Import: XML-importering

2018-10-22T04:33:41Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
2002-02-25
|Publisert=
LE-2001-00948
|Sammendrag=

|Stikkord=
Gjenopptakelse av forelegg
|Saksgang=
Eidsivating lagmannsrett LE-2001-00948 M. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2002-00348.
|Parter=
Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Arne Ingv. Dymbe) mot A.
|Forfatter=
Lagdommer Fridtjof Mohr. Lagdommer Sverre Nyhus. Lagdommer Vegard Sunde
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1947-02-21-1/ Landssvikloven (1947)], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§261 Straffeprosessloven (1981) §261], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§391 §391], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§64 Straffeloven (1902) §64], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§86 §86], [https://lovdata.no/lov/1947-02-21-1/§2 Landssvikloven (1947) §2], [https://lovdata.no/lov/1947-02-21-1/§3 §3], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§392 §392]
}}

Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av vedtatt forelegg.

A, født xx.xx.1917, ble av daværende Oppland statsadvokatembete for landssviksaker ilagt et forelegg den 12. januar 1948 for overtredelse av landssvikloven §3 jf §2 nr. 4 av 21. februar 1947.

Det faktiske grunnlaget for overtredelsen er i forelegget beskrevet slik:

Tiltalte søkte opptagelse i statspolitiet i juli 1941 og ble umiddelbart ansatt fordi han var i NS. Han sto i statspolitiet til mai 1942 da han fikk avskjedssøknad innvilget. Han har i denne tid etterforsket en rekke politiske saker over hele Østlandet. I hovedsak var hans virkefeldt vært radio og illegale skrifter og rømning fra landet og demonstrasjoner mot partiet. Hans spesialområde ble etterhvert sakene mot foreldrene som nektet å sende barna på NS ungdomstjeneste. Foruten noen mindre har han etterforsket og ledet aksjonene mot foreldrene på Sør-Fron, Dovre og Tolga. De to siste etter hans avskjedssøknad i Stapo var innvilget, men før han sluttet. Han fikk her knekket motstanden mot NS ungdomstjenesten og fikk samtlige foreldre til å skrive under på at de ville sende barna på UT. Over et halvt år etter at han sluttet i Stapo deltok han etter innkallelse fra Aksel Stang og general Marthinsen i tilsvarende UT aksjoner i Sarpsborg og Torsnes som Stapos spesialist på disse saker.

Straffen i h h t forelegget var ett års betinget fengsel og tap av stemmerett og av retten til å gjøre tjeneste i landforsvaret i 10 år. A vedtok forelegget 19. januar 1948.

A har tidligere fremsatt begjæring til påtalemyndigheten om opphevelse av forelegget. Begjæringen ble avslått av Riksadvokaten den 29. juni 2000. Riksadvokaten uttalte samtidig at han mente vilkårene for gjenopptakelse av forelegget ikke var tilstede.

A har den 4. desember 2001 begjært saken gjenopptatt. A har i begjæringen særlig vist til at det i forelegget heter: «Over et halvt år etter at han sluttet i Stapo deltok han etter innkallelse fra Aksel Stang og general Marthinsen i tilsvarende UT aksjoner i Sarpsborg og Torsnes som Stapos spesialist på disse saker.»

A har anført at det i det ene tilfellet dreier seg om en personforveksling, mens det i det andre tilfellet er feilaktig anført at han var med i aksjonen. Han bare skrev en rapport om en aksjon hvor andre deltok.

Når det gjelder personforvekslingen, er det angitt at A skulle ha deltatt i en aksjon i Sarpsborg/Torsnes. Det fremgår imidlertid av en politirapport fra 2. august 1946 at den angivelige A var en nokså kraftig bygget mann, antagelig 45-50 år gammel. A var imidlertid 25 år gammel på den tiden og høy og tynn.

Når det gjelder aksjonen i Sarpsborg, skrev A rapporter på vegne av en annen Stapomann B. Årsaken til at A skrev rapportene var at han var god til å skrive på maskin, hvilket B ikke var. A var også redd for reaksjoner fra Stapo i forbindelse med at han hadde sluttet i Stapo. Fordi A skrev rapportene, så det ut som om han hadde deltatt i aksjonen, hvilket ikke var tilfelle. Ingen av disse feilene kom tilstrekkelig frem i den dommen som senere ble opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg eller i den etterforskning som resulterte i det forelegget som ble vedtatt. Dersom de to faktiske forhold, nemlig personforvekslingen i den ene saken og den feilaktige tolkningen av rapportskrivingen i den andre saken, hadde kommet frem, så ville utvilsomt en vesentlig mindre rettsfølge blitt resultatet. Det er således på det rene at forelegget ikke er riktig på dette punkt. A er en mann på 84 år som ikke minst av hensyn til sine barn og barnebarn, har et sterkt ønske om å renvaske seg for de forhold som uriktig ble lagt ham til last. As nasjonale holdning under krigen er ellers uomtvistet.

Vedlagt begjæringen om gjenopptakelse fulgte en rekke vedlegg. A har for øvrig i flere etterfølgende brev av h h v 11. desember 2001, 5. januar, 7. januar, 8. januar, 21. januar, 28. januar, 30. januar og 9. februar, 16. februar og 19. februar 2002, delvis med vedlegg, ytterligere begrunnet sin gjenopptakelsesbegjæring. Lagmannsretten finner ingen grunn til å redegjøre nærmere for innholdet i disse brevene.

Påtalemyndigheten har i det vesentlige anført at det synes klart at vilkårene for gjenopptakelse i straffeprosessloven §391 nr. 3 eller §392 annet ledd ikke er oppfylt. Det er bare deler av det som er beskrevet i forelegget, som angripes. Skyldspørsmålet er utvilsomt riktig avgjort i forelegget. Spørsmålet om A også deltok i aksjonene i Torsnes og Sarpsborg har bare betydning for reaksjonsfastsettelsen. Under alle omstendigheter vil det i dette tilfelle ikke kunne føre til en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge. Et vesentlig moment er det også at A har hatt foranledning til å komme med disse opplysningene tidligere. Alle som har informasjon av betydning for saken er så vidt vites døde.

Lagmannsretten bemerker:

Det fremgår av straffeprosessloven §261 at en begjæring om gjenopptakelse av forelegg skal settes frem for lagmannsretten, og at reglene i kapittel 27 i straffeprosessloven om gjenopptakelse gjelder tilsvarende så langt de passer på forelegg.

Etter straffeprosessloven §391 nr. 3 kan en sak gjenopptas til gunst for siktede når det opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller avvisning eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge.

Den begrunnelse A har gitt for å få opphevet forelegget, er at deler av det faktiske grunnlaget for forelegget, ikke er riktig. Det nye bevis som er fremført, er kun hans egen forklaring fremsatt i forbindelse med begjæringen, om at det ikke er riktig at han deltok i aksjonene i Sarpsborg og Torsnes.

De forhold som A nå bestrider, var også med i den tiltalen som ble behandlet av Sør-Gudbrandsdal herredsrett i dom av 5. desember 1947. A ble der dømt for overtredelse av landssvikloven §3 jf §2 og straffeloven §86 og §64 til en straff av betinget fengsel i 90 dager. A avga forklaring under herredsrettens behandling av saken, og det fremgår av herredsrettens premisser at han også forklarte seg om de to aktuelle forhold.

A vedtok dommen og hans forsvarer gikk sterkt i mot at dommen skulle ankes da det ble kjent at påtalemyndigheten ønsket dette. Dommen ble likevel, etter påtalemyndighetens anke, senere opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg fordi aktor under hovedforhandlingen i herredsretten hadde frafalt enkelte tiltaleposter, som han ikke hadde kompetanse til å frafalle. Saksbehandlingsfeilen hadde ikke noe med de to aktuelle forhold å gjøre.

Etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg hadde opphevet dommen med hovedforhandling på grunn av saksbehandlingsfeil, utstedte påtalemyndigheten et forelegg mot A. Forelegget faktiske gjerningsbeskrivelse var noe endret i forhold til den tiltalen som hadde vært grunnlag for herredsrettens behandling av saken, men ikke forsåvidt gjaldt beskrivelsen av det straffbare forhold i Sarpsborg og Torsnes. Forelegget ble vedtatt av A.

Det fremgår for øvrig av As brev til lagmannsretten av 18. desember 2001 at han i avhør av landssvikpolitiet i 1946 bekreftet at han hadde vært med på aksjonene i Sarpsborg og Torsnes.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A har forklart seg til politiet om de aktuelle forhold, han er blitt dømt i herredsretten for forholdene etter å ha forklart seg direkte for retten, og han har senere, etter at dommen ble opphevet p g a saksbehandlingsfeil, vedtatt forelegg for det samme.

Det at A nå gir en delvis ny forklaring om i hvilken grad han var involvert i aksjonene i Sarpsborg og Torsnes, er etter dette ikke noe nytt bevis i relasjon til reglene i straffeprosessloven §391 nr 3. Lagmannsretten viser i den forbindelse til Høyesteretts avgjørelse i [[Rt-2000-2142]] der det på side 2149 heter:

Omstendigheter eller bevis er nye når de ikke har vært ført for den dømmende rett, og dermed ikke har påvirket utfallet,.....

..............

Nye forklaringer fra domfelte eller vitner som har forklart seg for den dømmende rett, har ikke vært ansett som nye omstendigheter eller nye bevis som gir grunnlag for gjenopptakelse etter §391 nr. 3, jf [[Rt-1998-1112]].

A har ikke uttrykkelig påberopt seg verken straffeprosessloven §391 nr. 1 eller §392 annet ledd som grunnlag for gjenopptakelse. Lagmannsretten nevner likevel at den heller ikke finner at vilkårene for gjenopptakelse etter disse bestemmelser er tilstede.

Begjæringen om gjenopptakelse tas etter dette ikke til følge.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Begjæringen om gjenopptakelse av forelegg ilagt av Oppland statsadvokatembete for landssviksaker den 12. januar 1948 mot A, født xx.xx.1917, tas ikke til følge.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LE-2001-948 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering