Import: XML-importering

2018-10-22T04:01:12Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1999-02-03
|Publisert=
LE-1998-00525
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Toten skifterett NR: 9700388 S - Eidsivating lagmannsrett LE-1998-00525 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00394K .
|Parter=
Ankende part: Astrid Sund Jørgensen (Prosessfullmektig:Advokat Dag Oppegaard). Ankemotpart: Marie Synnøve Furuseth (Prosessfullmektig:Advokat Johannes Sundet).
|Forfatter=
Førstelagmann Odd Jarl Pedersen, Lagdommer Jørgen Bull, Tilkalt dommer sorenskriver Marit Nervik
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1930-02-21/§62 Skifteloven (1930) §62], [https://lovdata.no/lov/1972-03-03-5/§74 Arveloven (1972) §74], [https://lovdata.no/lov/1974-06-28-58/§21 Odelsloven (1974) §21], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§146 Tvistemålsloven (1915) §146], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§176 §176], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§65 §65], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§99 §99], [https://lovdata.no/lov/1974-06-28-58/ Odelsloven (1974)], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§2 Forsinkelsesrenteloven (1976) §2], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 §3], [https://lovdata.no/lov/1984-06-08-59/§5-3 Dekningsloven (1984) §5-3]
}}

Saken gjelder: Anke over Toten skifteretts kjennelse av 15. april 1998 i skiftetvist i bo nr. 97-00388 S - Johannes Sunds dødsbo.

Saken gjelder dels om et frafall av arv etter arvelovens §74 kan omgjøres og arving tre inn igjen som loddeier i et dødsbo, og dels om en dårligere odelsberettiget arving kan få utlagt odelseiendommen på skifte etter odelslovens §21, til fortrengsel for den best odelsberettigedes krav etter skiftelovens §62.

Johannes Sund døde den 15. april 1997 i en alder av 86 år. Han etterlot seg ikke livsarvinger og hadde ikke skrevet testament. Under det offentlige skifte ble det uenighet mellom hans to søstre om hvem som skulle få utlagt odelseiendommen Sund Øvre, gnr. 146 bnr. 1 i Vestre Toten.

Marie Synnøve Furuseth er 81 år og har best odelsrett. Hun krever gården utlagt til seg med sikte på å videreføre den til neste generasjon. Hun har 5 barn og flere barnebarn. Astrid Sund Jørgensen er 74 år og barnløs. Hun bor på gården.

Gården ligger på Einastranda og er på 230 dekar dyrket mark og 480 dekar skog. På gården dyrkes nå bare korn. Tidligere ble det også dyrket noe poteter. Arvelateren og hans eldre bror Helge drev aktivt i skogen. Fra 1984 har jordveiene stort sett vært bortforpaktet.

I brev til skifteretten av 24. mars 1998 reiste Astrid Sund Jørgensen skiftetvist. Hun krevet å få utlagt gården i medhold av odelslovens §21.

Skiftetvisten ble ikke overført i søksmåls former. Den ble behandlet på skiftesamling i Toten skifterett den 15. april 1998, som samme dag avsa kjennelse med slik slutning:

Marie Synnøve Furuseth utlegges eiendommen Sund Øvre, gnr. 146 bnr. 1 i Vestre Toten kommune på skifte etter broren Johannes Sund, død 15.04.97.

Astrid Sund Jørgensen anket skiftrettens kjennelse inn for Eidsivating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt på sorenskriverkontoret i Gjøvik den 22. januar 1999. Begge parter møtte personlig og avga forklaring. Det ble ført 3 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Lagmannsretten forsøkte forliksforhandlinger mellom partene, jf. tvistemålslovens §99 første ledd. Forlik kom ikke i stand.

Når det for øvrig gjelder sakens bakgrunn, vises til skifterettens kjennelse.

Den ankende part Astrid Sund Jørgensen har gjort gjeldende at herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er feil.

Nytt for lagmannsretten og som prinsipal anførsel, hevder den ankende part at medarving Marie Synnøve Furuseths ikke lenger er arving i boet, etter at hun den 8. august 1998 frafalt arv til fordel for sine barn. Hun kan da heller ikke lenger kreve gården utlagt etter skiftelovens §62. Det følger av arvelovens §74 at det nå skal forholdes som om hun var død før arvelateren Johannes Sund. Hun må da også ansees for å ha oppgitt sitt krav på gården.

Marie Synnøve Furuseth kan ikke med virkning for Astrid Sund Jørgensen etterpå omgjøre arvefrafallet og tre inn igjen som arving etter Johannes Sund, selv om dette skjer med samtykke fra egne arvinger.

For øvrig har ingen av Marie Synnøve Furuseths barn meldt seg som arvinger i boet etter Johannes Sund. De har heller ikke fremmet krav på gården etter skiftelovens §62. Astrid Sund Jørgensen er således nå den eneste pretendent til gården og må få denne utlagt til seg.

At Astrid Sund Jørgensen, som den ankende part, har benyttet sin rett til å nekte ankemotpartens datter Eli Sveen å tre inn i skiftetvisten som part, er et prosessuelt forhold som ikke har noe med det materielle i saken å gjøre.

Subsidiært anfører Astrid Sund Jørgensen at hun har krav på å få utlagt gården etter odelslovens §21 også på skifte etter en bror.

Det ville være klart urimelig om Marie Synnøve Furuseth fikk drive sin yngre søster Astrid Sund Jørgensen bort fra gården. Hun har bodd på gården i tilsammen 53 år. Siden 1975 har hun bodd der sammenhengende og deltatt aktivt i gårdens drift. Fra slutten av 1980-årene var hun alene om ansvaret for driften. Hun har således fått en meget nær tilknytning til gården både som arbeidssted og bolig. Hun har også planer for hvordan gården skal drives videre, herunder planer om grøfting og drift i skogen. Hun vil således tape mye om hun nå må flytte fra gården.

På den annen side har Marie Synnøve Furuseth ikke bodd på gården siden 1938 og hun har ikke bistått ved gårdens drift siden. I dag har hun nærmest ingen tilknytning til gården. Hun vil ikke tape noe om hun ikke får gården.

Marie Synnøve Furuseth har heller ikke drevet gårdsbruk og er derfor uskikket til å drive gården. Astrid Sund Jørgensen har på sin side lang erfaring og er således best skikket til å drive gården videre.

Astrid Sund Jørgensen vil fortsatt bo på gården. For Marie Synnøve Furuseth er det på den annen side uaktuelt å flytte til den.

At Marie Synnøve Furuseth vil sikre gården for slekten kan ikke tillegges vekt her. Også Astrid Sund Jørgensen tilhører slekten. Hun vil la gården gå videre til slektninger når den tid kommer.

De av Marie Synnøve Furuseths barn som har tilknytning til landbruk, har i dag gård fra før.

Marie Synnøve Furuseth har ikke tenkt å drive gården videre i egen regi dersom hun får den utlagt. Hun har tenkt å overlate den til barn eller barnebarn. I realiteten er det således ikke Marie Synnøve Furuseth selv som skal ha gården, men en ikke odelsberettiget. Og denne ikke odelsberettigete skal i så fall få drive odelsarvingen Astrid Sund Jørgensen bort fra gården. Man må da skjære igjennom og se på realiteten. Under disse omstendigheter ville det være klart urimelig om ikke Astrid Sund Jørgensen får utlagt gården.

Det er mulig at Marie Synnøve Furuseths barn i ettertid vil reise løsningsak mot Astrid Sund Jørgensen om hun nå får gården utlagt til seg. Det vil i så fall bli en ny sak og har intet med denne saken å gjøre.

Astrid Sund Jørgensen har nedlagt slik påstand:

1. Astrid Sund Jørgensen utlegges eiendommen Sund Øvre, gnr. 146 bnr. 1 i Vestre Toten kommune på skifte etter broren Johannes Sund, død 15.04.1997.

2. Astrid Sund Jørgensen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Ankemotparten Marie Synnøve Furuseth gjør i det vesentlige gjeldende at skifterettens kjennelse er riktig.

Til den ankende parts nye prinsipale anførsel ble bemerket at Marie Synnøve Furuseths arvefrafall ble gjort for at datteren Eli Sveen skulle tre inn i saken som part, slik at man bedre kunne fått fram realiteten i saken. Når den ankende part likevel nektet Eli Sveen å tre inn i saken under henvisning til tvistemålslovens §65, så var hensikten med arvefrafallet borte. Ankemotparten og hennes barn ble enige om å suspendere dette. Saken og skiftet fortsetter da med de samme parter og arvinger som tidligere. At arvefrafallet er omgjort, har ellers ingen betydning for Astrid Sund Jørgensens stilling i dødsboet.

Marie Synnøve Furuseth er eldst og den best odelsberettigete arving. Hun har da rett til å overta gården på skiftet i medhold av skiftelovens §62.

Astrid Sund Jørgensen har krevet eiendommen utlagt til seg under henvisning til odelslovens §21, til tross for at hun aldri har vært eier av gården. En forutsetning for bruk av odelslovens §21 er at man som eier blir utsatt for et løsningskrav. Det er forskjell på å fordrive en odelsberettiget som er blitt eier, og å konkurrere på et skifte med en som aldri har vært eier.

Odelslovens §21 er under en hver omstendighet en unntaksregel og det skal mye til for å fravike den vanlige odelsrekkefølgen. Dette kan bare skje når det er klart urimelig å følge odelsrekkefølgen, slik at en yngre og bedre skikket odelsberettiget blir drevet bort fra en gård han er nær knyttet til og over lang tid har hatt sitt arbeid på.

I denne saken er det ikke spørsmål om å bevare noen arbeidsplass for den pensjonerte Astrid Sund Jørgensen. Hun er heller ikke spesielt skikket til å drive gården videre. Hennes uttalelser om mulig framtidig grøfting og drift i skogen framstår som løse. Hun har i realiteten kun behov for et sted å bo. Hun er tilbudt å bli boende på gården av ankemotparten, men har avslått dette. Hun har i retten også opplyst at hun har så god råd at hun kan kjøpe seg en ny bolig uten problemer.

Astrid Sund Jørgensen har aldri hatt noen forventning om å overta gården. I den utstrekning Helge og Johannes var inne på hvem som skulle overta, ble hun aldri nevnt. Derimot ble en av guttene til Eli Sveen nevnt.

Det er heller intet i det skriftlige som tyder på at Helge og Johannes ønsket at Astrid Sund Jørgensen skulle overta. Tvert om indikerer fullmakten som Johannes den 17. november 1996, ca et halv år før han døde, ga til Marie Synnøve Furuseths sønn, at han ikke ønsket at Astrid Sund Jørgensen skulle overta ansvaret for gården. Astrid Sund Jørgensen bekreftet også Johannes underskrift på denne fullmakten, slik at hun var kjent med dette.

Marie Synnøve Furuseth har ikke selv bodd på gården siden hun giftet seg. Men hun har hele tiden bodd i nærheten og hatt tett kontakt med både gården og sine brødre. Også hennes barn har hatt nær kontakt med gården, samt onkler og tanter der. Datteren Eli Sveen bodde på gården i 7 år etter at hun giftet seg.

Det bestrides at Astrid Sund Jørgensen på noe tidspunkt har drevet gården. Det var brødrene Helge og Johannes som drev den. Astrid Sund Jørgensen har i det vesentlige stelt inne og i haven. Noe har hun også hjulpet til ute under onner o.l. For sin innsats på gården har hun imidlertid fått godt betalt av sine brødre. Hun har således ikke tapt noe på å være på gården.

Jordveiene har vært forpaktet bort til noen nabobruk de siste ca 15 årene. Det er mulig at den ankende part har tatt i mot forpaktningsavgiften og ført noe regnskap i denne sammenheng. Men dette kan ikke sidestilles med å drive gården i odelslovens §21's forstand. Til tross for provokasjon under ankeforberedelsen, har ikke Astrid Sund Jørgensen kunnet framlegge forpaktningskontrakter eller gårdens selvangivelser for de siste årene. Dette kunne vært en indikasjon på at hun hadde hatt ansvaret for gårdens drift. Hun bebudet også vitneforklaringer fra naboer og landbrukskontoret om at hun hadde drevet gården. Slike vitner har ikke møtt for lagmannsretten.

Det vil virke urimelig om Astrid Sund Jørgensen i en alder av 74 år og uten livsarvinger skulle få gården til fortrengsel for den bedre odelsberettigede søsteren og hennes odelslinje. Dette ville være i strid med odelslovens intensjoner. Marie Synnøve Furuseth vil på den annen side bevare gården i slekten, noe som er tråd med odelslovens intensjoner.

Astrid Sund Jørgensens uttalelser om at også hun vil sørge for at gården blir i slekten framstår som uforpliktende og kan ikke tillegges vekt.

Skulle Astrid Sund Jørgensen få utlagt gården på skifte, vil dette utløse odelsløsning fra Marie Synnøve Furuseths barn eller barnebarn etterpå.

Marie Synnøve Furuseth har nedlagt slik påstand:

1. Toten skifteretts kjennelse av 15.04.1998 i sak 97-388 S stadfestes.

2. Astrid Sund Jørgensen tilpliktes å erstatte Marie Synnøve Furuseth sakens omkostninger med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a. fra forfall og fram til betaling skjer.

Lagmannsretten skal bemerke: Først behandles betydningen av Marie Synnøve Fuuruseths frafall av arv den 8. august 1998.

Frafall av falt arv er en dispositiv handling på linje med for eksempel en gave. Dette er blant annet lagt til grunn i dekningsloven §5-3. Den som har frafalt arv, kan imidlertid i ettertid inngå ny avtale om dette med de berettigede, tilsvarende som en giver og gavemottaker kan. Herunder kan de bli enige om å omgjøre hele arvefrafallet, så lenge ingen tredjemanns rett, som kreditorers e.l., er til hinder. Marie Synnøve Furuseth har her blitt enige med sine egne barn om å omgjøre arvefrafallet. Denne avtalen berører ikke Astrid Sund Jørgensens stilling som arving etter broren Johannes. Hadde arvefrafallet blitt stående, kunne Marie Synnøve Furuseths barn gjort krav på å få utlagt boets faste eiendom til seg etter skifteloven §62 - da som bedre odelsberettiget enn Astrid Sund Jørgensen - på samme måte som om Marie Synnøve Furuseth virkelig skulle ha gått bort.

Lagmannsretten kan heller ikke se at erklæringen om arvefrafall av 8. august 1998 kan tolkes som om Marie Synnøve Furuseth overfor Astrid Sund Jørgensen har ment å frafalle kravet på å få utlagt eiendommen etter skifteloven §62.

Det må således legges til grunn at Marie Synnøve Furuseth forsatt kan kreve å få utlagt gården under skiftet i henhold til skifteloven §62.

Subsidiært krever Astrid Sund Jørgensen å få utlagt gården i medhold av odelsloven §21. Bestemmelse har følgende ordlyd: Vil ein odelsrettshavar løyse ein eigedom på odel frå ein yngre bror eller syster som har overtatt den av foreldra, kan retten nekte løysing, når det etter det som ligg føre ville vera klårt urimeleg om den eldre fekk drive den yngre bort.

Omsyn kan mellom anna takast til om den eldre har være fråverande i lenger tid og driv eit anna yrke som han gjennom skulegang eller praksis har utdanna seg for, medan den yngre har vore heime og hjelpt til på garden og må reknast for skikka til å drive den.

Odelsløysing kan også i andre tilfelle nektast mot ein eigar med odelsrett, når det ville vere klårt urimeleg om løysingsmannen fekk drive eigaren bort.

Bestemmelsen gjelder direkte løsningskrav mot en yngre odelsberettiget som fra før eier odelsgården. Det er ikke forholdet i dette tilfellet og odelsloven §21 kan således ikke komme direkte til anvendelse. Hvorvidt odelsloven §21 kan anvendes analogisk, går ikke lagmannsretten nærmere inn på, da den finner det klart at vilkårene for å anvende bestemmelsen her ikke er til stede.

Odelsloven §21 hjemler unntak fra odelsrekkefølgen dersom det vil føre til et klart urimelig resultat å følge denne. Etter NOU 1972:22 side 70 må det i så fall foreligge ei monaleg overvekt av omsyn for å nekte odelsløsning. Høyesterett sier om dette på side 969 i en dom inntatt i [[Rt-1980-967]] flg blant annet: Høyesterett har ved anvendelsen av unntaksregelen ved odelsløsning lagt en streng norm til grunn. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til [[Rt-1978-268]] og [[Rt-1979-1139]] og [[Rt-1979-1534]].

Videre sier Høyesterett på side 164 i en dom inntatt i [[Rt-1988-161]] flg: Etter lov og rettspraksis skal det sterke grunner til for å nekte odelsløsing. Etter forarbeidene må det være ei monaleg overvekt av omsyn som talar mot å tillate løysing. Dette må innebære at bestemmelsen får anvendelse når de interesser som odelsløseren fremmer, er så beskjedne i art og styrke i forhold til hva saksøkte i tilfelle må ofre, at resultatet blir klart urimelig. ...

Til slutt hitsettes også fra side 818 i Høyesteretts dom inntatt i [[Rt-1990-814]] flg: Det er da grunn til å understreke at vi her står overfor en snever unntaksregel.

Det framgår av reglene og den praksis som knytter seg til dem at det skal meget til før de kommer til anvendelse.

Odelslovens §21 gir selv eksempler på forhold som skal vurderes ved avgjørelsen av om en løsning vil være klart urimelig. Disse eksemplene er knyttet til partenes virke på gården, til deres utdannelse og skikkethet for å drive gården. Loven er imidlertid ikke uttømmende, slik at også andre momenter kan komme i betraktning.

Når det gjelder den aktuelle tvist, tar lagmannsretten utgangspunkt i at begge parter er født og oppvokst på gården og at de begge deltok aktivt i gårdsarbeidet under oppveksten, fram til de giftet seg og flyttet fra gården.

Marie Synnøve Furuseth ble boende på Eina, ca 3 km fra gården, etter at hun giftet seg. Hun har 5 barn, samt flere barnebarn. Hun og hennes familie opprettholdt en nær kontakt med foreldrene og søsknene på gården. De hjalp også noe til med gårdsarbeidet. Men ikke på en slik måte at det kan sies at de deltok i driften av gården. Etter at Marie Synnøve Furuseths datter Eli Sveen giftet seg, bodde denne med sin familie på gården i ca 7 år. Hun flyttet fra gården i 1975, etter at hun og hennes mann da forpaktet en annen gård. I dag eier de en gård i distriktet, beliggende mellom Raufoss og Kapp. Eli Sveen har 3 sønner. En av disse - den i dag ca 30 år gamle jordskiftekandidaten Anders - har vært nevnt som en som skal overta gården. Han er født på gården og hadde sine barneår der. En annen av Marie Synnøve Furuseths døtre - Berit Tangnes - har sin bolig på en tomt som er utskilt fra gården. Hun har hele tiden hatt en nær kontakt med gården og de som bodde der. Helt fram til nå har hun bistått den eldre generasjon på gården med forskjellig praktiske gjøremål. Videre har Marie Synnøve Furuseths sønn Sverre Anders Furuseth vært mye på gården, særlig i yngre dager. Det var også han som gamle Johannes den 17. november 1996 ga fullmakt til å drive gården, etter at han selv ble for dårlig til å drive den.

Den ankende part Astrid Sund Jørgensen flyttet til Oslo da hun giftet seg og ble boende der i ca 20 år. Hun er barnløs. I 1975 flyttet hun tilbake til gården i forbindelse med sin separasjon og skilsmisse. Hun flyttet inn kort tid etter at niesen Eli Sveen og hennes familie hadde flyttet ut. Astrid Sund Jørgensen har siden bodd på gården og har ikke hatt arbeid utenfor denne. Hun deltok i stellet inne, samt tok ansvaret for haven. Hun var også med på noe utendørs arbeid i onner m.v., slik man vanligvis er når man bor på en gård. Arbeidet i skogen var hun ikke med på. I det senere, og særlig etter at broren Helge gikk bort i 1995, hjalp hun til med regnskap o.l. Hun stelte også for sin mor, sin eldre søster Karen, samt sine brødre etter hvert som disse ble eldre og skrøpelige.

Astrid Sund Jørgensen har ikke eid gården eller drevet den for egen regning og risiko. På den annen side har hun gjort en betydelig og prisverdig innsats, særlig når det gjelder pleie og omsorg for moren, den eldre søsteren Karen, samt sine to brødre. Hun sitter nå alene tilbake etter at alle disse har gått bort. Det er forståelig at hun føler et nært forhold til gården og nå ønsker å overta den på skiftet etter Johannes.

Astrid Sund Jørgensens innsats siden 1975 må imidlertid sees i forhold til de fordelene hun også hadde av å bo på gården. Etter separasjonen og skilsmissen i 1975 bodde hun der vederlagsfritt og var også en del av den felles husholdning som brødrene holdt. For sin innsats på gården fikk hun gjennom årene også til dels omfattende gaver av sine brødre. Hun sitter således ikke tomhendt igjen etter sin innsats på gården. Hun opplyste under ankeforhandlingen at hun hadde fått så mye av sine brødre at hun i dag kunne løse ut gården kontant. Lagmannsretten er sikker på at hun har fortjent alt hun har fått. Men man må også legge til grunn at hun ikke har tapt på å være hjemme på gården i disse årene.

I Astrid Sund Jørgensens alder er det ellers ikke naturlig å se på gården som hennes arbeidsplass. Selv om hun tidligere har gjort en fortjenestefull innsats, er hun nå 74 år og pensjonist. Om hun skal drive gården i framtiden, må det bli med hjelp fra utenforstående.

Det er heller ikke naturlig å se gården som noen arbeidsplass for Marie Synnøve Furuseth. Hun er også pensjonist og 81 år gammel og vil også være avhengig av hjelp for å drive gården. I så måte står begge parter i samme stilling. Men Marie Synnøve Furuseth vil kunne få hjelp fra sin nærmeste familie, herunder fra den som det er meningen at skal overta gården.

Astrid Sund Jørgensen kan heller ikke sees å ha hatt noen berettiget forventning om å få overta gården. Hun var klar over at hun hadde dårligere odelsrett enn sin eldre søster. Hennes eget brev til skifteretten av 9. februar 1998, gjengitt på side 3 i skifterettens rettsbok fra 15. april 1998, synes å bekrefte dette.

Etter bevisførselen må det legges til grunn at Helge og Johannes ikke snakket mye om hvem som skulle overta gården etter dem. Men når de en sjelden gang kom inn på dette, nevnte de ikke Astrid Sund Jørgensen. Og da Johannes ble for dårlig til selv å drive gården, var det heller ikke Astrid Sund Jørgensen som ble bedt om å ta ansvaret. Det var Marie Synnøve Furuseths sønn Sverre Anders Furuseth som fikk fullmakt til dette.

Det følger ellers av odelsrettens system at den som fra før eier og driver en gård må flytte når noen løser den på odel. At man må flytte er således ikke i seg selv noe som indikerer at det vil være klart urimelig å bruke odelsretten, jf. også Høyesteretts uttalelse nederst på side 270 i dommen inntatt i [[Rt-1978-268]] flg. I dette tilfelle har ikke Astrid Sund Jørgensen vært eier av gården. Hun kan da ikke ha bedre vern mot å flytte fra gården enn en som selv har eiet og drevet den for egen regning og risiko.

Astrid Sund Jørgensens viktigste praktiske interesse i gården i dag synes å være at hun har sin bolig der. Marie Synnøve Furuseth har imidlertid tilbudt Astrid Sund Jørgensen å bli boende på gården også etter en overtakelse. Men Astrid Sund Jørgensen har selv valgt å avslå dette.

Marie Synnøve Furuseth ønsker å bevare gården i slekten. Dette er i tråd med odelslovens formål. På den annen side er det usikkert hva som vil skje med gården etter Astrid Sund Jørgensens tid dersom hun nå får overta den. Under ankeforhandlingen sa hun riktignok at hun vil sørge for at den ble i slekten. Men hvordan dette skulle skje kom ikke fram.

Etter en samlet vurdering av det som har kommet fram, synes Astrid Sund Jørgensen i dag å ha en nærmere tilknytning til gården enn Marie Synnøve Furuseth. Men denne hennes tilknytning har klart ikke noen monaleg overvekt i forhold til Marie Synnøve Furuseth interesser som best odelsberettiget. Det er da heller ikke klart urimelig å utlegge gården til Marie Synnøve Furuseth på skiftet etter broren Johannes.

Anken kan etter dette ikke føre fram.

Ankemotparten har krevet saksomkostninger for lagmannsrett. Lagmannsretten finner at den ankende part må erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten jf tvistemålslovens §180 annet ledd, jf §172 første ledd. Advokat Johannes Sundet har innlevert en omkostningsoppgave på kr 24286,- for lagmannsretten, hvorav kr 22500,- er salær. Det har ikke kommet innvendinger mot denne fra den ankende part.

Lagmannsretten finner at de oppgitte omkostningene har vært nødvendige for å få saken betryggende utført, jf. tvistemålslovens §176 første ledd, og legger omkostningsoppgaven til grunn. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger med kr 24286,-. Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra dommens forkynnelse, jf. tvistemålslovens §146 annet ledd.

Det er også krevet 12 prosent årlig rente av omkostningsbeløpet fra forfall. Kravet tas til følge, jf. morarentelovens §2, jf. §3, jf. kgl.res av 17. desember 1993 nr. 1144.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning: 1.Toten skifteretts kjennelse av 15. april 199 i skifte nr. 97-00388 S, Johannes Sunds dødsbo, stadfestes. 2.I saksomkostninger for Lagmannsretten betaler Astrid Sund Jørgensen til Marie Synnøve Furuseth kr 24286,- - tjuefiretusentohundreogåttiseks oo/1oo kroner - innen 2 -touker fra forkynnelsen av dommen, med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LE-1998-525 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering