Import: XML-importering

2018-10-22T04:00:29Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1998-02-27
|Publisert=
LE-1998-00110
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Nedre-Romerike namsrett Nr: 97-1485D - Eidsivating lagmannsrett LE-1998-00110 K.
|Parter=
Kjærende part: Staten v/kommunekassereren i Fet kommune (Prosessfullmektig: Advokat Jan Grønnerud). Kjæremotpart: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Jens I. Kobro).
|Forfatter=
Lagmann Torolv Groseth. Lagdommer Berit Haga. Kst. lagdommer Trond Christoffersen. 7-13
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/ Tvangsfullbyrdelsesloven (1992)], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§7-13 Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1984-06-08-59/§2-2 Dekningsloven (1984) §2-2], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§3-3 §3-3], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§7-1 §7-1]
}}

Saken gjelder klage over utlegg.

Kommunekassereren i Fet kommune tok den 28. august 1997, på vegne av Staten ved Skatteoppkreveren i Fet kommune, utlegg i en ideell halvdel av eiendommen - - -vn. 31 E i X, gnr 21 bnr 107 i Y kommune. Hjemmelshaver til eiendommen er B, mens saksøkte ved utleggsforretningen er hennes samboer A.

A klaget kommunekassererens beslutning om utlegg inn for namsretten. Nedre Romerike namsrett avsa den 19. desember 1997 kjennelse i saken med slik slutning:

1. Utlegg tatt for skyldig skatt i gnr 21 bnr 107 i Y med kroner 433065,- oppheves.

2. I saksomkostninger betaler Fet kommune kroner 520,- -femhundreogtjue- innen 2 -to- uker til A.

Staten ved kommunekassereren i Fet har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse. Partene har i tillegg til kjæremål og kjæremåltilsvar inngitt ett prossesskrift hver.

Staten ved kommunekassereren i Fet anfører i hovedsak følgende:

A og B kan ikke bli hørt med at deres samboerforhold først ble etablert etter at den nå felles bolig ble ervervet. Paret fikk barn sammen i november 1986, og det må legges til grunn at samboerforholdet har vært etablert forut for boligervervet i august/september 1986. Samboeravtalen fra 1987 er intet bevis på enerett. B har ikke hatt tilstrekkelige inntekter til å kunne anskaffe eiendommen alene og i tillegg bidra til sin andel av familiens livsopphold. Kjæreparten har til støtte for dette laget en oppstilling over Bs inntekter og utgifter fra 1988 - 1996 med utgangspunkt i Statistisk Sentralbyrås forbrukerundersøkelse i 1995 for normalutgifter for en familie med to barn. Oppstillingen viser et beregnet underskudd, før kapitaltilførsel, på kroner 1766000 og behov for økonomisk tilskudd, etter egenkapital/låneopptak, på kroner 757000. Tilskuddet fra A er langt over kalkulert "husleie". Bolig og tomt hadde en kostnad på kroner 734500. As bidrag til boligen er i alle fall ikke mindre enn 50%. Selv om As inntekter til dels har vært fastsatt ved skjønnsligning, er det ikke holdepunkter for å anta at det er mer sannsynlig at As inntekter har vært lavere enn det fastsatte beløp. Det kan ikke legges til grunn at salgssummen for den leiligheten B solgte i 1987 i sin helhet er benyttet til finanisering av boligen i Fet. Den kjærende part anfører at parets økonomi har vært en sammenblandingsøkonomi. A har ved sin økonomiske deltagelse til ervervet, samt sine bidrag til familiens underhold, reell eiendomsrett til eiendommen.

Det rettslige spørsmål er hvem eiendommen tilhører. Det er det reelle eiendomsforholdet som er avgjørende, ikke hvem eiendommen er registrert på, jf [[Rt-1978-871]], [[Rt-1986-301]] og særlig [[Rt-1995-1395]].

Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd gir en særregel om bevisbyrden og sannsynlig eierforhold til felles bolig. Det skal som hovedregel tas utlegg i faste samboeres felles bolig som er ervervet under samlivet dersom skatteskyldner ikke sannsynliggjør eneeie for samboer. Etter de senere års rettsutvikling, særlig gjennom domstolspraksis, anses felles bolig i de fleste tilfeller å tilhøre begge ektefeller/samboere, se [[Rt-1975-270]], [[Rt-1978-871]] og [[Rt-1980-1403]] samt Ot.prp.nr.65 (1991) s 22, 24 og 152. Det gjøres videre gjeldende at lovgiver har lagt til grunn at sameie i felles bolig normalt oppstår når forholdet har vart i 2 år. Kjærende part viser til sist til tre framlagte kjennelser av hhv Hålogaland og Gulating lagmannsretter til støtte for sitt syn.

Kjærende part har nedlagt slik påstand:

1. Nedre Romerike namsretts kjennelse i sak 97-01485 D oppheves.

2. Utleggsforretningene i ideell andel i gnr 21 bnr 107 i Y kommune er gyldige.

3. Kjæremotparten tilpliktes å betale saksomkostninger, hittil kroner 3000,- med tillegg av rettsgebyr kroner 3090,-.

A og B anfører i hovedsak følgende:

Namsrettens avgjørelse er i det vesentlige korrekt så vel i rettsanvendelsen som i bevisbedømmelsen. Presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd kan ikke anvendes dersom det blir sannsynliggjort et annet eierforhold enn en ideell halvdel på hver av samboerne. Et slikt annet eierforhold er åpenbart sannsynliggjort: Det er godtgjort at B hadde en egenkapital i størrelsesorden kroner 600000,- da boligen ble ervervet. Det er godtgjort at B alene kjøpte tomten. Det er godtgjort at B alene inngikk kontrakten om kjøp av huset. Det er godtgjort at B hele tiden alene har stått som hjemmelshaver til eiendommen. Det er godtgjort at B alene opptok lånet til kjøp av huset. B har i alle år ført opp eiendommen som eneeier i sin selvangivelse og ført alle inntekter og renteutgifter tilknyttet denne, til fradrag.

Namsrettens oppstilling over partenes inntekter i perioden 1988 - 1995 er korrekt. Namsretten har korrekt trukket inntektsåret 1996 da dette året var atypisk i inntektssammenheng for partene og fordi As ligning vil bli påklaget. Partenes selvangivelser viser videre konsekvent behandling for hvordan samboerne har innrettet de reelle eierforhold. I årene til og med 1991, da nettoskattesatsen var progressiv, lønte det seg for A og B å dele rentefradraget. Rentene har likevel konsekvent vært ført til fradrag hos B - i tråd med det reelle forhold. Det er også godtgjort at B har hatt egne midler som har gitt mulighet til å betjene lånet. Det er intet påfallende gap mellom samboernes inntekter. Det er videre godtgjort at A og B i 1987 inngikk en avtale som regulerte eierforholdene. Avtalen er gjort i testaments former og er vitnebekreftet.

Kjøpesummen for - - -vn. 31 E gjaldt et hus hvor det gjensto betydelige arbeider. Egenkapitalen ble i stor utstrekning brukt til å ferdigstille eiendommen. Det er derfor intet belegg for påstanden om at salgssummen for leiligheten ikke ble brukt til ervervet av boligen.

A har bidratt til en felles husholdning. Et slikt bidrag til å dekke utgifter til leveomkostninger for seg og sine barn, herunder andel av husleie, gir ham selvfølgelig ingen form for eiendomsrett til huset eller krav på B, slik staten anfører.

Det anføres også at den felles boligen ikke er ervervet under et bestående og klart etablert samliv. A disponerte egen bolig mesteparten av 1986. A og B levde dels sammen i B leilighet i 1986 og dels hver for seg. Dette med bakgrunn i at B først ble skilt ved årsskiftet 1986/1987. Det mer permanente og faste samliv ble etablert i tilknytning til sønnens fødsel i november 1986. Tomten og huset ble imidlertid ervervet i august/september 1986.

Kjæremotpartene har til sist en del anførsler tilknyttet rettsanvendelsen og rettspraksis.

Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:

1. Kjæremålet forkastes.

2. Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger med tillegg av 12 % rente pa fra betalingsfrist til betaling skjer.

Lagmannsrettens merknader:

Det er ikke bestridt at Staten v/kommunekassereren i Fet kommune har nødvendig tvangsgrunnlag for å beslutte utlegg hos A. Tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 annet ledd bestemmer da at utlegg kan tas i et hvert formuesgode som tilhører saksøkte og som det etter dekningsloven §2-2 kan tas utlegg i. Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd innholder en bevisregel om ektefellers og samboeres felles bolig. Det presumeres at ektefeller og personer som lever i et ekteskapslignende forhold, eier felles bolig som er ervervet under samlivet, med en ideell halvpart på hver. Det vil etter dette være ektefellene/samboerne som i slike tilfeller får bevisbyrden for at eierforholdet er annet enn lovens presumsjon. Selv om det legges til grunn at boligeiendommen ligger i sameie, skal presumsjonsregelen ikke anvendes dersom det sannsynliggjøres at debitorektefellens andel er mindre enn 50 % jf Rt-1997-s 704. Det rettslige spørsmålet er således ikke, slik kjæreparten anfører, hvem eiendommen tilhører, men om samboerne/ektefellene sannsynliggjør at eierforholdet ikke er 50/50. Det er tilstrekkelig med vanlig sannsynlighetsovervekt. Kravet til bevis må også relatere seg til de muligheter partene har til å sannsynliggjøre eierforholdet.

Den aktuelle eiendommen i - - -vn. 31 E ble ervervet av Marit i B navn i august/september 1986 for kroner 734.500 inklusiv tomt. Det legges til grunn at det var nødvendig med betydelige tilleggskostnader på boligen og tomta før eiendommen var ferdigstillet. B solgte i 1987 en leilighet for kroner 651000,-. Av dette er kroner 50000,- betalt til tidligere ektefelle som ledd i et skifteoppgjør. B har videre tatt opp et byggelån på kroner 850000,- i august 1986 til finansiering av boligprosjektet. A er i forhold til långiver ikke ansvarlig for dette lånet og lånet er også konsekvent ført opp i B s selvangivelse. Lånet sto pr 31. desember 1996 til rest med kroner 663372,-. B og A har i perioden 1988 - 1996 hatt en brutto inntekt på hhv kroner 942.106 og kroner 1.439.640. For perioden 1988 - 1995 var inntektene hhv kroner 891.522 og kroner 1.065.427. Ligningen for 1996 er imidlertid påklaget for As vedkommende.

Det er i saken ikke holdepunkter for annet enn at salgssummen fra B leilighet er benyttet til erverv av boligen i Fet. Det er ikke opplyst eller søkt sannsynliggjort at A hadde egenkapital til boligkjøp. Bs egenkapital på ca kroner 600.000 må, i mangel av eksakte opplysninger om eiendommens totalkostnad, antas å utgjøre omlag 50% av kostnaden. Selv om samboerne, slik kjæreparten anfører, har hatt en sammenblandingsøkonomi og begge i stor grad har bidratt til å betjene boliglån og øvrige utgifter til boligen, medfører Bs betydelige egenkapital at det finnes mest sannsynelig at det reelle eierforhold mellom samboerne ikke er 50/50. Presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd får derfor ikke anvendelse.

Retten har med dette ikke tatt standpunkt til om B, slik det anføres fra kjæremotpartene, er eneeier av eiendommen eller om A har en eierandel, dog mindre enn 50%, i eiendommen. Retten har heller ikke vurdert om boligeiendommen er "ervervet under samlivet".

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

I samsvar med tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 jf tvistemålsloven §180 første ledd ilegges den kjærende part omkostningene ved sakens behandling for lagmannsretten. Omkostningene er opplyst til å utgjøre kroner 11975,- hvor av kroner 600,- er utgifter til kopiering. Retten legger omkostningsoppgaven til grunn.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes.

2. Staten v/kommunekassereren i Fet kommune pålegges å erstatte B og A sakens omkostninger med kroner 11.975 -ellevetusennihundreogsyttifem- med tillegg av 12 % rente fra kjennelsens forkynnelse til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LE-1998-110 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering