensstemmelser i ekteskapet flyttet B ut av den felles bolig 10 oktober 1992. Barna ble boende hos faren. Det ble inngått uformell avtale om samvær mor/barn.

B reiste ved stevning av 28 november 1992 søksmål med slik påstand:

1. B født xx.xx.62 og A født xx.xx.52 separeres, jfr. ekteskapsloven §42 annet ledd.

2. B skal ha den daglige omsorgen for fellesbarna, C f. ..0484 og D f. ..1185.

3. A skal ha samværsrett fastsatt etter rettens skjønn.

4. A dømmes til å betale sakens omkostninger.

A nedla i sitt tilsvar også påstand om separasjon, men krevet selv den daglige omsorg med samværsrett for moren. Under hovedforhandlingen for Sarpsborg byrett ble Bs påstand utvidet til å omfatte også krav om udelt foreldreansvar og foregrepet tvangskraft. Byretten avsa 19 november 1993 dom og kjennelse med slik slutning:

1. B, født xx.xx.1962 og A, født xx.xx.1952 separeres, jfr. tidligere ekteskapslov §42, annet ledd.

2. B skal ha foreldreansvaret alene for C, f. .. april 1984 og D, f. .. november 1985.

3. B skal ha den daglige omsorg for barna.

4. A skal ha vanlig samværsrett med C, f. .. april 1984 og D, f. .. november 1985.

5. Avgjørelsen gis ikke foregrepet tvangskraft.

A har i rett tid anket byrettens dom pkt 2-4. B tok til motmæle og krevet stadfestelse med omkostninger.

Ankeforhandling ble holdt 4 og 5 oktober 1994. Retten mottok forklaring fra partene og 7 vitner, hvorav 4 nye for lagmannsretten. Spesialpsykolog Birger Kristiansen, Fredrikstad, og spesiallege Wolfram Löllke, oppnevnt sakkyndige for byretten, var også oppnevnt som sakkyndige for lagmannsretten og avga erklæring. Ett av As vitner, psykolog Pål Stoll, ga forsikring som sakkyndig og var til stede under forhandlingene.

A, som er innvilget fri sakførsel både for byrett og lagmannsrett, nedla slik påstand:

1. A skal ha den daglige omsorg for fellesbarna C f. .. april 1984 og D f. .. november 1985.

2. B skal ha vanlig samværsrett overfor fellesbarna C f. .. april 1984 og D f. .. november 1985.

3. B og A skal ha felles foreldreansvar for fellesbarna C f. .. april 1984 og D f. .. november 1985.

4. B dømmes til å dekke det offentliges saksomkostninger.

B, som også er innvilget fri sakførsel for byrett og lagmannsrett, nedla slik endelig påstand:

1. B og A skal ha felles foreldreansvar for C f. .. april 84 og D f. .. november 85.

2. Byrettens dom pkt 3 og 4 stadfestes.

3. A tilpliktes å dekke det offentliges saksomkostninger ved byretten og lagmannsretten.

4. Lagmannsrettens avgjørelse av omsorgsspørsmålet gis foregrepet tvangskraft.

A har for lagmannsretten i hovedsak anført:

A har vært hovedomsorgsperson så lenge barna har levet. På gunn av sitt yrke som musiker med oppdrag fredag og lørdag kveld har han stort sett vært hjemme om dagen og dermed tatt det meste av husstellet, inklusive matlagning. Det er ham barna har holdt seg til i det daglige, også med skolearbeidet. Bortsett fra de fire første år har B på dagtid delvis hatt arbeid utenfor hjemmet. Hun har - inntil hun ble utstøtt på grunn av skilsmissen - deltatt flittig i den virksomhet Jehovas vitner driver, med omfattende møter og feltarbeid. Hun hadde allerede da minimal tid til barna. Siden moren flyttet hjemmefra, har han hatt full omsorg med hjelp av en venninne, som også har to små barn, 3 og 7 år gamle - de bor imidlertid ikke sammen. C og D har under hele oppveksten hatt det godt og utviklet seg fint. Faren har lært dem disiplin og manerer. De er åpne, livlige, aktive, spontane og ressurssterke og får derfor lett venner i barneflokken på skolen og der de til enhver tid bor. Deres sosiale kvaliteter har vært verdifulle for dem på grunn av mye flytting: først bodde familien i Porsgrunn til april 1989, deretter i USA 6 måneder, så fra oktober 1989 til september 1991 i Fredrikstad og siden der de nå bor i X. Barna har fått fagfolks attest for at de fungerer godt både hjemme, blant andre barn og på skolen. De har nå tilpasset seg et visst levesett, trives med det og vil ta skade av å bli flyttet ut av et miljø de kjenner og føler seg trygge i. De har det så bra at endret omsorgsordning innebærer en uakseptabel risiko. Selv ser barna med ulyst på muligheten for overføring av omsorgen.

B kan ikke frakjennes omsorgsevne og er snill, men uordentlig og lat. Det er grunn til bekymring for at hun vil ha uheldig innflytelse på barna på grunn av sitt tidligere forhold til "sekten Jehovas vitner". De ekstreme og strenge regler som gjelder i dette samfunn kan - selv om B nå ikke lenger er medlem - gi seg betenkelige utslag i dagliglivet, f eks i spørsmål om feiring av festdager og forholdet til høyere utdannelse. Hennes mor, som dominerer B, er fortsatt medlem av Jehovas vitner.

A innrømmer at han i perioder har strevet med sorgproblemer, bl a fordi han kom over og leste et kjærlighetsbrev B hadde skrevet til en annen mann og fordi hun ved separasjonen "lot ham og barna i stikken" og "gikk direkte i armene på en ny samboer". De oppnevnte sakkyndige har feilvurdert ham. Deres arbeid er preget av hastverk og misforståelser. Spesiallege Löllke fikk straks imot A, ga uttrykk for etniske fordommer, opptrådte uhøflig og har ikke utvist fornøden upartiskhet. De problemer A har hatt er nå overvunnet. Hans følelsesliv er stabilisert, ikke minst takket være venninnen og det samarbeidsforhold han har etablert med henne og hennes barn. Spørsmålet om foreldreansvar kom opp under hovedforhandlingen i byretten på grunn av en misforståelse. De sakkyndige hadde feilaktig oppfattet ham slik at han overveiet å ta barna med seg og flytte til USA igjen. Dette er under ingen omstendigheter aktuelt nå. Om han hadde hatt slike ønsker, kunne han uhindret ha gjort det når som helst etter bruddet; B har ikke foretatt seg noe for å få tatt barna ut av hans pass. Det er han som er mest glad i barna, han er ressursrik, aktiv og velorganisert og stimulerer barna langt mer enn moren vil kunne, også når de nå snart går inn i puberteten. Barna sier de kjeder seg når de har samvær med moren. Moren og den nye samboer sover lenge søndags morgen når barna er der, og barna må ofte lage seg frokost selv. Moren har ønsket utvidet samvær, men ikke så sterkt at hun har vært villig til å akseptere hans vilkår om i tilfelle å gi opp kravet om daglig omsorg. Det er ingen grunn til å tro på morens forsikringer om at hun lot kravet om foregrepet tvangskraft ligge fordi hun ville dempe konflikten - dette var i virkeligheten uttrykk for hennes manglende interesse for barna.

Hvordan han vil forholde seg til en eventuell omsorgsoverføring kan han ikke si noe om, det avhenger - som han selv uttrykker det - av hans "instinkter". Han motsetter seg kravet om foreløpig avgjørelse.

B har i hovedsak anført:

Ektefellene delte hjemmearbeidet fordi A hadde mye fritid, men hun var selv hjemme de første fire år. Etter separasjonen har hun vært varsom med samværskrav og under samværene for ikke å tilspisse forholdet og skape konflikter for barna. A har omtalt henne ufordelaktig overfor barna og sagt at hun ikke er glad i dem. Han har forstyrret samværene med egne planer for barna og forsøkt å påvirke barna til å komme tidlig hjem.

Forholdet til A har vært meget vanskelig. Hun var bare 17 år gammel da hun traff han. Han er redelig, godhjertet og ordentlig, men han var 10 år eldre og dominerte henne lenge sterkt. Hun trodde det skulle være slik og fant seg i at han bestemte hva slags klær hun skulle anskaffe, hvor og når de skulle reise bort, når hun skulle få besøke eller få besøk av sin familie. På den annen side ville han helst at hun skulle stå for grensedragning overfor barna, slik at ikke han skulle behøve å fremstå som "den store stygge". Til slutt orket hun ikke dette lenger og tok opp spørsmål om separasjon. Dette snakket de om i flere år før hun fant det nødvendig å forlate hjemmet. I tiden omkring bruddet holdt A henne under oppsikt, fulgte etter henne hvor hun enn beveget seg, hjemme og ute, delvis ved innkikking utenfra - også nattestider. A ville ikke akseptere bruddet. Hun var redd for at denne konflikten skulle gå ut over barna og lot derfor kravet om foregrepet tvangskraft ligge etter byrettens avslag, slik at det kunne bli ro i forholdene. Slik ro er det ikke blitt, A sverter henne fremdeles og kan ikke påregnes å samarbeide om samlet foreldrekontakt. Hennes ønsker om mer samvær med barna er blitt møtt med avtalebrudd og krav om at hun da måtte legge bort omsorgskravet. Hennes samboerforhold, som nå er fast etablert og basert på sikker økonomi og høy grad av følelsesmessig trygghet, ble først opptatt ett år etter separasjonen. Som følge av samlivsbruddet er hun utstøtt av Jehovas vitner, og ideologien i dette trossamfunn har ingen betydning lenger for hennes livsførsel eller spørsmål som angår barna. Samboeren er meget glad i barna og ser frem til eventuelt å få dem som faste familiemedlemmer i nybygget hus. Barna har også et tillitsfullt forhold til ham.

B bestrider ikke at den tidligere ektefelle har omsorgsevne, men fremhever at det vesentlige i saken nå må være at A med sine holdninger påvirker barnas forhold til moren i uheldig retning og vanskeliggjør et samarbeid som varetar barnas behov for kontakt med begge foreldre. Av hensyn til dette samarbeid vil B ikke fremme krav om overtakelse av fullt foreldreansvar, selv om det kontrollbehov faren har demonstrert, gir grunn til å frykte at han vil utnytte fellesansvaret til ubegrunnet og utidig innblanding i barnas og morens daglige liv om avgjørelsen nå blir at de skal bo hos henne. Moren er den av de to parter som i egenskap av omsorgsperson mest lojalt vil søke å bidra til samlet foreldrekontakt for barna, både ved samvær og på andre måter. Dette hensyn må veie tyngre enn risikoen for problemer ved barnas miljøskifte etter omsorgsoverføring. Nettopp de kvaliteter faren har beskrevet i sine anførsler, vil bidra til at barna fort overvinner mulige problemer ved flytting og endring i familiens dagligliv. Moren vil på alle måter søke å gjøre overgangen så myk som mulig for barna. Det miljø de kommer til, er på alle måter minst likeverdig med farens nærmiljø. Både hun og samboeren har et godt familienettverk. Hennes mor misbruker ikke sin påvirkning overfor barna til å fremme holdninger som er spesielle for Jehovas vitner.

B lot barna være igjen da hun følte seg tvunget til å forlate hjemmet og avsto fra å forfølge kravet om foregrepet tvangskraft etter byrettens avgjørelse; hun ville ikke skape unødig uro for barna. Slik A nå opptrer, kan han ikke ventes å bidra til slik ro. Det er derfor påkrevet å få foregrepet tvangskraft for en eventuell omsorgsoverføring. Flyttingen bør gjennomføres før skolen begynner etter juleferien. Hun er for tiden, selv om A har hele sitt familienettverk i utlandet, særlig USA, ikke redd for at han vil gjøre alvor av truselen om å ta barna med seg ut av landet, men vil likevel søke å få gjennomført nødvendige endringer i hans pass, jf barneloven §43.

Lagmannsretten bemerker:

Det er ikke omtvistet at C og D har hatt og har det godt hos faren. Det er heller ikke omtvistet at faren har gjort og gjør en stor innsats for barnas trivsel og utvikling. Retten legger til grunn farens beskrivelse av barnas personlige og sosiale egenskaper, jf ovenfor. Det er således ingen grunn til å sette spørsmålstegn ved farens omsorgsprestasjoner eller det miljø han representerer. Barna har levet sammen med faren hele sitt liv, de siste to år bare med ham.

I utgangspunktet må det således ved vurderingen av hva som er best for barna, jf barneloven §34 tredje ledd, stilles strenge krav til et eventuelt alternativ, jf [[Rt-1983-750]], [[Rt-1984-268]] og side [[Rt-1984-728]] og [[Rt-1985-467]].

Retten er imidlertid etter bevisførselen og med støtte i de oppnevnte sakkyndiges uttalelser, kommet til at B samlet sett har minst like gode omsorgsegenskaper som A. Hennes tidligere forhold til Jehovas vitner kan etter bevisførselen i saken ikke antas å få noen uheldige virkninger for barna og må i denne forbindelse kunne settes helt ut av betraktning, jf Høyesteretts dom av 26 august 1994. Moren vil kunne by barna like gode materielle kår og et like godt familiemiljø. Nærmiljøet hos henne ligger ikke noe tilbake for farens. I tillegg representerer moren et noe mer omfattende ytre familienettverk, og dette er - såvidt retten kan vurdere det - av god sosial og menneskelig kvalitet. Retten finner videre, som de oppnevnte sakkyndige, at de to barn det her er tale om, vil kunne mestre de tilpasningskrav en omsorgsoverføring vil medføre. Retten har tillit til at moren og hennes samboer vil gjøre sitt ytterste for å gjennomføre en myk overgang og unngå plutselige brudd med tilvant miljø, venner og fritidssysler. Barna er vant til å flytte og har lett for å finne seg til rette på nye steder, i nye miljøer med nye skolekamerater og venner. Kravene til alternativet kan derfor ikke legges så høyt som f eks fremhevet i [[Rt-1984-728]].

Lagmannsretten er imidlertid også kommet til at det foreligger en overvekt av hensyn som taler for overføring av omsorgen, jf [[Rt-1984-268]] og [[Rt-1985-467]]. Det er her først og fremst hensynet til barnas behov for kontakt med begge biologiske foreldre retten finner å måtte tillegge vekt, jf [[Rt-1982-116]] og [[Rt-1991-1148]].

Retten legger til grunn at A fortsatt vurderer sin tidligere ektefelle ufordelaktig og fordømmende. Dette holder han ikke skjult for barna, det kommer tvertom klart til uttrykk. Han har meget begrenset forståelse for barnas behov for kontakt med sin mor, og unnser seg ikke for å legge hindringer i vegen for hennes utøvelse av selv den meget restriktive samværsrett han har bevilget henne - annenhver helg. Retten legger derfor til grunn at A, om han får beholde den omsorg som er etablert, må påregnes å ville motsette seg og/eller motarbeide slikt samvær som både mor og barn har krav på, jf bemerkninger [[Rt-1991-1153]]. Moren har på sin side en helt annen anerkjennelse av farens verdier og forståelse for barnas behov for samvær med ham.

As uttalelser overfor de sakkyndige er omtalt i deres rapport til byretten, sitert i byrettens dom, side 9, og gir etter lagmannsrettens syn grunnlag for de sakkyndiges karakteristikk - en "utilbørlig" tilbøyelighet til å trekke barna inn i sin egen konflikt, jf byrettens dom side 10 øverst. Lagmannsretten bemerker i denne forbindelse at man ikke i de oppnevnte sakkyndiges arbeid med saken har funnet noe grunnlag for den kritikk A har fremmet.

De sakkyndige har bekreftet, og retten legger til grunn, at A også overfor barna har uttalt at han uten dem vil "bli ulykkelig, ensom, kanskje ta livet sitt eller reise til egne foreldre i Amerika slik at de ikke lenger har noen far." Retten legger også til grunn at A fremdeles ikke har noen forståelse for at B hadde problemer i samlivet med ham som kunne begrunne et brudd.

Retten ser på denne bakgrunn en mulighet for at A utfra det han kaller "instinkter" og i sterk konsentrasjon om egne interesser, problemer og kulturholdninger kan komme til å reagere drastisk på en avgjørelse om omsorgsoverføring, men finner i den samlede vurdering ikke å kunne legge avgjørende vekt på dette. Moren har, selv etter mislykkede forliksdrøftelser i lagmannsretten, ved å frafalle påstanden om tilkjennelse av udelt foreldreansvar, søkt å mildne farens reaksjon.

Retten er derfor kommet til at det er best for barna å bo hos B. Dette er i samsvar med de oppnevnte sakkyndiges konklusjon.

B har under forliksforhandlingene i lagmannsretten tilbudt samvær langt utover vanlig praksis, jf barneloven §44. Retten legger til grunn at det også vil bli resultatet ved en omsorgsoverføring, men finner det for sin del riktig å stadfeste byrettens dom for vanlig samvær.

As anke har ført frem på ett punkt, spørsmålet om foreldreansvar. Saksomkostningsspørsmålet skal da avgjøres etter tvistemålsloven §174, jf tvistemålsloven §180 annet ledd. De vesentlige utgifter ved saken for lagmannsrett er voldt ved tvistepunktet daglig omsorg, og retten finner derfor at A delvis bør erstatte det offentliges omkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §174 annet ledd . Advokat Otterstad tilkommer som prosessfullmektig for B et salær på kr 24255,-. De oppnevnte sakkyndige anses oppnevnt i begge parters interessse, jf tvistemålsloven §171, jf Schei: Tvistemålsloven I side 350. De samlede utgifter til disse beløper seg til kr 19275,- som bæres av partene med en halvpart hver. A finnes etter dette skjønnsmessig å burde dekke en andel på kr 20000,- av det offentliges utgifter for ankemotparten. For byretten tilkjennes ikke omkostninger, jf hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd.

B har begjært foreløpig avgjørelse om at barna skal bo hos henne inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse av omsorgsspørsmålet, jf barneloven §38. Retten er enig med B i at dette vil skape mest ro i forholdet mellom barn og foreldre og være best for barna. Retten tar derfor kravet om foreløpig avgjørelse til følge. Flytting bør finne sted i forbindelse med juleferien, og retten setter fristen til 1 januar 1995, jf tvistemålsloven §146, jf §164. Iverksetting av denne kjennelse skjer i samsvar med barneloven §42 annet ledd.

Dom og kjennelse er enstemmig.

Slutning:

1. B og A skal ha felles foreldreansvar for C født .. april 1984 og D født .. november 85.

2. Byrettens dom pkt 3 og 4 stadfestes.

3. Til dekning av det offentliges saksomkostninger ved lagmannsretten betaler A til Staten v/Skattefogden i Østfold 20000 -tjuetusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.

Slutning i kjennelse:

Fra 1 januar 1995 til rettskraftig avgjørelse av omsorgsspørsmålet foreligger skal C og D bo fast hos B.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. okt. 2018 kl. 16:10
Linje 23:		Linje 23:
	}}		}}

	B, født xx.xx.1962, og A, født xx.xx.1952, norsk statsborger av libanesisk opprinnelse, inngikk ekteskap i USA 13 oktober 1983 etter ca tre års bekjentskap og nær omgang her i landet. De har to barn sammen, C, f .. ~~april~~ 1984, og D f .. ~~november~~ 1985.		B, født xx.xx.1962, og A, født xx.xx.1952, norsk statsborger av libanesisk opprinnelse, inngikk ekteskap i USA 13 oktober 1983 etter ca tre års bekjentskap og nær omgang her i landet. De har to barn sammen, C, f xx.xx.1984, og D, f xx.xx.1985.

	Etter en tids uoverensstemmelser i ekteskapet flyttet B ut av den felles bolig 10 oktober 1992. Barna ble boende hos faren. Det ble inngått uformell avtale om samvær mor/barn.		Etter en tids uoverensstemmelser i ekteskapet flyttet B ut av den felles bolig 10 oktober 1992. Barna ble boende hos faren. Det ble inngått uformell avtale om samvær mor/barn.
Linje 31:		Linje 31:
	1. B født xx.xx.62 og A født xx.xx.52 separeres, jfr. ekteskapsloven §42 annet ledd.		1. B født xx.xx.62 og A født xx.xx.52 separeres, jfr. ekteskapsloven §42 annet ledd.

	2. B skal ha den daglige omsorgen for fellesbarna, C f. ..~~0484~~ og D f. ..~~1185~~.		2. B skal ha den daglige omsorgen for fellesbarna, C f. xx.xx.1984 og D f. xx.xx.1985.

	3. A skal ha samværsrett fastsatt etter rettens skjønn.		3. A skal ha samværsrett fastsatt etter rettens skjønn.
Linje 41:		Linje 41:
	1. B, født xx.xx.1962 og A, født xx.xx.1952 separeres, jfr. tidligere ekteskapslov §42, annet ledd.		1. B, født xx.xx.1962 og A, født xx.xx.1952 separeres, jfr. tidligere ekteskapslov §42, annet ledd.

	2. B skal ha foreldreansvaret alene for C, f. .. ~~april~~ 1984 og D, f. .. ~~november~~ 1985.		2. B skal ha foreldreansvaret alene for C, f. xx.xx.1984 og D, f. xx.xx.1985.

	3. B skal ha den daglige omsorg for barna.		3. B skal ha den daglige omsorg for barna.

	4. A skal ha vanlig samværsrett med C, f. .. ~~april~~ 1984 og D, f. .. ~~november~~ 1985.		4. A skal ha vanlig samværsrett med C, f. xx.xx.1984 og D, f. xx.xx.1985.

	5. Avgjørelsen gis ikke foregrepet tvangskraft.		5. Avgjørelsen gis ikke foregrepet tvangskraft.
Linje 55:		Linje 55:
	A, som er innvilget fri sakførsel både for byrett og lagmannsrett, nedla slik påstand:		A, som er innvilget fri sakførsel både for byrett og lagmannsrett, nedla slik påstand:

	1. A skal ha den daglige omsorg for fellesbarna C f. .. ~~april~~ 1984 og D f. .. ~~november~~ 1985.		1. A skal ha den daglige omsorg for fellesbarna C f. xx.xx.1984 og D f. xx.xx.1985.

	2. B skal ha vanlig samværsrett overfor fellesbarna C f. .. ~~april~~ 1984 og D f. .. ~~november~~ 1985.		2. B skal ha vanlig samværsrett overfor fellesbarna C f. xx.xx.1984 og D f. xx.xx.1985.

	3. B og A skal ha felles foreldreansvar for fellesbarna C f. .. ~~april~~ 1984 og D f. .. ~~november~~ 1985.		3. B og A skal ha felles foreldreansvar for fellesbarna C f. xx.xx.1984 og D f. xx.xx.1985.

	4. B dømmes til å dekke det offentliges saksomkostninger.		4. B dømmes til å dekke det offentliges saksomkostninger.
Linje 65:		Linje 65:
	B, som også er innvilget fri sakførsel for byrett og lagmannsrett, nedla slik endelig påstand:		B, som også er innvilget fri sakførsel for byrett og lagmannsrett, nedla slik endelig påstand:

	1. B og A skal ha felles foreldreansvar for C f. .. ~~april 84~~ og D f. .. ~~november 85~~.		1. B og A skal ha felles foreldreansvar for C f. xx.xx.1984 og D f. xx.xx.1985.

	2. Byrettens dom pkt 3 og 4 stadfestes.		2. Byrettens dom pkt 3 og 4 stadfestes.
Linje 123:		Linje 123:
	Slutning:		Slutning:

	1. B og A skal ha felles foreldreansvar for C født .. ~~april~~ 1984 og D født .. ~~november~~ 85.		1. B og A skal ha felles foreldreansvar for C født xx.xx.1984 og D født xx.xx.85.

	2. Byrettens dom pkt 3 og 4 stadfestes.		2. Byrettens dom pkt 3 og 4 stadfestes.

LE-1994-456 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering

Import: XML-importering