Import: XML-importering

2018-10-22T02:21:41Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett
|Dato=
1967-10-23
|Publisert=
RG-1969-580
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Kjennelse 23. oktober 1967 i kjæremålssak nr. 120/1967
|Parter=
Hellik Fulsaas (høyesterettsadvokatene Fremstad og Buttingsrud) mot 1. Kari Holtan (høyesterettsadvokat Rolf Buøen), 2. Kristi Bergerud (advokat Sigmund Sitje).
|Forfatter=
Lagdommerne R. Dick Henriksen, Th. Sverdrup-Thygeson, Paul H. Vindhol
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§43 Skjønnsprosessloven (1917) §43], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174 Tvistemålsloven (1915) §174], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§42 §42], [https://lovdata.no/lov/1959-10-23-3/ Oreigningsloven (1959)]
}}

Ved en etter forlangende av Kari Holtan og Kristi Bergerud holdt og den 14. juni 1967 avhjemlet odelstakst over den Hellik Fulsaas tilhørende eiendom Langelund, gnr. 53 bnr. 1 i Sigdal, fastsatte Eiker, Modum og Sigdal herredsrett eiendomsverdien til kr. 115.000,- herav for skogen kr. 101.000,-.

Etter begjæring fra saksøkte Hellik Fulsaas ble det deretter ved samme herredsrett holdt odelsovertakst. Ved denne, som ble avhjemlet 7. september s.å., ble eiendommens verdi fastsatt til kr. 125.000,-, derav for skogen særskilt kr. 107.000,-. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. I skjønnsgrunnene er saksomkostningsavgjørelsen grunngitt slik:

«Da overtaksten ikke avviker i særlig grad fra odelstaksten er retten kommet til at partene selv bærer sine saksomkostninger.»

Herredsretten hadde ved en feil unnlatt å avgjøre spørsmålet om utgiftene etter lovgivningen, jfr. skjønnsloven §42. Det fremgår imidlertid at dette spørsmål er ordnet i minnelighet ved at saksøkerne har sagt seg villige til å betale disse utgifter.

Hellik Fulsaas har ved sine prosessfullmektiger høyesterettsadvokatene Fremstad & Buttingsrud påkjært overskjønnet forsåvidt angår dets avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger etter skjønnslovens §43.

Han gjør gjeldende at det er i strid med loven og den i

Side:581

henhold til loven innarbeidede praksis når saksøkte ikke er tilkjent saksomkostninger med den begrunnelse at overtaksten «ikke avviker i særlig grad fra odelstaksten».

Når saksøkerne opptrer med prosessfullmektig, foreligger betingelsene for å tilkjenne saksøkte omkostninger etter skjønnslovens §43, og når overskjønnet går i saksøktes favør, må han ha et ubetinget krav på å bli tilkjent saksomkostninger også for overskjønnet, selv om avvikelsen er snaue 10 %.

Fulsaas går ut fra at lagmannsretten kan realitetsbehandle spørsmålet også om saksomkostningenes størrelse, idet han hadde kr. 130 i reiseutgifter til sin prosessfullmektig, mens saken medførte en dags forberedende arbeid og en dags møte under odelstaksten.

Han har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: Hellik Fulsaas tilkjennes saksomkostninger hos Kari Holtan og Kristi Bergerud in solidum etter lagmannsrettens ansettelse.

Subsidiært: Overtakst av 7. september 1967 oppheves og hjemvises til ny behandling ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett forsåvidt angår avgjørelse om saksomkostninger.

I begge tilfelle: Kari Holtan og Kristi Bergerud tilpliktes in solidum å betale Hellik Fulsaas saksomkostninger for lagmannsretten.»

Kari Holtan har ved sin prosessfullmektig høyesterettsadvokat Rolf Buøen fremhevet at overskjønn ble begjært utelukkende av saksøkte - den kjærende part. Ingen av saksøkerne begjærte overskjønn.

Spørsmålet om saksomkostninger er løst i skjønnslovens §43, siste punktum. Denne bestemmelse hjemler ikke tilkjennelse av saksomkostninger for den part som begjærer overskjønn. Forøvrig skal presiseres at skjønnslovens §43 bruker uttrykket «kan», hvorfor omkostningsspørsmålet er overlatt til rettens skjønn. For ordens skyld presiseres at loven ikke er uriktig anvendt av overskjønnsretten.

Hun har påstått kjæremålet ikke tatt til følge og Hellik Fulsaas dømt til å betale saksomkostninger.

Kristi Bergerud har ved sin prosessfullmektig advokat Sigmund Sitje sluttet seg hertil.

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter ordlyden i skjønnslovens §43 kan det synes som om retten står meget fritt når det gjelder å frita saksøkeren for å erstatte saksøkte saksomkostninger, ja at det kreves særlige omstendighet for at saksøkte skal kunne tilkjennes saksomkostninger. Praksis har imidlertid gått i annen retning.

Når det gjelder anvendelsen av skjønnslovens §43 i ekspropriasjonssaker, er dette kommet sterkt til uttrykk i forarbeidene til lov om oreigning av fast eiendom av 23. oktober 1959. I innstilling av 27. september 1954 fra det utvalg som utarbeidet lovutkastet, uttales det på side 64, første spalte, annet avsnitt: «Utvalget mener at ved en ekspropriasjon bør saksøkeren alltid bære omkostningene

Side:582

(også ved overskjønn), unntatt når grunneierens overtakstbegjæring kan betegnes som urimelig. Skjønnslovens §42 og §43 gir i sin nåværende ordlyd adgang til dette, og utvalget har derfor ikke funnet grunn til å foreslå disse bestemmelser endret». I Ot. prp. nr. 43-1957 57 ttalte departementet at den tolking utvalget hadde gitt av bestemmelsene i §42 og §43 syntes så nærliggende at det skulle være unødvendig å forankre den uttrykkelig i lovens bestemmelser. Den samme oppfatning er tiltrådt av Høyesteretts Kjæremålsutvalgs flertall i kjennelse inntatt i [[Rt-1966-382]] flg. Etter flertallets mening måtte det legges til grunn at saksomkostninger i ekspropriasjonssaker i alminnelighet skal bæres av eksproprianten, idet utgiftene som regel må ansees som nødvendige for å vareta ekspropriatens tarv under skjønnssaken. Det kan imidlertid foreligge særlige grunner for helt eller delvis å frita eksproprianten for å betale slike omkostninger, således når eksproprianten ikke selv har møtt ved advokat under skjønnet, når ekspropriatens begjæring om overskjønn må ansees som urimelig eller omkostningene er blitt urimelig store.

Som det fremgår er det ikke uten videre ansett avgjørende for saksomkostningsspørsmålet om overskjønnet har ført til et for ekspropriaten gunstig eller ugunstig resultat.

De prinsipper som Høyesteretts Kjæremålsutvalg således har funnet bør legges til grunn for anvendelsen av skjønnslovens §43 i ekspropriasjonssaker antas i det vesentlige også å ha gyldighet i odelsløsningssaker, slik at saksøkte også her har krav på å få erstattet de nødvendige utgifter han har hatt for å vareta sine interesser, hvis det ikke foreligger særlige grunner til å frita saksøkeren, jfr. i denne forbindelse lagmannsrettens kjennelse av 16. november 1964 i kjæremålssak nr. 133/1964.

Man kan i det foreliggende tilfelle se bort fra at saksøktes begjæring om odelsovertakst skulle kunne ansees for urimelig, idet odelsovertaksten har ført til et for ham gunstigere resultat. At saksøkerne har møtt ved advokat er et moment som teller i saksøkets favør ved avgjørelsen.

Overskjønnsrettens begrunnelse for omkostningsavgjørelsen er etter det som er nevnt ikke relevant.

Da lagmannsretten ikke har fullt tilstrekkelig grunnlag for selv å treffe realitetsavgjørelse i spørsmålet, blir den kjærende parts subsidiære påstand å ta til følge. Til tross for at den prinsipale påstand ikke førte frem, finnes den kjærende part å burde tilkjennes fulle saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. Tl. §180, 2. ledd sammenholdt med §174 annet ledd. Disse fastsettes til kr. 300,-.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Eiker, Modum og Sigdals odelsovertakst av 7. september 1967 oppheves og hjemvises til ny behandling forsåvidt angår saksomkostningsavgjørelsen.

Side:583

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kari Holtan og Kristi Bergerud in solidum innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse til Hellik Fulsaas 300 - trehundre - kroner.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

RG-1969-580 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering