Import: XML-importering

2018-10-22T04:10:21Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Gulating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1999-07-27
|Publisert=
LG-1998-02094
|Sammendrag=

|Stikkord=
Midlertidig forføyning, Saksomkostninger
|Saksgang=
Stavanger namsrett Nr. 95-00022 D og 98-00172 D - Gulating lagmannsrett LG-1995-01131, LG-1998-00510 og LG-1998-02094 K.
|Parter=
Kjærende part: Stall Hindal v/ Aase Tofte (Prosessfullmektig: Advokat Arnfinn Sørskår, Stavanger). Motpart: Helge R. Brandshaug (Prosessfullmektig: Advokat Pål Mitsem, Stavanger).
|Forfatter=
Lagdommer Pedersen. Lagdommer Sjøvoll. Førstelagmann Fanebust
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§175 Tvistemålsloven (1915) §175], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§181 §181], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§15-10 Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-10]
}}

Saken, som har utspring i begjæring om midlertidig forføyning fremsatt av Helge Brandshaug mot Stall Hindal Aase Tofte i januar 1995, er begrenset til kjæremål over saksomkostningsavgjørelse i forbindelse med at saken ble hevet.

Stavanger namsrett avsa 23.10.1998 kjennelse med slik slutning:

"1. Sak nr. 98-172 heves.

2. Stall Hindal v/Aase Tofte dømmes til å erstatte Helge R. Brandshaug saksomkostninger med kr 39399."

Kjennelsen er påkjært til Gulating lagmannsrett, og det er anført at den bygger på såvel feil faktum som feil rettsanvendelse, samt at namsrettssaken ikke gjelder saksomkostninger, men berettigelsen av begjæringen om midlertidig avgjørelse som ble fremmet i januar 1995.

Kjærende part, Stall Hindal v/Aase Tofte har i hovedtrekk anført: Helge Brandshaug leiet stallplass hos Stall Hindal fra ca 1986 for hesten Peppermint. Det var ingen skriftlig avtale og det var heller ikke avtalt noen oppsigelsesfrist. Brandshaug hadde tilbud om å inngå avtale med gjensidig oppsigelsesfrist på 30 dager, men takket nei.

I begynnelsen av desember 1994 ble plassen oppsagt fra Stall Hindals side uten begrunnelse. Brandshaug ga uttrykk for at han ikke ville respektere oppsigelsen, men krevet å få den skriftlig, fra advokat.

Tofte henvendte seg til advokat Sørskår, som sendte skriftlig oppsigelse 20.12.94, med krav om at hesten ble hentet straks og senest 01.01.95. Advokat Mitsem besvarte dette 23.12.94. Han påpekte at fristen for å fjerne hesten var altfor kort og den ble derfor forlenget til 22.01.95. Advokat Mitsem krevet da at Brandshaug måtte ha rett til å la hesten bli stående ut 1995. Det ble nærmest oppfattet som en provokasjon og hesten ble krevet fjernet senest 22.01.95. Etter dette sendte advokat Mitsem begjæring om midlertidig forføyning for Stavanger namsrett. Begjæringen ble tatt til følge og Brandshaug tilkjent saksomkostninger med kr 8000,-, uten at Tofte var hørt. Hun krevet muntlig forhandling, men rettsmøtet, opprinnelig berammet til 02.02.95, måtte utsettes og ble avholdt 06.09.95. Hesten ble fjernet 18.02.95.

Stavanger namsrett avsa 18.09.95 kjennelse der saken ble avvist og Tofte dømt til å betale saksomkostninger til Brandshaug med kr 13000,-, selv om Tofte hadde påstått at forføyningen ikke skulle tas til følge og namsrettens kjennelse oppheves. Gulating lagmannsrett opphevet 22.12.95 namsrettens kjennelse og saken ble hjemvist til fortsatt behandling. Av ukjente grunner ble ny kjennelse ikke avsagt før namsretten innkalte til ny muntlig forhandling 21.01.1998. Namsretten avsa deretter kjennelse 05.02.98 der saken ble hevet og Tofte dømt til å erstatte Brandshaug saksomkostninger med kr 35339,-. Saksomkostningsavgjørelsen ble påkjært til Gulating lagmannsrett, som i kjennelse 30.03.98 opphevet denne og saksomkostningsspørsmålet ble hjemvist til fortsatt behandling i namsretten. Dette resulterte i namsrettens kjennelse av 23.10.98, som nå er påkjært.

Namsretten har anvendt tvistemålsloven §175 annet ledd. Det må bety at etter namsrettens mening er det faktum at Brandshaug har fjernet hesten før den muntlige forhandlingen, en etterfølgende omstendighet som tilsier at Tofte må erstatte hans saksomkostninger. Tofte anfører prinsipalt at hun har rett til å få prøvet realiteten i saken både av namsretten og av lagmannsretten. Det er ikke sammenheng i reglene dersom Tofte ville fått prøvet realiteten for lagmannsretten hvis hesten ikke var blitt fjernet, mens hun ikke har denne muligheten dersom hesten var fjernet før dette. Det tilsier at lagmannsretten må foreta full prøving av saken.

Det var ikke grunnlag for begjæringen om midlertidig forføyning fordi Brandshaug - på det aktuelle tidspunkt - ikke hadde rett til å ha hesten oppstallet hos Tofte, og det må anses bevist at Brandshaug ikke gjorde det som var nødvendig for å skaffe annen stallplass før 22.01.95

Subsidiært anføres at namsrettens avgjørelse er basert på feil lovbestemmelse, idet tvistemålsloven §175 første ledd skulle vært anvendt. Det kan umulig være slik at Brandshaug, ved å fjerne hesten, plutselig kommer i posisjon til å få tilkjent saksomkostninger. Ved sin handlemåte har Brandshaug vist at han ikke hadde rett til å ha hesten oppstallet. Det kan ikke være en slik etterfølgende omstendighet som reguleres av tvistemålsloven §175 annet ledd.

Det nedlegges slik påstand:

Prinsipalt:

1. Sak nr. 22/95 D heves.

2. Helge R. Brandshaug tilpliktes å erstatte Aase Tofte saksomkostninger med kr 33200,-.

3. Helge R. Brandshaug tilpliktes å erstatte Aase Tofte saksomkostninger i anledning nærværende kjæremål med kr 8000,-.

Subsidiært:

1. Stavanger namsretts kjennelse av 23. februar 1998 oppheves for så vidt gjelder saksomkostningsavgjørelsen. Saken hjemvises til fortsatt behandling ved Stavanger namsrett.

2. Helge R. Brandshaug tilpliktes å erstatte Aase Tofte saksomkostninger for lagmannsretten med kr 8000,-."

Kjæremotparten Helge R. Brandshaug ved advokat Pål Mitsem anfører i hovedtrekk: Dette dreier seg om en sak mellom to som har vært gode venner i mange år, men som kom opp i krangel om en hest. Brandshaug kan ikke bebreides for at saken har fått de dimensjoner den har fått. Han har gjentatte ganger spurt om saken kunne droppes og partene bære egne omkostninger. Hadde han fått litt mer tid til å områ seg, og ikke vært utsatt for en trussel, ville det aldri blitt noen tvist.

For øvrig gjaldt saken utelukkende spørsmålet om hvilken oppsigelsestid som gjelder i forhold som dette. Det var aldri spørsmål om hesten skulle flyttes, bare om når. Saksøkte har vist en enestående mangel på fleksibilitet, grensende mot det rettslige sjikanebegrep. Motparten gjør ellers namsretten urett når den tillegges den mening at fjerning av hesten var en etterfølgende omstendighet som skulle tilsi at Tofte må erstattes sakens omkostninger. Det er ikke fjerning av hesten som er poenget, men en vurdering av sakens fakta.

Kjæremålet er dels basert på feil bevisbedømmelse, men det kan ikke prøves av lagmannsretten. Det var saksomkostningsavgjørelsen som ble henvist til ny behandling i namsretten. For så vidt gjelder kjæremål over lovanvendelsen har kjærende part vist til visse faktiske omstendigheter som lagmannsretten ikke kan prøve, og som kjæremotparten heller ikke vil kommentere. Namsrettens hevingskjennelse er rettskraftig. Da er det vanskelig å forholde seg til at tvistemålsloven §175 annet ledd, som uttrykkelig gjelder når en sak heves, skal være uanvendelig. Forpliktelsen som var tema for saken - plikten til å ha hesten stående inntil den ble hentet av Brandshaug - falt bort når hesten ble hentet.

Det nedlegges slik påstand:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. Stall Hindal Aase Tofte betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Helge R. Brandshaug."

Lagmannsretten vil bemerke:

Innledningsvis bemerkes at saken, slik den nå foreligger, er begrenset til saksomkostningsspørsmålet. Saken for øvrig er hevet - jf post I i namsrettens kjennelse av 05.02.98, som ikke ble påkjært - og dermed rettskraftig.

Det fremgår uttrykkelig av lagmannsrettens kjennelse av 30.03.98 at bare saksomkostningsspørsmålet hjemvises til fortsatt behandling i namsretten. Det innebærer at lagmannsrettens kompetanse er begrenset, jf tvistemålsloven §181. Lagmannsretten skal bare vurdere om saksomkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, men er ellers bundet av namsrettens bedømmelse av sakens bevisligheter. Det vises i den forbindelse til T Schei "Tvistemålsloven Bind I" (1998) s 613. Derfor kan ikke lagmannsretten prøve sakens realitet, som Tofte krever. Derimot må det faktum som følger av namsrettens kjennelse av 05.02.1998, sammenholdt med kjennelsen av 23.10.98, legges til grunn ved den endelige fastsettelse av saksomkostningene. Namsretten la i kjennelsen av 05.02.98 til grunn at Toftes adferd dannet grunnlaget for den midlertidige forføyningen. Videre var både hovedkravet og forføyningsgrunnen funnet sannsynliggjort. Sistnevnte er også presisert i kjennelsen av 23.10.98.

På dette grunnlag, og i samsvar med Gulating lagmannsretts kjennelse av 30.03.98, har namsretten avgjort saksomkostningsspørsmålet med hjemmel i tvistemålsloven §175 annet ledd. Lagmannsretten er enig i at denne bestemmelse kommer til anvendelse her, og viser til namsrettens begrunnelse som i det vesentlige tiltres.

Det er ingen tvil om at saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres i medhold av tvistemålsloven §175, som gjelder i tilfeller der en sak ender uten dom, ved at den avvises eller heves. Tredje og fjerde ledd, som kommer til anvendelse når saken heves ved forlik eller etter begjæring fra begge parter, er ikke aktuelle i dette tilfellet. Her er det utelukkende spørsmål om det er annet ledd - som gjelder når en sak heves fordi forpliktelsen er falt bort eller på grunn av etterfølgende omstendigheter - eller første ledd - som gjelder når en sak heves av andre grunner - som skal anvendes.

I dette tilfellet hadde namsretten besluttet midlertidig forføyning og deretter innkalt til muntlig forhandling i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §15-10. Hesten ble imidlertid flyttet før rettsmøtet kunne avholdes og saken ble først avvist, men deretter hevet ca tre år senere. Behovet for en midlertidig forføyning var da for lengst bortfalt. Brandshaug hadde ikke lenger rett - og den annen part hadde heller ikke plikt - til å ha hesten stående, og saken kan nærmest karakteriseres som gjenstandsløs. Da det allerede forelå rettslig avgjørelse i saken, var avvisning utelukket og den måtte i stedet heves, jf [[Rt-1994-1510]]. Slik lagmannsretten forstår kjennelsen av 05.02.98 ble saken hevet fordi det ikke lenger var noen begjæring å ta stilling til, og tvisten var begrenset til et spørsmål om saksomkostninger.

Etter lagmannsrettens vurdering må saksomkostningsspørsmålet løses medhold av tvistemålsloven §175 annet ledd. Det vises i den forbindelse til [[Rt-1988-774]], som har helt klare likhetstrekk med foreliggende sak. I nevnte sak var det riktignok forhold på saksøkte side som gjorde at behovet for midlertidig forføyning bortfalt, mens det motsatte er tilfellet her. Denne forskjellen anses likevel uten betydning idet vilkårene for midlertidig forføyning i begge tilfeller var oppfylt. For øvrig vises det også til [[Rt-1997-1746]].

Etter tvistemålsloven §175 annet ledd kan saksøkeren tilkjennes saksomkostninger hos saksøkte. Loven gir med andre ord hjemmel for å tilkjenne Brandshaug saksomkostninger. Det forhold at namsretten også fant grunn til å anvende bestemmelsen kan lagmannsretten derimot i utgangspunktet ikke overprøve. Riktignok kan det gjøres unntak når selve skjønnsutøvelsen fremstår som vilkårlig eller urimelig, men det er ikke anført her. Det kreves ellers mye for å oppheve en omkostningsavgjørelse på det grunnlag, og etter lagmannsrettens vurdering er det ikke grunnlag for det i dette tilfellet.

På denne bakgrunn blir namsrettens kjennelse stadfestet.

Kjæremålet har vært forgjeves og etter tvistemålsloven §180 første ledd skal kjærende part i utgangspunktet ilegges saksomkostninger i den anledning. Etter lagmannsrettens vurdering foreligger ingen særlige omstendigheter som taler for å gjøre unntak fra lovens hovedregel, og Brandshaug tilkjennes saksomkostninger med kr 5000,-, som krevet i kjæremålstilsvaret.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens avgjørelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Stall Hindal Aase Tofte til Helge Brandshaug kroner 5000,- -femtusen-.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LG-1998-2094 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering