Import: XML-importering

2018-10-22T04:23:18Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Frostating lagmannsrett - Dom
|Dato=
2000-06-13
|Publisert=
LF-1999-00826
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Gauldal herredsrett Nr. 98-00138 A - Frostating lagmannsrett LF-1999-00826 A. Anke over rettsanvendelsen henvist til Høyesterett, deretter ble lagmannsrettens dom stadfestet; HR-2000-01146.
|Parter=
Ankende part: Jan Inge Leraand, Buvika (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Kvello, Trondheim). Motpart: Staten v/Landbruksdepartementet, Oslo (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Borgar Høgetveit Berg, Oslo).
|Forfatter=
Førstelagmann Sverre Dragsten, formann. Lagdommer Hans O. Kveli. Ekstraordinær lagdommer Odd Nørstebø
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1992-06-19-60/§2-21 Statsallmenningsloven (1992) §2-21], [https://lovdata.no/lov/1992-06-19-60/§2-6 §2-6], [https://lovdata.no/lov/1687-04-15/ Norske Lov (1687)], [https://lovdata.no/lov/1863-06-22/ LOV-1863-06-22], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§359 §359], [https://lovdata.no/lov/1920-03-12-5/§10 Fjelloven (1920) §10], [https://lovdata.no/lov/1920-03-12-5/§8 §8], [https://lovdata.no/lov/1975-06-06-31/§15 Fjelloven (1975) §15], [https://lovdata.no/lov/1975-06-06-31/§18 §18], [https://lovdata.no/lov/1975-06-06-31/§1 §1], [https://lovdata.no/lov/1975-06-06-31/§2-7 §2-7], [https://lovdata.no/lov/1975-06-06-31/§22 §22], [https://lovdata.no/lov/1975-06-06-31/§2 §2], [https://lovdata.no/lov/1992-06-19-59/§2-1 Bygdeallmenningsloven (1992) §2-1], [https://lovdata.no/lov/1992-06-19-59/§2-6 §2-6], [https://lovdata.no/lov/1992-06-19-60/§1 §1], [https://lovdata.no/lov/1992-06-19-60/§2-1 §2-1], [https://lovdata.no/lov/1992-06-19-60/§2-2 §2-2]
}}

Saken gjelder tvist om bortfall av virkesrett i statsallmenning.

Om bortfall av slik rett har man bestemmelser i lov om skogsdrift mv. i statsallmenningene av 19. juni 1992 nr. 60 §2-6. Regler for behandling av spørsmål om bortfall er gitt i lovens §2-21. Avgjørelse skal tas av departementet og allmenningsstyret i fellesskap, og avgjørelsen krever enighet mellom de to instanser. Departementets myndighet er ved forskrift av 22. desember 1992 delegert til Statskog SF.

Haltdalen almenningsstyre gjorde i møte den 2. mai 1996 vedtak om bortfall av virkesrett for en rekke eiendommer, blant annet Lesethaugen, gnr 230 bnr 1 i Holtålen kommune som eies av Jan Inge Leraand (Leraand). Vedtaket ble meddelt Leraand ved allmenningsstyrets brev av 4. juli 1996. Det heter der blant annet at

«Vedtaket er fattet etter enighet mellom Departementet og Alm.styret.»

Med dette siktes til at Statskog Trøndelag/Møre i mellomtiden hadde fått seg forelagt allmenningsstyrets vedtak av 2. mai samme år, og ved brev til allmenningsstyret av 1. juli 1996 sagt seg enig med styret i spørsmålet om bortfall. Innen Statskog ble man imidlertid klar over at myndigheten, som alt nevnt, tilligger Statskog SF, og statsforetaket traffødt xx.xx.1997 slikt vedtak:

Statskog Juridisk kontor er etter en helhetsvurdering kommet til at virkesretten til Lesethaugen gnr. 230, bnr. 1, må anses som bortfalt etter statsalmenningsloven §2-6, første ledd bokstav b.

Det foreligger etter dette enighet mellom Haltdalen almenningsstyre og Statskog SF etter §2-21, første ledd og bortfall av virkesretten inntrer ved underrettelsen av dette vedtaket, jfr lovens §2-21, tredje ledd.

Vi vil igjen minne om §2-6, annet ledd som bestemmer at ny virkesrett kan utvises etter §2-1, dersom det dokumenteres at jordbruksdriften gjenopptas.»

Statskogs vedtak ble av Leraand påklaget til Landbruksdepartementet som ved brev av 23. januar 1998 meddelte at man ikke fant grunnlag for endring. Etter anmodning fra Leraand om ny vurdering, meddelte departementet ved brev av 31. mars 1998 at man ikke fant grunnlag for fornyet behandling.

Leraand uttok så, ved stevning av 3. juli 1998, søksmål mot Staten v/Landbruksdepartementet (Staten) ved Gauldal herredsrett som 29. juni 1999 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Gnr 230 bnr 1 i Holtålen har ikke virkesrett i Haltdalen statsalmenning.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Leraand har ved ankeerklæring av 30. august 1999 påanket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett, og Staten har ved anketilsvar av 9. september tatt til gjenmæle. I anken ble det meddelt at Haltdalen almenningsstyre og Statskog har til behandling nærmere 30 saker om bortfall av virkesrett hvor det ikke vil bli tatt endelig avgjørelse før resultatet i den foreliggende sak foreligger, og det er i medhold av tvistemålsloven §359 gitt samtykke til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi.

Under ankeforhandlingen i dagene 25. og 26. mai 2000 foretok lagmannsretten åstedsbefaring. Leraand avga partsforklaring og fem vitner ble avhørt.

Under ankeforhandlingen er det opplyst at det dreier seg om virkesrett i Dragås/Haltdal søndre statsallmenning. Det er videre opplyst at eiendommen Lesethaugen består av to bruksnummer, foruten bruksnummer 1 også av bruksnummer 2. Rett betegnelse er derfor Lesethaugen gnr 230 bnr 1 og 2. Til eiendommen, som nedenfor blir kalt Lesethaugen, ligger det allmenningsrett i ovennevnte allmenning. Det spørsmål som skal avgjøres i saken, er om den rett til trevirke som i kraft av allmenningsretten har tilligget eiendommen, må anses bortfalt etter §2-6 i lov om skogsdrift mv. i statsallmenningene, hvor det heter at:

«Virkesretten faller bort:

1. Hvis jordbruksdriften på eiendommen blir lagt ned, og

a) jorden tas i bruk til annet formål, eller

b) blir liggende nede i et sammenhengende tidsrom av fem år.»

Den aktuelle bestemmelse i saken her er 1, b).

Den ankende part, Leraand, har i hovedsak gjort gjeldende:

Herredsretten har tatt feil når den i likhet med allmenningsstyret og Statskog er kommet til at virkesretten for eiendommen Lesethaugen er falt bort. Avgjørelsene om bortfall er truffet på grunnlag av uriktig faktum og feil rettsanvendelse. Det siste går klart frem av lovens forarbeider.

Jordbruksdriften har ikke dreid seg om ren høstingsbruk på eiendommens dyrkede mark. Marken har årlig vært gjødslet, og det har vært foretatt jordbearbeiding i den utstrekning det er funnet å være nødvendig. Dyrkajorda på Lesethaugen har i det hele vært drevet i samsvar med det som er vanlig i Haltdalen hvor det i hovedsak dreier seg om grasproduksjon i forbindelse med husdyrhold. På samme måte som for annen jord i aktiv jordbruksdrift, er det også for jorda på Lesethaugen gitt produksjonstilskudd, betegnet som areal - og kulturlandskapstillegg.

Tidligere anførsel om tilbakevirkende kraft er frafalt under ankeforhandlingen.

Leraand har nedlagt slik endelig påstand:

«1. Til eiendommen gnr 230 bnr 1 og 2 i Holtålen ligger virkesrett i Dragås/Haltdalen Søndre statsalmenning.

2. Jan Inge Leraand tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Staten v/Landbruksdepartementet har gjort gjeldende at herredsrettens bevisbedømmelse og rettsbruk er riktig og har under ankeforhandlingen i hovedsak gjort gjeldende:

Det er på det rene at det har vært drevet og fortsatt drives jordbruksdrift på eiendommen Lesethaugen. Den drift som har vært drevet, fyller imidlertid ikke kravet til jordbruksdrift etter §2-6 i loven slik lovbestemmelsen må forstås.

I lovforarbeidene er det gitt uttrykk for minstekrav for at en eiendom kan anses å være i jordbruksmessig drift. Ved avgjørelse etter §2-6 må det foretas en helhetsvurdering hvor det skjeles til §2-1. I §2-6, dens punkt 2, er det direkte vist til §2-1, og §2-6 må i sin helhet anses for å vise til §2-1.

Skal virkesretten kunne opprettholdes, må det foretas normal jordbruksdrift. Det har vært gjort på Lesethaugen fra 1997, men ikke i de forutgående 20 - 25 år, idet det i denne periode bare ble foretatt gjødsling.

Ved helhetsvurderingen må behovet for virke tillegges betydelig vekt da det er klar sammenheng mellom behovet for virkesrett og bortfall av samme. For øvrig må det ses hen til om jordbruksdriften på eiendommen er av noen økonomisk betydning for eieren.

Staten v/Landbruksdepartementet har lagt ned slik påstand:

«1. Gauldal herredsretts dom i sak 138/98 A, pkt. 1, vert stadfesta.

2. Staten v/Landbruksdepartementet vert tilkjent sakskostnader for heradsretten og lagmannsretten med tillegg av 12% årleg rente frå forfall til betaling skjer.»

Lagmannsretten bemerker:

Ved lov om bygdeallmenninger (bygdeallmenningsloven) og lov om skogsdrift mv. i statsallmenningene (statsallmenningsloven) av 19. juni 1992, henholdsvis nr. 59 og nr. 60, ble det foretatt en omfattende revisjon av lovgivningen om allmenninger. Lovene trådte i kraft 1. januar 1993. Frem til da var lovgivningen om allmenninger spredt i mange lover og bestemmelser av lovs kraft. De eldste og viktigste bestemmelser sto i Chr. V Norske Lov av 1687 (NL). Bestemmelsene der svarte i hovedsak til bestemmelsene i landskapslovene - Frostatingsloven og Gulatingsloven - som igjen, er det antatt, i stor utstrekning var en kodifikasjon av eldre, muntlig overleverte rettsregler. Grunntrekkene i NL bygde således på eldgammel rettstradisjon. Lovstedene var imidlertid gitt ny utforming.

I tiden etter NL ble det til forskjellige tider gitt en del resolusjoner, forordninger, reskripter og lignende. Noen av disse befattet seg med enkelte sider av allmenningsretten, mens andre alene hadde lokal rekkevidde. Nye lovbestemmelser av noen særlig betydning for allmenningsretten ble først gitt ved lov inneholdende bestemmelser om almindingsskove av 12. oktober 1857 og lov om skovvæsenet av 22. juni 1863. Som tittelen angir, gjaldt disse alene skogsdriften i allmenningene. Lovene berørte imidlertid ikke spørsmålet om hvem som har rett til hogst. Ved fjelloven av 12. mars 1920, ble det gitt bestemmelser for all annen bruk i statsallmenningene enn hogst. Fjelloven av 1920 ble avløst av gjeldende fjellov av 6. juni 1975 nr. 31. Denne gjelder i likhet med den tidligere ikke skogsdrift i statsallmenningene, jf. lovens §1 tredje ledd.

Bygdeallmenningsloven inneholder et samlet regelverk for disse allmenninger, derunder bestemmelser om retten til hogst. Statsallmenningsloven inneholder bestemmelser om forvaltning og administrasjon av skogsdriften i statsallmenningene og nærmere bestemmelser om hogstretten. De øvrige bruksretter i statsallmenningene reguleres fortsatt av fjelloven av 1975. I begge lovene av 19. juni 1992 er hogstrett kalt virkesrett.

Delvis på grunn av ordlyden i de gamle norske lover, derunder NL ( «en hver») har det fra enkelte hold vært antatt at i tidligere tider kunne alle og enhver innen et bygdelag utøve bruk i den tilliggende allmenning. Med tiden ble det imidlertid fastslått av domstolene at retten til hogst, beite, seterdrift o.l. tilligger alene jordbrukseiendommer. For så vidt vises særlig til [[Rt-1891-313]], [[Rt-1904-559]] og [[Rt-1914-35]]. Retningslinjer for hva som må kreves for at en eiendom i allmenningsrettslig forstand kan betraktes som en jordbrukseiendom, er også søkt trukket opp gjennom rettspraksis. Om dette vises særlig til [[Rt-1914-35]], [[Rt-1923-298]], [[Rt-1938-100]], [[Rt-1947-147]] og [[Rt-1960-313]]. I [[Rt-1914-35]] resymerer førstvoterende sin oppfatning slik:

«at enhver i bygdelaget liggende eiendom, forsaavidt og saa længe den efter sin beskaffenhet og benyttelse maa ansees som tilhørende jordbruket, har bruksrett i den bygdelaget tilliggende almenning, selv om eiendommen ikke ved sin avkastning av jordbruksprodukter helt eller i det væsentlige avgir tilstrækkelig til en families underhold - mens saadan bruksrett ikke tilkommer den eiendom - stor eller liten - som efter sin naturlige beskaffenhet, sin bebyggelse eller anden anvendelse ikke kan henregnes til de landeiendommer, hvorpaa drives jordbruk.»

Høyesterett stilte imidlertid i nevnte dom og de dommer som ble avsagt i sammenheng med denne, ikke store krav til at en eiendom skulle anses for å tilhøre jordbruket.

Eiendommer på ned til 2 - 3 da dyrket jord ble anerkjent. Begrunnelsen var da riktignok at eiendommene i en årrekke hadde vært anerkjent som berettiget av allmenningsstyret og resultatet kunne ellers ha blitt et annet.

Allmenningslovene av 19. juni 1992, som i stor utstrekning bygger på utkast fra «Allmenningsutvalget», avgitt 14. mars 1985, inntatt i NoU 1985:32, er i hovedsak en kodifikasjon av tidligere gjeldende allmenningsrett, jf. Ot.prp.nr.39 (1991-1992) side 19.

Innholdet av jordbrukstilknyttet bruksrett har stort sett vært det samme i stats- og bygdeallmenningene. De to lovene av 1992 har også, begge i §2-1, samsvarende bestemmelser om vilkår for bruksrett/virkesrett. I departementets bemerkninger til §2-1 i bygdeallmenningsloven heter det at paragrafen ikke inneholder forslag om endringer i forhold til gjeldende rett, jf. nevnte Ot.prp.nr.39 (1991-1992) side 39. På samme side er bemerket:

«Bestemmelsen svarer innholdsmessig til §2 første ledd 1. punktum i lov 6. juni 1975 om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane (fjellova).

Annet ledd omhandler innholdet i begrepet «jordbrukseiendom». Lovteksten bygger her på den presisering som ble gitt av Høyesterett i en dom fra 1913 ( [[Rt-1914-35]] flg.):

«...enhver i bygdelaget liggende eiendom, forsaavidt og saalenge den efter sin beskaffenhet og benyttelse maa anses som tilhørende jordbruket».»

Under bemerkningene til §2-1 er det videre omtalt at utvalgets forslag om en nedre arealgrense på 10 da dyrket jord for anerkjennelse av krav om bruksrett, som fremsettes etter lovens ikrafttredelse, ikke bør tas opp i loven.

Under bemerkningene til §2-1 i statsallmenningsloven er det sagt at denne svarer helt til §2-1 i bygdeallmenningsloven.

Allmenningslovene av 1992 har videre - begge i §2-6, første og annet ledd - likelydende bestemmelser om bortfall av bruksrett/virkesrett.

Under bemerkningene til lovbestemmelsene er det i proposisjonen side 42, til §2-6 i bygdeallmenningsloven, sagt at første ledd nr. 1, bokstav a) svarer til fjelloven §2 annet ledd 3. punktum som lyder:

«Vert gardsdrifta nedlagt og jorda teken i bruk til føremål utanom jordbruksnæringa, fell retten bort.»

Denne bestemmelsen er fullt i samsvar med grunnregelen om at bruksrett tilligger en eiendom «saalenge den efter sin beskaffenhet og benyttelse maa ansees som tilhørende jordbruket». Det samme gjelder statsallmenningsloven §2-6, 1 a). Annerledes stiller det seg imidlertid med bestemmelsen i samme §1, b). Det gjelder særlig da det for bortfall av rett er tilstrekkelig at jordbruksdriften ligger nede i et tidsrom av fem år. Bestemmelsen her er med rette av departementet sagt å være en nyskapning innen allmenningsretten.

I tidligere lovgivning er det nemlig lagt til grunn at spørsmålet om hvem som har rett til jordbrukstilknyttet bruk i allmenning, ligger utenfor lovgiverens herredømme. Det vises for så vidt til innstilling fra Fjeldlovkomitéen, avgitt januar 1916, hvor det på side 99 heter:

«Hvilke eiendommer bruksretten til beite i almenning tilligger, er et retsspørsmaal, som i tilfælde henhører under domstolenes avgjørelse efter behørig vidneførsel og undersøkelse paa stedet. De bruksberettigedes bruksutøvelse kan derimot ved lov undergives regulerende bestemmelser, enten direkte eller av dertil anordnede myndigheter, naar bestemmelserne blot ikke er av den art, at retten i virkeligheten berøves dem.»

Ved fjelloven av 12. mars 1920 ble det i §8 og §10 gitt nærmere regulerende bestemmelser for beite og seterdrift for «de hertil berettigede som fra gammel tid». Fjelloven av 6. juni 1975 bygger på samme hovedsyn. I lovens §15 og §18 er det gitt bestemmelser for «jordbrukar med beiterett i statsallmenning». I lovens forarbeider, Ot.prp.nr.32 (1973-1974) side 36 heter det også «kven som har bruksrett og til kva slags bruk lyt avgjerast konkret etter gransking av tilhøva i det einskilde tilfelle». Det er der videre sagt at det ikke kan bli spørsmål om å fastlegge nærmere i loven hva som er jordbrukseiendom og at tvister av dette slaget som hittil, får avgjøres av domstolene. Enn videre er det i samme proposisjon, side 37 uttalt at midlertidig nedleggelse av driften på en eiendom med bruksrett ikke fører til at bruksretten går tapt, men at den bare ikke kan utnyttes så lenge gardsdrifta ligg helt nede. «Men vert jorda teken i bruk til føremål utanom jordbruksnæringa, er det ingen grunn til at bruksretten skal stå ved lag lenger.» I samsvar med disse bemerkninger er §2 annet ledd i fjelloven av 1975 utformet. Bestemmelsen i lovens §22 om bortfall av opptatt seter med setervoll gjelder bare retten til å ha seter på det bestemte sted og ikke seterretten i allmenningen.

Etter det syn som i så vidt lang tid er lagt til grunn av lovgiveren, kan det nok reises spørsmål ved om en allmenningsrett ervervet ved alders tids bruk kan berøves ved at jordbruksdriften i fem år ligger nede, enn si at driften i en slik periode er noe begrenset.

Departementet har vist til at allmenningsutvalget har begrunnet bestemmelsen i §2-6, 1, b) med:

«...at det ikke er rimelig at bruksrett skal kunne utøves for eiendommer der jordbruksdriften er opphørt uten å ha blitt gjenopptatt innen en viss tid. Varig nedleggelse må for så vidt kunne likestilles med at jorden blir tatt i bruk til andre formål. Begge deler er uttrykk for at bruksrettens grunnlag - det jordbruksmessige behov ved drift av eiendommen - er bortfalt. Regelen har ikke noe motstykke i fjelloven, men bortfall ved nedleggelse av jordbruksdriften følger forutsetningsvis av regelen om at bruksretten bare kan utøves til dekning av eiendommens jordbruksmessige behov.»

Lagmannsretten skal her bemerke at såfremt det dreier seg om varig nedleggelse av jordbruksdriften, kan eiendommen ikke lenger anses som tilhørende jordbruket, og at det forhold at bruksretten bare kan utøves til dekning av eiendommens jordbruksmessige behov, er en sak for seg, og som gjelder selv om virkesretten som sådan er i behold.

Allmenningsutvalget har forståelig nok bemerket (side 45):

«Et meget praktisk og vanskelig spørsmål er hva som nærmere bestemt skal til for at jordbruksdriften skal anses «nedlagt» og «blir liggende nede». Når slike forhold ved lov tillegges den virkning det her er spørsmål om, er det nødvendig å søke klargjort hva som skal til for at virkningen inntrer.»

Allmenningsutvalget har deretter omtalt at de reelle lovgivningspolitiske og rettstekniske hensyn, som kommer inn i bildet, delvis trekker i hver sin retning. Det bemerkes i denne forbindelse at dersom man forlater det kriterium som er angitt i Ot.prp.nr.32 (1973-1974) vedrørende fjelloven §2 - det absolutte opphør av enhver form for landbruksdrift - må det erstattes av løsere og mer vurderingspregede kriteriter, og at grensen da blir mer uklar. Utvalget fant imidlertid at de reelle lovgivningspolitiske hensyn burde veie tyngre enn de lovtekniske og bemerket:

«...at det derfor bør kreves mer i retning av aktiv jordbruksmessig drift ved praktiseringen av kriteriene «nedlagt» og «liggende nede» i utkastets §2-7 enn angitt i Ot.prp.nr.32 (1973-1974) for bruksrettigheter etter fjelloven.»

Til klargjøring av hva som nærmere bør kreves av jordbruksdrift har utvalget bemerket (side 45):

«Etter utvalgets mening bør en ren høstingsbruk ikke være tilstrekkelig til at en eiendom anses å være i jordbruksmessig drift. Jordbruksdriften bør m.a.o. anses nedlagt og som liggende nede etter §2-7 når og så lenge det ikke foretas normal jordbearbeiding på de dyrkede arealer, og tilsvarende for beitemark som ikke lenger gjødsles og hegnes. Det bør heller ikke anses tilstrekkelig om en mindre del av den dyrkede jorda brukes til dyrking av poteter, grønnsaker o.l. til familiens eget behov, - dette gjøres i atskillig utstrekning også i villahager f.eks. og er ikke noe egentlig kriterium på jordbruksmessig drift. Skal det søkes gitt generelle kriterier, bør prinsippet etter utvalgets mening være at det for mindre eiendommer bør kreves at mesteparten av den dyrkede jorda er i ordinær jordbruksmessig drift, for større eiendommer (familiebruk og derover) at driften klart har karakter av erverv og ikke begrenser seg til hobbydyrking av produkter til familiens eget behov.

Derimot mener utvalget at det for det spørsmål som her behandles ikke bør stilles noe vilkår om at det er eieren som selv står for driften. På samme måte som forpaktning ikke medfører bortfall av bruksrett må det godtas i forhold til §2-7 at driften forestås av naboer eller andre, - den skal m.a.o. ikke anses som «nedlagt» av den grunn når den med hensyn til kvalitet og omfang oppfyller de kriterier som foran er søkt angitt.»

Etter å ha inntatt i proposisjonen det første avsnitt av utvalgets foran siterte uttalelse, bemerker departementet (side 43) at det finner utvalgets synspunkter velbegrunnede, og anser det ikke påkrevet å gå nærmere inn på denne problemstillingen ut over det som er anført av utvalget. Når det gjelder de tilfeller der eiendommen forpaktes eller leies bort på annen måte, har imidlertid departementet funnet grunn til å understreke

«at det ikke vil ha betydning om det er eieren selv eller andre som står for driften. Oppfylles de krav til driften som er skissert foran, vil det ikke ha betydning om driften f.eks forestås av naboen».

I departementets bemerkninger til §2-6 i statsallmenningsloven er det sagt at den svarer innholdsmessig til utvalgets utkast og til bygdeallmenningsloven §2-6 første og annet ledd.

Lagmannsretten går så over til å vurdere om jordbruksdriften på eiendommen Lesethaugen kan anses for «lagt ned» i henhold til de retningslinjer for vurderingen som er kommet til uttrykk i lovens forarbeider.

Etter det opplyste er eiendommens totale areal i størrelsesorden 40 - 50 da. Av dette er ca 13 da fulldyrket. Resten, som i sin tid ble brukt til kulturbeite, er gjengrodd med skog av forskjellig alder. Bygningene på eiendommen - våningshus, driftsbygning og stabbur - som er oppført på slutten av 1800-tallet, er naturlig nok utidsmessige, men godt tatt vare på såsom ved taktekke.

Jan Inge Leraand, som bor utenbygds, overtok eiendommen Lesethaugen i 1994 fra sin onkel, som igjen i sin tid overtok etter sine foreldre. Disse, som drev gården til midt på 1970-tallet, holdt hest på eiendommen og drev med kyr og sauer. Fra midten av 1970-årene har det ikke vært holdt husdyr på eiendommen. Den dyrkede mark har senere vært leid bort til gårdbrukere i bygda. Gårdbruker Leif O. Rønning leide i tiden 1977 til og med 1996. Fra 1. januar 1997 er den dyrkede mark for en tiårsperiode, ved skriftlig avtale av 31. mai 1997, leid bort til gårdbrukerne Bjørn Greni og Stian Greni.

Den dyrkede mark, som i sammenheng med tun og bebyggelse holdes inngjerdet, ligger velarrondert i en sammenhengende teig, og strekker seg ned mot Gaula med en passende svak helling mot elva. Marken må karakteriseres som lettdreven, god jordbruksjord.

Leietakerne har hele tiden anvendt jorda i sin helhet til grasproduksjon og forbrukt fôret ved husdyrhold på eget driftssenter. Etter at det i Rønnings leietid ble gått over til bruk av silo, har leierne tatt to årsavlinger og deretter avbeitet gjenveksten (nylåen). Rønning, som alene drev med sau, pløyde aldri jorda på Lesethaugen i sin helhet. Han foretok bare igjensåing av mindre arealer som var blitt skadet ved isbrann. Han gjødslet imidlertid godt med kunstgjødsel (ca 50 kg. pr. da), og han har som vitne forklart at han fikk like stor avling på Lesethaugen som på sitt hjemmejorde. Herrene Greni, som har et driftsopplegg med melkekyr, fôringsdyr og sau, pløyde hele den dyrkede mark allerede høsten 1997. Bjørn Greni har forklart at det nå årlig gjødsles både med naturgjødsel og kunstgjødsel, og at det i hele foretas normal drift med grasproduksjon på Lesethaugen. Under befaringen kunne man tydelig se at det foregår god grasproduksjon der. Den dyrkede mark fremsto å være i god jordbruksmessig hevd.

Hva som er normal jordbruksmessig drift, derunder «normal jordbearbeiding» som det heter i lovforarbeidene, må bedømmes etter forholdene i trakten. Det må ses hen til hva som er vanlig driftsmåte der, og hva som i relasjon til driftsmåten, må karakteriseres som normal jordbearbeiding av de arealer som inngår i produksjonen. Ringleder i Gauldal forsøksring, sivilagronom Esten Midtaune, har som vitne forklart at i Haltdalen dreier det seg i all hovedsak om grasproduksjon til bruk ved husdyrdrift med ku og sau. På de jordbruksarealer som inngår i produksjonen, dreier det seg ikke om intensiv drift med raske omløp. En del har funnet det tjenlig å drive med gammeleng, slik at arealer ikke har vært pløyd i løpet av de siste 20 år. Det forekommer imidlertid omløpsperioder ned til fem - seks år.

På grunnlag av de fremkomne opplysninger og med støtte i agronomens uttalelser finner lagmannsretten at jordbruksdriften på eiendommen Lesethaugen ikke kan anses for nedlagt i henhold til kriterier angitt i forarbeidene til statsallmenningsloven §2-6. Når det i anledning av grasproduksjonen er foretatt arbeid og brukt midler til gjødsling, har det ikke dreid seg om ren høstingsbruk. I denne forbindelse er det grunn til å merke seg at det etter forarbeidene synes å være tilstrekkelig at beitemark gjødsles og hegnes. I forarbeidene er det ikke antydet hva det siktes til med jordbearbeiding. Etter lagmannsrettens mening kan det i alle fall ikke kreves mer enn hva som er nødvendig for lønnsom drift. Som foran nevnt, må det ses hen til vanlig driftsmåte i distriktet, og jordbruksdriften på den dyrkede mark på Lesethaugen har både hva omfang og kvalitet angår vært i samsvar med denne. All dyrket mark på småbruket, som klart har karakter av jordbruk, jf. lovens §2-1, annet ledd, må sies å være i ordinær jordbruksmessig drift, og det gis tilskudd til jordbruksdriften der, kalt areal- og kulturlandskapstillegg. Leif O. Rønning som utelukkende drev med sau, fant det ikke i sin leietid nødvendig med pløying og tilsåing i større utstrekning enn foran nevnt. Det tilføyes at årlig pløying og tilsåing, som uttalt i Landbruksdepartementets brev av 31. mars 1998, ved grasproduksjon vil være helt uhensiktsmessig og ulønnsomt.

Som det vil ha fremgått, har utvalget bemerket at når kriteriene jordbruksdriften «nedlagt» og «liggende nede» ved lov tillegges den virkning at virkesretten faller bort, er det nødvendig å søke klarlagt hva som skal til for at virkningen inntrer. Bortfall for stor eller liten eiendom, som fortsatt har karakter av jordbruk, jf. §2-1, kan da etter lagmannsrettens mening alene dekreteres på grunnlag av lovens ordlyd og de retningslinjer for innholdet av ordlyden som er angitt i forarbeidene. Ut over hva som følger av disse, kan det ikke bli tale om ved noen totalvurdering å legge vekt på andre forhold, så som hva jordbruksdriften innbringer eieren.

Lagmannsretten har foran bemerket at det kan reises spørsmål om tilstedeligheten av lovens §2-6 for så vidt den etter nr. 1, b) tillegger nedleggelse av jordbruksdriften i en femårsperiode bortfall av virkesretten. I det foreliggende tilfelle er det imidlertid ikke grunn til å komme nærmere inn på dette og for øvrig ikke inn på saken i videre utstrekning enn foran gjort, da en finner det klart at jordbruksdriften ikke kan anses nedlagt i lovens forstand.

Av de vedtak som er truffet i medhold av §2-21 fremgår at både allmenningsstyret og Statskog har hatt problemer med å håndtere spørsmål om bortfall etter de nye regler i §2-6. Allmenningsstyrets vedtak av 2. mai 1996, som angis å gjelde: «Midlertidig borttak av virkesrett for en del bruk», lyder:

«Da det for tiden ikke er bosetning og jordbruksdrift på eiendommen, eller at jorda er bortleid til andre, og således ikke er behov for bygninger til jordbruksmessig drift blir det i følge paragrafene 2.1 - 2.2 og 2.6 i Almenningsloven borttatt virkesretten inntil videre.»

Som det ses, er det foruten til 2.6 (formentlig §2-6) også vist til 2.1 - 2.2 (formentlig §2-1 og §2-2), og vedtaket er slik det er avfattet ikke helt lett å forstå. Det synes som om allmenningsstyret har hatt vanskelig for å skille mellom bortfall av virkesretten etter §2-6 og det forhold at det - etter styrets oppfatning - for tiden ikke er et aktuelt behov for tildeling av virke fra allmenningen slik at virkesretten av denne grunn borttas «inntil videre». Allmenningsstyrets daværende formann, Arne Gildseth, har også som vitne forklart at det var behovet det ble sett på. Han la til at det ble lagt til grunn at når fôret ble høstet og kjørt bort fra eiendommen, var det ikke behov for virke. Jordbruksdriften på Lesethaugen ble - sa han - i utgangspunktet ikke vurdert. Av selve vedtaket og det som for øvrig er fremkommet om allmenningsstyrets avgjørelse, er det å konstatere at styret ikke har fattet vedtak om bortfall av virkesrett på grunnlag av de vurderinger som skal foretas etter §2-6, og styrets vedtak kan da ikke tillegges vekt når det gjelder disse vurderinger.

Statskog SF har den 30. september 1997 riktig truffet vedtak etter §2-6, 1b) og derunder vurdert de kriterier som er angitt i lovforarbeidene. Det konkluderes med at det ikke kan sees at dagens drift av eiendommen kan karakteriseres som jordbruksmessig drift. Vedtaket svekkes ved at det, som det heter, er lagt vekt på allmenningsstyrets førstehåndsvurdering. Ellers står det noe uforklart for lagmannsretten hvorledes befaringen av eiendommen den 15. september 1997 kunne vise at den eneste form for jordbruksmessig drift på eiendommen pr. denne dato besto i at leier foretok høsting av gras. Grasproduksjon ender i alle tilfelle opp med høsting av graset. Det dreide seg imidlertid her ikke om ren høstingsbruk, idet det hvert år var foretatt gjødsling, og det for øvrig var utført den jordbearbeiding som var nødvendig for den grasproduksjon som ble drevet.

Staten v/Landbruksdepartementet har tapt saken fullstendig og må etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 første ledd pålegges å erstatte Jan Inge Leraand hans saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Det bemerkes at selv om det dreier seg om forståelsen av en forholdsvis nyere lovbestemmelse, burde denne sak ikke ha frembudt tvil.

I følge fremlagte oppgaver er Leraands saksomkostninger for herredsretten kr 45.302,-, hvorav for utgifter kr 4.302,- og for lagmannsretten kr 46.750,-, hvorav kr 14.750,- for utgifter. Utgiftene finnes nødvendig og tilkjennes, avrundet med kr 92.000,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Til eiendommen Lesethaugen gnr 230, bnr 1 og 2 i Holtålen kommune ligger virkesrett i Dragås/Haltdal søndre statsallmenning.

2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Staten v/Landbruksdepartementet til Jan Inge Leraand 92.000 - nittitotusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LF-1999-826 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering