Import: XML-importering

2018-10-22T04:09:23Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
2000-03-23
|Publisert=
LH-2000-00052
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Nord-Troms namsrett nr. 98-681-D - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00052 - Lagmannsrettens kjennelse oppheves; HR-2001-01330.
|Parter=
Kjærende part: A, Kløfta. Kjæremotpart: Staten ved Skattefogden i Troms, Tromsø og Staten ved kemneren i Harstad, Harstad.
|Forfatter=
Lagdommer Helge Nilsen. Lagdommer Aage Thor Falkanger. Konstituert lagdommer Kjell Jakobsen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§7-1 Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-1], [https://lovdata.no/lov/1984-06-08-59/§2-7 Dekningsloven (1984) §2-7], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§145 Domstolloven (1915) §145], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§147 §147], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§153 §153], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§163a §163a], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§179 §179], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§38 §38], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§4 §4], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§5 §5], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§7 §7], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§8 §8], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§170 Tvistemålsloven (1915) §170], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§179 §179], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§383 §383], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§384 §384], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§385 §385], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§386 §386], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§396 §396], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§398 §398], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§403 §403], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§97 §97], [https://lovdata.no/lov/1952-11-21-2/§32 Skattebetalingsloven (1952) §32], [https://lovdata.no/lov/1952-11-21-2/§33 §33], [https://lovdata.no/lov/1969-06-19-66/§59 Merverdiavgiftsloven (1969) §59], [https://lovdata.no/lov/1984-06-08-59/§2-2 §2-2], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§2-12 §2-12], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§3-3 §3-3], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§7-21 §7-21], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§7-26 §7-26], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§7-2 §7-2]
}}

Saken gjelder klage under tvangsfullbyrdelse av skatte- og avgiftskrav.

Kemneren i Harstad avholdt 8 april 1997 utleggsforretning for Staten mot A hvorved ble besluttet utlegg ved pålegg om trekk i pengekrav (utleggstrekk), jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 første og annet ledd. Kemneren opptrådte som særnamsmann i henhold til embetsverkloven §5 og skattebetalingsloven §33 nr 1.

Tvangsgrunnlag var skyldig restskatt fra og med år 1986 til og med år 1995 med i alt 5.578.932 kroner, som er særlig tvangsgrunnlag for utlegg, jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-2 bokstav e jf skattebetalingsloven §32 nr 1 og §33 nr 1. Restskatt utgjorde 419.114 kroner i 1986, 605.434 kroner i 1987, 626.530 kroner i 1988, 745.517 i 1989, 651.201 kroner i 1990, 667.149 kroner i 1991, 511.062 kroner i 1992, 457.716 kroner i 1993, 516.030 kroner i 1994 og 379.179 kroner i 1995.

Utleggstrekk ble besluttet i «trygdeytelser» fra Harstad trygdekontor (se brevet av 8 april 1997 side 1). Trekkets størrelse ble fastsatt til «100 % av alle lønnsbeløp mv» (se skjemaet for trekkpålegg side 1). Trekkperiode ble ikke fastsatt.

Kemneren i Harstad opplyste i brev av 16 april 1997 til trygdekontoret følgende: «Da skatteyter har påklaget trekket inn for Trondenes namsrett ber vi om at trekket gjennomføres med 20 % inntil klagesaken er endelig avgjort.» Kemneren opplyste samtidig i brev til A at «påleggstrekket skal fortsette med 20 % trekk inntil klagesaken er avgjort», og at kemneren «vil vurdere å omgjøre vedtaket» under bestemte betingelser.

A klaget ved brev av 14 april 1997 over utleggsforretningen.

Klagesaken ble ved brev av 26 april 1997 fra kemneren i Harstad oversendt til Trondenes namsrett. Namsretten besluttet 26 mai 1997 at saken «stilles inntil videre i bero» i påvente av avgjørelse i straffesak mot A. Namsretten besluttet 9 september 1998 at klagesaken, som var registrert som nr 97-249 D, skulle overføres til Nord-Troms namsrett, jf domstolloven §38, der saken ble registrert som nr 98-1222 D.

Skattefogden i Troms avholdt 21 august 1997 utleggsforretning for Staten mot A hvorved ble besluttet utlegg ved pålegg om trekk i penge-krav (utleggstrekk), jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 første og annet ledd. Skattefogden opptrådte som særnamsmann i henhold til embetsverkloven §5 jf skattebetalingsloven §33 nr 1.

Tvangsgrunnlag var skyldig merverdiavgift med 607.488 kroner, påløpte renter med 72.638 kroner og omkostninger med 1.262 kroner, i alt 681.388 kroner, som er særlig tvangsgrunnlag for utlegg, jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-2 bokstav e jf merverdiavgiftsloven §59 første ledd. Kravet ble ikke nærmere spesifisert.

Utleggstrekk ble besluttet «i de ytelser den avgiftspliktige skal motta fra Dem (Trygdekontoret i Harstad), og som kan gjøres til gjenstand for utleggstrekk» (parentesen tilføyd her). Trekkets størrelse ble fastatt ved at det skulle «gjennomføres månedlig med 100 %, ...». Trekkperiode ble fastsatt «fra 01.08.97 til 31.07.99».

Skattefogden i Troms opplyste i brev av 9 oktober 1997 til A følgende: «På grunn av kemnerens trekk finner skattefogden grunnlag for å redusere vårt trekk til 20 %. Dette vil erstatte trekket av 21.08.97 som var på 100%.» Underretning til Harstad trygdekontor fulgte vedlagt.

Skattefogden opplyste i brev av 18 desember 1997 til A at man «finner ... ikke å kunne frafalle eller sette ned trekkpålegg av 21.08.d.å.». Dette betød at «(s)kattefogdens påleggstrekk på 20 % fastholdes», se prosesskrift av 25 august 1998 side 3.

A klaget ved brev av 10 januar 1998 over utleggsforretningen.

Klagesaken ble ved brev av 25 august 1998 fra Troms skattefogdkontor oversendt til Nord-Troms namsrett, der saken ble registrert som nr 98-681 D. Klagesakene ble forent til felles behandling ved namsretten.

Nord-Troms namsrett avsa 24 september 1998 kjennelse med slik slutning:

«i sak nr. 122/98 D:

1. Kemneren i Harstads beslutning om utleggstrekk av 08.04.97

stadfestes.

2. A betaler innen 14 dager kr 2.000,- i

saksomkostninger til staten v/kemneren i Harstad.

i sak nr. 681/98 D:

1. Skattefogden i Troms' beslutning om utleggstrekk av 21.08.97 med senere endring av 09.10.97 stadfestes.

2. A betaler innen 14 dager kr 2.000,- i

saksomkostninger til staten v/skattefogden i Troms.»

Saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for namsretten fremgår av namsrettens kjennelse. Slutningen inneholder en skrivefeil. Sak nr 122/98 D skulle ha vært nr 1222/98 D.

A har i skriv av 24 september 1999 erklært kjæremål mot namsrettens kjennelse og gjør i hovedsak gjeldende.

Kjennelsen ble forkynt for A ved rettens rekommanderte brev av 20 august 1999, som kom ham i hende 25 august 1999. Dette skjedde etter at han i brev av 14 juli 1999 hadde etterlyst saken.

Retten meddelte i brev av 14 september 1999 utsatt frist til 27 september 1999 for kjæremål og innbetaling av gebyr. Dette skjedde etter at han hadde henvendt seg i brev av 6 september 1999 med spørsmål. Spørsmålene ble imidlertid ikke besvart.

Saksbehandlingsfeil ble begått ved at saken fra Harstad ble overført til Tromsø og ved at sakene der ble forent til felles behandling, uten at noe av dette ble forelagt A. Trekkpålegg ble iverksatt i medhold av kjennelsen, men uten at rettskraftig kjennelse forelå.

Rettens standpunkt om at A i 1995 var eier av et beløp i SBC, innebærer ikke at dette er status i dag. Dette ble bekreftet i bankens brev av 19 januar 1996, som namsretten uttaler ikke har noen bevisverdi. Ligningskontoret uttaler noe tilsvarende og har utlignet skatt uten å ta hensyn til de reelle og faktiske forhold. Kemneren uttaler at skattemyndighetene ikke har adgang til å foreta undersøkelser hos banken. Det må vel kunne sies å være ganske oppsiktsvekkende å underkjenne et brev fra banken som bevisgrunnlag uten å begrunne hvorfor. For å underbygge bankens uttalelser vedlegges dokumentasjon av 20 desember 1998 som stadfester at beløpet ble overført til Heine Schmidt 10 januar 1996.

Det nedlegges slik påstand:

«I sak nr. 1222/98 D.

1. Påleggstrekk iverksatt før rettskraftig kjennelse foreligger tilbakebetales, tillagt morarenter.

2. Trekk i min pensjon stipuleres ut fra vanlige normer og slik at jeg kan bestride mine utgifter for et anstendig underhold og livsførsel, jf. levekostnadsnormene.

3. Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger i begge retter med kr 3000,- + rettsgebyrer.

I sak nr. 681/98 D.

1. Påleggstrekk iverksatt før rettskraftig kjennelse foreligger tilbakebetales, tillagt morarenter.

2. Trekk i min pensjon stipuleres ut fra vanlige normer og slik at jeg kan bestride mine utgifter for et anstendig underhold og livsførsel, jf. levekostnadsnormene.

3. Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger i begge retter med kr 3000,- + rettsgebyrer.»

Staten ved kemneren i Harstad har i tilsvar av 5 januar 2000 tatt til motmæle og gjør i hovedsak gjeldende:

Saken må avvises. Kjæremålsfristen på to uker er oversittet, jf tvistemålsloven §398 første ledd.

Kjennelsen ble 24 september 1998 sendt i post for forkynnelse for A, som imidlertid ikke sendte tilbake den vedlagte mottakskvittering. Postforkynn-elsen ble derfor regnet som virkningsløs.

Kjennelsen ble 20 august 1999 igjen sendt i post for forkynnelse for A, i rekommandert sending, uten vedlagt mottakskvittering, med anmerknig om at dokumentet anses forkynt 23 august 1999. Dokumentet anses i henhold til forskriften som forkynt 20 august 1999, til tross for at det ble anmerket at det anses forkynt 23 august 1999.

Postforkynnelsene 24 september 1998 og 20 august 1999 kan tolkes som underhåndsforkynnelser, jf domstolloven §179 første ledd. Forkynnelse anses skjedd da dokumentet kom til adressatens kunnskap, eller da adressaten kunne og burde ha gjort seg kjent med dokumentet. A har i brev av 6 september 1999 erkjent å ha mottatt kjennelsen i post 25 september 1998. Rettelsen av dato fra 25 september 1998 til 25 september 1999 på kopi av brevet antas å være foretatt etter at retten i brev av 14 september 1999 gjorde oppmerksom på at fristen for kjæremål anses oversittet.

Kjæremålsfristen som må regnes fra forkynnelsestidspunktet 25 september 1998, er oversittet. Saken må derfor avvises.

Subsidiært vises til kemnerens tidligere bemerkninger i saken. Påleggstrekket av 8 april 1997 ble iverksatt fra og med første termin i 1997 til og med sjette termin i 1999. Påleggstrekket som ble foretatt i alderspensjon, utgjør i alt 129.379 kroner. Trekket ble gjennomført med 100 % fra 20 januar 1997, 20 % fra 16 april 1997 og 100 % fra 16 november 1998. Det ligger fortsatt inne trekk i alderspensjonen med 100 %.

Trekkperiode ble ikke fastsatt og anses ikke som gyldighetsvilkår. Det vil bli iverksatt ny trekkperiode fra og med 1 januar 2000. Trekk kan nedlegges i fremtidige krav som forfaller inntil fem år regnet fra utgangen av endringsåret for skatt.

Det nedlegges slik påstand:

«1. Prinsipalt:

Saken avvises.

2. Subsidiært

Nord-Troms herredsretts kjennelse avsagt 24.09.98 stadfestes.»

Staten ved skattefogden i Troms har i tilsvar av 10 januar 2000 tatt til motmæle og gjør i hovedsak gjeldende:

Saken må avvises. Kjæremålsfristen på to uker er oversittet, jf tvistemålsloven §398.

A har i brev av 6 september 1999 erkjent at kjennelsen ble mottatt 25 september 1998. Den senere rettelse av datoen til 25 august 1999 ved håndskrift kan ikke tillegges vekt. A har gitt bevis for å ha mottatt forkynnelse 25 september 1998, jf domstolloven §179. Kjæremålsfristen er oversittet. Saken må derfor avvises.

Subsidiært vises til skattefogdens prosesskrift av 25 august 1998. Skattefogden har ikke hatt påleggstrekk i As trygdeytelser etter november 1998.

Trekkbeløpet utgjør i alt 40.589 kroner. Trekk ble foretatt med 100 prosent fra 21 august 1997 og med 20 prosent fra 9 oktober 1997. Det ble foretatt trekk i trygdeytelser i form av pensjon (grunnpensjon, tilleggspensjon og pensjon fra Statens pensjonskasse).

Det nedlegges slik påstand:

«1. Prinsipalt

Saken avvises.

2. Subsidiært

Nord-Troms herredsretts kjennelse av 24.09.98 stadfestes.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Namsrettens kjennelse av 24 september 1998 - hvorved begge klagesakene ble avgjort - er gjenstand for kjæremål, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2-12 og tvistemålsloven §396. Kjæremålsfristen er to uker, jf tvistemålsloven §398 første ledd. Rettsmiddelfristen løper i alminnelighet fra det tidspunkt avgjørelsen er lovlig forkynt eller meddelt, jf domstolloven §147. Forkynnelse og meddelelse i anledning rettssak reguleres i domstolloven kapittel 9 (§145 følgende). Postforkynnelse reguleres i forskrift av 11 oktober 1985 med senere endringer, som er gitt i medhold av domstolloven §163a.

Namsretten iverksatte ved brev av 29 september 1998 postforkynnelse av kjennelsen overfor partene. Forkynningstidspunkt ble i forkynningsskjemaet fastsatt til 2 oktober 1998, jf forskriften §7 annet ledd annet punktum om kortere forkynningstidspunkt enn fem dager fra den dag brevet ble postlagt. Denne dato ville gjelde som forkynningstidspunkt selv om brevet kom frem tidligere, jf forskriften §7 annet ledd første punktum og avgjørelsen i [[Rt-1998-1243]].

Dokumentene ble sendt i vanlig brev, vedlagt mottakskvittering for utfylling og retur, samt frankert svarkonvolutt, jf forskriften §4 første ledd første punktum.

Kvittering for mottak av postforkynning kom ikke i retur fra A.

Kjennelsen var derved ikke lovlig forkynt for A. Namsretten unnlot deretter å iverksette forkynning gjennom stevnevitne, jf forskriften §5 bokstav c og avgjørelsen i [[Rt-1999-527]].

Det kan ikke ses å være noen bevismessig dekning for at A mottok dokumentene 25 september 1998, slik kemneren i Harstad og skattefogden i Troms har anført. Dokumentene var på dette tidspunkt ennå ikke sendt til noen part fra namsretten.

Namsretten iverksatte ved brev av 20 august 1999 på ny postforkynnelse av kjennelsen overfor A. Dette skjedde etter at han skriftlig hadde henvendt seg til retten med forespørsel om saken. Forkynningstidspunkt ble i forkynningsskjemaet fastsatt til 23 august 1999, jf forskriften §7 annet ledd annet punktum. Dokumentene ble sendt i rekommandert brev uten vedlagt mottakskvittering, jf forskriften §4 første ledd annet punktum.

Kjennelsen anses lovlig forkynt for A onsdag 25 august 1999. Han har erkjent at kjennelsen «kom meg i hende 25. august 1999», se kjæremålserklæringen side 1. Etter forespørsel har han bekreftet dette i prosesskrift av 25 februar 2000. A har i brev av 6 september 1999, slik dette etter sitt innhold og sin sammenheng antas å måtte forstås, og hensett til namsrettens manglende avklaring av dette, påberopt at han først kunne gjøre seg kjent med dokumentet da, jf forskriften §8 første ledd. Årsaken til forsinkelsen antas å være at brevet ble sendt til Harstad, mens A oppholdt seg på Kløfta. Kjæremålsfristen for A løp således ut onsdag 8 september 1999.

A henvendte seg i brev av 6 september 1999 til namsretten, der det innkom neste dag, hvorved han reiste spørsmål samt meddelte synspunkter og krav i saken. Namsretten meddelte i brev av 14 september 1999 til A, under henvisning til hans brev, «(f)rist for retting i henhold til ovenstående, samt for innbetaling av kjæremålsgebyr» til mandag 27 september 1999. Det ble i rettens brev opplyst at kjæremålsfristen måtte antas oversittet, at dersom han likevel ønsket at brevet skulle vurderes som kjæremål, var det noe mangelfullt, og hva som måtte redegjøres for, samt at han måtte innbetale rettsgebyr med 3.180 kroner. Frist for retting av kjæremålserklæring antas å ha blitt gitt i medhold av tvistemålsloven §97 om avhjelping av uforsettlige feil. Frist for innbetaling av rettsgebyr antas å ha blitt gitt med hjemmel i tvistemålsloven §170 annet ledd.

A innleverte skrift kalt «Kjæremål», som var datert 24 september 1999, og som ble postlagt samme dag, hvorved ble utdypet at kjæremålet retter seg mot kjennelsen i sin helhet og hva som nærmere gjøres gjeldende. Han innbetalte rettsgebyr med 3.180 kroner ved bruk av bankgiro, som ble bokført 27 september 1999 i banken.

Namsretten iverksatte ved brev av 9 desember 1999 postforkynnelse av kjæremålet overfor staten ved kemneren i Harstad og staten ved skattefogden i Troms.

Gjenstand for forkynnelse var «(k)jæremål av 6. og 24 september 1999». Tilsvarsfrist ble fastsatt til 13 januar 2000. Det ble gjort oppmerksom på at «kjæremålsfristen antas å være oversittet» og at forsinket forkynnelse «skyldes manglende registrering av innbetalt gebyr».

Ved lagmannsrettens brev av 21 februar 2000 ble A gjort oppmerksom på at rettsgebyr påløper for hvert kjæremål, selv om klagesakene var forent til felles behandling, samt gitt frist til 28 februar 2000 for innbetaling av gebyr på 3.180 kroner. Han har deretter innbetalt rettsgebyr med 3.180 kroner ved bruk av postgiro, som ble bokført 29 februar 2000 i banken.

Kjæremålet kan ikke avvises som for sent fremsatt. Skrivet av 6 september 1999 ble postlagt innen den kjæremålsfrist som er fastsatt i loven. Skrivet av 24 september 1999 ble postlagt innen den rettingsfrist som ble fastsatt av retten.

Skrivene anses samlet sett å innebære at kjæremålsfristen ble overholdt. Skrivene tilfredsstiller videre samlet sett det som kjæremålserklæringen i sivil sak må inneholde. Det vises til Schei: Tvistemålsloven med kommentarer bind II (1998) side 1062 og Skoghøy: Tvistemål (1998) side 942-943.

Kjæremålssaken kan heller ikke avvises på grunn av manglende eller forsinket innbetaling av rettsgebyr, jf tvistemålsloen §170 fjerde ledd. Fristen som namsretten fastsatte i brev av 14 september 1999 for innbetaling av gebyr med 3.180 kroner anses overholdt, idet giroen ble bokført i banken 27 september 1999, som var sammenfallende med fristens utløp. Fristen som lagmannsretten fastsatte i brev av 21 februar 2000 for innbetaling av gebyr med 3.180 kroner anses ikke overholdt, idet giroen ble bokført i banken 29 januar 2000, som var dagen etter fristens utløp. Det gis oppreisning mot fristoversittelsen, idet forsømmelsen anses uaktsom, og særlige grunner taler for at oppreisning gis, jf domstolloven §153.

Særlig legges vekt på at A tidligere har fått ufullstendige opplysninger om nødvendig rettsgebyr, at saken gjelder betydelige utleggstrekk i trygdeytelser, og at fristen ble oversittet med bare en dag.

Klagefristen ble overholdt i begge saker. Klage over utleggstrekk kan fremsettes så lenge trekkperioden ikke er utløpt, jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 annet punktum. Saksfremstillingen ovenfor viser at fristen ble overholdt.

Namsmannen skal fastsette både trekkets størrelse og i hvilken periode trekket skal gjelde, jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-21 første ledd første punktum. Kemneren i Harstad unnlot ved beslutningen om utleggstrekk å fastsette trekkperiode. Feilen kan ikke ses å ha blitt rettet senere. Namsretten har ikke drøftet eller avklart dette forhold.

Utlegg ved pålegg om trekk (trekkpålegg) kan tas i lønnskrav og andre pengekrav som nevnt i dekningsloven §2-7, jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 annet ledd. Utlegg kan tas i «skyldnerens krav på forfalt eller uforfalt lønn etter fradrag av forskuddstrekk i den utstrekning lønnen overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand», jf dekningsloven §2-7 første ledd første punktum. Ved vurderingen «legges til grunn det som er tilbake av nettolønnen etter allerede besluttete trekk med bedre prioritet», jf dekningsloven §2-7 første ledd annet punktum.

Bestemmelsene gjelder tilsvarende for blant annet skyldnerens krav på offentlige trygdeytelser, jf dekningsloven §2-7 annet ledd bokstav e. At utlegg ikke kan tas dersom skyldneren gjør hva han evner for å betale sine fordringshavere og heller ikke utilbørlig begunstiger noen av dem, gjelder ikke ved inndrivelse av blant annet skatt og avgift, jf dekningsloven §2-7 fjerde ledd.

Beslagsretten i forhold til skyldneren må forstås på bakgrunn av lovens system, som forutsetter et skille mellom lønnsinntekt mv og kapitalinntekt. Dette har sammenheng med at vanlig formue og formuesavkastning i praksis vil være sentrale objekter for kreditorenes beslagsrett etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 annet ledd jf dekningsloven §2-2. Det vises til avgjørelsen i [[Rt-1994-870]], hvorfra hitsettes fra side 872:

«Loven bygger således her på et skille mellom lønnsinntekt og kapitalinntekt. Håndhevelseshensyn og hensynet til skyldnerens og skyldnerens husstand som ligger til grunn for begrensningene i adgangen til utlegg i lønnen, taler for dette. Dersom kapitalinntekter skulle bli trukket inn ved vurderingen etter dekningsloven §2-7 for deretter å bli beslaglagt i sin helhet ved utlegg, ville resultatet kunne bli at skyldneren ble sittende uten de midler til underhold som §2-7 tar sikte på å sikre.»

Namsretten har i sin kjennelse ikke anvendt denne rettsetning. Fravikelse av rettssetningen når kapital eller kapitalinntekt av faktiske eller rettslige grunner er utilgjengelig som dekningsobjekt, vil i tilfelle kreve en nærmere begrunnelse enn den namsretten har gitt. Dette gjelder både hvorvidt det rettslig sett er rom for unntak, og hvorvidt de faktiske forutsetninger for et eventuelt unntak er til stede. Det vises i denne sammenheng til Andenæs: Konkurs (1999) side 59. Kjennelsesgrunnene er på denne bakgrunn mangelfulle og uklare og gir ikke grunnlag for å avgjøre om namsrettens rettsanvendelse er riktig.

Konstituert lagdommer Jakobsen mener at avgjørelsen i [[Rt-1994-870]] ikke gir rom for å ta hensyn til kapitalinntekt ved fastsettelse av trekk i lønn eller trygdeytelser. Dersom A - slik det hevdes av skattemyndigheten - har kapital i utlandet og oppebærer kapitalinntekt, må beslagleggelse av dette skje etter de vanlige reglene i dekningsloven §2-2 sammenholdt med tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 følgende. Uten klar lovhjemmel kan ikke slike inntekter beslaglegges via reglene om lønnstrekk i dekningsloven §2-7. Slik konstituert lagdommer Jakobsen ser det, må derfor namsretten ved sin nye behandling av klagen over påleggstrekk se hen til om trygdeytelsen alene gir grunnlag for slikt trekk, og i tilfelle fastsette størrelsen uten hensyntagen til eventuelle kapitalinntekter.

Namsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve, og saken hjemvises til fortsatt behandling for namsretten, jf tvistemålsloven §385 første ledd jf §383 annet ledd jf §384 annet ledd nr 5 jf §386 annet ledd jf §403 annet ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2-12. Saken er ennå ikke tilstrekkelig opplyst. Lagmannsretten har således ikke forsvarlig avgjørelsesgrunnlag for å treffe realitetsavgjørelse.

Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den avgjørelse som avslutter hele saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3.

Kjennelsen er enstemmig. Det ene av rettens medlemmer har en særuttalelse som fremgår ovenfor.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse oppheves. Saken hjemvises til ny behandling i namsretten.

2. Avgjørelsen av saksomkostninger utsettes til den avgjørelse som avslutter saken.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LH-2000-52 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering