Import: XML-importering

2018-10-22T04:37:42Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Gulating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
2001-06-08
|Publisert=
LG-2000-00354
|Sammendrag=

|Stikkord=
Gjenopptakelse av namsrettssak
|Saksgang=
Nordfjord namsrett nr. 99-00104 C - Gulating lagmannsrett LG-2000-00354 K - Kjæremålet til Høyesterett forkastes; HR-2001-01133.
|Parter=
Kjærende part: A, Førde. Kjæremotpart: 1. Sparebanken Sogn og Fjordane (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Øystein Vasset, Førde). Kjæremotpart: 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Hans Lothe, Sandane).
|Forfatter=
Lagmann Trovåg. Lagmann Tenold. Lagdommer Molven
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§2-12 Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §2-12], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§3-3 §3-3]
}}

Saken gjelder gjenopptakelse.

Nordfjord namsrett v/settedommer avsa 31. desember 1999 kjennelse med slik slutning:

«1. Krav om gjenopptaking av sak nr. 976-00247 C for Nordfjord namsrett slutningenes pkt. 1-3 og pkt. 1-2 i kjennelser av henholdsvis 28. des. 1997 og 16. okt. 1998 avvises.

2. Krav om gjenopptaking av sak nr. 97-00247 C for Nordfjord namsrett slutningens pkt. 3 i kjennelse av 16. okt. 1998 forkastes.

3. A tilpliktes innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelse av kjennelsen å betale saksomkostninger til Sparebanken Sogn og Fjordane og B med henholdsvis 10.000 - titusen - kroner og 13.670 - trettentusensekshundreogsytti - kroner.»

Saksforholdet fremgår av namsrettens utførlige kjennelse som det vises til.

A har i rett tid erklært kjæremål. Det anføres at namsrettens lovtolkning og rettsanvendelse er uriktig. A mener seg utsatt for bedrageri fra bankens side og at banken har underslått det dokument som danner grunnlag for bankens beregning av dens samlede rentekrav.

Banken har foretatt ulovlig kapitalisering av renter.

Konsekvensen av de mislige forhold fra bankens side burde ut fra rettsikkerhetsvurderinger tilsi at saken ble tillatt gjenopptatt.

Det kravet som dannet grunnlaget for tvangssaken var omtvistet og banken skulle ha skaffet seg alminnelig tvangsgrunnlag som måtte være tvangskraftig før fast eiendom kunne være gjenstand for tvangsfullbyrdelse.

Det fastholdes at banken har gjort seg skyldig i forsøk på bedrageri ved at renteberegning er foretatt i strid med lånekontraktens innhold.

Det er nedlagt slik påstand:

«1. Kjennelsen om tvangssalg gjenopptas og begjæringen om tvangssalg av 18.09.98 tas ikke til følge.

2. Sakskostnader tilkjennes med kr 40.000,-.»

Sparebanken Sogn og Fjordane krever namsrettens kjennelse stadfestet og er enig i rettens begrunnelse. As anførsler er uholdbare og avvises. Kravet om gjenopptakelse gjaldt to kjennelser - nemlig kjennelse om tvangssalg og kjennelser om stadfestelse og fordeling. Påstanden i kjæremålet synes bare å omfatte en av kjennelsene, men det er uklart hvilken av de to det siktes til.

Namsrettens kjennelse om å ta kravet om tvangssalg til følge faller utenfor tvangsfullbyrdelsesloven §2-12, annet punktum. Gjenopptakelse kan ikke finne sted, jf. namsrettens begrunnelse.

Namsrettens stadfestelseskjennelse kan ikke gjenopptas, jf. [[Rt-1996-288]].

Namsrettens fordelingskjennelse kan i prinsippet gjenopptas, men lovens vilkår foreligger ikke.

Til As anførsler vises til at kravet i tvangssaken er korrekt utregnet. Tvangsgrunnlaget var en pantobligasjon hvor hovedstolen var kr 600.000,-. Banken fikk ikke fullt ut dekning for hovedstolen.

Med hensyn til det personlige restkravet - udekka hovedstol og rentekravet - er det tatt skritt til inndrivelse. A vil kunne komme med innsigelser mot den omtvistede delen av rentekravet.

Sparebanken Sogn og Fjordane har i kjæremålet lagt ned slik påstand:

«1. Nordfjord namsrett sin orskurd i sak 99-00104 C vert stadfesta.

2. Sparebanken Sogn og Fjordane vert tilkjend sakskostnader for namsretten og lagmannsretten.

3. Sparebanken Sogn og Fjordane vert tilkjend 12 % rente p.a. av sakoskostnadsbeløpet tilkjend av namsretten stort kr 10.000,- frå 21.01.00 til betaling skjer og for sakskostnadsbeløp tilkjend av lagmannsretten frå forkynning til betaling skjer.»

B har tatt til motmæle og krever namsrettens avgjørelse stadfestet. Det vises til namsrettens begrunnelse og egne anførsler for namsretten. Vilkårene for gjenopptakelse er ikke oppfylt.

Det er lagt ned slik påstand:

«1. Kjæremålet vert forkasta.

2. Kjæremålsmotpart nr. 2, B, vert tilkjent sakskostnader for lagmannsretten med kr 2.000,-.»

Lagmannsretten finner kjæremålet forgjeves og kan i det alt vesentlige slutte seg til namsrettens utførlige begrunnelse for ikke å tillate gjenopptakelse. Anførslene fra kjærende part er i realiteten de samme som ble gjort gjeldende for namsretten.

Lagmannsretten bemerker ellers kort at kjærende part ikke har godtgjort bl.a at de subjektive straffbarhetsvilkår er oppfylt i det som omtales som forsøk på bedrageri.

Noen av anførslene forstås slik at de dreier seg om hvorvidt kravet om tvangssalg burde ha vært tatt til følge. Forholdet mellom hovedstol og rentekrav er for øvrig behandlet av namsretten i kjennelsen av 28.12.1997 side 4 øverst.

Lagmannsretten slutter seg som nevnt til namsrettens begrunnelse i kjennelsen av 31.12.99 hvor det uttales at begjæring om gjenopptakelse av namsrettens kjennelse om tvangsdekning må bli å avvise.

Lagmannsretten viser til bankens anførsler hvor det bl.a fremgår at det er uenighet mellom banken og kjærende part om omfanget av det personlige gjeldsansvaret utover det som ble dekket ved tvangssalget. Kjærende part vil eventuelt få gjort sine innsigelser til rentekravet gjeldende dersom banken velger å søke å inndrive den omstridte udekkede delen av kravet.

Lagmannsretten kan ikke se at brevet av 03.06.91 alene eller vurdert sammen med øvrige bevis har slik betydning at det bør føre til at saken tillates gjenopptatt. Også på dette punktet vises til namsrettens bemerkninger.

Det finnes grunn til å tilføye at lagmannsretten ikke kan se at det foreligger feil i selve fordelingsoppgjøret i kjennelsen av 16.10.98.

Kjæremålet er forgjeves og kjærende part pålegges å erstatte motpartens omkostninger i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd, jf. tvangsloven §3-3. Det finnes ikke å foreligge slike særlige grunner om nevnt i tvistemålsloven §180 første ledd. Sparebanken Sogn og Fjordane har ikke inngitt oppgave. Beløpet fastsettes skjønnsmessig til kr 1600,-. Advokat Lothe har krevet kr 2.000,-. Oppgaven legges til grunn.

Sparebanken Sogn og Fjordane har dessuten krevet rente av tilkjente saksomkostninger for namsretten. Lagmannsretten tar kravet til følge, jf. [[Rt-1994-1370]] og [[Rt-1992-1588]].

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr 1.600,- - kronersekstenhundre - til Sparebanken Sogn og Fjordane med tillegg av 12 % rente fra forkynnelse og kr 2.000,- - kronertotusen - til B innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

3. Til Sparebanken Sogn og Fjordane tilkjente saksomkostningsbeløp på kr 10.000,- - kronertitusen - fastsatt av namsretten i kjennelsen pkt. 3, tillegges 12 % rente fra 21. januar 2000 til betaling skjer.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LG-2000-354 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering