Import: XML-importering

2018-10-22T04:27:55Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Gulating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
2001-02-02
|Publisert=
LG-2000-02468
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Ytre Sogn herredsrett nr. 00-48 A - Gulating lagmannsrett LG-2000-02468.
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jostein Sundvor, Bergen). Motpart: Sunnfjord Sag AS (Prosessfullmektig: Advokat Nina Melsom, Oslo).
|Forfatter=
Lagdommer Lillebø. Lagdommer Molven. Lagmann Tenold
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§61 Arbeidsmiljøloven (1977) §61], [https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§62 §62]
}}

Saken gjelder krav om at arbeidstaker skal fratre under sak om gyldighet av oppsigelse i arbeidsforhold.

A ble 23.12.1999 oppsagt fra stillingen som produksjonssjef ved Sunnfjord Sag AS med fratreden 31.03.00. Han fikk samtidig tilbud om ny stilling i bedriften hvor 80 % var arbeidsformann i høvleriet og 20 % produksjonsplanlegger. Oppsigelsen var grunnet i rasjonalisering i bedriften. A mente at oppsigelsen var usaklig og tok ut stevning mot bedriften ved Ytre Sogn herredsrett som 01.11.2000 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Saksøkte frifinnes.

2. A tilpliktes å betale Sunnfjord Sag AS saksomkostninger med 54.066 -femtifiretusenogsekstiseks- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.»

Det fremgår av premissene at dommen var avsagt under dissens idet ene meddommeren mente at oppsigelsen var usaklig.

A anket dommen rettidig til lagmannsretten. I anketilsvaret fremmet arbeidsgiver begjæring om fratredelseskjennelse, jf. aml. §61 nr. 4. Det er utvekslet noen prosesskriv om kravet om fratreden under saken. Om sakens øvrige bakgrunn vises til herredsrettens dom.

Sunnfjord Sag AS mener det er urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling. Etter [[Rt-1996-812]] vil herredsrettens dom være del av grunnlaget når det skal vurderes om det vil være urimelig å opprettholde arbeidsforholdet. Det er ikke fremkommet noe som tilsier at det faktiske avgjørelsesgrunnlaget vil stille seg vesentlig anderledes for lagmannsretten enn det gjorde i herredsretten. A er tilbudt annen stilling i bedriften. Han vil rett nok da gå ned i lønn, men slik saken ligger an, synes anken primært grunnet i å sikre ham rett til å stå i stillingen som produksjonssjef med dertil tilhørende høyere lønn under saken. Han har ingen beskyttelsesverdig interesse i å stå i stillingen på slikt grunnlag.

Sunnfjord Sag AS har et særlig behov for å få gjennomført en planlagt rasjonaliseringsprosess. Produksjonssjefstillingen er overflødig. Det er en liten bedrift med svak økonomi, og for bedriften er det avgjørende å sikre inntektsgrunnlaget og opprettholde arbeidsplassene for alle ansatte. Så lenge A står i stillingen, oppnår ikke bedriften den forventede rasjonaliseringsgevinst. Den kan heller ikke forsterke innsatsen i produksjonen, eller redusere lønnskostnadene. Det må også kunne legges vekt på at A er tilbudt ny stilling i bedriften, jf. [[Rt-1990-908]]. Det må også kunne legges vekt på forskjellen i risiko mellom partene. Dersom arbeidstaker må fratre, men vinner frem i hovedsaken, vil han ha erstatningskravet i behold, mens ankemotparten ikke kan kreve refundert lønnsutgifter om de får medhold. At det er saklig og relevant å legge vekt på slikt forhold fremgår av kjennelse inntatt i [[Rt-1992-550]].

Sunnfjord Sag har ledig kapasitet i administrasjonen, men trenger mer kapasitet i produksjonen, og dette er grunnen for omorganiseringen. Bedriften sliter med svak økonomi og det er maktpåliggende å bruke ressursene slik at det skaper inntjening.

Arbeidsgivers påstand:

«A fratrer sin stilling som produksjonssjef fra det tidspunkt retten bestemmer og inntil nærværende sak er rettskraftig avgjort.»

A mener begjæringen ikke tas til følge idet det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å fravike lovens hovedregel om at den ansatte har rett til å stå i stillingen inntil det foreligger rettskraftig dom. Det vises til at utgangpunkt og hovedregel er at arbeidstaker har rett til å stå i stillingen inntil rettskraftig dom foreligger, jf. aml. §61 nr. 4, annet ledd 1. pkt. Krav om fratreden kan bare tas til følge når det vil være urimelig i forhold til arbeidsgiver at arbeidsforholdet forsetter fram til rettskraftig dom. Etter forarbeid og rettspraksis skal det særlig mye til for at fratredenkrav kan nå fram når oppsigelsen er begrunnet i bedriftens forhold. I slike tilfeller skal arbeidsgivers krav som regel ikke tas til følge, jf. bl.a avgjørelser i [[Rt-1984-400]] og [[Rt-2000-739]]. Den eldre teori og rettspraksis som arbeidsgiver viser til, endrer ikke dette klare utgangspunktet.

I vurderingen vises til at herredsrettens dom er avsagt under dissens. Dissensen tilsier i seg selv at det er vanskelig å ha noen sikker mening om utfallet av ankebehandlingen. Det sentrale tema, og spesielle i denne saken, er at arbeidsgiver her har iverksatt et rasjonaliseringstiltak som utelukkende retter seg mot én ansatt i bedriften, og som i det alt vesentlige innebærer at A må tåle en lønnsreduksjon på ca kr 90.000, dvs. nærmere 1/3 av hans tidligere lønn. Bedriften oppnår dette ved å fjerne hans tidligere stilling som produksjonssjef ved å omdefinere den til kombinert stilling som produksjonsplanlegger og arbeidsformann i bedriften. Dette hensyn tilsier i seg selv at det må legges til grunn en høy terskel i saklighetsvurderingen, noe herredsrettens flertall bare i liten grad har gjort.

Et annet tema i ankesaken er spørsmålet om det i det hele tatt foreligger en ny stilling, dvs. om det er reelle og vesentlige forskjeller i innholdet i produksjonssjefstillingen og i den nye kombinerte stillingen. Også her var herredsretten delt i sin oppfatning.

Det vises også til at i kjennelsen inntatt i [[Rt-2000-739]] at selv om det kunne være mulig at anken ikke sto særlig sterkt, fant utvalget at utfallet av oppsigelsessaken ikke fremsto som så klar at det momentet burde være avgjørende.

A bestrider at anken er fremmet bare for å beholde den formelle stilling med dertil tilhørende lønn under ankebehandlingen. Det kan heller ikke ses å være noe særlig behov for bedriften å gjennomføre den planlagte rasjonaliseringsprosessen ut over det som er vanlig i rasjonaliserings- og omorganiseringssaker. At en oppsigelse i denne sammenheng kan bli undergitt lovlighetsprøving og at arbeidsgiver må utsette de planlagte tiltak i påvente av rettskraftig dom, er vanlig, og noe han må ta risikoen ved. Det vises også til at arbeidsgiver i lagmannsretten nå i stor grad anfører at arbeidsoppgaver ikke kan omfordeles/etterspurt slik som planlagt all den tid arbeidsgiver for herredsretten ga uttrykk for at A faktisk hadde godtatt og innfunnet seg med de nevnte endringer.

Arbeidsgiver vil også kunne foreta tilpasninger i kraft av styringsretten.

Ut fra det ovenstående er hovedpoenget i arbeidsgivers argumentasjon at en mulig merkostnad i form av lønnsutgifter er urimelig, men det kan isolert sett åpenbart ikke tillegges selvstendig betydning i sak om fratreden under saken. Det kan heller ikke ha betydning at A er sikret rett til videre arbeid gjennom det stående tilbud om ny stilling da tilbudet direkte er knyttet til, og foranlediget av, oppsigelsen som skal prøves i hovedsaken. Konsekvensen av slik argumentasjon vil eventuelt bli at den ansatte som regel må fratre i de tilfeller hvor oppsigelse komineres med tilbud om annet arbeid/omplassering. Om A må fratre vil rasjonaliseringstiltakene bli gjennomført ved at arbeidsoppgaver fratas A og fordeles på andre arbeidstakere. Selv om ordningen skulle være ment å være midlertidig, vil det klart nok innebære at det blir vanskelig eller umulig for A å gå tilbake i den opprinnelige stilling/funksjon. Slik midlertidig ordning kan bli påberopt av arbeidsgiver som grunnlag for krav om at arbeidsforholdet uansett må opphøre, jf. aml. §62 første ledd.

A bestrider også at hans oppgaver og funksjoner lett kan overtas av andre medarbeidere i bedriften. Hans påstand i midlertidighetssaken lyder:

«1. Begjæring om fratreden tas ikke til følge.

2. A tilkjennes saksomkostninger med kr 6.000,- med tillegg av 12 % morarente fra forfall til betaling finner sted.»

Lagmannsretten finner at begjæringen om fratreden ikke tas til følge.

Etter aml. §61 nr. 4 er utgangspunktet at arbeidstaker kan fortsette i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort. Regelen må ses i sammenheng med aml. §62 hvor hovedregelen er at en usaklig oppsigelse skal kjennes ugyldig med den konsekvens at arbeidstakeren kan fortsette i stillingen. Om arbeidstaker måtte fratre mens saken verserer, kunne det i praksis bli umulig for ham å gjeninntre i stillingen selv om oppsigelsen ble kjent ugyldig. Der er likevel en viss adgang til å kreve at arbeidstakeren skal fratre..."dersom retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling». Hvor oppsigelsen, som i dette tilfellet, skyldes bedriftens forhold, er det i lovforarbeidene uttrykt at retten ikke bør avsi kjennelse for at arbeidstaker skal fratre, men i [[Rt-1984-400]] er det moderert og presisert dithen at også i disse tilfeller skal det foretas den rimelighetsvurdering som følger av lovens ordlyd. Etter praksis vil det i regelen måtte foreligge interesseovervekt for fratreden, hvor det bl.a tas hensyn til den økonomiske belastning for partene, om der er andre arbeidsoppgaver å tilby den oppsagte, om fortsettelse i stillingen kan true bedriftens økonomiske grunnlag, hvorvidt vedkommende ville ha blitt permittert dersom han ikke var sagt opp, eventuelt om andre måtte sies opp eller permitteres, muligheten for arbeidstaker til å få annet arbeid etc. Slik denne saken ligger an, er det etter lagmannsrettens oppfatning ikke den helt detaljerte lovfortolkning av aml. §61 nr. 4 som er avgjørende.

Det er angitt at oppsigelsen av A har sammenheng med rasjonalisering, omorganisering og effektivisering etc. i bedriften for å bedre lønnsomheten. Det er imidlertid ikke tale om noen «masseoppsigelser» eller omfattende rasjonalisering på andre måter. Til det er bedriften for liten. Essensen i omstillingen synes å være at bedriften mener den administrative delen må reduseres og produksjonsdelen styrkes. A er tilbudt nytt arbeid i produksjonen i stedet for sin nåværende stilling, slik at heller ikke bedriften har bestridt at det er arbeidsoppgaver for A. Et hovedelement for bedriften er å spare lønnsutgifter tilsvarende differansen mellom den lønn A har i dag og det lønnsnivå som er for stillingen han er tilbudt. Om A skulle fratre, og ikke ønske å ta den tilbudte nyopprettede stillingen, må det antas at bedriften må engasjere nye arbeidstakere til å utføre de oppgavene som ligger til den nye stillingen, eller deler av dem.

Lagmannsretten mener at lønnsdifferansen i en avgrenset periode ikke er vektig nok argumentert til at det kan begrunne noe avvik fra det som tross alt er lovens hovedordning; at arbeidstaker har rett til å fortsette mens sak om oppsigelsens gyldighet verserer. Men i tillegg er der uklarheter om flere forhold som har betydning i vurderingen av sakligheten i oppsigelsen. Det var dissens i herredsretten om disse. Spesielt gjelder det effekten av oppsigelsen for bedriften, og i hvilken grad de anførte hensyn kan, helt eller delvis, oppnåes på andre måter. Noe av de anførte hensyn må antas å kunne oppnåes allerede ved reguleringer i kraft av ledelsens styringsrett. Det kan også ha betydning om noen av de ansatte som får tilført deler av de oppgaver A har i dag, vil kreve lønnskompensasjon som følge av det. Isåfall kan effekten av omleggingen svekkes. Hvor sentralt element som vanligvis reguleres i lønns- og tariffavtaler er, kan også tenkes å ha betydning i bedømmelsen av sakligheten i oppsigelsen.

For ordens skyld presieres at lagmannsretten ikke med dette har foretatt noen detaljert prejudisiell vurdering av hvorvidt anken må antas å føre fram eller ikke, men bare den vurdering som er nødvendig i relasjon til midlertidighetsspørsmålet.

Lagmannsretten finner således at det ikke foreligger slike forhold som gjør det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens gang. Begjæringen tas dermed ikke til følge.

Saksomkostningsspørsmålet utstår til den som eller kjennelse som avslutter hovedsaken.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Begjæringen om fratreden tas ikke til følge.

2. Saksomkostningsspørsmålet utstår.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LG-2000-2468 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering