Import: XML-importering

2018-10-22T04:01:24Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Dom
|Dato=
1998-09-04
|Publisert=
LE-1998-00028
|Sammendrag=

|Stikkord=
Bilansvarslovens dekningsområde
|Saksgang=
Solør herredsrett Nr: 97-00061A og 97-00127A - Eidsivating lagmannsrett LE-1998-00028 A og LE-1998-00032 A. Anket til Høyesterett, se HR-1999-00045 B.
|Parter=
Ankende part sak LE-1998-00028 A: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Frode Elgesem) Ankemotpart: Lokal Forsikring Gjensidig Skadeforsikring (Prosessfullmektig: Advokat Terje Bryn). Sak LE-1998-00032 A: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Frode Elgesem) Ankemotpart: Assicurazioni Generali SpA v/Waco Forsikringsmegling AS (Prosessfullmektig: Advokat Terje Bryn)
|Forfatter=
Lagdommer Ragnar Askheim, Kst lagdommer Trond Christoffersen, Ekstraordinær lagdommer Håkon Wiker
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1961-02-03/§2 Bilansvarslova (1961) §2], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1961-02-03/§16 §16], [https://lovdata.no/lov/1961-02-03/§1 §1], [https://lovdata.no/lov/1961-02-03/§2a §2a], [https://lovdata.no/lov/1961-02-03/§3 §3], [https://lovdata.no/lov/1961-02-03/§4 §4]
}}

Saken gjelder bilansvarsloven virkeområde.

Om morgenen den 5. november 1994 ble en av vegvesenets hjullastere benyttet til innbrudd i Grue Sparebank på Kirkenær og til å bortta bankens minibank. Hjullasteren var rett forut stjålet fra et industriområde i nærheten. Tyveriet av minibanken ble utført ved at hjullasterens skuffe ble kjørt inn i bankveggen og minibanken lastet opp i skuffa. Minibanken ble deretter transportert bort til en antatt ventende bil som skulle frakte minibanken videre.

I forbindelse med innbruddet ble bygningen påført store skader. Minibanken ble også skadet, men det lyktes ikke tyvene å få med seg eller å få åpnet minibanken. Pengene i denne ble derfor ikke borttatt.

Skadene på bygningen er dekket av sparebankens forsikringsselskap Lokal forsikring Gjensidig skadeforsikringsselskap Stange, mens skadene på minibanken er dekket av Assicurazioni Generali S. p. A./Waco forsikring AS. Grue Sparebank har måttet dekke en egenandel på kr 11000,-. Staten som selvassurandør svarer etter bilansvarsloven regler som et vanlig trafikkforsikringsselskap for skade denne hjullasteren gjør, jf bilansvarsloven §16. Forsikringsselskapene og banken krever derfor sine utlegg dekket av Staten. Staten v/Samferdselsdepartementet hevder at den aktuelle skaden "kjem av at motorvogna vert nytta til anna enn køyredoning" og at skaden ikke går inn under bilansvarsloven, jf lovens §2 første ledd bokstav a.

Tvisten ble behandlet av Solør herredsrett den 22. september 1997 som sak 97-00061A og 97-00127A, forenet til felles behandling. Herredsretten avsa dom i saken 3. november 1997 med slik slutning:

"1. I sak Lokal Forsikring Gjensidig mot Staten:

1. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Lokal Forsikring Gjensidig Skadeforsikringsselskap innen 2 - to - uker fra dommen er rettskraftig 98.946 - nittiåttetusennihundreogførtiseks - kroner og Grue Sparebank 11.000 - ellevetusen - kroner med tillegg av 12 prosent rente fra 1 april 1995 til betaling skjer.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Lokal Forsikring Gjensidig Skadeforsikringsselskap og Grue Sparebank sakens omkostninger innen 2 - to - uker fra dommen er rettskraftig med 38.744 - trettiåttetusensyvhundreogførtifire - kroner, samt rettens gebyr med 3.030 - tretusenogtretti - kroner.

2. I sak Assicurazioni Generali S.p.A. v/Walter Loyd mot Staten:

1. Staten v/Samferdselsdepartemenetet dømmes til å betale Assicurazioni Generali S.p.A. v/Walter Loyd/Waco Forsikringsmekling AS 182.321 innen 2 - to - uker fra dommen er rettskraftig - etthundreogåttitotusentrehundreogtjueen - kroner med tillegg av 12 prosent rente fra 1 april 1995 til betaling skjer.

2. Staten v/Samferdselsdepartemenetet dømme til å betale Assicurazioni Generali S.p.A. v/Walter Loyd/Waco Forsikringsmekling AS sakens omkostninger innen 2 - to - uker fra dommen er rettskraftig med 19.371 - nittentusentrehundreogsyttien -kroner, samt rettens gebyr med 3.030 - tretusenogtretti - kroner".

Staten v/Samferdselsdepartementet anket herredsrettens avgjørelser. For begge saker ble hovedforhandling for lagmannsretten holdt på Hamar den 21. august 1998. Det vises til rettsboka. Lokal Forsikring Gjensidig Skadeforsikringsselskap har etter herredsrettens behandling av saken skiftet navn til Lokal forsikring AS. Korrekt betegnelse på Assicurazioni Generali S.p.A./ Waco Forsikringsmekling AS er nå slik som angitt her, og ikke v/Walter Loyd.

Staten v/Samferdselsdepartementet anfører i hovedsak følgende:

Herredsretten synes å mene at det blir ansvar etter bilansvarsloven når hjullasterens egenskaper gjennom fart, kraft og tyngde har vært avgjørende for skaden. Dette er ikke alene tilstrekkelig for bilansvar. Bilansvaret må suppleres med et krav om typisitet slik man finner i det alminnelige objektive ansvar og man må i tillegg befinne seg i en trafikksituasjon.

De aktuelle skadene på bankbygning og minibank er voldt ved innbrudd. Hjullasteren ble brukt som "innbruddsverktøy" og bruken var langt fra enhver trafikal situasjon. Den bruken som er utøvd ligner mest på bruk av hjullasteren som anleggsmaskin og det var særlig skuffa på maskinen som var det avgjørende redskap. Man står overfor en bevisst bruk av hjullasteren som innbruddsverktøy. Dette, sammen med det forhold at man står overfor en tingsskade og ikke en personskade, er momenter som taler mot bilansvar. Det må også legges vekt på at det er naturlig å henvise denne type skader til annen forsikringsdekning og at hensynet til motorvogneierne ikke tilsier dekning her.

Staten v/Samferdselsdepartementet mener derfor at bilansvarsloven krav ikke er oppfylt og at skadene ikke omfattes av bilansvaret. Det anføres at hjullasteren ble "nytta til anna enn køyredoning", jf bilansvarsloven §2 første ledd bokstav a. Under enhver omstendighet vil det bli anført at det må gjelde forbehold om typisk skadeforvoldelse etter bilansvarsloven §4 jf §1.

Staten v/Samferdselsdepartementet har nedlagt slik påstand:

1. I sak Lokal Forsikring AS/Grue Sparebank mot Staten:

Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

2. I sak Assicurazioni Generali S.p.A. v/ Waco Forsikringsmegling AS mot Staten:

Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Lokal Forsikring AS/Grue Sparebank/Assicurazioni Generali S.p.A. v/Waco Forsikringsmegling AS anfører i hovedsak følgende:

Hjullasteren er en motorvogn. All skade denne gjør, jf bilansvarsloven §4, dekkes som bilansvar dersom ikke, i vårt tilfelle, unntaksregelen i §2 første ledd bokstav a får anvendelse fordi motorvogna vert nytta til anna enn køyredoning. Skaden er gjort av motorvogn dersom den er voldt ved realisering av ett eller flere av de faremomenter som er særlig knyttet til motorvogner nemlig: Fart, tyngde, lett bevegelighet eller tekniske innretninger. Tyvene benyttet hjullasteren som rambukk mot bankbygningen og deretter som transportmiddel for å få transportert bort minibanken. Alle de fire elementene som hver for seg er tilstrekkelig til at skaden skal anses gjort av motorvogen, er derfor til stede. Det spiller ingen rolle om tyvene hadde benyttet en lastebil, personbil, traktor eller dumper. Alle er definert som motorvogner og må behandles likt. Det vil få store rettslige konsekvenser dersom bilansvarsloven ekskluderer et tilfelle som det foreliggende.

Spørsmålet om skaden er gjort av motorvogn, har nær sammenheng med unntaket i bilansvarsloven §2 første ledd bokstav a, motorvogn nytta til anna enn køyredoning. I vårt tilfelle ble hjullasteren nyttet som det den er, en anleggsmaskin. Det er intet krav om typisitet eller krav til skadevolders hensikt ved vurderingen av om motorvognen er nytta til anna enn køyredoning. Det er for øvrig ikke ukjent at motorvogner brukes som rambukk ved innbrudd. Skadevoldelsen på banken er ikke atypisk. I alle slike tilfeller har forsikringsselskapene dekket skaden over motorvognforsikringen. Verken i rettspraksis eller forsikringspraksis finnes eksempler på at unntaket i bilansvarsloven §2 første ledd bokstav a har slått inn, dersom motorvognen har vært i bevegelse.

Det er intet krav for ansvar etter bilansvarsloven at skaden har skjedd i en trafikal situasjon, man skiller heller ikke mellom personskade og tingsskade, hvilken hensikt skadevolder har hatt eller om det finnes andre forsikringsdekninger.

Lokal Forsikring AS/Grue Sparebank/Assicurazioni Generali S.p.A. v/ Waco Forsikringsmegling AS har nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes

2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Lokal Forsikring AS, Grue Sparebank og Assicurazioni Generali S.p.A. v/Waco Forsikringsmegling AS sakens omkostninger.

Lagmannsrettens merknader:

Partene er i hovedsak enige om sakens faktum. Skaden på bankbygningen og minibanken ble voldt ved at den hjullasteren tyvene benyttet, med skuffa foran, ble kjørt gjennom bankveggen der minibanken sto, minibanken lastet opp i skuffa og deretter fraktet fra stedet. Retten legger dette til grunn. Spørsmålet er om denne skaden skal dekkes av Staten som assurandør for hjullasteren etter bilansvarsloven §16 eller om den må dekkes av banken eller dennes forsikringsselskap. Det er ikke tvilsomt at hjullasteren etter definisjonen i bilansvarsloven §3 første ledd er en motorvogn. Det avgjørende her er om hjullasteren under skadevoldelsen ble nytta til anna enn køyredoning jf unntaket i bilansvarsloven §2 første ledd bokstav a, eventuelt om man må tolke lovens §4 slik at skaden ikke anses gjort av motorvogn i foreliggende tilfelle.

Lagmannsrettens flertall, kst lagdommer Trond Christoffersen og ekstarordinær lagdommer Håkon Wiker er kommet til at den skaden som i foreliggende sak er voldt av en hjullaster, faller utenfor bilansvarsloven dekningsområde. Flertallet bemerker følgende:

Lovens ordlyd gir ingen veiledning m h t når motorvogn må anses nyttet til annet enn køyredoning eller i hvilke tilfeller skaden ikke kan anses gjort av motorvogn. En må derfor i første rekke søke i lovens forarbeider, i rettspraksis og i juridisk teori for avgrensningen mot skade voldt av motorvogn som ikke dekkes av bilansvarsloven. Forsikringspraksis er begrunnet både i rettslige, praktiske og forsikringsøkonomiske vurderinger. Ofte vil det ved skade voldt av motorvogn også være annen forsikringsdekning, slik at problemstillingen i grensetilfeller blir hvilket selskap eller hvilken forsikring som skal dekke skaden. Forsikringspraksis, som ankemotpartene har påberopt seg som rettskilde, har derfor begrenset verdi utover de tilfeller som er en videreføring av rettspraksis.

Motorvognansvarkomiteens innstilling fra 1951, som ligger til grunn for de bestemmelser i bilansvarsloven som er aktuelle i foreliggende sak, uttaler på side 58 følgende om grensene for trafikkforsikringens dekningsområde: ... en snever grense kan være i strid ikke bare med det utsatte publikums interesser, men også med motorvognfolkets interesse i sikring mot det personlige ansvar som følge av alminnelige erstatningregler. Stort sett bør dekningområdet søkes gjort så vidt at trafikkforsikringen dekker alle praktiske skader som det ikke er naturlig å henvise til dekning på annen måte, særlig ved annen forsikring eller trygd.

Ved bedømmelsen av om en skade er voldt av motorvogn, vil det være et vegledende synspunkt om skaden er voldt ved en naturlig realisering av det farekompleks som er lovgrunnen for motorvognansvaret, nemlig særlig den risiko som er knyttet til motorvognens fart, tyngde, lettbevegelighet, motor, signaler og teknisk utstyr for øvrig."

Det uttales videre at den objektive erstatningsplikt først og fremst omfatter trafikkskader, men er ikke uten videre begrenset til egentlige trafikkskader. På side 59 i innstillingen uttaler komiteen følgende om motorvognens bruk til annet enn kjøretøy:

"Synspunktet at ansvaret ikke gjelder motorvognens bruk som annet enn kjøretøy, utelukker skade voldt av visse slags motorvogner (traktorer og andre lokomobiler) ved å brukes til kraft- eller anleggsmaskin eller som drivverk for stillestående anlegg (så som treskeverk, kappsag m.v.) og ikke som kjøretøy. Likeså faller skade som f. eks. grabben på en gravemaskin volder ved graving, utafor motorvognansvaret (smlkn. urd. i RG-1956-324), men derimot ikke skade som maskinen volder under bruk som kjøretøy eller ved å skiple vegtrafikken uten å være i annen bruk"

Det er når motorvognen brukes eller opptrer i egenskap av kjøretøy, dvs når den transporterer mennesker og/eller gods, at det er særlig behov for det erstatnings- og forsikringssystem som bilansvarsloven etablerer. Dette er den vesentlige begrunnelse for unntaket i bilansvarsloven §2 første ledd bokstav a, jf her Andersen, Bryn og Engstrøm Bilansvaret Tano 1990 side 26. I en Høyesterettsdom fra 1933, inntatt i [[Rt-1933-365]] ble det objektive motorvognansvaret nærmere presisert som et ansvar for vognens bruk som transport- eller trafikkmiddel. Dette er antakelig for snevert i dag, men gir veiledning for vurderingen av bilansvarsloven dekningsområde.

Den aktuelle problemstilling, om erstatningsansvar etter bilansvarsloven hvor motorvogn er brukt som redskap ved innbrudd, er etter det lagmannsretten har kjennskap til, ikke direkte omhandlet i rettspraksis eller teori. Bilansvarsloven §2 og §4 vil for denne vurderingen dels flyte over i hverandre. Grensedragningen for hvilke skader som faller innenfor og hvilke som faller utenfor bilansvarsloven må bygge på en konkret helhetsvurdering av den aktuelle skadesituasjon på bakgrunn de momenter som er angitt foran. Det forhold at skaden er voldt nettopp ved hjullasterens iboende skadepotensiale, dens tyngde, kraft og bevegelse taler for at man er innenfor bilansvarsloven dekningsområde. Dette er likevel bare vegledende, og ikke alene avgjørende momenter, jf komiteens innstilling slik denne er referert ovenfor. Det er de samme egenskaper ved hjullasteren, særlig dens tyngde og kraft, som som er dens avgjørende egenskap som anleggsmaskin, men som i motsetning til f. eks. gravemaskinen under gravearbeid, må utnyttes sammen med maskinens bevegelighet. Dette tilsier også at det ikke er gitt at en hjullaster under arbeid skal behandles på samme måte som f.eks en lastebil eller en traktor.

Etter flertallets syn finner en ikke tilstrekkelig vegledning til spørsmålet om hjullasteren i foreliggende sak er benyttet til annet en motorvogn ved kun å se hen til om skaden er voldt ved den "risiko som er knyttet til motorvognens fart, tyngde, lett bevegelighet, motor, signaler og teknisk utstyr for øvrig." En må også se hen til andre forhold som har betydning, særlig om det er naturlig og nødvendig at skader som den foreliggende dekkes av det objektive motorvognansvaret. Følgende forhold har her særlig relevans:

Banker er spesielt utsatt for skader og tap som følge av innbrudd. Slike skader kan naturlig henvises til dekning gjennom annen forsikring og det antas at bankene gjennomgående er forsikret. Det er heller ingen naturlig eller rimelig begrunnelse for at slike skader på en bank dekkes av bilansvarsforsikringen dersom skaden er voldt med en hjullaster som innbruddsverktøy, men må dekkes av banken eller dennes forsikringselskap dersom skaden er voldt med f eks dynamitt, skjærebrenner eller lignende redskap eller av grabben på en gravemaskin som står i ro. En kan også se det slik at risikoen for skade, hvor denne skyldes innbrudd, ligger mer på bankens side enn på det farepotensiale som en hjullaster representerer. I slike skadetilfelle bør etter flertallet syn skadevolders hensikt tillegges en viss betydning for spørsmålet om skaden faller innenfor eller utenfor bilansvarsloven dekningsområde. Det taler også mot ansvar etter bilansvarsloven at skaden ligger utenfor det man først og fremst betrakter som trafikkskader og at det særlig er motorvognens bruk som kraft- eller arbeidsmaskin som har voldt skaden.

Videre taler det mot ansvar etter bilansvarsloven i foreliggende sak at innbruddsskader ikke er en typisk og nærliggende skade ved bruk av hjullaster, hvilket normalt oppstilles som vilkår for at objektivt ansvar skal inntre. Det er heller ikke en type skade som motorvognas eier eller bruker normalt har en berettiget interesse av å kunne forsikre seg mot. Hensynet til motorvogneierne tilsier derfor ikke ansvar i tilfeller som foreliggende og hensynet til skadelidte er normalt hensyntatt gjennom dennes adgang til å tegne forsikring.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Askheim, er kommet til samme resultat som herredsretten.

Etter mindretallets oppfatning er bilansvarsloven §2 bokstav a som avgrenser ansvaret når motorvognen benyttes til "anna enn køyredoning" ment i rent teknisk forstand. Det vises til motorvognansvarskomiteens innstilling side 58 inntatt foran under flertallets merknader. Det vil si at dersom den skaden som har oppstått er påregnelig ut fra det skadepotensiale kjøretøyet har ut fra sine rent tekniske forutsetninger, fritar det ikke for ansvar at bruken i det aktuelle tilfelle er utenfor det som forbindes med vanlig bruk.

Hvis man med kjøretøy tenker seg en bil, anser mindretallet det for å være på det rene at skader som oppstår f. eks. om bilen brukes til å kjøre inn i et hus for å volde ødeleggelse eller for å bane adgang til dette, eller forsettlig som et våpen til drap eller skadeforvoldelse på person, dekkes under bilansvarsloven.

Hvor det, som her, ikke dreier seg om en bil men om en anleggsmaskin, fremstår grensedragningen som mer komplisert. Det er på det rene at innretninger som er arbeidsredskaper mer enn kjøretøy også går inn under loven såfremt de er selvgående. Det vises her til lovens §3 første ledd. I forhold til slike redskaper blir avgrensningen i lovens §2a særlig viktig. En selvgående gravemaskin må antas å være kjøretøy når den forflytter seg mens den er arbeidsredskap og faller utenfor ansvaret etter bilansvarsloven når den står stille og graver. Det samme vil være tilfelle med en kranbil. Det må antas at konsekvensen blir at hvor en gravemaskin benyttes til å kjøre istykker bankdøra dekkes dermed skaden under bilansvarsloven. Hvis maskinen stanser og bruker gravearmen til å slå inn døra, vil skaden falle utenfor. For denne typen innretninger blir det relativt klare grenser for ansvar etter loven.

Med en hjullaster har det seg imidlertid slik at den må være i bevegelse for å kunne utføre de arbeidsoperasjoner den er bygget for. En hjullaster kjører fremover for å fylle lasteskuffen og løfter så skuffen opp. For slike redskaper er avgrensningen i lovens §2a med den "tekniske" forståelse som mindretallet antar skal legges i denne, lite egnet som kriterium for grensedragning for når det skal gjelde ansvar etter loven. Med lovens utgangspunkter synes hjullasteren å være både kjøretøy og arbeidsredskap samtidig. Slik bilansvarsloven er utformet, tilsier dette at den omfattes av ansvaret etter loven også når den utfører arbeid, medmindre noen av de øvrige unntakene i lovens §2, jf. særlig " §2 annet ledd, kommer til anvendelse.

I nærværende sak er det klart at heller ikke unntaket i §2 annet ledd kommer til anvendelse. De øvrige unntak i §2 første ledd er heller ikke aktuelle. Et unntak fra ansvaret etter bilansvarsloven for hjullasteren måtte eventuelt bygges på en bredere vurdering basert i typisitetsvilkåret hentet fra de alminnelige prinsipper for objektivt erstatningsansvar, slik staten har gjort gjeldende. Mindretallet kan imidlertid ikke se at denne anførslen kan føre frem. Når bilansvarsloven har en positiv angivelse av unntakene fra ansvaret etter loven og herunder i §2 annet ledd inneholder et unntak som er særlig aktuelt for anleggsmaskiner o.l motoriserte redskaper, taler det etter mindretallets syn imot å utvide unntakene fra ansvaret med basis i ulovfestet erstatningsrett. I mot en utvidelse taler også at det åpenbart ville føre til uholdbare løsninger hvis man ved anvendelsen av loven på biler skulle sette en grense for ansvaret hvor bilen med vilje er anvendt til skadeforvoldelse.

Mindretallet kan heller ikke se at de hensyn som loven skal ivareta taler for en slik utvidelse. I det foreliggende tilfelle kan det sies at det er nærliggende å knytte ansvaret for skaden til banken med dens pengebeholdning snarere enn til hjullasteren. Banker er særlig utsatt for skader og tap som følge av innbrudd og slike skader kan henvises til dekning ved egen forsikring. Forsikring forelå også. Mindretallet antar imidlertid at grensen for ansvaret etter bilansvarsloven må trekkes utfra generelle kriterier. Hvilke objekter det er som er blitt påført skade og hvilke interesser som gjør seg gjeldende i det enkelte tilfelle bør tillegges begrenset vekt. Det objektive ansvaret etter bilansvarsloven har sin rettspolitiske begrunnelse i den potensielle fare for skade som bruken av innretninger som faller inn under loven medfører. Det er en fare ved ordinær bruk, men det ligger også en fare i at de kan brukes til bevisst skadeforvoldelse. At uvedkommende tar kjøretøyer i besittelse og med vilje bruker disse for å gjøre skade, er en så nærliggende mulighet at det ligger klart innenfor lovens formål å la slike skader bli dekket under det lovfestede ansvar.

Ut fra det som er anført foran, trekker mindretallet den konklusjon at skaden som ble voldt av hjullasteren faller inn under bilansvarsloven og blir å dekke av staten som selvassurandør for sine kjøretøyer. Ut fra mindretallets syn på tvistespørsmålet ville saksomkostningene bli å avgjøre etter tvistemålsloven §180 første ledd.

Anken har etter det resultat lagmannsrettens flertall har kommet til ikke vært forgjeves. Saksomkostningene for lagmannsretten skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172. Unntaksregelen i bestemmelsens annet ledd gis anvendelse i det saken anses så tvilsom at den tapende part hadde rimelig grunn til å la saken komme for retten.

Saksomkostningene for herredsretten skal avgjøres etter tvistemålsloven §172. Også for herredsretten gis annet ledd anvendelse.

Dommen er avsagt under slik dissens som angitt ovenfor.

Slutning:

1. I sak 98-00028A: Lokal Forsikring AS/Grue Sparebank mot Staten:

1.1 Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

1.2 Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for lagmannsrett eller herredsrett.

2. I sak 98-00032A: Assicurazioni Generali S.p.A. v/Waco Forsikringsmegling AS mot Staten:

2.1 Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

2.2 Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for lagmannsrett eller herredsrett.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LE-1998-28 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering