Import: XML-importering

2018-10-22T03:30:08Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Gulating lagmannsrett - Dom
|Dato=
1995-03-31
|Publisert=
LG-1994-00525
|Sammendrag=

|Stikkord=
Erstatningsrett
|Saksgang=
Voss herredsrett Nr. 93-00099 A - Gulating lagmannsrett LG-1994-00525 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1995-00663K .
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Torgeir Sætervadet, Sverige). Motpart: Voss kommune (Prosessfullmektig: Advokat Klaus Skjeldal, Voss).
|Forfatter=
Lagdommer Lillebø. Lagdommer Greve. Byrettsdommer Torkildsen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1969-06-13-24/§13 Grunnskolelova (1969) §13], [https://lovdata.no/lov/1976-05-28-35/§5 Voksenopplæringsloven (1976) §5], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1967-02-10/ Forvaltningsloven (1967)], [https://lovdata.no/lov/1976-05-28-35/§1 §1], [https://lovdata.no/lov/1979-05-18-18/§9 Foreldelsesloven (1979) §9], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/ EMK (1999)]
}}

A har saksøkt Voss kommune med krav om erstatning for manglende spesialundervisning på grunnskolenivået i den tiden A var bosatt på Voss.

Voss herredsrett avsa 3. februar 1994 dom med slik domsslutning:

"1. Voss kommune vert frifunnen.

2. A vert dømt til innan 2 - to - veker å betale sakskostnader til Voss kommune med kr 27502,- kronertjuesjutusenfemhundreogto 0/00."

A har rettidig påanket herredsrettens dom, Voss kommune har tatt til motmæle og inngitt tilsvar i ankesaken. Ankeforhandling ble avholdt i Bergen i dagene 13.-15. mars 1995. A avga partsforklaring, i tillegg ble det avhørt syv vitner derunder Torstein Gunnarson skolesjef på Voss. Sakens sammenheng og hva partene gjorde gjeldende for herredsretten, fremgår av herredsrettens domsgrunner. Saken fremtrer i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten, som den gjorde for herredsretten.

Sakens bakgrunn er i korte trekk som følger:

A er født xx.xx.1948 i Bergen. Allerede en måned gammel ble han anbrakt på Bergen Kommunale Spebarnshjem på grunn av morens forhold. I 1950 fikk moren gutten tilbake, men bare etter noen måneder ba hun noen bekjente om å se til barnet mens hun reiste til Oslo. Hun var da bosatt i Hurum. Da hun deretter reiste til sjøs, ble A anbrakt hos fosterforeldre i Fana. Fosterforeldrene fant oppgaven vanskelig, og i 1952 ble A overført til Skjørsand Åndssvakehjem.

I 1958 ble A overflyttet til Eikelund Spesialskole, i 1959 til Dalen blindeskole og i 1961 tilbake til Eikelund. I 1963 begynte han på Austjord yrkesskole for evneveike, og årene 1965 til januar 1967 var han på Huseby skole for blinde i Oslo. Han var på Statens Attføringsinstitutt i Oslo vinteren 1967 og frem til medio juni samme år, før han ble utskrevet til Hønen Gård ved Hønefoss der han arbeidet som altmuligmann. På Hønen Gård har han senere vært i et par perioder i årene 1968 til 1969.

I november 1968 kom A for første gang til Voss, han gikk da på et bilmekanikerkurs på Bømoen. Etter et halvt års tid reiste han tilbake til Hønen Gård, men i januar 1970 kom han til Voss og begynte på et forskalingskurs. Etter dette kurset begynte han i april samme år som lærling ved Voss jordbruksskole. Han meldte flytting til Voss den 18. oktober 1971, og oppholdt seg på Voss til han den 1. september 1973 begynte ved Vårtun skole i Levanger. Han gikk på Vårtun skole ut skoleåret der han fullførte et grunnkurs i jord- og hagebruk og var i ca fire uker i praksis ved jernbanestasjonen i Levanger. Vårtun skole er en attføringsskole.

I juli 1974 flyttet han tilbake til Voss, og han var i tiden fremover i arbeid bl.a. hos Johs. Seim, ved Voss Industrier AS og fra våren 1976 sesongarbeider i NSB der han arbeidet på fjellet. Han hadde sesongarbeid ved NSB på Finse i 1977, og fikk fast ansettelse i 1978. Frem til han i 1985 meldte flytting til Ulvik kommune, var han i arbeid på Finse, men han var bosatt på Voss.

I forbindelse med oppholdet på Statens Attføringsinstitutt i Oslo er det utarbeidet en vurdering av A av psykolog Berit Dahl. Uttalelsen er stilet til sosialkontoret i Bergen, fylkeslegen i Bergen, direktoratet for spesialskolene, Huseby offentlige skole for blinde, Østlandske Blindeforbund og fylkeslegen i Hordaland. Uttalelsen gjelder A som beskrives som for tiden uten fast bopel, og hjemmehørende i Fana kommune. Det opplyses at han ble tatt inn på attføringsinstituttet 22. januar 1967 og ble utskrevet derfra 17. juni samme år til ferieopphold før eventuelt inntak i Hønen Gård i august. Det opplyses at A ble søkt inn under diagnosen svaksynthet og antatt evneveikhet. Det heter videre at:

"Under oppholdet i SAO har klienten vært til observasjon på verkstedet for variert trening, for teoriundervisning tilsvarende 5. klasses pensum og er blitt underkastet grundig psykologisk diagnostisering. Som konklusjon på denne, må en si at klienten er vanlig godt begavet, og at han på flere felter viser at han har evner ut over dette. Her foreligger imidlertid en dyptgripende utviklingshemming, slik at klientens logiske tankeprosesser og innstilling til verden og menneskene nærmest er som en femårings. Grunnen til denne stagnasjonen må en søke i manglende stimulering i oppveksten og/eller mangel på sentrale personer i hans liv som kunne tjene som identifiseringsfigurer. ...

Det er all grunn til å tro at klienten helt fra første leveår av var objektivt skadet, men at hans tilstand, høyst forklaring nok på bakgrunn av datidens manglende psykiske helsevern, ble feilaktig oppfattet. Klinten gikk derfor glipp av de behandlingsmåter som kunne ha sikret en normal utvikling eller ha ført til en patologi av mer nevrotisk karakter.

Tilstanden skissert ovenfor preget også klientens prestasjoner her. Han oppfattet raskt, kunne løse problemer som ingen 'evneveik' ville greie, men levde på en måte helt i sin egen verden som det var vanskelig for utenforstående å komme på bølgelengde med. En merket nok en viss fremgang når det gjaldt å tilegne seg vanlige regler for oppførsel på en arbeidsplass, med det er fortsatt langt igjen. Heller ikke skal en utelukke at en viss modning faktisk har funnet sted. Men vi tviler på om klienten vil kunne bli annet enn et institusjonskasus for resten av livet. Han er blitt for gammel til at en kan vente noen fullstendig bedring, selv om han under optimale betingelser nok kan utvikle seg et stykke videre.

En har derfor funnet det viktigst å prøve på å sikre dette under planleggingen av klientens videre framtid. Han bør få et stabilt sted som er hans, og der han trives og kan gå til og fra arbeid og komme til dekket bord. Det er viktig at minst ett menneske blir et fast tilknytningspunkt i klientens kontaktfjerne tilværelse. Mye tyder også på at klienten vil profetere på noe lyse, lette og vakre omgivelser som hjelp til å leve med et problematisk indre.

Klienten lever fortsatt i et kontaktløst tomrom, men med et nesten bunnløst ønske om å høre til et sted. Det eneste han hittil har følt seg knyttet til er 'de blinde'. Han bør fortsatt regnes som 'blind'. - Andre oppgaver bør være å følge opp de tegn til tilhørighet utad som klienten viser, selv om de ikke stemmer helt overens med objektive kriterier.

Klienten er derfor søkt over til Hønen Gård som eies av Østlandske Blindeforbund. En tar i første omgang sikte på en tre måneders opservasjonstid for å finne fram til en mest høvelig funksjon for klienten på stedet.

Senere kan han så - med Hønen som 'hjem' - eventuelt gå en folkehøyskole - noe som vår teorilærer vil anbefale. Vi vil også gjerne prøve å få i stand videre teoriundervisning for klienten fra høsten."

Mens han oppholdt seg på Voss, tok A kontakt med advokat - første gang i 1972. Han var da gitt bolig på Voss gamlehjem. Gjennom sin advokat reiste han spørsmålet om han var umyndiggjort. Voss kommune besvarte henvendelsen med å anføre at det aldri hadde vært snakk om å umyndiggjøre A. Det ble opplyst at han var gitt tilskudd først til dekning av oppholdsutgiftene sine ved Voss jordbruksskole, og at han senere ved arbeidskontorets mellomkomst fikk utplassering i arbeid hos firmaet Johs. Seim AS. Både opplegget med firmaet Johs. Seim AS og oppholdet på Voss aldershjem var tenkt som midlertidige løsninger, og dersom A ikke ønsket å ta imot disse tilbudene, ville kommunen være takknemlig for å bli orientert om dette. I 1973 tilskrev A selv Bergen sosialkontor med et erstatningskrav på kr 500000,- fordi han hadde vært revet ut av hendene på sin familie og plassert på Skjørsand Åndssvakehjem og senere Eikelund og Austfjord skoler. Bergen kommune besvarte henvendelsen ved å vise til at A kunne kontakte sosialsjefen ved Voss sosialkontor for å få besvart sine spørsmål. Voss kommune v/sosialkontoret hadde deretter en samtale med A før han ble tilbakevist til sosialkontoret i Bergen for eventuell ytterligere avklaring av sine spørsmål.

Etter oppholdet på Vårtun skole fra 1. september 1973 til 16. juli 1974, mottok Arbeidskontoret for Voss og omland en redegjørelse om A fra skolens overlærer. Det ble gjort greie for hvilken undervisning A hadde mottatt på skolen, og det ble meddelt at hans praksisplassering på jernbanen utvilsomt hadde utgjort høydepunktet for ham i løpet av denne skoleperioden. Det opplyses at As store interesse er jernbanen. Redegjørelsen avsluttes med følgende:

"A har vært gjentatt ganger fremme i samtalene ved 'teammøtene' ved skolen, og det er et enstemmig ønske blant personale her om at han bør lykkes i yrkeslivet."

I mai 1976 har A igjen tatt kontakt med advokat som på hans vegne skriver til skolesjefen i Voss kommune. Det opplyses i brevet at A har henvendt seg til advokaten med forespørsel om han har erstatningskrav mot det offentlige for feilplassering som han mener å være blitt utsatt for gjennom årene. Advokaten opplyser at spørsmålene om feilplassering på åndsvakehjem og spesialskoler for evneveike ligger langt tilbake i tiden, og at det er vanskelig å få klarlagt om det har vært gjort feil som kan gi grunnlag for erstatning. Etter advokatens råd, opplyses det, vil A ikke forfølge saken etter en slik linje. Advokaten anfører imidlertid:

"Derimot mener jeg at man må undersøke As tilfelle nærmere med sikte på at han kan få slik undervisning som han trenger og som han selv ønsker å få. Han har bl.a. ønske om å lære mer regning, norsk og noe engelsk.

Han opplyser at han har vært testet flere ganger, bl.a. ved Statens Attføringsinstitutt i Oslo i 1967 og man vil om nødvendig kunne få disse opplysninger derfra.

Jeg har ikke forutsetninger for å kunne bedømme hva man kan gjøre for A men henstiller at man gjør alt som er mulig for at han kan få et undervisningstilbud som passer.

Det er helt på det rene at A har følt seg diskriminert og at dette har skapt psykiske problemer. Det vil åpenbart kunne bety meget for A om han kan finne fram til en tilfredsstillende løsning."

Advokatens brev avstedkommer at As situasjon drøftes i et fellesmøtet mellom Helse-, Sosial-, og Skolevesenet på Voss. Til stede var distriktslegen, helsesøstrene, sosialsjefen, sosialkurator, skolepsykolog, tilsynslærer for hjelpetiltak og skolesjefen. På møtet, som senere følges opp med flere tilsvarende møter, blir det bl.a. sagt at A primært må sikres en arbeidsplassering. Skolepsykologen som kjente A best, mente at dette var helt vesentlig. Videre mente han at undervisningen burde settes inn i samband med en stabil arbeidssituasjon. På det første møte ble det fattet vedtak om at sosialsjefen skulle ta opp arbeidsplassering ved NSB og innhente utfyllende opplysninger fra Statens Attføringsinstitutt. I senere møte opplyses det at arbeidskontoret forsøker å få i stand en arbeidsplassering ved NSB, og at myndighetene for øvrig bør avvente utviklingen på dette punkt. I et senere møte gjentas det at de samarbeidende kommunale etatene har sett det slik at det viktigste i saken er å finne en arbeidsplassering for A og bedre boligforholdene for ham. I en redegjørelse for disse forhold i brev datert 5. oktober 1976 stilet til A s advokat, uttales det bl.a. følgende:

"A er frå 30. august engasjert ved N.S.B. på Finse, der han skal ha arbeid på overbygg o.l. fram mot jol.

Ein reknar med at han seinare kan koma på ymse vinterarbeid (snørydding m.m.). Arbeidskontoret arbeider med å skaffa han fast engasjement ved N.S.B. Undervisning er etter sammøte si meining underordna i forhold til arbeid. Ein vil ta opp med N.S.B., dersom han vert i arbeid der, eller med eventuelle andre arbeidsgjevarar, korleis han kan få innpassa ei undervisning i norsk og rekning som kan vera meiningsfylt og tilpassa arbeidssituasjonen.

Sammøte er einige i at dersom ein kombinasjon av arbeid og tilpassa undervisning ikkje let seg gjennomføra, vil ein seinare ta opp korleis han skal få undervisning meir direkte knytt til grunnskulen si rådgjeving og hjelpeundervisning."

I 1977 tar A igjen kontakt med advokat, den tredje i rekken, gjennom hvem har tar opp spørsmålet om tildeling av leilighet i Lundarosen Borettslag på Voss. Etter å ha fått tilsagn på slik leilighet, utvirker advokaten også at A får utbetalt et bidrag til kjøp av leiligheten på kr 35000,- fra Bergen kommune.

Det er på det rene at etter arbeidsutplasseringen i NSB, som ledet over i fast arbeid, har A ikke kommet tilbake til Voss kommune med noen forespørsel om å få undervisning i tillegg til sitt arbeide. Hans arbeidsplass var, som ovenfor nevnt, hele tiden på Finse i den aktuelle perioden. Finse utgjør en del av Ulvik kommune. På grunn av arbeidet på Finse og den lange pendleravstanden til Voss kom A til å tilbringe forholdsvis lite tid som kunne være aktuell for undervisning, på Voss.

I slutten av juli 1993 tok A ut stevning ved Voss herredsrett. Han saksøkte Voss kommune med krav på erstatning for ikke å ha fått tatt ut sitt grunnskoleundervisningstilbud.

Ankende part anfører at han har hatt en usedvanlig trist og vanskelig barndom og opplæringssituasjon med uttallige feilplasseringer i spesialinstitusjoner og på spesialskoler.

Ankende parts hovedanførsel er at han ikke har blitt gitt anledning til å ta ut sitt grunskoletilbud da han bodde i Voss kommune, og at han nå kan kreve erstatning såvel som oppreisning for denne manglende undervisningen og de tap som dette har påført ham. Han gjør gjeldende at han har et krav på 9-årig grunnskoleundervisning slik dette fremgår av grunnskoleloven §13 nr. 4, jfr. voksenopplæringsloven §5.

I henhold til en uttalelse fra psykolog Magne Andreas Nes datert 28. august 1993 indikerer testresultater at A har et evnenivå som befinner seg i øvre del av normalområdet (bedre enn 75% av befolkningen). Psykologen anfører at: "Da A har dårlige basiskunnskaper i engelsk og matematikk, samt sviktende syn, vil jeg tro at han vil være best tjent med et undervisningsopplegg som strekker seg over en to års periode". Dette for å sikre at A skal kunne ta fullverdig grunnskoleeksamen som innbefatter eksamen i fem fag. Departementet har anbefalt at denne type opplæring foregår med et intensivt kurs med eksamen etter ett- eller toårig opplegg som inkluderer forkurs. På denne bakgrunn har A stipulert at hans mangelfulle opplæring må fastsettes ut fra at han trenger to års ytterligere opplæring for å ha fullverdig grunnskoleeksamen.

Ankende part anfører at Voss kommune i sin tid hadde plikt etter grunnskoleloven §13 til å fremskaffe en sakkyndig utredning av hans utdanningsbehov/utdanningskrav. Dette følger såvel av lovbestemmelsen som dens motiver, og også av forvaltningsloven utredningsplikt. Det må dermed oppfattes som et enkeltvedtak når det tas stilling til om spesialundervisning skal gis. Plikten til å foreta en utredning kunne Voss kommune ikke fraskrive seg under henvisning til at As situasjon tidligere var utredet bl.a. ved Statens Attføringsinstitutt i 1967. Da ankende part vokste opp i Fana kommune, var det syvåring skoleplikt for alle der. Grunnskoleloven ble innført for alle i 1976. Da var A sesongarbeider ved NSB. Det er på det rene at den ekstraundervisningen som Voss kommune ikke ga A, har han heller aldri fått av andre. Det spesielt tragiske ved As situasjon er at han etter mangeårige problemer og feilplassering ikke senere er gitt oppreisning i form av undervisning for de skader som han er påført ved feilplasseringene.

I tillegg til det norske regelverket som sikrer enhver grunnskoleutdanning, har A dessuten grunnlag for sitt krav i regler som er folkerettslige bindende for Norge. Dette gjelder såvel den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen av 1950 som FNs konvensjoner fra 1966 om henholdsvis sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som FNs konvensjonen om barns rettigheter. Også den Europeiske Sosialpakt utarbeidet av Europarådet, av 18. oktober 1961, inneholder en rekke bestemmelser som Norge er bundet av. Dessuten foreligger det en rekke folkerettslige regler som er retningsgivende hva målsettinger angår. Dette gjelder FNs resolusjon om mentalt tilbakestående personers rettigheter og funksjonshemmedes rettigheter, samt Europarådets resolusjon om sosiale servicetiltak for fysisk eller mentalt handikappede personer.

Ankende part anfører at hans erstatningskrav dvs. hans økonomiske tap motsvarer tapet av inntekt i den stipulerte nødvendige toårige undervisningsperioden. Utgangspunktet for vurderingen av den tapte inntekten bør baseres på hans lønn som banearbeider ved NSB. Da Voss kommune kan sies å ha foranlediget hans manglende undervisning ved grovt uaktsomt opptreden, må kommunen dessuten være forpliktet til å dekke ikke-økonomisk tap. Videre kreves det at A tilkjennes mnerstaning idet han er påført varig skade dvs. hans psykiske problemer er forsterket derved at han er nektet fullverdig grunnskoleundervisning. Den manglende undervisningen har økt hans redsel og angst for å møte samfunnet.

I anledning Voss kommunes subsidiære anførsel om at erstatningskrav etc. er foreldet, viser ankende part til avgjørelsen inntatt i [[Rt-1990-441]] særlig bemerkningene inntatt på 447. Ankende part bestrider at hans rettskrav er foreldet etter foreldelsesloven §9 annet punktum.

I forbindelse med spørsmålet om saksomkostninger, anfører As prosessfullmektig at han ikke driver rettshjelpsvirksomhet som ervervsvirksomhet. Han har utelukkende engasjert seg i nærværende sak av medmenneskelige hensyn for å kunne bistå A i en vanskelig situasjon. Retten har godkjent hans medvirkning under saken.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. Voss kommune tilpliktes å betale A erstatning for økonomisk tap begrenset oppad til kr 330000,- og erstatning for ikke-økonomisk tap begrenset oppad til kr 400000,-.

2. Voss kommune dømmes til å betale lovens rente av beløpet i pkt. 1 fra 1 måned etter at stevningen ble uttatt 26. juli 93 til betaling skjer.

3. Voss kommune dømmes til å betale As saksomkostninger i herredsrett og lagmannsrett."

Ankemotparten anfører at A har tatt ut sitt grunnskoletilbud og at han følgelig ikke hadde krav på ytterligere undervisning da han bodde i Voss kommune. Det følger av Malvikdommen inntatt i [[Rt-1993-811]] flg. at dersom en person har fått et undervisningstilbud som er likeverdig med grunnskolens, så har vedkommende ikke krav på ytterligere undervisning. A fylte ikke vilkårene for spesialundervisning, dvs. han hørte ikke hjemme i noen av de gruppene som den gang han var undervisningssøkende, fikk spesialundervisning. Hans undervisningsbehov var av en slik art at det ikke falt inn under behovet for spesialundervisning. Dette innebærer ikke at det betviles at A i og for seg kunne hatt glede av ytterligere særlig tilrettelagt undervisning. Forut for spesialundervisning ville det vært nødvendig med en sakkyndig vurdering av A med hensyn til om han kunne gjøre bruk av slik særlig tilrettelagt undervisning.

Selv om Voss kommune er av den klare oppfatning at A s situasjon har vært særdeles trist og vanskelig, mener kommunen at den ikke kan bebreides dette. A har langt på vei fått det undervisningstilbudet han etter datidens forhold hadde krav på. Årsaken til at undervisning ikke kom i gang da Voss kommune i og for seg var villg til å vurdere dette, var at A bodde på Finse.

Med hensyn til grunnskoleundervisningen heter det i loven at den bare kan kreves av en person "som kan ta imot tilbudet". Det er en forutsetning for å ha krav på ytterligere undervisning. Voss kommune ville trolig gitt A undervisning om A hadde bedt om det i tiden etter brevet fra hans advokat da dette spørsmålet ble tatt opp. Det må kreves en viss egenaktivitet fra A i denne sammenheng. Kommunen måtte kunne tolke 15 års taushet fra A som at han ikke ville kreve den opplæring han først hadde etterlyst. I henholdt til voksenopplæringsloven §1 er formålet å hjelpe den enkelte til et mer likeverdig liv. Voss kommune har tatt A på alvor og har derfor prioritert hans ønske om hus og arbeid. Dette kan kommunen umulig lastes for.

Ankemotparten anfører at Voss kommune ikke kan pålegges å dekke at A nå skal ha lønn de to årene han eventuelt bruker på å fullføre 9-årig skole. Det er ikke dokumentert at det foreligger noe økonomisk tap for A, og det er heller ikke dokumentert å foreligge noen årsakssammenheng mellom de vanskelighetene som han har opplevet i arbeidslivet og sosialt, og den mangelfulle skolegangen som han anfører å ha fått. Voss kommune avviser et mnerstatningskrav under henvisning til at det ikke foreligger noe hjemmelsgrunnlag for samme. Det samme gjelder for oppreisningskrav. Det kan ikke under noen omstendighet konstrueres skyld for Voss kommune. Under enhver omstendighet er erstatningskravene foreldet, jfr. foreldelsesloven §9. Under henvisning til avgjørelser inntatt i [[Rt-1970-95]] og [[Rt-1970-138]] anføres det at rettspraksis er restriktiv på området.

Det må kunne konstateres at Voss kommune har behandlet A s behov på en ansvarlig og fagmessig måte - hans sak har vært behandlet i fem tverrfaglige møter i kommunen. Det er på det rene at As behov i 1976 lå på det ervervsmessige, hvilket gjorde at han da verken hadde behov for eller rettskrav på ytterligere undervisning på grunnskolenivå. De eventuelle kravene på utdanning i henhold til grunnskoleloven §13 nr. 4 var oppfylt. Voksenopplæringsloven §5 tar alene sikte på å dekke helt grunnleggende behov, ikke på å gi grunnskoleundervisning i full bredde. I 1976 hadde A et så høyt kunnskapsnivå at han ikke hadde krav på ytterligere opplæring. Gjennom den skolegangen han til da hadde fått, hadde han tatt ut den undervisningen han hadde krav på. Etter at Voss kommune hadde uttrykt vilje til eventuelt å gi ham ytterligere undervisning, uteble A fra videre kommunikasjon med kommunen om dette. Helt til slutten på 1980årene Arrangerte AUF på Voss kurs i vanlige grunnskolefag, og hadde A vist interesse for disse, ville han kunne deltatt der.

Voss kommune prøvde å gi A et fast sted å bo og arbeide - dvs. å dekke hans primærbehov. Totalt har A fått mer enn 10 års utdanning av blandet teoretisk og praktisk art. For det offentliges regning har han også gjennomført flere yrkesopplæringskurs. Allerede i 1976 var A godt skrivefør, som en vanlig person med folkeskoleutdanning. I 1969 tok han førerkort for bil. Når det gjelder spesialundervisning for voksne på grunnskolens område, så skal denne tilstås personer med særlig behov for slik undervisning. Formålet med undervisningen er å legge til rette for at voksne kan beherske en hverdagslivssituasjon og ikke perfeksjonering i grunnskolefag.

A har endelig reist erstatningssak mot sin arbeidsgiver NSB der han har krevet kompensasjon for manglende utdanning. I denne saken ble det inngått rettsforlik i Oslo byrett den 24. oktober 1994. Rettsforliket lyder som følger:

"1. Alle forhold i saken anses oppgjort ved at partene forlikes og at NSB betaler til A kr [beløpet er strøket ut i det fremlagte forliket].

Beløpet utbetales A innen 2 uker.

2. Attføringssaken igangsettes igjen, men partene er innforstått med at det kan være vanskelig å skaffe A et alternativt arbeid til Ustaoset. Ved behandling av attføringssaken til A har han rett til å la seg bistå av fullmektig. Dersom det ikke finnes alternativt arbeid innen utgangen av 1995, forutsettes det at As sier opp sin stilling i NSB og søker om varig uførepensjon.

3. Forlikssummen er konfidensiell.

4. Oslo byretts sak nr. 92-6220 A/24 begjæres hevet som forlikt, idet hver av partene betaler sine omkostninger."

Rettsforliket tilkjenner A en slags kompensasjon for manglende utdanning, men da beløpets størrelse er ukjent, er det ikke godt å si om A ved dette forliket har fått full kompensasjon for eventuelle vanskeligheter som mangelfull skolegang kan tenkes å ha gitt ham. Alene dette elementet tilsier at Voss kommune ikke pålegges å betale ytterligere erstatning. Det er dessuten på det rene at A ikke har arbeide for tiden, slik at tap av arbeidsinntekt som banearbeider også er en hypotetisk størrelse. Det anføres endelig at dersom A hadde fått undervisning av to års varighet den gangen han bodde på Voss, så ville han sluppet utgifter til undervisning nå, men han ville hatt flere utgifter den gangen. Også dette viser at et erstatningskrav ikke er berettiget.

Motparten har nedlagt følgende påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Voss kommune blir tilkjent sakskostnader for Gulating lagmannsrett."

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan langt på vei slutte seg til herredsrettens domspremisser. Lagmannsretten vil innledningsvis understreke at den ikke finner det tvilsomt at As livssituasjon har vært særdeles vanskelig på grunn av den manglende stabilitet som han opplevet fra den tidligste barndom og den manglende evne til å takle hans helt spesielle behov som datidens skolesystem frembø. Det er for lagmannsretten bl.a. dokumentert at forholdene ved skoler for evneveike i den aktuelle tidsperioden mer generelt ofte sto langt tilbake i forhold til hva som kunne være ikke bare ønskelig men også forsvarlig. As vanskelige dobbelthandikap i form av tidlig svaksynthet i kombinasjon med psykiske problemer, gjorde dessuten at det på det aktuelle tidspunktet ikke egentlig fantes adekvate tilbud i hans særegne situasjon. Alle disse forholdene ligger imidlertid i tid forut for hans ankomst til Voss kommune.

Når det gjelder den behandlingen som A fikk etter sin ankomst til Voss, så finner lagmannsretten ikke å kunne bebreide kommunen at den ikke har gjort spesielle fremstøt for å få A tilbake på skolebenken.

Da A kom til Voss kommune, var han fortsatt i en utdanningssituasjon der han fikk forskjelligartet yrkesopplæring. Det var også i forlengelsen av det første oppholdet på Voss at han kom til Vårtun Videregående Skole hvor det, som anført under redegjørelsen for sakens faktiske bakgrunn ovenfor, viste seg at en utplassering i arbeidslivet hos NSB var veldig vellykket, og hvor skolen avslutter sin anbefaling ved As avgang derfra med en anmodning og et ønske om at han skulle kunne komme seg inn i stabile arbeidsforhold. Også fra psykologen ved Statens Attføringsinstitutt var det lagt særlig vekt på behovet for å søke å gi A stabile bo- og arbeidsforhold, selv om vedkommende ga uttrykk for at en varig institusjonsplassering kanskje ville være uunngåelig. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å overprøve det tverrfaglige skjønnet som Voss kommune etablerte for å sikre As fremtid - det var dette skjønnet som ledet til at han primært ble sikret arbeid og bolig. At det i ettertid har vist seg at sne- og lysforholdene generelt på Finse er uheldige for As syn, kan ikke tillegges vekt i denne sammenheng. Lagmannsretten finner videre at Voss kommune med rette kunne tolke As videre taushet ad undervisningsspørsmålet dithen at han så seg best tjent med å bli værende i en arbeidssituasjon uten samtidig å søke ytterligere utdanning. Lagmannsretten legger her vekt på at A på det aktuelle tidspunktet var vel skrivefør selv, og dessuten representert ved ulike - tre i tallet - advokater.

Under disse forholdene finner lagmannsretten at A ikke kan kreve erstatning fra Voss kommune fordi han ikke har fått ytterligere undervisning på grunnskolens nivå i Voss kommune mens han var bosatt der. Lagmannsretten finner med andre ord intet grunnlag for erstatningsansvar eller ansvar for oppreisning i forholdet mellom Voss kommune og A hva sistnevntes utdannelse angår.

Lagmannsretten finner etter dette ikke grunn til å gå ytterligere inn på hvorvidt A har tatt ut et undervisningstilbud som er likeverdig med grunnskolens. Lagmannsretten har heller ikke behov for å gå inn på de spørsmål som knytter seg til hvorvidt det er påvist et økonomisk tap på As hånd, og hvorvidt et eventuelt erstatningskrav må sies å være foreldet.

Under henvisning til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd finner lagmannsretten at A må pålegges å dekke Voss kommunes saksomkostninger for lagmannsretten. Retten finner ikke at det foreligger slike "særlige omstendigheter" som bør frita ham for denne erstatningsplikten. En annen sak er hvorvidt Voss kommune ut fra rene rimelighetsbetraktninger vil ønske å inndrive saksomkostningene hensett til det forlikstilbud som kommunen fremsatte under saken og den særdeles triste og vanskelige livssituasjon som A må sies å ha hatt. Det er et nytt og positivt trekk i As liv at han nå har fått flere venner og kontaktpersoner som stiller opp for ham, og at han har fått tilbud om behandling for sine psykiske problemer. Advokat Klaus Skjeldal har på vegne av Voss kommune inngitt saksomkostningsoppgave stor kr 41430,- hvorav salærkravet utgjør kr 35000,-. Lagmannsretten har ikke merknader til beløpets størrelse. Omkostningsoppgaven legges derfor til grunn for As erstatningsplikt. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å endre herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Voss herredsretts dom av 3. februar 1994 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr 41.430,- - kronerførtientusenfirehundreogtretti - til Voss kommune.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LG-1994-525 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering