Import: XML-importering

2018-10-22T03:15:09Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Gulating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1993-07-28
|Publisert=
LG-1993-00513
|Sammendrag=

|Stikkord=
Tvangsfullbyrdelse Midlertidig forhøyning
|Saksgang=
Bergen namsrett Nr. 93-00663 - Gulating lagmannsrett LG-1993-00513. Rettskraftig.
|Parter=
Kjærende part: Finco Teater Cafe & Pub A/S, (Prosessfullmektig: Advokat Aksel Kayser, Bergen). Motpart: A/S Hansa Bryggeri, (Prosessfullmektig: Advokat Wiggo Storhaug Larssen, Bergen).
|Forfatter=
Lagmann Danielsen, Kst.lagdommer Heinfjell, Lagdommer Jacobsen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§15-1 Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§15-2 §15-2], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§15-6 §15-6], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/§262 Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-4/§36 Avtaleloven (1918) §36], [https://lovdata.no/lov/1988-05-13-27/§50 Kjøpsloven (1988) §50], [https://lovdata.no/lov/1988-05-13-27/§51 §51], [https://lovdata.no/lov/1988-05-13-27/§52 §52], [https://lovdata.no/lov/1988-05-13-27/§55 §55], [https://lovdata.no/lov/1988-05-13-27/§57 §57], [https://lovdata.no/lov/1988-05-13-27/ Kjøpsloven (1988)], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§15-2a §15-2a], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§15-2b §15-2b], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§3-6 §3-6]
}}

År 1993 den 28. juli ble av Gulating lagmannsrett i kjæremålsak nr. 93-0513 avsagt slik kjennelse:

A/S Hansa Bryggeri (senere betegnet som Hansa) fremsatte 2. april 1993 begjæring om midlertidig forføyning overfor Finco Teater Cafe & Pub A/S (senere betegnet som Finco) med slik endelig påstand:

"1. Finco Teater Cafe & Pub A/S pålegges å ikke motta leveranser fra andre enn Hansa Bryggeri.

2. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger."

Finco la ned slik påstand:

"1. Prinsipalt: Begjæringen om midlertidig forføyning avvises.

2. Subsidiært: Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke tilfølge.

3. I begge tilfeller: Saksøkte tilkjennes saksomkostninger."

Hansa anførte at det ble begjært midlertidig forføyning for å hindre at Finco mottar leveranser av øl og mineralvann i strid med enerettleverandøravtale mellom Hansa og Finco av 4. april 1991 med gyldighet til 31. desember 1994.

Finco gjorde prinsipalt gjeldende at begjæringen måtte avvises, da den ikke gjaldt krav på annet enn penger. Subsidiært ble gjort gjeldende at vilkårene for midlertidig forføyning ikke var oppfylt.

Angående de nærmere anførsler for namsretten vises til den avsagte kjennelse.

Etter muntlig forhandling 20. april 1993 avsa Bergen namsrett 3. mai 1993 kjennelse med slik slutning:

"1. Finco Teater Cafe & Pub A/S pålegges ikke å motta leveranser fra andre enn A/S Hansa Bryggeri.

2. Finco Teater Cafe & Pub A/S plikter å erstatte A/S Hansa Bryggeri saksomkostninger med kr 19.187,- -kronernittentusenetthundreogåttisju- innen to - 2 - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."

Finco har den 7. mai 1993 påkjæret kjennelsen og bedt om at kjæremålet gis oppsettende virkning.

Hansa har den 13. mai 1993 fremsatt begjæring om iverksettelse av midlertidig forføyning. Bergen namsrett avsa 18. mai 1993 kjennelse med slik slutning:

"1. Finco Teater Cafe & Pub A/S tilpliktes å stille sikkerhet som nevnt i tvangsfullbyrdelsesloven §3-6 med virkning til 31. desember 1994 for et beløp på kr 1.700.000,- - enmillionsyvhundretusen- innen en - 1 - uke fra forkynnelsen av denne kjennelse for den skade A/S Hansa Bryggeri vil bli pådratt ved Finco Teater Cafe & Pub A/S evt. fremtidige unnlatelse av å etterleve midlertidig forføyning gitt av namsretten den 3. mai 1993.

2. Finco Teater Cafe & Pub A/S tilpliktes å betale saksomkostninger til A/S Hansa Bryggeri med kr 1.000,- - kroner ettusen - innen 2 uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."

Finco har i kjæremålet og senere prosesskrift i det vesentlige gjort gjeldende:

Det anføres prinsipalt at begjæringen om midlertidig forføyning må avvises. Tvangsfullbyrdelsesloven kap. 15 skal ivareta krav på naturalytelse. For sikring av pengekrav er gitt selvstendige regler i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 14. I den foreliggende sak er Hansa pengekreditor og kan følgelig ikke påberope seg naturaloppfyllelse. Realiteten i avtaleforholdet er at Hansa har krav på rene penger som vederlag for hver enkelt levering av øl og Hansas interesse er knyttet til kontantoppgjør.

Det gjøres videre gjeldende at hovedkravet ikke er sannsynliggjort og anføres:

"Selv om det ikke fremgikk av begjæringen om midlertidig forføyning noe klart om hovedkravets innhold, var det enighet mellom partene om dette i rettsmøtet som behandlet begjæringen.

Hansa påberopte seg et hovedkrav som gikk ut på leveringsrett. Dette fremgikk også klart av advokat Larssen prosesskriv til Bergen namsrett datert 16. april 93 på side 3, hvorfra hitsettes:

"Saksøktes varegjeld til saksøkeren er for det første bare en del av kravet, og ikke den del som søkes sikret ved midlertidig forføyning, nemlig leveranseretten."

Namsretten har i realiteten ikke tatt endelig standpunkt når det gjelder sannsynliggjøringen av dette kravet. Det påberopes her forsåvidt at namsretten har lagt det rette rettslige standpunkt til grunn når det fremholdes at Hansa ved mislighold ikke kan få dom for leveranserett. Jeg viser til rettens premisser på side 6. Det fremgår imidlertid av følgende sitat at retten klart har blandet sammen spørsmålet om å sannsynliggjøre hovedkravet og Hansas forføyningskrav:

"Deres forføyningskrav er således ikke at Finco plikter å overta/motta varene fra Hansa".

Det er et ugjendrivelig grunnvilkår for midlertidig forføyning at hovedkravet sannsynliggjøres. Når namsretten har kommet til at man ikke kan få dom for leveranseretten, må det bety at hovedkravet ikke er sannsynliggjort. Det må være feil når namsretten blander sammen spørsmålene om hovedkrav og forføyningskrav. Jeg viser til følgende sitat fra kjennelsen på side 7:

"Det er ikke noe i kontraktsretten som tilsier at en ikke kan verne sitt hovedkrav ved en slik forføyning, det er ikke noe som tilsier at en ikke kan få dom for et slikt krav, og følgelig midlertidig forføyning for dette."

Her har namsretten i sine prinsipper lagt til grunn et hovedkrav som avspeiler forføyningskravet.

Et slikt hovedkrav ble ikke under saksforberedelsen, og heller ikke i rettsmøtet, på noen måte søkt sannsynliggjort fra Hansas side. Kjærende part kan ikke finne noen rettskilder, verken bakgrunnsrett, lovtekst eller juridisk teori som forsvarer dette, og det er derfor kjærende parts klare påstand at Hansa dersom det i søksmål påberopes som hovedkrav, - et krav som sammenfaller med forføyningskravet, - så vil ikke Hansa kunne få dom for dette."

Det anføres videre at det ikke er inngått en selvstendig eneforhandleravtale, og at en slik avtale ihvertfall må være brakt til opphør. Det er gitt nærmere argumentasjon og fremhevet at eneleverandørvilkåret bygger på Hansas garantistillelse. En naturlig fortolkning må innebære at vilkårene om eneleveranse bortfaller når de øvrige vilkår faller bort. Det fremgår av avtalen mellom Ringnes og Finco at Hansas garantistillelse vil bortfalle. Det anføres også som følge av dokumentasjon i saken at Hansa har oppfattet det langvarige samarbeid mellom Finco og Hansa som noe annet en et eneforhandlerforhold.

Når det gjelder spørsmålet om opphør av den påståtte eneforhandleravtale, fastholdes at Finco ensidig har hevet avtaleforholdet, hva enten hevingen er rettmessig eller ikke. Det gjøres videre gjeldende at ved opphør av eneforhandlerforhold er partene henvist til å kreve oppfyllelsesinteressen erstattet.

Det anføres videre:

"Når namsretten i kjennelsen legger til grunn at verken avbestilling eller oppsigelse er mulig uten motpartens samtykke, er dette feil rettsanvendelse. Det finnes såvidt jeg kan se, ingen lovbestemmelse som støtter rettens standpunkt. Derimot peker kjøpsloven bestemmelser i motsatt retning, jft. nedenfor under pkt. 4.

Det finnes heller ingen rettspraksis til støtte for rettens avgjørelse. Derimot går all rettspraksis om eneforhandleravtaler og tilstøtende avtaleforhold ut på erstatning for oppfyllelsesinteressen, eventuelt den negative kontraktsinteresse.

Det finnes såvidt jeg vet, heller ingen juridisk teori som kan gi grunnlag for den avgjørelse namsretten har tatt. Jeg viser til at den sentrale og viktigste monologi på området, for det første ikke åpner for en slik konstruksjon namsretten har analysert seg frem til, og for det andre fastslår entydig at eneforhandleravtaler kan sies opp eller avbestilles mot at oppfyllelsesinteressen erstattes.

Det som skiller oppsigelse/avbestilling fra heving, vil være at heving ikke har erstatningsansvar som følge, fordi heving er rettmessig ut fra motpartens mislighold.

I tillegg støtter kjøpsloven §52 annet ledd den påberopte regel om avbestilling.

I eneforhandlerforhold er det helt grunnleggende at partene kan kommunisere og arbeide sammen. Når de ikke lenger kan dette, skal de få slippe det fordi det sier seg selv at det vil bli uholdbart, og at forholdet fremover overhodet ikke vil kunne inneholde det samarbeid osv. som særpreger eneforhandlerkonstellasjonen. Derfor kan man komme ut av dette, men mot å betale erstatning til den som taper/lider skade som følge av opphøret, dersom opphøret anses rettsstridig.

Det er med andre ord reparasjonstanken som slår igjennom her, ikke restitusjons- eller gjenopprettingshensyn som gjør seg gjeldende. Erstatningsansvaret er eventuelt den trussel som ligger i bakgrunnen og leder til at eneforhandleravtaler består til tross for mindre uoverensstemmelser, forhold som kan overvinnes. Leveringsrett eller et slikt forbud som namsretten har analysert seg frem til, er ikke en slik trussel med relevans.

Det grunnlag namsretten bygger på, må med andre ord være en nyskapning på dette rettsområdet, en hybrid født av teoretisk utpensling og forføyningskravets logiske innhold.

Den abstrakt formulerte rettsregel namsretten har analysert seg frem til på side 8, og som direkte gjenspeiler forføyningskravet, er ikke på noen måte sannsynliggjort i konkret retts-stoff, men fremstår utelukkende som det den er.

4. Kjøpsloven §51, annet ledd.

Kjærende part fastholder at det ikke er mulig å få dom for det hovedkrav som er fremmet i saken. Dette gjelder en såkalt leveringsrett.

Det er ikke uten grunn at kontraktsretten står helt sentralt i læren om fordringer, ikke i læren om forpliktelser, dvs. avtaleretten.

I de avtalerettslige fremstillinger som foreligger, finnes neppe grunnlag for at et slikt hovedkrav kan få gjennomslag ved domstolene, jfr. det også namsretten korrekt legger til grunn på side 7-8 i kjennelsen.

Det namsretten derimot gjør er å omskrive Hansas hovedkrav slik at det sammenfaller med forføyningskravet. Dette kan det ikke være grunnlag for.

Jeg viser til at fastholdelse av kontrakt må innebære fastholdelse av kontrakt, og ikke omskrivning med analogislutninger til rettssetninger man kanskje kan finne i læren om negative servitutter eller holdepunkter for i grunnleggende prinsipper innen konkurranseretten og immaterialretten.

Fastholdelse under henvisning til kjøpsloven §51 første ledd må bety fastholdelse helt, ikke delvis, slik retten legger til grunn.

Man må nødvendigvis lese namsrettens begrunnelse slik at

Hansa ikke kan fastholde leveringsretten, men kan fastholde et forbud med et slikt innhold som sammenfaller med forføyningskravet.

Når det gjelder medvirkningplikten nedfelt i kjøpsloven §50, står denne tilbake for bestemmelsen i kjøpsloven §51, annet ledd, jfr. kjøpsloven 1988, Kommentarutgave side 290-292. Dette må også gjelde for den pliktregel retten har analysert seg frem til.

Jeg kan ikke se at den plikt namsretten formulerer, skulle stå i en annen stilling enn den plikt som er fastsatt i kjøpsloven §50 litra B.

Et slikt forbud som innebærer fastholdelse av avtalen delvis, med unntak for leveringen, må nødvendigvis være en misligholdsbeføyelse, idet den bygger på Fincos mislighold.

I så fall formulerer kjøpsloven §51 misligholdsbeføyelsene uttømmende, ved i første ledd å fastslå at dersom kjøperen ikke betaler eller oppfyller sine øvrige plikter etter avtalen, kan selgeren kreve

1. opfyllelse,

2. heving og

3. erstatning.

Når kjøperen ikke oppfyller sin plikt til å overta salgsgjenstanden, er selgeren i samsvar med §51 annet ledd henvist til å heve og/eller kreve erstatning for oppfyllelsesinteressen.

Det fremgår i kjøpslovskommentaren på side 295 flg:

"Særbestemmelsen har sammenheng med at man i samsvar med tidligere rett ikke har gitt selgeren noen rett til å kreve naturaloppfylling av kjøperens plikt til å overta tingen".

Dette må klart innebære at midlertidig forføyning under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven kap. 15 ikke er mulig for naturaldebitor.

Når man ifølge kjøpsloven §51 annet ledd ikke kan kreve oppfyllelse, må man være henvist til å kreve oppfyllelsesinteressen erstattet."

Det gjøres videre gjeldende at det ikke foreligger tilstrekkelig forføyningsgrunn og anføres:

"Under rettsmøtet til behandling av begjæringen kom det fra

Hansas side frem opplysninger som gikk ut på at Finco på fatølmarkedet til Hansa, representerte 5 0/00 av markedet på landsbasis.

Det er derfor åpenbart at det ikke foreligger tilstrekkelig grunn for å gjennomføre en midlertidig forføyning med det innhold namsretten har fastlagt.

Hensett til Hansas totale marked, hvor det også vil inngå salg av øl og mineralvann på flasker m.v., fremstår det som urimelig å pålegge Finco å følge en slik forføyning.

Jeg viser til det såkalte proposjonalitetsprinsippet i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd, eventuelt "kan"-regelen i første ledd.

Jeg fremhever her at Hansa av eget initiativ har fjernet fra bygningen Teatercafeen ligger i, alt reklamemateriell om salg av Hansa-produkter. På den annen side har Ringnes og Finco nå montert reklamemateriell både utvendig og innvendig som er knytter til Ringnes-produktene Carlsberg og Ringnes.

Dessuten har kontraktsforholdet mellom Ringnes og Finco nå fungert meget tilfredsstillende i 2 måneder, siden medio mars 1993.

En slik midlertidig forføyning som Hansa har krevd, vil opplagt skape unødige komplikasjoner for den videre drift av

Teatercafeen, særlig av hensyn til den stabilitet som her bør foreligge i forbindelse med at et produkt innarbeides i forhold til pubens kunder.

Kjærende part har derfor 100% interesse i at det etablerte avtaleforhold med Ringnes får fortsette med den stabilitet og trygghet det vil gi både selve driften og av hensyn til de ansatte og restaurantens kunder, mens den interesse Hansa har i dette, er relativt liten, mindre en 5 0/00.

Kjærende part vil derfor hevde at det foreligger åpenbart misforhold mellom partenes interesser, og at en avveining av de kryssende hensyn må falle ut i favør av Finco.

Her fremheves særlig at Hansa langt på vei selv er å klandre for den situasjon som har oppstått, ved det at man ikke har kunnet samarbeide på en tillitsvekkende måte med Finco i flere år, hvilket jo er bakgrunnen for at Finco har brakt forholdet til Hansa til opphør (hva enten dette er et uforpliktende samarbeid eller et eneforhandlerforhold), og etablert avtale med Ringnes."

I et senere prosesskrift i forbindelse med tilsvar i saken anføres at det ligger nærmere sakens realiteter å betegne det nå påberopte hovedkrav som et krav om rett til å levere. Under en hver omstendighet foreligger ikke i norsk rett grunnlag for å gjøre gjeldende et slikt delvis krav på oppfyllelse. Det anføres å være åpenbart at Hansa påberoper seg hovedkrav som relaterer seg til mislighold, dvs. er en misligholdsbeføyelse, og på dette rettsområdet er det ikke hjemmel for slik beføyelse som Hansa påberoper seg.

I et prosesskrift i tilknytning til Bergen namsretts kjennelse av 18. mai 1993 anføres bl.a:

"Bergen namsrett avsa iverksettelseskjennelse som anført i prosesskriv av 25. mai 93.

Kjærende part har deretter fulgt den midlertidige forføyning.

Forholdet er at kjæremotparten Hansa forlanger kontant oppgjør ved den enkelte leveranse, og ikke leverer på kreditt slik Hansa tilbød i møte med kjærende part 15. mars 93, jfr. tilsvar til Bergen namsrett 15. april 93 vedlegg 1.

Dette viser klart at Hansa ved å fremme sak om midlertidig sikring for namsretten, har hatt som siktemål kontant oppgjør ved hver enkelt leveranse, dvs. betalingskrav som ikke kan sikres ved midlertidig forføyning. Jeg viser forøvrig til mine tidligere anførsler om at begjæringen om midlertidig forføyning derfor må bli å avvise.

Slike betalingsvilkår i et eneforhandlerforhold som bygger på gjensidig forståelse og tillit mellom partene, må åpenbart være av en slik karakter at det kan kreves sensurert under henvisning til avtaleloven §36. Når Hansa legger avgjørende vekt på dette, må slik revisjon føre til at hele avtalen under henvisning til avtaleloven §36 kan kreves tilsidesatt.

Når det gjelder dette punkt, skal også påberopes at den midlertidige forføyning fungerer som urimelig tyngende for kjærende part, og på en slik måte at annen leverandørgjeld vokser.

Det vises her til mine tidligere anførsler knyttet til tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd hvor det såkalte proposjonalitetsprinsippet er lovfestet.

Jeg viser også til den skjønnsmessige vurdering retten skal gjennomføre i medhold av samme paragrafs første ledd, jfr. at midlertidig forføyning kan besluttes.

Her finner jeg også grunn til å påberope følgende uttalelse fra Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer (1992) side 849:

"Det vil nok særlig være saksøkerens forhold som kan føre til at retten ikke treffer avgjørelse om midlertidig forføyning, selv om vilkårene i §15-2, første ledd er tilstede. Ved siden av passivitet som var utslagsgivende i kjennelsen fra 1968, vil det kunne tas hensyn til at saksøkeren kunne ha avverget situasjonen ved å forholde seg annerledes. I [[Rt-1986-459]] uttalte kjæremålsutvalget at det ikke var noen uriktig forståelse av gml. tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2 at lagmannsretten hadde vurdert begge parters forhold, også deres forutgående opptreden, og lagt vekt på at saksøktes bruks av det omtvistede området tjente et fornuftig formål og ikke tok sikte på å legge hindringer i veien for saksøkeren."

Når det gjelder gjennomføringen av den midlertidige forføyning, gir altså kjæremotparten kjærende part såvidt harde vilkår at det ikke står i noe rimelig forhold til kjæremotpartens påstand om at det her fortsatt består et løpende eneforhandlerforhold."

Finco Teater Cafe & Pub A/S har lagt ned slik påstand:

"1. Krav om midlertidig forføyning avvises.

2. Subsidiært:

Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

3. I begge tilfeller:

Finco Teater Cafe & Pub A/S tilkjennes saksomkostninger både for namsrett og lagmannsrett."

Hansa har i tilsvar gjort gjeldende at namsrettens kjennelse i det vesentlige er riktig både når det gjelder rettsanvendelse og bevisbedømmelse.

Det anføres at Finco ved avtale av 5.4-1991 har inngått en eneleveranseavtale med Hansa frem til 31.12-1994. Hansa har ikke misligholdt avtalen, men Finco har ikke overholdt avtalens betalingsbetingelser. Dette har imidlertid ikke ledet til annet en at Hansa har gitt ytterligere kreditt og andre moratorier til Finco. Eneforhandleravtalen er Hansas eneste vederlag for at Hansa stillet bankgaranti og aksepterte en gradvis nedbetaling av Fincos misligholdte gjeld til bryggeriet.

Fincos inngåelse av eneleveranseavtale med Ringnes A/S er i strid med den allerede inngåtte avtale med Hansa, som foruten midlertidig forføyning også vil kreve dom for de ordinære domstoler for at Finco ikke kan motta øl og mineralvann fra andre enn Hansa.

Det anføres videre i tilsvaret:

"Kjærende part kan selvfølgelig ikke ensidig frata Hansa det vederlag saksøkeren har betinget seg for å yte kreditt og stille bankgaranti, nemlig eneforhandleravtalen frem til 31. desember 94.

Selv om en legger til grunn Fincos uholdbare resonnement for namsretten om at Finco ensidig kan fragå avtalen ved å innbetale det utestående og stille ny bankgaranti, gjelder fortsatt eneforhandleravtalen idet Hansa på tross av provokasjoner ikke har mottatt i retur bankgarantien fra utleieren og heller ikke mottatt noen bekreftelse for at garantiforpliktelsen er opphørt.

Når det gjelder Hansas anførsler forøvrig, henvises til begjæringen samt Hansas prosesskrift til namsretten av 16. april og 20. april 93.

Med spesiell henvisning til saksøkers erklæring om kjæremål må det bemerkes at det hovedkrav Hansa har fått namsrettens medhold til midlertidig sikring av, ikke er at krav om at Finco tilpliktes å motta øl og mineralvann fra Hansa, men at Finco skal pålegges å ikke motta leveranser fra andre leverandører enn Hansa.

Henvisningen til kjøpsloven §51 annet ledd, jfr. §55 og §57 blir derved mindre relevant idet det fra Hansas side ikke er tale om å søke tvangsfullbyrdet at Finco fysisk skal kjøpe Hansas varer.

Eneforhandleravtalen innebærer ikke bare en plikt til å kjøpe fra Hansa, men også en forpliktelse fra Finco til å la være å kjøpe øl og mineralvann fra konkurrerende bryggerier.

Det er dette siste krav Hansa har begjært sikret ved midlertidig forføyning. Det er altså så og si den "negative servitutt" eneforhandleravtalen etablerer som er det krav Hansa sikrer.

Hansa har fastholdt kontrakten med Finco Teater Cafe & Pub, og vil selvfølgelig i tillegg være berettiget til, og vil også kreve erstattet oppfyllelsesinteressen, dvs. bl.a. det inntektstap Hansa lider på grunn av Fincos kontraktsbrudd."

Når det gjelder forføyningsgrunn er vist til at eneforhandleravtalen løper ut 31.12-1994, hvilket sannsynligvis vil lede til at Hansas krav om å levere øl og mineralvann i kontraktperioden ikke bare blir vanskeliggjort, men i realiteten umuliggjort fordi Hansa trolig ikke vil kunne få rettskraftig dom for sitt krav før avtalen løper ut. Slik Fincos økonomiske situasjon er ville et tilkjent erstatningsbeløp for kontraktsbrudd ikke ha noen reell økonomisk interesse for Hansa. Det er også vist til at Fincos fremleiekontrakt med Willies A/S utløper 31.12-1994. Det er videre bl.a anført at Hansa også har en egeninteresse av at bryggeriets markedsandeler beholdes, og at eneforhandleravtalen således har en egenverdi ut over selve erstatningskravet for oppfyllelsesinteressen.

Det er også anført at ordene "av øl og mineralvann" er falt ut i slutningens pkt. 1 i forhold til den nedlagte påstand.

I tilknytning til Fincos prosesskrift av 14.5-1993 anfører Hansa:

"1. Hovedkravet

Det er beklagelig at kjærende part fortsatt er i villrede om hva som er hovedkrav. For det første fremgår det klart av påstanden at AS Hansa Bryggeris (Hansas) krav retter seg mot det negative, nemlig at det ikke skal leveres øl og mineralvann fra andre enn Hansa.

Dernest viser jeg til mitt prosesskrift av 16. april 93 hvor jeg siterer følgende hva angår hovedkravet (side 1): ".....idet det er utvilsomt at Hansa gjør gjeldende et hovedkrav som ikke består i penger, nemlig et krav om at saksøkte skal avstå fra å motta leveranser fra andre enn saksøker....." (mine understrekninger).

Så lenge motparten relaterer sine anførsler til et faktum som ikke er påstått fra Hansa, blir argumentasjonen videre også mindre treffende. Dette gjelder også de omfattende litteraturhenvisninger.

Det må imidlertid presiseres at Hansa ikke ønsker å fullbyrde en fysisk plikt til å motta Hansas produkter, og motparten står aldeles fritt til å la være å motta varer fra

Hansa. Konsekvensen av en slik handlemåte er imidlertid at en må betale full erstatning, og i tillegg medfører den "negative servitutt" at en ikke kan motta varer fra det konkurrerende bryggeri.

Det er forøvrig utvilsomt riktig, som motparten også anfører, at min klient uansett har krav på å få dekket oppfyllelsesinteressen.

2. Forføyningsgrunn

Når det gjelder spørsmål om forføyningsgrunn fremkommer egentlig intet nytt av betydning i kjærende parts prosesskrift.

Det fremheves fra motparten at Hansa skal ha fjernet reklamemateriell om salg av Hansaprodukter fra bygningen.

Dette er ukorrekt. Det eneste som er fjernet er det utvendige skilt. Foranledningen til dette var en henvendelse fra Ringnes' reklamebyrå om at en ville henge Ringsnes' skilt utenpå Hansas. For å unngå at Hansas skilt ble ødelagt (slik at det ikke kunne gjennopphenges), har Hansa midlertidig skrudd ned sitt eget skilt.

Det forhold at Ringnes AS og kjærende part har samarbeidet tilfredsstillende i to måneder er uten betydning for saken.

Det avgjørende er at det foregår et forsettlig og vesentlig brudd på Hansas leveranserett (som har vært i kraft helt siden 1986) og at dette brudd umuliggjør en tvangsfullbyrding av Hansas krav. Jeg viser forsåvidt til mine tidligere anførsler.

Uten at det har sentral betydning for saken, er det dessuten ukorrekt at Hansas leveranse til den kjærende part kun utgjør 5 promille av Hansas fat-/tankølmarked på landsbasis.

Således utgjør salget til den kjærende part totalt 170.000 liter fat-/tankøl av et totalt salg i dette segmentet (på landsbasis) for Hansa på 10 mill.liter.

I Bergensområdet er salget ca 5-6% av Hansas totale fat/tankølsalg, og den kjærende part er således blant Hansas 34 største fat-/tankølkunder i Bergen.

3. Avvisningspåstanden

Når det gjelder avvisningspåstanden, fremkommer overholde intet nytt. Jeg viser til mine anførsler i prosesskriftet av 16. april 93 til Bergen namsrett.

Det er også vanskelig å se hvordan et krav om at kjærende part skal avstå fra å ta levering i strid med avtalen med Hansa kan være et pengekrav.

For arbeidet for lagmannsretten har jeg beregnet et salær stort kr 7.000,- som kommer i tillegg til de tilkjente saksomkostninger for namsretten."

Hansa har lagt ned slik påstand:

"1. Finco Teater Cafe & Pub pålegges å ikke motta leveranser av øl og mineralvann fra andre leverandører enn AS Hansa Bryggeri.

2. Finco Teater Cafe & Pub plikter å erstatte AS Hansa Bryggeris saksomkostninger for Bergen namsrett og Gulating lagmannsrett."

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som namsretten og kan i det vesentlige vise til og slutte seg til namsrettens begrunnelse. Når det gjelder sikringsgrunn finnes vilkårene etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2b å foreligge. Det er da ikke nødvendig å gå inn på om også vilkårene etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2a er tilstede.

Det hovedkrav som Hansa hevder å ha må gå ut på annet enn betaling av penger, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §15-1. Dette vilkår finnes å være oppfylt, idet hovedkravet går ut på at Finco skal avstå fra å motta leveranser av øl og mineralvann fra andre enn Hansa. Dette er et krav som det må være adgang til å for dom for.

Hovedkravet finnes videre å være sannsynliggjort. Det vises til den inngåtte eneforhandleravtale for tiden frem til 31/12-1994, som bl.a innebærer at Finco er avskåret fra å kjøpe øl og mineralvann fra andre. Det er ikke sannsynliggjort at avtalen er falt bort eller at det har vært rettmessig adgang til å bringe den til opphør. Lagmannsretten viser til namsrettens nærmere begrunnelse. Det kan heller ikke være grunnlag for å anvende avtaleloven §36, som også er påberopt.

Lagmannsretten er videre enig med namsretten når det legges til grunn at Hansa - i tvist om brudd på den inngåtte avtale -ikke kan få dom for at Finco plikter å motta øl og mineralvann. Det vil da heller ikke være adgang til midlertidig forføyning for dette. Hovedkravet i foreliggende sak går imidlertid, som tidligere nevnt, ut på at Finco skal avstå fra å motta leveranser av øl og mineralvann fra andre enn Hansa. Selv om en midlertidig forføyning av samme innhold i realiteten legger et press på Finco til å oppfylle sin del av avtalen - og som i praksis har ført til at avtalen nå skal fungere etter sitt innhold - kan dette ikke medføre at det ikke skulle være adgang til midlertidig forføyning.

Når det gjelder sikringsgrunn finnes vilkårene etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd, b å være oppfylt. Det finnes nødvendig å få en midlertidig ordning i det omtvistede rettsforhold for å avverge en vesentlig skade/ulempe. Det gjelder her eneforhandleravtale frem til utgangen av 1994 med en relativt stor kunde, jfr. også namsrettens nærmere begrunnelse. De ulemper som Finco eventuelt måtte bli påført ved den midlertidige forføyning må antas å være beskjedne, og tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd er ikke til hinder for slik forføyning.

Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Det utformes imidlertid ny slutning idet "av øl og mineralvann" er falt ut i namsrettens slutning i kjennelsen. Det vises til påstanden i begjæringen og til påstanden for lagmannsretten.

Kjæremålet har ikke ført frem og i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd blir den kjærende part pålagt å betale saksomkostninger for lagmannsretten idet omstendigheter som bør frita ikke finnes å foreligge. Nødvendige saksomkostninger fastsettes i overensstemmelse med oppgaven til kr 7.000,-. Lagmannsretten er enig i namsrettens omkostningsavgjørelse som således stadfestes.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

1. Finco Teater Cafe & Pub A/S pålegges å ikke motta leveranser av øl og mineralvann fra andre leverandører enn A/S Hansa Bryggeri.

2. Namsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Finco Teater Cafe & Pub A/S kr 7000,- - kronersjutusen - til A/S Hansa Bryggeri.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LG-1993-513 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering