Import: XML-importering

2018-10-22T04:05:42Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Hålogaland lagmannsrett - Dom
|Dato=
1998-12-21
|Publisert=
LH-1998-00199
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Nord-Troms herredsrett nr. 95-1831 - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00199. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00449K .
|Parter=
Ankende part: Marton Ramsøy (Prosessfullmektig: Advokat Åge Walle). Ankemotpart: Zürich Protector Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Ole Andresen).
|Forfatter=
Lagdommer Synnøve Nordnes, formann. Ekstraordinær lagdommer Knut Sundquist. Ekstraordinær lagdommer Njaal Sæveraas
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1989-06-16-65/§12 Yrkesskadeforsikringsloven (1989) §12], [https://lovdata.no/lov/1989-06-16-65/§13 §13], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1989-06-16-65/§3 §3]
}}

Saken gjelder utbetaling av erstatning under yrkesskadeforsikring. Den 12. februar 1990 ble Marton Ramsøy utsatt for en ulykke mens han arbeidet som forskalingssnekker hos Selmer i forbindelse med bygging av nytt regionsykehus i Tromsø. Han hadde vært ansatt i firmaet siden 1987. Ramsøy falt ned fra en stige mot betongunderlag, og traff to armeringsjern. Fallet var på ca 5 meter. Han fikk en vridning av venstre ankel og mellomfot, og ble påført brudd på et av fotrotbena (5. metatars). Videre slo han også venstre hånd, idet han tok seg for med denne i fallet. Røntgenundersøkelsen påviste ikke noen ny skade i venstre hånd, men derimot et gammelt brudd i tommelen fra 1962. Ramsøy ble samme dag behandlet ved ortopedisk poliklinikk, Regionsykehuset i Tromsø. Bruddet i venstre fot ble tilhelet etter et par måneder.

Ramsøy ble sykemeldt tilsammen ett år etter ulykken, og gikk deretter over på medisinsk attføring. Han søkte om 100 % uførepensjon i desember 1990, og fikk søknaden innvilget i februar 1997. Ved Trygderettens kjennelse av 28. august 1997 ble han tilstått yrkesskadeserstatning etter gruppe 1. I 1989 kjøpte Ramsøy en eiendom utenfor Tromsø med formål å drive hybelutleie for rusmisbrukere. Bosenteret har tatt imot klienter fra Tromsø kommune. Ramsøy har hatt inntekter fra denne driften, og har stått som personlig eier og leder av virksomheten frem til 1996 da den ble omdannet til aksjeselskap. Han har etter dette vært eneaksjonær og styremedlem i selskapet. Som ny daglig leder fra 1996, fungerer i følge fremlagt firmaattest selskapets styreformann og regnskapsfører, Anne Karin Pedersen.

Selmer hadde yrkesskadeforsikring for sine ansatte. Forsikringsordningen ble administrert av Star, senere Zürich Protector Forsikring AS. Det oppsto uenighet mellom Ramsøy og forsikringsselskapet med hensyn til utbetaling under forsikringen. Mens det pågikk forhandlinger mellom partene utbetalte selskapet kr 61533,- under ulykkesforsikringen, basert på 7,5 % medisinsk invaliditet, samt kr 100000,- uspesifisert a konto. Ramsøy reiste sak mot forsikringsselskapet ved stevning av 19. desember 1995 til Nord-Troms herredsrett. Den 16. desember 1997 avsa herredsretten dom med slik slutning:

1. Zürich Protector Forsikring AS v/styrets formann frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Når det gjelder sakens forløp frem til herredsrettens behandling, og vurderingene og konklusjonene fra de medisinsk fagkyndige, vises til redegjørelsen i herredsrettens dom side 2-6 (ankeutdraget side 292-296). Om partenes anførsler for øvrig vises til dommen.

Marton Ramsøy har i rett tid påanket herredsrettens dom. Anken retter seg mot rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Zürich Protector Forsikring AS har tatt til gjenmæle for lagmannsretten. Ankeforhandling ble avholdt i Tromsø 9.-11. november 1998. Marton Ramsøy møtte og avga forklaring. For øvrig ble det avhørt tre vitner - herunder to sakkyndige vitner - og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. De to sakkyndige vitnene - overlege Jan Egil Henriksen og tidligere overlege Ingjald Bjerkreim - er begge spesialister i ortopedi.

Marton Ramsøy har i det vesentligste anført:

Det foreligger sannsynlighetsovervekt for at det er årsakssammenheng mellom fallet og skaden. Dette følger bl.a. av at det dreide seg om et fall fra stor høyde. Den beskrevne skademekanisme med vridning, samt trykket mot foten og venstre hånd, har vært kraftig. Ulykken er derfor beskrevet som et høyenergitraume. Ramsøy har i ettertid hatt store smerter knyttet til skaden. Også trygderettens kjennelse er et betydelig bevis i saken. Trygderetten besitter høy kompetanse på dette området. Rådgivende overlege Fleten aksepterte MR-undersøkelsen som en forsterkning og er enig med Henriksen i hans vurdering.

Ramsøy ble fullt arbeidsfør med venstrehånden etter bruddet i 1962. Han har vært avhengig av å bruke venstre tommel i sitt yrke, og har brukt den uten problember inntil skaden skjedde i 1990. Et slikt fall vil påføre en kraftig forstuvning, noe som har utløst de senere plager. Gripeevnen er svært dårlig. Ramsøy har ikke vært sykemeldt eller permittert i ansettelsesperioden hos Selmer. Det er derfor åpenbart at man må se bort fra den tidligere skaden i fingeren. Andre mindre problemer som han har hatt kan ikke tillegges vekt. Disse har ikke hatt noen innvirkning. Dersom han ikke hadde pådratt seg skaden i 1990 ville han ha vært i arbeid i flere år ennå.

Henriksen har avgitt spesialisterklæring som uavhengig sakkyndig. Ramsøy har vært syv ganger til konsultasjon hos Henriksen innenfor en tidsramme på knapt 3 år. Både spesialisterklæringen, Henriksens muntlige redegjørelse og de nye røntgenbildene, styrker Henriksens konklusjon. Bildene viser at det har skjedd en tydelig forandring i løpet av 8 år. Heller ikke Bjerkreim har bestridt at det kan skje en endring innenfor for dette tidsrom.

MR-undersøkelser er en nyvinning på dette området, og er en anerkjent og akseptert metode som gir objektive funn i tillegg til de kliniske. Henriksen anser skaden alvorligere enn som en artrodese, fordi Ramsøy har smerter og det er usikkerhet knyttet til en avstivningsoperasjon. Retten må legge til grunn det faktum man har idag. Den fastsatte invaliditetsprosent er faglig godt underbygd og er fastholdt i lagmannsretten. Oppsummeringsvis må retten legge vekt på følgende forhold;

- MR-undersøkelsen som er en anerkjent og akseptert metode.

- Den generelle utvikling av skaden med stadig nye problemer.

- Nye røntgenfunn i mai 1998.

- Kliniske funn ved undersøkelse og andre legers vurdering.

Bjerkreim har basert sin undersøkelse på tidligere dokumenter og røntgen på eget sykehus, og har bare hatt én konsultasjon med Ramsøy. Han har ikke satt seg inn i MR-undersøkelsen, men har tvertimot avvist denne. Videre må det være feil at de plager som har oppstått i venstre hånd etter 1990 skyldes skaden i 1962. Bjerkereim havnet på null i skaderelatert invaliditetsprosent fordi han ikke har tiltro til MR-undersøkelsen.

Bevisbyrden må anses oppfylt når det gjelder årsakssammenheng. Det er overveiende sannsynlighet for at 15% av den medisinske invaliditet skyldes ulykken i 1990.

Når det gjelder erstatningskravet vises det til fremlagt erstatningsberegning på totalt kr 1819775,-, samt prosesskriv til Nord-Troms herredsrett av 11. november 1997 hvor erstatningsberegningen fremgår (utdraget side 259 og 260)

For lagmannsretten kreves det også lidt tap hos Selmer i tiden 1990-1995, beregnet skjønnsmessig til kr 250000,-. Ramsøy hadde planlagt å fortsette i arbeidet hos Selmer ved siden av driften på Ørretholmen i flere år til. Videre inkluderer kravet skatteulempe samt tapte pensjonspoeng fastsatt skjønnsmessig til kr 300000,-, beregnet av netto ervervstap. Det vises til [[Rt-1993-524]] og [[Rt-1993-1538]].

Det er lagt ned slik påstand:

1. Zürich Protector Forsikring AS v/styrets formann dømmes til å betale ulykkes- og yrkesskadeforsikring til Marton Ramsøy, fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 1819775,- tillagt 18 % renter fra 270390 til 311293 og 12 % renter fra 010194 til betaling skjer.

2. I renteberegning gjøres fradrag for allerede utbetalt rente under ulykkes forsikringen på kr 12483,-.

3. Marton Ramsøy tilkjennes erstatning forut for søksmålet med kr 25000,-.

4. Marton Ramsøy tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lag mannsretten tillagt 12 % renter fra forfall til betaling skjer.

Zürich Protector Forsikring AS har i det vesentlige anført:

Ramsøy tar feil når han hevder at ulykken i 1990 er den grunnleggende årsak til alle hans problemer. Partene er enige om at skadelidte har bevisbyrden for at det foreligger sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng, jf [[Rt-1992-64]]. Det er ikke nødvendig for retten å ta stilling til hva som er årsak til Ramsøys plager om man kommer til at ulykken i 1990 ikke er sannsynlig årsak. Det gjøres gjeldende at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom ulykken og Ramsøys problemer. Kravet til ansvarshandling og handlingens skadeevne er derimot oppfylt. Forsikringsselskapet har som for herredsretten lagt til grunn at Ramsøys symptomer/smerter kan inndeles i følgende punkter:

1. Venstre hånd, venstre tommel. 2. Venstre fot, herunder smerte over fotryggen og smerter i hælen. 3. Leddbetennelse, særlig i hendene, antakelig leddgikt av mer generell karakter. 4. Andre plager, herunder i hofte, rygg, skulder, høyre kne og hæl i høyre fot. 5. Lite hjerteinfarkt i 1996. Tretthet og konsentrasjonssvikt har ikke vært fremme under hovedforhandlingen i lagmannsretten.

Dersom retten skulle komme til at det foreligger en medisinsk invaliditet på 15%, er erstatningen på kr 160000,- som allerede er utbetalt tilstrekkelig til å dekke krav etter ulykkesforsikringen og ménerstatning.

Det er sammenhengen mellom ulykken og Ramsøys ervervsmessige invaliditet som er sakens kjerne i forhold til erstatningsretten. Spørsmålet er hvilke av hans plager som er skaderelatert. Han pådro seg et ukomplisert brudd i foten som følge av fallet. Det er uvanlig med varige senvirkninger etter et slikt brudd. Vridning av foten ved samme hendelse har ikke medført feilstilling av knoklene. Fallet skulle dermed ikke ha påført Ramsøy de problemer han oppgir.

Ramsøy har greid å skape seg et bedre inntektsgrunnlag etter 1990 enn det han hadde før ulykken. Dokumentene viser at det er opplyst at foten bedret seg utover høsten 1991. Attføringsforsøket som sveiser var vellykket i den forstand at det ikke var fotskaden som begrenset hans arbeid, men derimot synet. Bevisførselen har vist at Ramsøy hadde mulighet til å omskolere seg til et mer stillesittende arbeid, noe han også har gjort idet han har brukt mere tid i forbindelse med Ørretholmen og dermed økt sine inntekter.

Det har ikke noen stor betydning hvilken prosentsats man velger, da den medisinske invaliditet uansett er dekket under det som er betalt fra forsikringsselskapets side. Man får inntrykk av at overlege Henriksen tviler seg frem til en medisinsk invaliditet på 19%. Dersom det er grunnlag for en operasjon av foten vil man være nede i en invaliditetsprosent på 5. Det må tas utgangspunkt i at Ramsøy har en smertetilstand som frem til i dag ikke har vært større enn at sykehuset ikke har sett grunn til å operere. Ut fra sykehusets beslutning om å unnlate operasjon, må det legges til grunn at situasjonen i dag er slik at hans medisinske invaliditet iallfall ikke er høyere enn 5-10%. Eventuelle skaderelaterte plager i tommelen har uansett ingen betydning for erstatningsutmålingen. Det virker som om skaden i fotryggen ikke er Ramsøys største problem, men at problemene med hendene er like stort. Bjerkreims vurdering må legges til grunn. Trygdemyndighetene har tatt stilling til den medisinske invaliditet på et mangelfullt grunnlag fordi man ikke hadde fått tilsendt Bjerkreims vurdering. Under enhver omstendighet er det ikke grunnlag for ytterligere utbetaling fra forsikringsselskapet, idet den totale ervervsmessige uførhet ikke er skaderelatert. Det gjelder i tilfelle bare en begrenset del av Ramsøys symptomkompleks.

Når det gjelder Ramsøys inntektstap må man spørre seg om hvilken ervervsmessig situasjon han ville vært i dersom arbeidsulykken ikke hadde skjedd. Ulykken har ikke påvirket hans ervervsmessige situasjon, og satt ham ut av funksjon mer enn det ene året som er dekket av sykepenger. Ramsøys betennelsestilstand i begge hender gjør at han bare av den grunn ikke ville vært i stand til å fortsette som forskalingssnekker hos Selmer. Ingen av de sakkyndige har hevdet at betennelsen har sammenheng med fallet i 1990.

Totalsituasjonen er at Ramsøy siden 1990 har hatt en negativ utvikling i sin helsetilstand uavhengig av ulykken. I følge de sakkyndiges rapporter er hans ervervsmessige uførhet som bygningssnekker ikke mer enn 50% som følge av fallet, det vil si ikke over 50% sannsynlighet for årsakssammenheng. Ramsøy har omstilt seg til å drive Ørretholmen, og har tjent bedre der enn hos Selmer etter 1992. Det er usannsynlig at han i denne perioden ville ha hatt full jobb både hos Selmer og på Ørretholmen. Ørretholmen kaster i dag av seg ca kr 150000,- i nettoinntekt, og Ramsøy har en trygd på mellom kr 120000,- - 130000,- i året. Totalt sett er dette en god inntekt. Han ville ha vært nødt til å omskolere seg uavhengig av ulykken, og havnet i den samme ervervesmessige situasjon. Kravet på kr 1200000,- i tapt fremtidig inntekt er en bruttoerstatningsberegning, der det ikke er tatt hensyn til at man blant annet ville hatt renteutgifter m.m. for å skaffe seg denne inntekten. Under enhver omstendighet er det ingen av de medisinsk sakkyndige som sier at Ramsøy er 100 % ervervsmessig ufør på grunn av fallulykken. Utgifter til spesialsko er heller ikke dokumentert. Videre er det ikke rom for å dekke utgifter til advokat forut for saksanlegget. Dette er ikke en rimelig og nødvendig utgift som følge av yrkesskaden.

Forsirkingsselskapet har lagt ned slik påstand:

Zürich Protector Forsikring AS frifinnes og tilkjennes saksomkostninger både for herredsrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker:

Etter yrkesskadeforsikringsloven §3 plikter arbeidsgiver å tegne forsikring til dekning av yrkesskade og yrkessykdom. Forsikringen skal gi rett til full erstatning uten hensyn til om noen har skyld i skaden. Det fremgår av lovens §12 at yrkesskadeforsikringen blant annet skal dekke "tap i framtidig erverv", og da loven ble satt i kraft gjaldt utmålingsreglene i kapittel 3 i skadeserstatningsloven (skal vel være yrkesskadeforsikringsloven, Lovdatas anm.) fullt ut, jf lovens §13 første ledd. Med hjemmel i lovens §13 annet ledd, ble det 21. desember 1990 gitt regler om standardisert erstatning. Selmer hadde tegnet personalforsikring for sine ansatte. Forsikringen dekker ulykkes- og yrkesskade etter yrkesskadeforsikringsloven.

På bakgrunn av partenes anførsler legger lagmannsretten til grunn at det er enighet om at det foreligger ansvarsgrunnlag i form av en arbeidsulykke, og at den aktuelle ulykken hadde generell skadeevne. Det er videre enighet om at reglene om standardisert erstatning ikke kommer direkte til anvendelse, og at erstatningen skal utmåles etter alminnelige erstatningsrettslige utmålingsprinsipper. Dette innebærer at dersom skaden er varig, skal man ved erstatningsoppgjøret beregne skadelidtes reduserte ervervsevne som følge av skaden. Det er differansen mellom det økonomiske livsløp man må anta at skadelidte ville hatt uten skaden, og den økonomiske fremtid han vil få med skaden, som utgjør erstatningsbeløpet.

Fastsettelsen av ervervsmessig utførhetsgrad vil være preget av skjønn, der den medisinske uførhetsgraden bare er et utgangspunkt for vurderingen. En lav medisinsk uførhetsgrad kan innebære en sterkt redusert ervervsevne, og dermed høy ervervsmessig uførhet. Motsatt kan det foreligge en høy medisinsk uførhet uten at ervervsevnen er vesentlig redusert.

Det er på det rene at Ramsøy ble utsatt for et kraftig støt da han falt 5 meter ned mot et betongunderlag. Overlege Henriksen har karakterisert den skademekanisme Ramsøy ble utsatt for som et "høyenergitraume". I herredsrettens premisser - dommen side 1617 (utdraget side 306-307) - er det redegjort for de skader som ble konstatert, Ramsøys plager før og etter ulykken, og de undersøkel ser og vurderinger som er foretatt av medisinsk sakkyndige. Det fremkommer at bruddet i venstre ankel ble tilhelet i god stilling, og at man ikke har kunnet påvise objektive funn etter skade verken ved røntgenundersøkelse eller scintigrafi. Heller ikke i venstre hånds tommelfinger ble det gjort objektive funn ved røntgenundersøkelsen som kan henføres til arbeidsulykken i 1990. Henriksen har i den siste spesialisterklæringen fra 1994 fastsatt den samlede medisinske invaliditet til 19 % (5 % for venstre tommel og 15 % for venstre fot). Den totale ervervsmessige uførhet ble satt til 40 % på det vanlige arbeidsmarked, 50 % som bygningsarbeider.

Professor Bjerkreim har på den annen side ikke funnet godtgjort at det foreligger noen varig invaliditet som følge av ulykken, verken i foten eller hånden. I likhet med herredsretten legger også lagmannsretten til grunn at de sakkyndige synes å være enige om at det ikke finnes objektive holdepunkter for årsaksammenheng mellom ulykken og de kroppslige plager Ramsøy oppgir å ha utenfor selve skadestedene, som f.eks. betennelse/opphovnede ledd i begge hender, samt betennelse i hæl og kne mv. Lagmannsretten legger etter bevisførselen også til grunn at Ramsøy før ulykken har hatt plager fra venstre fot. Det vises bl.a. til vitneforklaring fra Ramsøys primærlege, Anne Helen Hansen, som refererte fra en henvisning til ortopedisk poliklinikk i 1989 vedrørende hans problemer med venstre ankel. Røntgen tatt i 1981 og 1989 viste normale forhold i ankelen.

Overlege Henriksen har i vesentlig grad bygd sin endelige invaliditetsfastsettelse på en MR-undersøkelse av venstre fotrot/ankel. Han mener at slitasjeforandringer som ble funnet i områder som grenser til bruddstedet (cuboidknokkel og 3. metatars), sammenholdt med etterfølgende klinisk undersøkelse, mest sannsynlig stammer fra ulykken. Denne oppfatningen støttes etter hans syn av røntgenbilder som er tatt av foten i mai 1998, og som ble fremlagt under hovedforhandlingen. Det var imidlertid uenighet mellom de sakkyndige hvorvidt det var mulig å konstatere slitasjeforandringer i det aktuelle området på de siste røntgenbildene. Professor Bjerkreim har avvist MR-undersøkelser som egnet metode for å påvise skader av denne art, men har også uttalt at han ikke har noen erfaring med slike undersøkelser. Begge sakkyndige har fastholdt sine tidligere medisinske vurderinger for lagmannsretten.

Lagmannsretten finner som herredsretten at spørsmålet om årsaksammenheng byr på en viss tvil på grunn av ulike vurderinger fra de medisinsk sakkyndige. Lagmannsretten anser det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmålet, idet de øvrige betingelser for erstatningsansvar ikke kan ses å være oppfylt selv om man legger overlege Henriksens invaliditetsfastsettelse til grunn. Ut fra de opplysninger som foreligger om Ramsøys økonomiske situasjon før og etter ulykken, kan ikke lagmannsretten se at den reduserte ervervsevne som følge av skaden i henhold til Henriksens fastsettelse, har påført Ramsøy et økonomisk tap utover det beløp han allerede har fått ubetalt fra selskapet. Hans helsemessige tilstand uavhengig av ulykken er i følge de medisinske opplysninger som foreligger i saken av en slik karakter, at den økonomiske situasjon man må anta at han ville hatt uten skaden, ikke ville vært bedre enn den han har hatt og vil få med skaden.

I følge forsikringsvilkårene utgjør rest ulykkesforsikring og menerstatning tilsammen kr 72968,- med tillegg av renter, etter en medisinsk invaliditet på 15 %. Det er på det rene at disse forsikringsbeløp dekkes av det allerede utbetalte beløp på ca kr 160000,-.

Når det gjelder erstatningskravet for tap i fremtidig erverv, legger lagmannsretten til grunn at Ramsøy under enhver omstendighet ikke kunne ha fortsatt som bygningssnekker hos Selmer. Han har forklart at han er plaget med leddbetennelse i begge hender, hendene hovner opp, og han kan ikke arbeide med verktøy over lengre tid. Allerede dette tilsier at han sannsynligvis ikke kunne fortsette i sitt tidligere yrke særlig lenge, i tillegg til at problemene med venstre fot har satt ham ut av spill. Den medisinske dokumentasjon viser at Ramsøy også ellers har hatt forskjellige helseplager lenge før ulykken, bl.a. med venstre fot. Erstatningskravet bygger på at Ramsøy i flere år fremover skulle arbeide dobbelt, både hos Selmer og med virksomheten på Ørretholmen. Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at han ut fra sin helsemessige tilstand uavhengig av ulykken over tid ville maktet å utføre to jobber, selv om det er opplyst at han ikke har vært sykemeldt eller permittert mens han arbeidet hos Selmer.

I 1989, som var det siste hele år Ramsøy arbeidet hos Selmer, hadde han en inntekt på kr 238500,-. Det er et eventuelt tap han påføres ved ikke å kunne fortsette i dette arbeidet han i tilfelle skal ha erstattet. Han ble sykemeldt 12. februar 1990, og startet i følge ligningspapirene inntektsgivende virksomhet på Ørretholmen samme år. Første året hadde han en inntekt fra driften på ca kr 150000,-, som ble økt til en gjennomsnittlig bruttoinntekt på ca kr 400000,- i årene 1991-1995. For 1996 - etter at virksomheten på Ørretholmen ble omdannet til aksjeselskap - viser utskrift av Ramsøys ligning en inntekt på kr 127876,- fra denne driften. Han har imidlertid opplyst at beløpet skal være kr 27876,-, og at feilen er rettet opp senere. Retting av ligningen er ikke fremlagt. Inntektsutviklingen fra 1991 viser at Ramsøy økte sin innsats på Ørretholmen etter at han sluttet hos Selmer. Han har hatt høyere inntekt her enn han hadde som bygningssnekker, også når man tar hensyn til nettoinntekt etter rentefradrag ol.

Ramsøy har i følge overlege Henriksens spesialisterklæring av 6. januar 1994 en ervervsmessig invaliditet på det vanlige arbeidsmarked på 40 %, hvorav 30 % er anslått å skyldes yrkesskaden i 1990. Han har i dag en årlig uførepensjon på ca kr 127000,-. Selv om han ikke lenger er i stand til å utføre tyngre praktisk arbeid, kan ikke lagmannsretten se at hans eventuelle ervervsmessige invaliditet som følge av fallulykken er til hinder for at han fortsatt kan utføre administrativt arbeid, eiendomsutleie mv. i forbindelse med driften av Ørretholmen, slik han har gjort tidligere. Ramsøy ville derved kunne opprettholde det inntektsnivå han ville hatt ved fortsatt ansettelse hos Selmer. Etter det lagmannsretten forstår er det en slik funksjon den nytilsatte daglige leder har i virksomheten. Skadelidte har en alminnelig plikt til i rimelig utstrekning etter evne å begrense skaden. Retten kan etter dette ikke finne det sannsynliggjort at Ramsøy er påført tap i fremtidig erverv som følge av ulykken.

Det følger av dette at Ramsøy heller ikke kan gis erstatning for skatteulempe og tapte pensjonspoeng. Utgifter til egenandel for spesialsko på kr 18000,- er ikke dokumentert.

Herredsrettens dom blir dermed å stadfeste.

Anken har vært forgjeves, og Marton Ramsøy må i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes å erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Det er ikke grunnlag for å frita ham for erstatningsplikten. Lagmannsretten er imidlertid enig med herredsretten i at Ramsøy hadde grunn til å se dennes avgjørelse, slik at herredsrettens omkostningsoppgave blir å stadfeste. Kravet fastsettes i samsvar med omkostningsoppgave fra advokat Ole Andresen til kr 79647,-, hvorav kr 68500,- utgjør salær.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Marton Ramsøy innen 2 - to - uker fra dommens forkynning kr 79647,- - syttitusensekshundreogførtisju - kroner til Zürich Protector Forsikring AS v/styrets formann.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LH-1998-199 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering