Import: XML-importering

2018-10-22T04:06:16Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Hålogaland lagmannsrett - Dom
|Dato=
1999-01-26
|Publisert=
LH-1998-00805
|Sammendrag=

|Stikkord=
Ekteskap
|Saksgang=
Hammerfest herredsrett nr. 97-473 - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00805. Anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi nektet fremmet, HR-1999-00345K .
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn P. Eidhammer). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Trond Odin Rønbeck).
|Forfatter=
Lagdommer Brynjar Østgård, formann. Lagdommer Bjørnar Stokkan. Kst. lagdommer Harald Jølle
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1918-05-31-4/§33 Avtaleloven (1918) §33], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§59 Ekteskapsloven (1991) §59], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§65 §65], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1918-01-08-21/§54 LOV-1918-01-08-21-§54], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-2/§54 Ekteskapsloven (1918) §54], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-2/§59 §59], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-4/§29 §29], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§54 §54], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§57 §57], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§60 §60], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§94 §94]
}}

Saken gjelder tvist om gyldighet, alternativt lempning av skifteavtale mellom A og B etter samlivsbrudd.

Etter å ha bodd sammen i As leilighet i Lakselv siste halvdel av 80-tallet, flyttet partene til Kristiansand. De giftet seg den 11. august 1990 etter å ha kjøpt enebolig høsten 1989. Partene hadde ekteskapelig felleseie. De ble separert den 17. desember 1992. A flyttet etter dette tilbake til Lakselv, mens B fortsatt bodde i Kristiansand en tid. Skilsmissebevilling ble gitt av Fylkesmannen i Vest Agder den 16. november 1994. Partene inngikk deretter avtale om fordeling av gjeld den 25. november 1994 med slikt innhold:

Avtale

Mellom A og B er i dag inngått følgende avtale, som kun beskriver forhold knyttet til gjeldssituasjonen til B - B og A:

Som følge av oppstått samlivsbrudd mellom partene, har vi blitt enig om å fordele den gjeldsforpliktelse som B og B og A både i fellesskap og via forretningsdrift har opparbeidet, slik:

A påtar seg ansvar for betjening av et lån i DnB, Lakselv stort kr 100 000,-. Lånet lyder fortsatt på B, med garanti fra C. Lånet forutsettes å bli betjent over 7 år, men endring av avdragstiden kan avtales nærmere.

Ved evnt. forlengelse forutsettes samtykke fra både B, C og banken. Ved raskere nedbetaling kreves intet samtykke.

All annen gjeld som B, B og A måtte ha, er etter dette uvesentlig for A, og forutsettes å være B's ansvar.

A forutsettes å ha den skattemessige fordelen av betjeningen av det aktuelle lånet på kr 100 000,-, forutsatt at hun kan dokumentere at lånet er betjent av henne.

Ovenstående avtale dreier seg kun om fordeling av gjeldsforholdet til partene.

Ovenstående aksepteres, og trer i kraft ved refinansiering og opprettelse av det aktuelle lån i DnB.

Denne avtale er skrevet i 2 eksemplarer, hvorav partene har fått hver sin."

A betalte i henhold til avtalen to ganger kr 1 500,- henholdsvis i desember 1994 og januar 1995.

B reiste ved stevning til Hammerfest herredsrett den 27. oktober 1997 sak mot A med påstand om betaling av kr 97 000,- med tillegg av forsinkelsesrente. A tok til gjenmæle for herredsretten og nedla påstand om frifinnelse med den begrunnelse at avtale inngått 25. november 1994 var ugyldig. Subsidiært hevdet hun at avtalen måtte undergis lempning etter ekteskapslovens §65.

Under hovedforhandlingen for herredsretten gjorde A gjeldende at B hadde forledet henne til å skrive under skifteavtalen, hvoretter hun overtok ansvar for betjening av kr 100 000,- av B' lån. Hun viste til at B hadde truet med at han, hvis hun ikke skrev under, ville bringe booppgjøret inn for retten og at hun ville bli ansvarlig for halvparten av hans totale gjeld som da var ca kr 1,7 million. Videre mente A at B hadde truet henne med vold, og forøvrig satt henne under slikt psykisk press at avtalen måtte være ugyldig, jfr. avtalelovens §29 og §33.

B bestred dette, og mente at avtalen var rimelig og innga en for A gunstig fordeling av gjeldsansvaret. B avviste beskyldninger om trusler om vold, og at han utilbørlig hadde forledet A til å undertegne avtalen.

Hammerfest herredsrett avsa 17. juli 1998 dom med slik domsslutning:

"1. A dømmes til å betale B kr 97000,-, med tillegg av 12 % morarente fra 01.02.1995, inntil betaling skjer.

2. B og det offentlige tilkjennes sakens omkost ninger, med tillegg av 12 % morarente fra forfall inntil betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Herredsretten baserte sin avgjørelse på at det mellom partene var inngått en bindende avtale, og at det ikke forelå grunnlag for ugyldighet eller lempning. Om saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.

A har i rett tid påanket herredsrettens dom med påstand om frifinnelse, og saksomkostninger for begge retter. B har tatt til gjenmæle for lagmannsretten, og har i anketilsvaret nedlagt påstand om stadfestelse av herredsrettens dom og om saksomkostninger for lagmannsretten.

Ankeforhandling ble avholdt i Hammerfest 5. januar 1999. A og B møtte og forklarte seg. Det ble avhørt 4 vitner, og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

A har i det vesentligste anført:

Ugyldighetsinnsigelse med grunnlag i avtalelovens §29 er frafalt for lagmannsretten.

Ved kjøp av enebolig i Kristiansand for en kjøpesum ca kr 1 150 000,- ble det tatt opp et topplån stort kr 300 000,- med B' far, C, som kausjonist. B var låntaker for alle lån, og A heftet således ikke.

B' gjeld, herunder den del av gjelden han nå forsøker å velte over på A, skriver seg i det vesentlige fra hans forretningsvirksomhet i Kristiansand. B har vist seg å være udugelig som forretningsmann etter at først hans selskap Total System Kristiansand AS, og senere etterfølgeren TS Distribusjon gikk konkurs henholdsvis 10. juni 1993 og 6. april 1994. Han har hatt et forbruk og en livsførsel som ikke har stått i forhold til inntektene.

For å unngå at innbo og løsøre ble omfattet av konkursbeslag, besluttet partene pro forma separasjon. De ble etter søknad separert 17. desember 1992, og A flyttet tilbake til Lakselv. Det innbo og løsøre hun tok med seg hadde ikke nevneverdig verdi, og var ikke mer enn det hun trengte for å kunne opprettholde en viss standard for seg og partenes felles barn, D født i 1988 og E født i 1990. Barna har helt frem til i dag bodd hos moren. Faren har hatt samvær.

På det tidspunktet B' privateide selskap TS Distribusjon gikk dårlig, avkrevde han flere ganger A kontantbeløp under henvisning til at dette skulle være en form for skifteoppgjør. Senere har B ved flere anledninger opptrådt truende overfor A og utøvet et betydelig psykisk press. B forledet A til å akseptere ansvar for kr 100 000,- av hans gjeld ved å vise til at hun ellers ville bli ansvarlig for halvparten av det samlede gjeldsansvar pådratt blant annet i forbindelse med forretningsdrift.

B har bygget på en villfarelse han selv hadde skapt hos A når hun underskrev avtalen den 25. november 1994. B' krav om oppfyllelse av denne avtalen vil derfor stride mot redelighet eller god tro, hvorfor avtalen er ugyldig, jf. avtalelovens §33.

Subsidiært anfører A at skifteavtalen må lempes etter ekteskapsloven (1918) §59, annet ledd. B har i det alt vesentlige selv stått for det store privatforbruket, og derved skapt grunnlaget for sin egen store gjeld.

A kan uansett ikke være ansvarlig for B' gjeld fordi denne skriver seg fra TS Distribusjon som ble drevet og gikk overende etter at hun var flyttet tilbake til Lakselv. A viser forøvrig til fremlagte inntektsopplysninger for begge parter når det anføres at B har hatt store uttak og stort forbruk.

Den utilbørlige påvirkning som er anført under henvisning til avtalelovens §33, vil få betydning også ved vurderingen etter ekteskapsloven (1918) §59, annet ledd.

A nedla slik påstand:

1. A frifinnes.

2. A og det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for herreds- og lagmannsretten med tillegg av 12 % morarente fra forfall og inntil betaling skjer.

B har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det var grunnlag for å velte deler av gjeldsansvaret over på A, fordi hun hadde vært delaktig i det store forbruket.

Etter konkursen i TS Distribusjon ble B sittende igjen med ca 1,7 millioner i gjeld og noe av innboet. A på sin side var helt uten gjeld, og beholdt store deler av innboet fra det felles hjem.

Selv om noe av gjelden er fra næringsvirksomhet, må det legges vekt på at den felles bolig ble solgt med ca kr 300 000,- i tap, og at A samtykket i dette salget.

B har ikke fremsatt trusler om vold i forbindelse med avtaleinngåelsen. Det er riktig at B truet med offentlig skifte hvis avtale ikke ble inngått, og at han derved trodde at A kom til å bli ansvarlig for mer av gjelden enn kr 100 000,- .

Det er likevel ikke slik at B har utøvet noe utilbørlig press på A, hvilket under enhver omstendighet ikke er bevist.

B har ikke overtrådt grensene for hederlighet etter avtalelovens §33.

As begrunnelse for å underskrive avtalen står ikke til troende når hun hevder å ha vært presset eller forledet. Hun har fra herredsrettens behandling av saken og til under hovedforhandling i ankesaken skiftet forklaring etter som det passet. Avtale er inngått på bakgrunn av en felles oppfatning av skiftet, og skal derfor holdes.

Det finnes ikke grunnlag for lempning av avtalen etter ekteskapsloven (1918) §59 annet ledd, eventuelt etter den nye ekteskapslovens §65.

Skifteavtalen mellom partene ble inngått den 25. november 1994, altså etter at partene allerede var skilt ved bevilling av 16. november 1994. Lempningsreglene A har vist til gjelder bare avtale inngått mellom ektefeller.

Under enhver omstendighet er ikke avtalen av 25. november 1994 verken urimelig eller åpenbart ubillig, idet den avspeiler en fordeling av gjeld som stiller A gunstig i forhold til det hun selv har vært med å forbruke.

B nedla slik påstand:

1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1. stadfestes.

2. B og/eller det offentlige tilkjennes sakens om kostninger for herreds- og lagmannsretten med tillegg av 12 % morarente fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, men med delvis annen begrunnelse.

As prinsipale innsigelse mot gjennomføring av avtalen er basert på avtalelovens §33. Det faktiske grunnlaget er todelt. På den ene side påberopes at B har satt henne under sterkt mentalt press ved å mase, true og opptre hissig. På den annen side har B, slik A oppfatter det, forledet henne til å tro at hun, ved å ikke skrive under avtalen, ville bli ansvarlig for halvparten av all gjeld B hadde pådratt seg.

Det er i hovedsak forholdene forut for - og senest på - avtaletidspunktet som er bestemmende for hvorvidt det er uredelig å bygge på avtalen. Det er på det rene at avtalen i sin ordlyd ikke er utformet av partene, men ført i pennen av banksjef i DnB Lakselv, Steinar Tveit.

Tveit møtte som vitne for lagmannsretten, og forklarte at partene selv hadde innholdet i avtalen klart for seg slik at hans oppgave kun var å utforme dette skriftlig. Tveit opptrådte i denne forbindelse som privatperson og etter begge parters ønske. Lagmannsretten finner bevist at avtalen gir uttrykk for en samstemt enighet mellom partene på dette tidspunkt, og at det ikke var noe unormalt spenningsforhold som tilkjennegav en for A presset situasjon. A har for lagmannsretten frafalt tidligere anførsler om tvang og ugyldighet etter avtaleloven §29, dog slik at det i noen utstrekning fortsatt er vist til trusler, hissig oppførsel og annet press fra B' side. Lagmannsretten finner ikke bevist at B har opptrådt på en slik måte at det har vært egnet til å fremkalle frykt hos A i den grad at dette skulle være drivkraften til å undertegne avtalen. Selv om B i ettertid er dømt for vold mot A, finnes det ikke bevist at han forut for eller i forbindelse med avtaleslutningen truet med eller utøvet vold, i alle fall ikke på en slik måte at det har hatt betydning for avtalen eller dens innhold. Den aktuelle voldsepisoden skjedde etter at A sluttet å betale i henhold til avtalen, og hadde ikke noe med tilblivelsen av denne å gjøre.

B har imidlertid truet A med "offentlig skifte" hvis hun ikke skrev under avtalen. B har opplyst at han med dette mente rettslig prøving av skiftet mellom partene, og at det etter hans oppfatning ville føre til et betydelig større gjeldsansvar for A enn etter avtalen. A har anført at hun følte seg presset til å skrive under fordi hun feilaktig ble forledet til å tro at hun ellers ville bli ansvarlig for store gjeldsposter.

Lagmannsretten finner ikke å kunne legge As oppfatning til grunn på dette punkt. Den fordelingen av gjeld A følte som et press, var etter det lagmannsretten forstår ikke tema for drøftelse i det møtet partene hadde med banksjef Tveit. Fordi avtalen her ble utformet, og partene begge syntes å ha et personlig tillitsforhold til Tveit, ville det vært naturlig for A å ta opp den pressituasjon hun hevder å ha vært i, og som skulle ha vært motiverende for inngåelse av avtalen. Selv om lagmannsretten mangler opplysninger for å kunne gi noen fullverdig vurdering av felleseieskiftet mellom partene, er det grunn til å nevne at A nok risikerte å måtte bære deler av gjeldsansvaret, for så vidt dette ikke alene var B' særgjeld. Det press B satte henne under ved å true med skifte eller annen rettslig prøving av gjeldsfordelingen, er ikke mer enn A etter forholdene måtte tåle. Det er ingen ting som tyder på at B på dette tidspunkt opptrådte mot bedre vitende eller uaktsomt overfor A.

B' far, C, hadde startet betjening av lånet med grunnlag i sitt kausjonsansvar allerede før avtalen ble underskrevet. A opplyste for lagmannsretten at hun syntes synd på C, og at dette var en medvirkende motivasjon for hennes inngåelse av avtalen. Dette utsagnet lar seg vanskelig kombinere med øvrige anførsler om utilbørlig press fra B, hva enten dette var under henvisning til vold eller øket gjeldsbelastning.

Etter en helhetlig vurdering av disse momentene er lagmannsretten kommet til at As prinsipale anførsel om ugyldig avtale, avtaleloven §33, ikke kan føre frem.

Subsidiært anfører A at avtalen uansett må lempes etter ekteskapsloven (1918) §59 annet ledd. Spørsmålet er om avtalen finnes "åpenbart ubillig".

Herredsretten har lagt til grunn ekteskapsloven (1991) §65 i sin avgjørelse. Partene ble imidlertid separert den 17. desember 1992, etter forutgående søknad datert 1. desember 1992. Søknaden er innkommet til Fylkesmannen i Vest Agder den 14. desember 1992. Det følger av ekteskapsloven (1991) §94 nr 2 at reglene om deling av formue skal følge skjæringspunktene i §60. Etter denne bestemmelsen er skjæringstidspunktet for bl.a. fordeling av gjeld når begjæringen om separasjon kommer inn til fylkesmannen, hvilket var før 1991- loven trådte i kraft den 1. januar 1993.

Det er imidlertid klart at partene opprinnelig hadde ment at separasjonen skulle være pro forma. Etter bevisførselen må lagmannsretten til tross for dette utgangspunkt legge til grunn at partene ikke flyttet sammen igjen. Separasjonen ble derfor endelig, og søknaden kan etter dette legges til grunn som skjæringstidspunkt for hva som skulle fordeles av gjeld. Når avtalen deretter inngås den 25. november 1994, bygger den direkte på separasjonen og den etterfølgende skilsmissebevilling. Det er altså ingen ny situasjon som oppstår når avtalen inngås. Lagmannsretten legger derfor ekteskapsloven av 1918 til grunn, jfr. ekteskapsloven (1991) §94 nr 2. For øvrig bemerkes at endringen fra "åpenbart ubillig" i 1918 lovens §59 annet ledd til "urimelig" i 1991- lovens §65 2. punktum ikke antas å innebære noen realitetsendring, jfr. Ot.prp.nr.28 (1990-91), slik at resultatet i nærværende sak ville blitt det samme.

B har til påberopelsen av ekteskapsloven (1918) §59 annet ledd, anført at lempningsregelen ikke kommer til anvendelse fordi fristen i lovens §59 tredje ledd ikke er overholdt, subsidiært at avtalen er inngått etter at skilsmissebevilling ble gitt. Følgelig foreligger det ikke en avtale mellom "ektefeller".

Anførselen om fristoversitting kan ikke føre frem. Begjæring om lempning må være fremsatt innen tre år etter at avtale er inngått. Avtalen ble inngått 25. november 1994. Stevning er inngitt den 27. oktober 1997. Lempningskravet er fremsatt innen lovens frist.

Det er enighet om at avtalen av 25. november 1994 er å anse som en "skifteavtale", i alle fall hva angår gjeldspoA. Den er inngått etter at skilsmissebevilling ble gitt den 16. november 1994. Det har i denne sammenheng ingen betydning at partene for så vidt ville prøve om det var mulig å gjenoppta samlivet.

Det var ekteskapsloven (1918)'s system i §59, jfr. §54, likesom i den nye lovens §65, jfr. §57, at lempningsbestemmelsen er anvendelig på enhver avtale som inngås i forbindelse med, eller i forlengelsen av en separasjon eller skilsmisse, så lenge avtalen tar sikte på en fordeling som nevnt i 1918 lovens §54, jfr 1991- lovens §57. Det har derfor ingen betydning at avtalen er inngått etter at partene formelt hadde fått skilsmissebevilling, så lenge den etter sitt innhold tar sikte på en fordeling som nevnt. Partene er for øvrig enige om at avtalen skal oppfattes som en skifteavtale.

A anfører at avtalen som gir henne ansvaret for å betjene kr 100 000,- av B' samlede gjeldsforpliktelse er "åpenbart ubillig", og således må lempes. Lagmannsretten er ikke enig i dette, og kan for så vidt tiltre den fremstilling av faktum herredsretten har vist til under sin drøftelse av ekteskapsloven (1991) §65 annet punktum, hvortil det henvises. Lagmannsretten viser spesielt til at partene synes å ha levd i et fullverdig ekteskapelig felleseie, og således har hatt felles formuesforhold.

As forklaring om manglende kunnskap omkring B' inntjening, forbruk og økonomiske forhold for øvrig, fester lagmannsretten ikke lit til. B drev provisjonssalg i det såkalte Kirbysystemet. A har selv vært provisjonsselger i samme system, jfr. hennes forklaring om at hun hadde opptjent en utenlandsreise som selger. Det at A ikke kjente til ektemannens forbruk og inntekter samt at hun hadde lavere levestandard enn ham, er det ikke grunnlag for å anta. Det vises for så vidt til [[Rt-1990-1226]], jfr. Holmøy/Lødrup, Ekteskapsloven, 1994, side 226 flg.

Sett i forhold til B' samlede gjeldsbyrde etter to fallerte forretningsforhold, fremstår gjeldsbyrden på A etter avtalen av 25. november 1994, ikke som "åpenbart ubillig", hensyn tatt til at forretningsinntekter også medgikk til felles hushold og forbruk. Trekkes underskuddet ved salg av bolig, stort ca kr 300 000,- inn i bildet, styrkes dette ytterligere. A hadde beskjedne inntekter under ekteskapet, og B var den som betjente renter og avdrag på boliglånet. Dette betyr likevel ikke at A ikke hadde rettigheter og plikter i det felles formuesforhold. Likesom A ved sin innsats med stell og pass av barn samt hushold kunne gjort krav på et eventuelt overskudd ved salg av boligen, vil hun måtte tåle også å ta del i underskuddet når det oppstår, jfr. prinsippet i "husmordommen" [[Rt-1975-220]], jfr. [[Rt-1990-1226]] og RG-1996-138 (Eidsivating). Den gjeldsbelastning A sitter med etter avtalen er ikke større enn hva hun måtte tåle ved en fordeling av underskuddet ved salg av felles bolig.

Avtalen inngått mellom B og A den 25. november 1994 blir etter dette ikke å lempe.

Anken har vært forgjeves, og for lagmannsretten må B og det offentlige tilkjennes fulle saksomkostninger i medhold av tvistemålslovens §180 første ledd. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger særlige grunner som skulle begrunne fritak fra erstatningsplikten. For lagmannsretten har rettens formann, i henhold til arbeidsoppgave fra advokat Rønbeck, fastsatt omkostningene til kr 14 705,- hvorav kr 13 230,- er salær, og kr 1 475,- er utgifter. B' egenandel utgjør kr 3 901,-. Det er ikke kommet innsigelser mot omkostningskravet fra ankende part.

Herredsrettens utforming av domsslutningens pkt. 2 er ufullstendig hvorfor B for lagmannsretten har nedlagt påstand også om tilkjenning av omkostninger for herredsretten. Hensett til lagmannsrettens materielle resultat tilkjennes omkostninger etter tvistemålslovens §172 første ledd. Unntakene i annet ledd er vurdert, men uten å komme til anvendelse. Advokat Rønbeck har for herredsretten fått fastsatt omkostninger med kr 18 900,- hvorav kr 14 850,- er salær og kr 4 050,- er utgifter. B' egeandel utgjør kr 4 725,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom, slutningens punkt 1, stadfestes.

2. A dømmes til å betale til B saksomkostninger for lagmannsretten med 3 901 - tretusennihundreogen- kroner.

3. A dømmes til å betale til det offentlige saksomkostninger for lag mannsretten med 10 804 - titusenåttehundreogfire - kroner.

4. A dømmes til å betale til B saksomkostninger for herredsretten med 4 725 - firetusensjuhundreogtjuefem - kroner.

5. A dømmes til å betale til det offentlige saksomkostninger for herredsretten med 14 175 - fjortentusenetthundreogsyttifem - kroner.

6. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LH-1998-805 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering