Import: XML-importering

2018-10-22T04:15:00Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Frostating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1999-03-23
|Publisert=
LF-1998-00439
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Nordmøre herredsrett nr. 94-00983 B - Frostating lagmannsrett LF-1998-00439 B. Anket til Høyesterett, lagmannsrettens kjennelse punkt 1 stadfestet, se HR-1999-00067B.
|Parter=
Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Thommesen Krefting Greve Lund AS v/advokat Endre Grande, Bergen. Saksøkt: Jon Melhus, Surnadal (Prosessfullmektig: H.r. advokat Odd Larhammer, Molde).
|Forfatter=
Lagdommer Gunnar Greger Hagen, formann. 4 skjønnsmenn
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§407 Tvistemålsloven (1915) §407], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§40 Skjønnsprosessloven (1917) §40], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§373 §373], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§412 §412], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§54b §54b], [https://lovdata.no/lov/1955-03-18-2/§54 Jordloven (1955) §54], [https://lovdata.no/lov/1967-02-10/§34 Forvaltningsloven (1967) §34], [https://lovdata.no/lov/1970-06-19-63/§20a Naturvernloven (1970) §20a], [https://lovdata.no/lov/1995-05-12-23/§9 Jordlova (1995) §9]
}}

Saken gjelder begjæring fra Jon Melhus om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts overskjønn i sak LF-1995-00419 B, avhjemlet 30. oktober 1996, jf skjønnsprosessloven §40 jf tvistemålsloven §407 første ledd nr 6.

Ved overskjønnet av 30. oktober 1996 ble Melhus tilkjent erstatning for kostnader til div kummer og rør som følge av fredningen kr 50.000 ulemper kr 4.000 areal som ikke kunne dyrkes opp kr 7.500 grus i selve naturreservatet kr 58.000 kr 119.500 med tillegg av avsavnsrente 8,5% p.a. fra 27. mai 1988.

Et mindretall i overskjønnsretten, to av skjønnsmennene, stemte for at erstatningen skulle settes til kr 315.000 med tillegg av avsavnsrente fra 27. mai 1988.

Flertallet fant det påregnelig at Melhus ville få tillatelse fra landbruksmyndighetene til å utta grusmasser under dyrket mark utenfor naturreservatet, mens mindretallet ikke fant slik tillatelse påregnelig.

Etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse av 20. juni 1997 under henvisning til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1 hadde nektet å fremme anken over overskjønnet, ble det endelig avklart at Melhus ikke fikk den aktuelle tillatelse. Begjæringen om gjenopptakelse er inngått innen tre måneder etter denne avklaringen.

Nærmere om sakens bakgrunn:

Melhus er eier av landbrukseiendommen gnr 64 bnr 2 i Surnadal kommune, som ble berørt av delområdet Sæterøya av Surna naturreservat, opprettet ved kgl.res. av 27. mai 1988, som del av våtmarksplanen for Møre og Romsdal.

En rekke andre grunneiere berørt av naturreservatet fikk behandlet sine erstatningskrav ved Nordmøre herredsretts skjønn av 8. oktober 1990, for noen grunneieres vedkommende senere ved Frostating lagmannsretts overskjønn av 5. november 1991. Melhus hadde ikke meldt erstatningskrav innen ettårsfristen, jf naturvernloven §20a.

Melhus v/h.r. advokat Odd Larhammer tilskrev Fylkesmannen i Møre og Romsdal 25. august 1992, viste til inngått avtale med Surnadal Transportsentral AS om salg av grus fra sin eiendom, og søkte om tillatelse om å ta ut grusmassene "på det areal som omfattes av fredningsvedtaket og som ligger øst for gammelelva ..." Fylkesmannen meddelte 18. september 1992 at det ikke ville bli gitt slik dispensasjon fra fredningsbestemmelsene. Melhus påklaget dette vedtaket.

Melhus søkte 21. september 1992 om oppreisning for oversittelse av fristen til å kreve erstatning. Direktoratet for naturforvaltning meddelte 30. september 1993 at klage over fylkesmannens vedtak i dispensasjonssaken ikke førte frem, men at Melhus ble gitt oppreisning for oversittelse av fristen for å kreve erstatning som følge av fredningsvedtaket. Ny frist for erstatningskrav ble satt til 1. november 1993. Melhus fremmet erstatningskrav innen fristen. Forhandlinger om minnelig ordning førte ikke frem.

Nordmøre herredsrett avhjemlet 2. juni 1995 skjønn med de følgende erstatningsberegninger: for grus i naturreservatet kr 17.000 for 2 dekar i naturreservatet som ikke kunne dyrkes opp kr 2.000 for ulempe knyttet til jordvoll mot elven etter grusuttak utenfor naturreservatet kr 2.000 kr 21.000 hertil avsavnsrente 8,5 % p.a. fra 27. mai 1988.

Følgende spesielle skjønnsforutsetninger ble under herredsrettens behandling oppstilt for gnr 64 bnr 2, dog slik at annen og tredje setning under b) ble tilføyd først under forhandlingene for lagmannsretten:

"a) I tilfelle uttak av sand- og grusmasser på eiendommen, kan det påregnes gitt dispensasjon fra vernereglene for tilpasning og framføring av eksisterende veitrasé gjennom reservatet.

b) Likeså kan påregnes gitt dispensasjon for framføring av nødvendig drenering gjennom reservatet i det sørvestlige hjørne av arealet på bnr 2, - til Gammelelva. Hvis det er hensiktsmessig for uttak og drift på gjenværende eiendom, kan dreneringstrasé gjennom reservatet endres og det kan evt. etableres to dreneringssteder. Pkt. c gjelder tilsvarende for denne tilføyelse.

c) Arbeidene under pkt. a) og b) skal utføres etter nærmere avtale med Fylkesmannen/Miljøvernavdelingen og etter anvisning fra samme."

Fra overskjønnsrettens beskrivelse av faktum hitsettes:

"Melhus' eiendom ligger ved Gammelelva mellom tettstedet Skei og Surnadalen. Bruket har 38 daa dyrket mark, hvorav 10 daa ligger på Sæterøya. Mellom Sæterøya og resten av bruket går det kjørevei/bro over Gammelelva.

Melhus leier for tiden bort arealet på Sæterøya. Resten av det dyrkede arealet benyttes i det alt vesentlige til kornproduksjon.

Grusforekomstene hos Melhus ligger mellom Gammelelva og tunet, under kornåkeren. Det er i denne sammenheng hensiktsmessig å skille mellom grusen i reservatområdet og grusen utenfor."

Som nevnt innledningsvis fant overskjønnsrettens flertall det påregnelig at Melhus ville få utta grusmassene utenfor reservatet. Flertallets premisser på dette punkt lød slik:

"Etter redegjørelsene fra de sakkyndige i jordbruk og grusuttak, og etter de beregninger som er fremlagt, finner flertallet at et forsvarlig uttak tilsier en gjenværende overdekning på 1,5 m. Dette innebærer at man over grunnvannstand lar det ligge igjen ca 1 m masse og ca 0,5 m matjord. Etter uttak vil åkeren ha helning på 1:100 fra bebyggelsen ned mot Gammelelva. Mot naboene i nord og sør vil det være forsvarlig med en helning p 1:20, og nederst i åkeren - mot reservatet - en helning på 1:3. Den siste skråningen blir relativt bratt, idet det dreier seg om nivåforskjell på ca 3,5 m mellom fot og topp på skråningen. Med stigningsforholdet 1:3 hindrer man imidlertid ras. Åkeren er ca 100 m bred. De skisserte helningene i sør og nord vil være meget slakke, slik at det landskapsmessig vil fortone seg harmonisk.

Dersom også naboene foretar uttak, vil Melhus slippe helt å anlegge helninger mot disse. Naboene har avgitt erklæringer om at de i utgangspunktet er interesserte i å ta ut grusmasser, uten at det derved foreligger noen forpliktelse overfor Melhus.

Også ut fra en landbruksfaglig vurdering mener flertallet at grusuttaket i åkeren vil være forsvarlig og ikke kan nektes etter jordloven, det være seg den gamle jordlovs §54 eller den nyes §9. §9 er en videreføring av prinsippet om restriksjoner på omdisponering av dyrket mark. Riktignok vil den nederste delen av åkeren bli hemmet av skråningen. Snø og vindforhold kan gjøre at man enkelte år kommer senere i gang med våronna her.

Flertallet finner likevel at dette ikke gjelder et så stort areal som påstått - dvs 5 daa. Videre kan man tilpasse seg med eventuell annen produksjon på denne del av åkeren, hvis det anses for tungvint å så korn i to omganger. Det vesentlige er at man etter grusuttak får en bedre avrenning for hele åkeren. I dag har man avrenning mot nord. I tillegg er det dårlig helning, slik at det i felter kan bli stående vann. Tidvis oppstår det isbrann her. Etter grusuttak vil avrenningen skje mot Gammelelva i vest, og helningen i åkeren blir jevn. Flertallet finner det klart at fordelene ved omkalfatringene oppveier de ulemper som oppstår på de 24 daa mot reservatet.

De uttalelser Melhus har dokumentert fra landbruksmyndighetene, herunder brev fra fylkeslandbrukskontoret 26. oktober 1992 til fylkesmannen, og forklaringen fra jordbrukssjef Leif Mauset i Surnadal under overskjønnsforhandlingene, endrer ikke dette. Melhus har ikke på vanlig måte fått prøvet en søknad om grusuttak. Med en fullstendig saksbehandling, basert på skissene og beregningene fra den grussakyndige, og der man også får frem fordelene ved bedre avrenning, er det påregnelig at de nødvendige tillatelser vil bli gitt. Flertallet legger til grunn at miljøvernmyndighetene gjennom den skjønnsforutsetning som er oppstilt om drenering, har stilt seg positive til grusuttak i åkeren. Som nevnt har også gårdbrukere i nabolaget foretatt slike uttak tidligere.

Som en konsekvens av fredningen blir det stående igjen en langsgående rygg mot Gammelelva, og det må anlegges to kummer nederst i åkeren, mot reservatet, slik at vann ledes via disse og gjennom dreneringsrør ned i Gammelelva. Kostnadene med dette er en direkte følge av fredningen. Uten fredningen ville man hatt naturlig avrenning til Gammelelva. Kummer og rør blir å erstatte med kr 50000,-. Flertallet tilføyer, at det med en slik løsning ikke kan påregnes nevneverdige vannansamlinger og isdannelser ved foten av åkeren."

Frostating lagmannsretts overskjønn av 30. oktober 1996 hadde slik slutning:

"1. Staten v/Miljøverndepartementet betaler erstatninger som fastsatt i overskjønnet.

2. Staten v/Miljøverdepartementet erstatter saskomkostninger til Jon Melhus v/h.r. advokat Odd Larhammer med kr 30.600 - kronertredvetusensekshundre -.

3. Oppfyllelsesfristen for beløpene under punkt 1 og 2 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet."

Melhus søkte landbruksmyndighetene om tillatelse til å ta ut grusen utenfor reservatet under forutsetning av gjennomføring av de tiltak lagmannsrettens flertall hadde gitt anvisning på. I samsvar med jordbrukssjefens forslag vedtok nærings- og miljøstyret i Surnadal 21. november 1996 å anbefale at Melhus ikke skulle få dispensasjon etter jordloven §9. 30. desember 1996 påanket Melhus overskjønnet til Høyesterett for opphevelse pga feil i saksbehandlingen, - ufullstendige og uklare skjønnsgrunner, nærmere begrunnet med at det ut fra de opplysninger som forelå syntes uforståelig at rettens flertall hadde funnet det påregnelig at uttak av grus utenfor reservatet ville bli tillatt. Det ble vist til [[Rt-1980-336]], hvoretter Høyesterett kan "legge vekt på nye opplysninger egnet til å vise at det er trukket slutninger på et grunnlag som ubestridt og klart er uriktig eller misoppfattet". Det ble vist til at etterfølgende vedtak av landbruksmyndighetene ville vise at det ubestridt og klart var trukket en uriktig slutning.

Staten påsto prinsipalt anken avvist under henvisning til at den ikke rettet seg mot saksbehandlingsfeil.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, som settefylkesmann, avga innstilling om at det burde gis samtykke til omdisponering for masseuttak, men fylkeslandbruksstyret i Møre og Romsdal traffødt xx.xx.1997 vedtak om å nekte omdisponering. Direktoratet for naturforvaltning påklaget vedtaket 9. juni 1997. Staten anmodet Høyesteretts kjæremålsutvalg om å avvente avgjørelsen i klagesaken før det tatt stilling til spørsmålet om anken skulle fremmes.

Fra Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 20. juni 1997 hitsettes:

"Høyesteretts kjæremålsutvalg finner enstemmig at anken bør nektes fremmet til Høyesterett i samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1.

Det vises til at fylkeslandbruksstyrets vedtak ikke er endelig, og til at skjønnet har som forutsetning at det gis adgang til grusuttak på egen eiendom."

Landbruksdepartementet meddelte i skriv av 16. mars 1998 at Direktoratet for naturforvaltning ikke hadde klagerett og avviste klagen under henvisning til forvaltningsloven §34.

Melhus har 11. mai 1998 fremmet begjæring til Frostating lagmannsrett om gjenopptakelse av overskjønnet. Det er i den sammenheng vist til [[Rt-1996-453]]. Lagmannsretten v/rettens formann har i sammenheng med oversendelse av begjæringen til statens prosessfullmektig sluttet seg til den antagelse at begjæringen korrekt er stilet til lagmannsretten. Staten har ikke hatt innsigelse mot at begjæringen er fremmet for lagmannsretten, men har forøvrig tatt til motmæle.

Det er ikke truffet beslutning om muntlig forhandling i sammenheng med lagmannsrettens behandling av begjæringen. Lagmannsretten er satt med fire skjønnsmenn, som i overskjønnet. Denne kjennelse er avsagt etter forutgående skjønnskonferanse i Kristiansund idag kl 09.30 - 14.00. Skjønnsmennene hadde på forhånd fått tilsendt skriftlig materiale. Alle skjønnsmenn hadde avgitt forsikring tidligere og erklærte seg habile.

Jon Melhus har i det vesentlige gjort gjeldende:

Den grussakkyndige under overskjønnet beregnet det drivverdige grusvolum utenfor reservatet til 33.935 m3 fast masse, dersom det skulle være en minsteavstand på 1,5 m til grunnvann. Dette utgjør i løs masse 42.418 m3 . Legges det til grunn pris pr m3 kr 10, som i overskjønnet, er Melhus påført et tap på kr 424.000 som direkte følge av fredningsvedtaket. Om dette tapet skulle forbli udekket, ville det gi et urimelig og støtende resultat, som ikke bør bli stående.

Dersom grusen mellom reservatet og bebyggelsen skulle bli tatt ut, ville reservatet danne en rygg mot elven som ville være 3-3,5 m høy. En slik rygg ville medføre betydelige ulemper for driften av gjenværende eiendom.

Uttak av grus under matjord krever samtykke fra landbruksmyndighetene, jf jordloven av 1955 §54 og den nye jordloven §9 med ikrafttreden 1. juli 1995. Jordbrukssjefen i Surnadal kommune ga allerede 24. juli 1992 uttrykk for at landbruksmyndighetene neppe ville tillate uttak av grus utenfor reservatet, dersom ikke også grusen i reservatet kunne bli tatt ut samtidig. Fylkeslandbrukskontoret i Møre og Romsdal sluttet seg til dette synet. Direktoratet for naturforvaltning har ikke gitt dispensasjon for grusuttak i reservatet.

I overskjønnet fant lagmannsrettens flertall det påregnelig at Melhus ville få anledning til å ta ut grusmassene utenfor reservatet. Flertallet mente at ulempene som følge av den langsgående ryggen mot Gammelelva kunne avbøtes ved å anlegge "to kummer nederst i åkeren, mot reservatet, slik at vann ledes via disse og gjennom dreneringsrør ned i Gammelelva." Et slikt tiltak var ikke omtalt under forhandlingene.

Det synes ikke usannsynlig at det uberettigede klagen som Direktoratet for naturforvaltning innga mot fylkeslandbruksstyrets vedtak av 15. mai 1997 om ikke å tillate omdisponering, hadde som resultat at anken over overskjønnet ble nektet fremmet. Høyesteretts kjæremålsutvalg viste i kjennelsen av 20. juni 1997 til at fylkeslandbruksstyrets vedtak ikke var endelig og til at skjønnet hadde som forutsetning at det ble gitt adgang til grusuttak på egen eiendom.

Dersom det under overskjønnet hadde vært klart at Melhus ikke ville få tillatelse til å ta ut grusen på den måten som lagmannsrettens flertall la til grunn, ville også flertallet ha tilkjent erstatning for grusmassene utenfor reservatet. Fylkeslandbruksstyrets vedtak av 15. mai 1997 viste at lagmannsrettens flertall hadde lagt et uriktig faktum til grunn mht påregneligheten av grusuttak utenfor reservatet. Dette ble klart da Landbruksdepartementets brev av 16. mars 1998 forelå.

Det hevdes i relasjon til tvistemålsloven §407 nr 6 at det er opplyst en ny kjensgjerning eller skaffet frem et nytt bevis. Det vises i denne sammenheng til [[Rt-1957-1244]].

[[Rt-1973-242]] gjaldt ikke et analogt tilfelle. Det var der tale om at utviklingen ble en annen enn skjønnsretten hadde antatt.

I den aktuelle saken klargjør fylkeslandbruksstyrets avgjørelse av 15. mai 1997 at den faktiske situasjon var slik jordbrukssjefen og fylkeslandbrukskontorets administrasjon tidligere hadde opplyst. Det ble derved også klargjort at lagmannsrettens flertall hadde lagt et uriktig faktum til grunn.

Det vises i denne sammenheng til Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, utgave 1990 II s 373.

Melhus kan ikke bebreides for at han ikke allerede før overskjønnet søkte landbruksmyndighetene om adgang til uttak av grus utenfor reservatet. På bakgrunn av det syn jordbrukssjefen i Surnadal og fylkeslandbrukskontorets administrasjon hadde gitt uttrykk for, regnet Melhus det som sikkert at slik tillatelse ikke ville bli gitt.

Jon Melhus har nedlagt slik påstand:

"1. Frostating lagmannsretts overskjønn av 30. oktober 1996 i sak 95-419 B tillates gjenopptatt.

2. Jon Melhus tilkjennes saksomkostninger."

Staten v/Miljøverndepartementet har i det vesentlige gjort gjeldende:

Som grunnlag for sin begjæring om gjenopptakelse påberoper Melhus den omstendighet at landbruksmyndighetene ikke ga ham adgang til å utnytte grusen utenfor naturreservatet. Han hevder at landbruksmyndighetenes avslag på søknaden om slik utnyttelse viser at overskjønnet er basert på et uriktig faktum.

Dette utgangspunktet for begjæringen om gjenopptakelse er forfeilet. En vurdering av hvilken fremtidig utvikling som er å anse som påregnelig vil alltid være beheftet med ikke ubetydelige usikkerhetsmomenter. Ethvert skjønn av den aktuelle art baserer seg på mer eller mindre sikre prognoser. At slike i ettertid viser seg ikke å slå til er alene ikke nok til å kreve et skjønn gjenopptatt.

Det er i rettspraksis antatt at det bare er kjensgjerninger som har inntruffet før den aktuelle sak ble tatt opp til avgjørelse som kan danne grunnlag for gjenopptakelse, jf bl.a. [[Rt-1973-242]] og RG-1990-1013. Eventuelle nye bevis må også gjelde slike kjensgjerninger.

I den aktuelle saken forelå ikke avslaget på søknaden da overskjønnet ble avhjemlet. Lagmannsretten har på grunnlag av det foreliggende faktiske materialet vurdert påregneligheten for at Melhus ville få tillatelse til omdisponering. Det etterfølgende avslag fra landbruksmyndighetene på søknad om omdisponering er derfor ikke en ny kjensgjerning etter tvistemålsloven §407 nr 6. Det er heller ikke tale om et nytt bevis for et faktisk forhold som forelå på avgjørelsestidspunktet. Situasjonen ligger nært opp til situasjonen i [[Rt-1973-242]].

Det vises også til [[Rt-1962-186]]. Et skjønn om erstatning for sand ble begjært gjenopptatt. Sandprisen hadde steget kraftig fordi prisforskrifter i ettertid var blitt opphevet. Herredsretten fant det "klårt at ei skjønssak ikkje kan takast oppatt på grunnlag av kjensgjerningar om ei utvikling som har gått føre seg etter at saka var avgjord..... [[Rt-1957-1244]] er ikkje analog med det spørsmål som her er til avgjerd. I den saka var det ikkje spørsmål om nye kjensgjerningar som hadde komi til etter skjønet, men om nye kjensgjerningar som prov for at avgjerda ikkje var rett då avgjerdi vart teki."

Høyesteretts kjæremålsutvalg sluttet seg i det vesentlige til herredsrettens begrunnelse.

Skillet mellom faktum som forelå allerede på tidspunktet for avgjørelsen som begjæres gjenopptatt - slik [[Rt-1957-1244]] - og faktum som først er oppstått i ettertid, er også i nyere rettspraksis videreført, se bl.a. [[Rt-1997-683]].

Både lovens bestemmelser og rettspraksis er streng hva angår adgangen til gjenopptakelse. Det er irrelevant om nektet gjenopptakelse vil gi et støtende og urimelig resultat.

Uttak av grus er i utgangspunket forbudt etter jordloven. Melhus hadde derfor hele tiden en klar oppfordring til tidligst mulig å søke om adgang til omdisponering. Han kan klandres for å ha sendt søknad til landbruksmyndighetene først etter at overskjønnet var avhjemlet. Lagmannsretten hadde derfor intet vedtak fra landbruksmyndighetene å forholde seg til.

Staten v/Miljøverndepartementet har nedlagt slik påstand:

"1. Gjenopptakelsesbegjæringen angående overskjønn avsagt av Frostating lagmannsrett 30. oktober 1996 i sak 95-419 B, tas ikke til følge.

2. Staten v/Miljøverndepartementet tilkjennes sakens omkostninger."

Lagmannsretten vil bemerke:

Det fremgår av skjønnsloven §40 at det ikke gjelder særregler om gjenopptakelse av skjønn, men at et rettskraftig skjønn kan kreves gjenopptatt etter reglene i tvistemålsloven 27. kapittel om gjenopptakelse av rettskraftige sivile dommer mm.

Den aktuelle bestemmelse er tvistemålsloven §407 nr 6, hvoretter gjenopptakelse kan kreves "naar der oplyses en ny kjendsgjerning eller skaffes frem et nyt bevis, som alene eller i forbindelse med det, som tidligere er fremført, aapenbart maatte ha medført en anden avgjørelse."

Bestemmelsens annet ledd kan også ha en viss interesse:

"Gjenoptagelse efter denne paragraf kan bare kræves av den part, som gjenoptagelsesgrunden har været til skade for. Og han maa gjøre sandsynlig, at han ikke har kjendt til vedkommende omstændighet og hat adgang til at gjøre den gjældende under behandlingen av saken i samme instans eller gjennem anke eller kjæremaal, og at han uten egen skyld er forblit ubekjendt med den eller blit hindret fra at gjøre den gjældende."

Dragsten og Vislie har i Skjønnsloven 1984 vist til den generelle teori om gjenopptakelse, og har på s 249 gitt tilslutning til Alten, Skjønnsloven 4. utgave 1960 s 57, der det uttales at §407 nr 6 utvetydig forutsetter "at den nye kjensgjerning som opplyses må være inntruffet før saken ble opptatt til avgjørelse, og at nye bevis som fremføres må gjelde en slik kjensgjerning. Det nytter altså ikke å begrunne en begjæring om gjenopptagelse med at de faktiske forhold senere har undergått forandring, og at avgjørelsen av skjønnskravet måtte ha blitt en annen, om den nye kjensgjerning hadde foreligget da saken ble opptatt til avgivelse av skjønn."

Fra Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, utgave 1998 II 1096 hitsettes:

"Kjensgjerningene/bevisene må som klar hovedregel gjelde faktiske forhold som var oppstått før saken ble tatt opp til doms, Rt-1997-s 683. Det er riktigheten av den avsagte dom som skal prøves. Belyser kjensgjerningene eller bevisene faktiske forhold som er oppstått senere, gir det ikke grunnlag for gjenopptakelse, ..."

[[Rt-1997-683]] gjaldt en leietaker som var oppsagt på det grunnlag at eiendommen skulle rives. Etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg hadde nektet å fremme anke til Høyesterett over lagmannsrettens frifinnende dom hva angår huseieren, begjærte leietakeren gjenopptakelse. Det ble vist til at Riksantikvaren hadde uttalt at eiendommen var verneverdig og sannsynligvis ville bli vedtatt fredet. Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte at det fant det "meget tvilsomt om den nye utvikling i rivesaken i det hele tatt er en slik ny kjensgjerning som tvistemålsloven §407 nr 6 omfatter. For at en ny kjensgjerning skal kunne gi grunnlag for gjenopptakelse kreves som alt overveiende hovedregel at den forelå så tidlig at partene kunne ha tatt hensyn til den ved den avgjørelse som kreves gjenopptatt."

Partene har påberopt avgjørelsene i [[Rt-1957-1244]] og i [[Rt-1973-242]] hhv for og mot gjenopptakelse. Disse to avgjørelser kommenteres slik av Schei lc:

"Å trekke et skille mellom kjensgjerninger og faktiske forhold oppstått før og etter dommen som er avsagt, er ikke alltid lett. I kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i [[Rt-1957-1244]] var forholdet at A var tilkjent erstatning ved overskjønn på kr 65500 for flytting av hyttebebyggelse. Flyttingen viste seg å koste kr 42000 mer enn A hadde fått i erstatning.

Flertallet i kjæremålsutvalget kom til at selv om kjensgjerningen eller beviset for merutgiftene først kom til eksistens etter skjønnet, var det likevel relevant ved vurderingen etter §407 nr 6. Mindretallet mente at §407 nr 6 bare gjaldt faktiske forhold som hadde foreligget så tidlig at de kunne vært fremført for skjønnet.

I kjennelse av Høyesterett i [[Rt-1973-242]] var forholdet at et overskjønn hadde nektet innløsning av et areal på ca 5 dekar av en eiendom som ble avskåret av en vei det ble ekspropriert grunn til. Overskjønnet anså resten av arealet som bebyggelig, og det var avgjørende for at innløsninskravet ikke ble tatt til følge. To år senere kom bygningsrådet i vedtak til at restarealet ikke kunne legges ut til byggegrunn. Dette var ikke gjenopptakelsesgrunnlag. Førstvoterende pekte på at overskjønnet hadde foretatt en vurdering som naturlig måtte være usikker. Det var ikke noe bevis for at denne vurderingen var uriktig, at utviklingen ble en annen enn forutsatt. Paragraf 407 nr 6 forutsatte at de kjensgjerninger som påberopes "forelå som en realitet da avgjørelsen ble truffet, men at disse da ikke var kjent for retten. Og et nytt bevis må enten godtgjøre at en slik skjult kjensgjerning forelå alt dengang, eller det må godtgjøre at det faktiske forhold ble feilbedømt fordi dette bevis manglet". Vedtaket av bygningsrådet falt utenfor en slik ramme.

Logisk sett er det ikke noe helt klart skille mellom disse to avgjørelsene. Også avgjørelsen fra 1957 gjaldt en bedømmelse av en fremtidig situasjon, nemlig hvilke utgifter som ville påløpe. På den annen side var det her nærliggende å si at den faktiske situasjon var gitt på overskjønnstidspunktet og at det nye beviset - kjensgjerningen - gjaldt den opprinnelige faktiske situasjon og ikke hadde sin årsak i noen ny utvikling.

Det lå derfor nær å si at den nye kjensgjerningen var bevis for at den avgjørelsen som var tatt, var uriktig, jf [[Rt-1962-186]]. Dette i motsetning til avgjørelsen fra 1973 hvor det var et element i en skjønnsmessig bedømmelse av den faktiske situasjon som senere endret seg på en uforutsett måte.

Konklusjonen må bli at som alt overveiende hovedregel kreves det for gjenopptakelse etter §407 nr 6 at kjensgjerningen og bevisene forelå så tidlig at det kunne vært tatt hensyn til dem ved domsavsigelsen - forutsatt at partene da hadde vært klar over forholdet. Bare hvis man kan si at bevis som er kommet til etter domsavsigelsen, representerer en klargjøring av det faktiske forhold som forelå allerede på tidspunktet for domsavsigelsen, og ikke kan ses som et utslag av noen endret utvikling, kan det være grunnlag for å ta et slikt senere bevis med i betraktning. Trolig representerer avgjørelsen i [[Rt-1957-1244]] et yttertilfelle."

Fra rettspraksis vises for øvrig til RG-1990-1013 (s 1016).

I skjønn vil det ofte være nødvendig å foreta vurdering av hva som kan anses påregnelig, herunder om offentlige tillatelser vil bli gitt eller ikke. Dette gjelder ikke minst i naturfredningsskjønn. I slike saker er arealbruken normalt lite intensiv på fredningstidspunktet. Problemstillingen blir da ofte hvilken bruksendring som kan anses påregnelig for det tilfelle at arealet ikke var blitt fredet, - f.eks om hyttebygging ville ha blitt tillatt og i så fall i hvilket omfang. Den klare hovedregelen må være at det ikke kan kreves gjenopptakelse fordi om det i en nærmere eller fjernere ettertid viser seg at utviklingen ikke ble som antatt i skjønnet. Dette har til følge at erstatningen i noen tilfelle egentlig er blitt for lav, - i andre tilfelle egentlig for høy.

I den aktuelle sak ble det først ved et enstemmig skjønn i herredsretten, deretter av flertallet i overskjønnet, funnet påregnelig at en viss tillatelse ville bli gitt. Partene hadde i to instanser og under henvisning til fagkyndige utsagn i begge retninger argumentert for og imot sannsynligheten for tillatelsen. Idet spørsmålet om tillatelse ikke var forelagt for kompetent myndighet, var såvel herredsrett som lagmannsrett henvist til å foreta en påregnelighetsvurdering basert på det materialet som forelå. Avgjørelsen fra kompetent myndighet om ikke å gi den aktuelle tillatelse kom først i ettertid. Kunnskapen om denne avgjørelsen kan ikke regnes som en ny kjensgjerning eller et nytt bevis slik disse begreper er å forstå i relasjon til tvistemålsloven §407 nr 6 etter rettspraksis og juridisk teori, jf det ovenstående. Denne kunnskapen viser ikke at overskjønnet var feilaktig da påregnelighetsvurderingen i overskjønnet ble foretatt.

Lagmannsretten finner det etter dette åpenbart at det forhold som er påberopt for gjenopptakelse er utilstrekkelig. Begjæringen om gjenopptakelse må derfor bli å forkaste jf tvistemålsloven §412 første ledd. Det kan tilføyes at Melhus kunne ha søkt kompetent myndighet om tillatelse, og derved utvetydig avklart situasjonen, på et langt tidligere tidspunkt. Han er således i en situasjon som har likhetspunkter med den situasjon som er omtalt i tvistemålsloven §407 annet ledd 2. punktum.

For øvrig kan nevnes at det ikke er eksepsjonelt at en rettsavgjørelse, som i ettertid kan vurderes som urimelig, blir stående. Det kan komme nye rettsregler som kommer noen til gode, men ikke de som allerede har fått avgjort sine saker. Om Høyesterett uten mellomliggende lovendring endrer oppfatning om et rettsspørsmål, gir det ikke grunnlag for gjenopptakelse av tidligere avgjørelser, jf [[Rt-1996-1313]] og i samme retning [[Rt-1997-1383]]. Det vises også til [[Rt-1962-186]], nevnt ovenfor under Statens anførsler.

Hva angår saksomkostninger antas at tvistemålsloven §180 om saksomkostninger ved anke og kjæremål får analogisk anvendelse for sak om gjenopptakelse og at dette også må gjelde sak om gjenopptakelse av skjønn jf skjønnsloven §54b første ledd 3. punktum.

Staten v/Miljøverndepartementet har nedlagt påstand om tilkjenning av saksomkostninger, men det foreligger ikke omkostningsoppgave. Saksomkostninger finnes passende å kunne tilkjennes med kr 5000,-.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Begjæring om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts overskjønn av 30. oktober 1996 i sak LF-1995-00419 B forkastes.

2. Jon Melhus betaler til Staten v/Miljøverndepartementet saksomkostninger for lagmannsretten med 5.000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LF-1998-439 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering