Import: XML-importering

2018-10-22T04:25:54Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Frostating lagmannsrett - Dom
|Dato=
2000-12-29
|Publisert=
LF-2000-00587
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Gauldal herredsrett nr. 99-00292 A - Frostating lagmannsrett LF-2000-00587 A. Anket til Høyesterett; Gauldal herredsretts dom stadfestet, se HR-2001-00395.
|Parter=
Ankende part: Selmer ASA, Oslo (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Røstum, Bjerkan & Stav ANS v/advokat Karl Bjørnar Olsen, Trondheim). Motpart: A, X (Prosessfullmektig: Advokat Rune Lium, Trondheim).
|Forfatter=
Lagmann Kjell Buer, formann. Lagdommer Gunnar Greger Hagen. Lagdommer Hans O. Kveli
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1958-12-12-10/§28 Yrkesskadetrygdloven (1958) §28], [https://lovdata.no/lov/1958-12-12-10/§42 §42], [https://lovdata.no/lov/1966-06-17-12/§11-12 Folketrygdloven (1966) §11-12], [https://lovdata.no/lov/1976-02-13-1/ LOV-1976-02-13-1], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 Forsinkelsesrenteloven (1976) §3], [https://lovdata.no/lov/1989-06-16-65/§21 Yrkesskadeforsikringsloven (1989) §21], [https://lovdata.no/lov/1989-06-16-65/§8 §8]
}}

Saken gjelder spørsmålet om arbeidstaker har krav på erstatning fra arbeidsgiver for yrkesrelatert sykdom.

A, født *.* 1945, var i tidsperioden 1977-1997 ansatt i Selmer ASA. Han ble den 11. juni 1998 uførepensjonert med virkning fra 1. juli s.å. Ved Rikstrygdeverkets vedtak av henholdsvis 8. juli 1998 og 12. februar 1999 ble As kroniske obstruktive lungesykdom godkjent som yrkessykdom likestillet med yrkesskade og han ble tilkjent ménerstatning etter gruppe 6 - invaliditetsgrad 65-74%.

Den 9. september 1999 reiste A søksmål mot Selmer ASA for Gauldal herredsrett. Selskapet tok til motmæle. Den 27. mars 2000 avsa herredsretten dom med slik domsslutning:

1. Selmer ASA v/styrets leder er erstatningsansvarlig for As yrkessykdom.

2. Selmer ASA v/styrets leder dømmes til å dekke As saksomkostninger med kr 64.600 - kronersekstifiretusensekshundre00/100 -, med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.

Beløpet forfaller til betaling 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Selmer ASA har den 29. mai 2000 anket dommen til Frostating lagmannsrett. A har avgitt anketilsvar 6. juni 2000.

Ankeforhandling fant sted i Trondheim tinghus 31. oktober og 1. november 2000. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner. Overlege Håkon Lasse Leira møtte og avga forklaring som rettsoppnevnt sakkyndig.

Selmer ASA har i det vesentlige anført:

Det aksepteres at As helselidelser og arbeidsuførhet er yrkesrelatert.

Det bestrides imidlertid at selskapet er erstatningsansvarlig på noen av de påberopte grunnlag.

Ulovfestet objektivt grunnlag

Herredsretten bygger på feil rettsanvendelse når ansvar ilegges selskapet på ulovfestet objektivt grunnlag fordi:

1. A var ansatt i en lovlig virksomhet hvor arbeidsforhold og arbeidsmiljø var som i andre entreprenørselskap på den tiden.

2. A var ikke utsatt for andre eller større påvirkninger enn andre som arbeidet i tilsvarende anleggsvirksomhet. Det forelå ikke noe særpreget eller ekstraordinære risikomomenter ved As arbeissituasjon.

3. Selmer ASA var en av pionérbedriftene når det gjaldt arbeidsmiljø. Kunnskap om helsemessige risikoer var annerledes den gang enn i dag.

4. Yrkesrelatert sykdom fanges opp av folketrygdlovens bestemmelser om uførepensjon, kapittel 12, med de særfordeler som yrkesskade/yrkessykdom gir jf. folketrygdlovens kapittel 13.

5. Det foreligger ikke relevant rettspraksis som fastslår erstatningsansvar på ulovfestet grunnlag for yrkesskade/sykdom. Før 1976 var det ikke adgang til å reise erstatningssak mot arbeidsgiver på slikt grunnlag jf. daværende folketrygdslov §11-12. Etter 1990 er det heller ikke anledning til å fremme slikt krav, jf. §8 i Yrkesskadeforsikringsloven av 16. juni 1989 nr 65.

Culpaansvar.

Det er ikke godtgjort at Selmer ASA, på uaktsomhetsgrunnlag, har forårsaket As helseproblem/yrkesskadesykdom fordi:

Selskapet har drevet sin virksomhet i tråd med de til enhver tid gjeldende lover og forskrifter. Selskapet har, i større grad enn andre entreprenørselsakap, prioritert bedriftshelsetjeneste og tiltak av miljømessig karakter. Den kunnskap om langtidsvirkning av visse typer miljøpåvirkning representerer i denne sammenheng senere kunnskap som naturlig må fanges opp av trygdesystemet.

Uforsvarlig ordning

- At akkordlønnsystemet var forankret i tariffavtaler og representerte verken den gang eller i dag en uforsvarlig ordning for de ansatte og deres arbeidssituasjon.

Selmer ASA har nedlagt slik påstand:

1. Selmer ASA frifinnes.

2. Selmer ASA tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

A har i det vesentlige anført:

Prinsipalt

- At Selmer ASA er erstatningsansvarlig på ulovfestet objektivt grunnlag og at herredsrettens avgjørelse og begrunnelse tiltres. Dette fordi:

- Det er uomtvistet at As yrkessykdom - kronisk obstruktiv bronkitt - er forårsaket av hans ansettelsesforhold hos Selmer ASA.

- Hans helse- og sykdomssituasjon er en følge av steinstøv og avgasser fra såvel sprengningsarbeider som dieseldrevne kjøretøy og oppvarmingsutstyr. Disse miljømessige påvirkninger har medført As lungesykdom som et uunngåelig resultat.

- Det foreligger mao en typisk skade for A som ansatt i Selmer ASA. Risikoen for slike typiske skadevirkninger må naturlig ligge hos arbeidsgiveren som har den økonomiske interessen i virksomheten og som har hatt muligheten til å forsikre seg mot slike skader.

- Ved avgjørelsen må man bygge på en helhetsvurdering hvor alle elementer taler i arbeidstakerens favør.

Subsidiært

- At Selmer ASA er erstatningsansvarlig på culpagrunnlag fordi:

- Avgasser fra sprengningsarbeidene var kjent som farlige allerede i 1977-1980-årene. I enkelttilfeller hadde slike avgasser hatt en dødelig utgang for ansatte. Manglende hensyntagende til dette representerte en åpenbar uaktsomhet fra selskapets side.

- Oppvarming av verkstedtelt med dieselaggregat i vinterhalvåret representerte en helserisiko som måtte være åpenbar. Aggregatene ble periodevis plassert inne i teltene og med dårlig avlufting representerte dette en klar helserisiko.

Atter subsidiært

- At Selmer ASA under enhver omstendighet må være ansvarlig som følge av en uforsvarlig ordning ved at arbeidene skjedde under akkord hvor hensynet til de ansattes sikkerhet ikke ble tilstrekkelig ivaretatt.

A har nedlagt slik påstand:

1. Gauldal herredsretts domsslutning stadfestes.

2. Selmer ASA v/styrets leder dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsrett, med tillegg av forsinkelsesrente fastsatt i samsvar med forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, 1. pkt. fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten vil bemerke:

Sakens bakgrunn.

A startet sin yrkeskarriere ved Vågen Verft på X. Han arbeidet som sveiser og rørlegger ved verftet i tidsperioden 1964-69. Ifølge helseopplysninger fremlagt i saken var A under arbeidet ved verftet eksponert for sveiserøyk, slipestøv og primer.

I 1970 begynte A å arbeide som reparatør ved Y Smelteverk på X. Han sluttet etter ca 6 måneder fordi støvet i arbeidsatmosfæren medførte lungeplager for ham.

I årene 1970-74 arbeidet A på nytt ved Vågen Verft som skipsrørlegger. Arbeidet besto av sveising, lodding og konstruksjonsarbeid.

I 1974-77 arbeidet A hos Z Maskinstasjon som hadde oppdrag ved bygging av Æ Kraftverk utenfor Trondheim. Han arbeidet som reparatør på skiftturnus, dels i tunneler dels utenfor. Arbeidet besto i reparasjon av diesel- og bensinmotorer samt sveising. Han var i arbeidssituasjonen utsatt for dynamittrøyk og steinstøv.

A ble i 1977 ansatt i Selmer ASA. I tidsperioden 1977-82 arbeidet han på tunnel- og damanlegg flere steder i landet. Frem til 1980 som reparatør med arbeidsoppdrag såvel i tunneler som i mobile verksted. Fra 1980 arbeidet han som verkstedformann på ulike anleggsplasser. Fra 1982-1997 arbeidet han som verkstedformann på Selmers faste reparasjonsverksted på Øysand utenfor Trondheim.

A ble 100% sykmeldt fra 1. august 1997. Som innledningsvis opplyst ble han fra 1. juli 1998 tilstått full uførepensjon. Hans kroniske obstruktive bronkitt er godkjent som yrkessykdom, likestillet med yrkesskade, hvilket medfører de økonomiske særfordeler som fremgår av folketrygdloven kapittel 13. Ved Rikstrygdeverkets vedtak av 12. februar 1999 er han tilstått ménerstatning i henhold til folketrygdloven §13-17 basert på en invaliditetsgrad på 65-74%.

Rikstrygdeverket har, jf. folketrygdloven §13-5, satt skadetidspunktet til 1980 - da sykdommen første gang ble påvist.

Storebrand har den 28. juli 1999 utbetalt A en forsikringssum på kr 155.400 knyttet til en personalforsikring tegnet av Selmer ASA.

Når det gjelder årsakene til As sykdomsutvikling konkluderer overlege Håkon Lasse Leira slik i sin erklæring av 15. februar 2000:

«A:

Det synes klart at As sykdom i hovedsak skyldes påvirkninger han har vært utsatt for gjennom sitt yrkesaktive liv. Det at han ikke synes å ha noen alfa-1-antitrypsin-mangel, og det ikke synes å foreligge noen slektsbelastning, samt det vesentlige forhold at han ikke har røkt, taler for dette. Han har riktignok en atopisk legning, d.v.s. at han har en tendens til å utvikle allergi mot pollen og div. matslag, men dette skal ikke ha noe å si for utviklingen av en kronisk obstruktiv bronkitt.

B:

Han har alltid vært industri-/anleggsarbeider og hele sin yrkeskarriere vært utsatt for steinstøv og sveiserøyk, samt eksos og sprengningsgasser.

Luftveissymptomer synes han første gang å ha hatt i 1970, mens har arbeidet 6 md ved Y smelteverk. Mange vil få lignende symptomer i en slik arbeidsatmosfære, bl.a. er det en klar overdødelighet av kronisk lungesykdom blant smelteverksarbeidere. Han hadde dobbeltsidig lungebetennelse i 1975, men ble bra etter vanlig behandling. Symptomer på astma har han hatt siden høsten 1980, av kronisk, stadig forverrende karakter siden høsten 1981. Bortsett fra 6 md ved Y smelteverk synes han derfor å ha fått sin lungesykdom etter at han ble ansatt hos Selmer. Det skal ha blitt anmerket at han hadde spesielt god lungekapasitet ved ansettelse der i 1977, noe som kan passe både med hans kroppsbygning og det faktum at han hadde vært aktiv i skiidretten i mange år. Det er kjent at aktive skiløpere er utsatt for å få aktivitetsutløst astma. Dette kan dermed ha vært en medvirkende faktor til starten på sykdomsbildet. Det anses likevel ikke å ha spilt noen rolle i den videre utviklingen av sykdomsbildet. Jeg vil dermed anta at påvirkning fra dt fysiske arbeidsmiljøet hos Selmer ASA har vært den vesentligste utløsende årsak til lidelsen, og helt klart hovedårsak til den videre utviklingen.»

Erstatningskrav mot arbeidsgiver ved yrkesskade/yrkessykdom

Ved lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958 nr 10 fikk man en generell lov som dekket nærmere bestemte skader og sykdommer påført arbeidstaker under arbeid/tjeneste. Loven avløste flere særlover som over tid hadde sikret flere yrkesgrupper ved yrkesskader/sykdom. Den eldste loven som gjaldt arbeidere i fabrikker m.m. var innført allerede i 1894.

Finansieringen av ytelsene i henhold til loven av 1958 skjedde ved pliktig premieinnbetaling fra arbeidsgiverne, jf. lovens §28. Arbeidsgiverne var på den annen side fritatt for erstatningskrav fra arbeidstakere med mindre skaden var påført forsettlig eller ved grov uaktsomhet, jf. lovens §42.

Reglene om yrkesskade ble i 1970 overført og innarbeidet i folketrygdloven kapittel 13. Formålet med bestemmelsen om yrkesskade i folketrygdloven er at de skadelidte som omfattes av reglene skal komme bedre ut økonomisk enn tilsvarende skade ellers, jf. folketrygdloven §13-1. Arbeidsgivernes erstatningsansvar ovenfor arbeidstakeren var imidlertid begrenset som tidligere, jf. folketrygdloven §11-12, dvs at krav bare kunne vinne frem dersom arbeidsgiver hadde voldt skaden forsettlig eller ved grov uaktsomhet.

Folketrygdloven §11-12 ble opphevet ved lov av 13. februar 1976 nr 1. Den yrkesskadede kunne deretter kreve erstattet det trygden ikke dekket etter alminnelige erstatningsregler.

Denne rettstilstanden varte til 1. januar 1990 da lov av 16. juni 1989 nr 65 - yrkesskadeforsikringsloven trådte i kraft. For de krav på erstatning som loven omfatter er arbeidsgiver på nytt fritatt for erstatningskrav, jf. lovens §8 første ledd. Rettstilstanden fra før 1976 er dermed gjenopprettet.

As yrkessykdom anses konstatert i 1980/81 og dekkes dermed ikke av yrkesskadeforsikringsloven jf. lovens §21. Konstatering av skadetidspunkt medfører imidlertid at det ikke er materielle skranker mot å reise erstatningskrav direkte mot arbeidsgiver.

Erstatningsgrunnlagene

Lagmannsretten finner det godtgjort at det foreligger relevant årsakssammenheng mellom As arbeid hos Selmer ASA og hans yrkessykdom. Dette er heller ikke bestridt fra bedriftens side.

Ulovfestet objektivt ansvar

A har prinsipalt anført at Selmer ASA må være erstatningsansvarlig for det økonomiske tap han er påført ved sin yrkessykdom med grunnlag i det ulovfestede objektive ansvar.

I NOU 1972:2 «Erstatning ved yrkesskade», som dannet grunnlaget for opphevelsen av folketrygdloven §11-12 i 1976, gjennomgikk utvalget rettstilstanden når det gjelder forholdet mellom yrkesskade/yrkessykdom og erstatningskrav mot arbeidsgiver. Når det gjelder spørsmålet om det ulovfestede objektive erstatningsansvars anvendelse ved yrkesskader uttalte utvalget på side 27 første spalte følgende:

«Utvalget har ikke funnet å ville foreslå at det pålegges ansvar på rent objektivt grunnlag i andre tilfelle enn når det gjelder husbondsansvar som nevnt ovenfor. Således har en ikke funnet der riktig å foreslå at det objektive ansvar for farlig bedrift også skal gjelde i disse forhold.

Reglene om objektivt ansvar for farlig bedrift er hos oss vokst fram gjennom domspraksis. Høyesterett har imidlertid reservert seg mot at disse regler skulle få anvendelse i arbeidsforhold - se [[Rt-1949-688]], [[Rt-1950-448]] og [[Rt-1957-25]]. Disse dommer gjaldt arbeidstakere som var blitt skadet i arbeid som den gang falt utenfor ulykkestrygdelovene (sykehustjeneste og gårdsarbeid). Høyesterett bygget sine avgjørelser på at de skadede ikke kunne kreve erstatning for ulykker som lå innenfor den risiko som normalt fulgte med tjenesten. Det er denne risiko som ellers dekkes av det objektive ansvar. I dag er ansvar i disse tilfelle positivt utelukket på grunn av ansvarsbegrensningene i folketrygdloven §11-12.

Som nevnt foran bør det være et ønskemål også for norsk lovgivning å oppnå størst mulig grad av rettslikhet med våre naboland. Regler som tilsvarer våre om erstatning for farlig bedrift har man imidlertid ikke i disse land. Dersom slike regler her i landet ble innført også for skader som rammer en bedrifts ansatte, ville vi fjerne oss ytterligere fra rettstilstanden ellers i Norden. Etter utvalgets mening er dette et moment som må tillegges betydelig vekt.

Utvalget er ellers av den oppfatning at i den utstrekning det er ønskelig med forbedring av den økonomiske dekning ved arbeidsulykker i tillegg til folketrygdens ytelser, bør dette også her skje gjennom tegning av forsikringer på frivillig basis (jf. det som tidligere er sagt om dette under avsnitt B foran.)»

Lagmannsretten kan ikke se at den generelle rettstilstanden på dette området ble endret i tidsrommet 1976-1990.

Det fremgår derimot av mandatet til utvalget som skulle vurdere arbeidstakernes erstatningsrettslige stilling ved yrkesskader, at spørsmålet om å innføre et generelt objektivt ansvar var ett av hovedtemaene (NOU 1988:6 - Erstatning og forsikring ved yrkesskade). Objektivt ansvar ble da også resultatet gjennomført ved en obligatorisk forsikringsordning slik det fremgår av lov om yrkesskadeforsikring av 16. juni 1989 nr 65.

A har anført at hans yrkessykdom under enhver omstendighet bør dekkes av det ulovfestede objektive ansvar i tråd med den rettspraksis som foreligger omkring farlig bedrift/virksomhet. Det er særlig vist til at Selmer ASAs anleggsvirksomhet, i hvertfall på 1970/80-tallet, var av en slik karakter at vilkårene for objektivt ansvar var tilstede. Det vises her særlig til risikofaktorer som forskjellig typer anleggs- og industristøv, avgasser fra sprengning og motoriserte kjøretøy og aggregater, som uunngåelig måtte føre til luftveissykdommer. Risikoen er under enhver omstendighet til stede og da er det etter en helhetsvurdering naturlig at arbeidsgiveren er ansvarlig for skaden. Arbeidsgiveren har eller hadde også mulighet til å forsikre seg mot slike skader.

Lagmannsretten kan ikke se at vilkårene for å ilegge ansvar på objektivt grunnlag er til stede i denne sak. Den miljøatmosfæriske påvirkning A har vært utsatt for, særlig i forbindelse med hans arbeid på anlegg, er etter lagmannsrettens oppfatning ikke annet enn det som den gang naturlig fulgte av slikt arbeid. Selv om dette for enkelte kunne medføre en senvirkning eller langtidseffekt som kronisk lungesykdom så lå dette på den tid innenfor den normale arbeidsrisiko på dette felt av næringslivet. Den objektive sikring man hadde for slike skader/sykdommer var de ytelser som ble tilstått etter folketrygdloven kapittel om yrkesskader, som også er kommet A tilgode.

Uaktsomhetsansvar

A har subsidiært anført at Selmer ASA må være erstatningsansvarlig på uaktsomhetsgrunnlag.

Fra As side har spørsmålet om uaktsomhet særlig knyttet seg til hans eksponering for eksos og sprengningsgasser. Det er vist til at bedriften aksepterte at arbeiderne var utsatt for sprengningsgasser - såkalt skytepropp, og at de var eksponert for avgasser fra dieselkjøretøy og aggregat. Dieselaggregat ble benyttet til oppvarming av plasthaller på vinterstid på anleggene og periodevis ble aggregatene plassert inne i hallene. Med dårlig avlufting ble arbeidsatmosfæremiljøet dårlig.

As kroniske obstruktive bronkitt ble avdekket høsten 1981. Ifølge overlege Håkon Lasse Leira er As sykdom knyttet til at han i hele sin yrkeskarriere har vært utsatt for steinstøv, sveiserøyk, eksos og sprengningsgasser.

Ved spørsmålet om uaktsomhet må det derfor være riktig å bygge på hva som var forsvarlige driftsformer på slike anlegg på begynnelsen av 1980-tallet. Når det gjelder avgasser fra dieseldrevne kjøretøy og aggregater så er det på det rene at overgangen fra bensinmotorer til dieseldrift på anleggene i 1970-årene ble ansett som et betydelig fremskritt når det gjaldt arbeidsmiljøet på anlegg. På 1990-tallet har man imidlertid igangsatt undersøkelser som viser at avgasser/støv fra dieseldrift kan ha helsemessige uheldige konsekvenser. Dette er imidlertid kunnskap som er registrert i arbeidsmiljøundersøkelser 15-20 år etter at As helseproblem var konstatert. Etter lagmannsrettens mening er det intet i saken som viser at Selmer ASA, omkring 1980, hadde kunnskap om skadefare på en slik måte at den kan sies at det var uaktsomt at dieselmotorer ble brukt til halloppvarming o.l.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det er bevist at Selmer ASA i årene omkring 1980 hadde ordninger som eksponerte ansatte for sprengningsgasser ut over det som normalt fulgte av å oppholde seg i en tunnel under anleggsarbeidene. Man holdt anleggsfolkene unna i forbindelse med sprengninger og den derpå følgende skytepropp. Men avgasser ville inngå i det atmofæriske miljøet i tunnelene selv om man holdt seg innen de normer som eksisterte. Også her har man i senere miljøundersøkelser fokusert på spørsmålet om betydningen av slike sprenggasser. Dette har igjen satt fokus på bedre ventilasjon i tunnelene. Dette er imidlertid kunnskap som Selmer ASA ikke hadde på det tidspunkt As sykdom ble konstatert.

Etter lagmannsrettens mening er det ikke ført bevis for at Selmer ASA på noe felt har hatt ordninger som har representert en uaktsomhet fra bedriftens side ved sprengningsarbeidene og anleggsvirksomheten i det tidsintervall As sykdom ble registrert.

Uforsvarlig ordning

A har atter subsidiært anført at de akkordordninger som den gang gjaldt medførte at man ikke tok tilbørlig hensyn til sikkerheten på anleggene. Etter det opplyste legger lagmannsretten til grunn at akkordlønnsystem var forankret i tariffavtaler og det er for så vidt ikke forsøkt ført bevis for at disse på noe vis medførte uforsvarlighet fra bedriftens side.

Selmer ASA's anke har etter dette ført frem og bedriften blir å frifinne.

Saksomkostninger

Selmer ASAs anke har ført frem. Lagmannsretten finner imidlertid under henvisning til tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 annet ledd at hver av partene bør bære sine saksomkostninger såvel for herredsrett som for lagmannsrett. A hadde grunn til å få prøvet det prinsipielle om hvordan rettstilstanden var etter at folketrygdloven §11-12 ble opphevet i 1976.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Selmer ASA frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsrett eller lagmannsrett.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LF-2000-587 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering