Import: XML-importering

2018-10-22T02:27:14Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett
|Dato=
1980-12-11
|Publisert=
RG-1981-655
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Dom 11. desember 1980 i sak nr. 122/77
|Parter=
Stig Erland Nilsen v/verger Erland og Astrid Nilsen (advokat Knut Boehlke) mot Fylkessjukehuset i Hamar (advokat Kaare Schanke).
|Forfatter=
Lagdommerne Trygve Lange-Nielsen, Råmund Stuhaug, Petter Koren
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-1 Skadeserstatningsloven (1969) §3-1]
}}

Stig Erland Nilsen, født xx.xx.1963, pådro seg 28.6.1973 et komplisert brudd i høyre overarm. Han ble behandlet på Fylkessjukehuset i Hamar, som i dag betegnes Hamar Sjukehus. Etter armbruddet er høyre underarm blitt sterkt invalidisert. Stig Erland Nilsen hevder at dette skyldes mangelfull behandling ved sykehuset og han har ved stevning av 30.4.1975 krevet erstatning begrenset oppad til kr. 650 000,-. Hamar byrett avsa 24.1.1977 dom med slik domsslutning:

«1. Fylkessykehuset i Hamar v/fylkesordføreren i Hedmark frifinnes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom.

Stig Erland Nilsen v/verger Erland og Astrid Nilsen, har påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett og har under ankeforhandlingen nedlagt slik påstand:

«Hamar Sjukehus ved Fylkesordføreren i Hedmark dømmes til å betale til Stig Erland Nilsen erstatning fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 1 100 000,- med tillegg av lovens renter fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

Hamar Sjukehus ved Fylkesordføreren i Hedmark dømmes til å erstatte Stig Erland Nilsen og/eller det offentlige sakens omkostninger ved byretten og lagmannsretten.»

Den ankende part er meddelt fritagelse for rettsgebyr og sideutgifter.

Hamar Sjukehus har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. Stig Erland Nilsen, født xx.xx.1963, v/verger Erland og Astrid Nilsen og/eller det offentlige dømmes til å erstatte Hamar Sjukehus v/Fylkes ordføreren i Hedmark sakens omkostninger ved byretten og lagmannsretten.»

Ankeforhandling er avholdt i dagene 18.-20. november 1980 på Hamar. Saken ble opptatt til doms, men forhandlingene ble gjenopptatt med sikte på ytterligere klarleggelse av de medisinske spørsmål. Nytt rettsmøte ble avholdt i Oslo 1. desember 1980.

Under ankeforhandlingen har den ankende part og hans verger

Side:656

avgitt forklaring. Det ble avhørt tre vitner hvorav ett er nytt for lagmannsretten. Videre har fire vitner, som alle er nye for lagmannsretten, avgitt vitneforklaring ved bevisopptak. De oppnevnte sakkyndige, ass. overlege Eilert-Johan Støren, overlege Rolf Lied og overlege Harald Natvig møtte under ankeforhandlingen og avga forklaring. De to førstnevnte var også til stede under den fortsatte ankeforhandling i Oslo. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten. Overlege Støren har dog gjort oppmerksom på at det må skyldes en misforståelse når det i byrettens dom heter «at de sakkyndige er enige om at ingen kirurgisk behandling kunne hindret at det ble varige men etter uhellet». Dette er ikke riktig. Det dokumenterte fremgår av rettsboken.

Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. Det gjøres gjeldende at det fra overlege Hjertaas' side har vært utvist generell mangel på oppmerksomhet. Det er på det rene at overlegen, som overtok ansvaret for behandlingen av Stig Erland, var klar over at man sto overfor et meget alvorlig og komplisert tilfelle og at han også hadde risikoen for Volkmanns kontraktur i tankene. Overlegen har ikke interessert seg tilstrekkelig for de symptomer som forelå, nemlig de voldsomme smerter, at høyre hånd var pulsløs eller pulssvak, at hånden var kjølig og at det var nedsatt sensibilitet og bevegelse i fingrene. Overlegen har unnlatt å foreta den kontinuerlige observasjon som tilfellet krevde. Han har også unnlatt å benytte seg av den foreliggende faglitteratur til tross for at han sto overfor et spesielt og vanskelig tilfelle, hvor hans erfaringsgrunnlag var svakt. Hvis overlegen hadde handlet forsvarlig ville skaden vært unngått. Det var gode sjanser til full restitusjon hvis den adekvate operasjon hadde funnet sted innen 6-8 timer etter uhellet, altså før midnatt den 28. juni.

Det nødvendige observasjons- og diagnosearbeidet måtte ført til at overlegen ble klar over behovet for et operativt inngrep. For å tilfredsstille den forsvarlighetsstandard som kreves, måtte overlegen i så fall gått inn på skadestedet og foretatt reseksjon av den avrevne arterie.

Det kreves erstatning for lidt skade, tap i fremtidig erverv og erstatning for fremtidige utgifter som følge av skaden.

Han kan ikke spesifisere det lidte tap. Det har bl.a. sammenheng med et stort antall reiser til Oslo for foreldrenes vedkommende, hvorav bare en del er refundert av trygden. Her må det utøves et skjønn. Det samme gjelder utgifter i fremtiden. Disse er diffuse og trygden må antas å dekke meget av det.

Den vesentlige tapspost gjelder fremtidig erverv. Det må kunne regnes med at den ankende part ville gjennomført skolen noenlunde normalt hvis han ikke var blitt ufør. Han ville hatt sin styrke på det praktiske plan og det er all grunn til å regne med at han ville kommet i en arbeidssituasjon som ga ham en gjennomsnittsinntekt. Det må kreves meget entydige signaler i motsatt retning før man kan legge til grunn noe annet. Som følge av skaden er han blitt ervervsmessig helt ufør. Den har ført til at hans vanskeligheter i skolesituasjonen er blitt sterkt øket. Dessuten må han regne med å være avskåret fra å komme i

Side:657

praktisk arbeid. Arbeidsmarkedet i Hamardistriktet er meget vanskelig generelt og med et fysisk handikap og nedsatt pågangsmot må han stille bak i køen. Man kan således ikke regne med at han vil få nevneverdige inntekter utover trygden, selv om han nok kunne greid noen jobber til tross for sitt handikap f.eks. som sjåfør. Med en gjennomsnittlig arbeidsinntekt basert på tallene for annet kvartal 1980 må man kunne regne med en årsinntekt på ca. kr. 85 000,-. Uføretrygden vil med de tall som i dag gjelder, tilsvare ca. kr. 25 000,-, hvilket gir en differanse på kr. 60 000,-. Hvis man trekker fra de skattefordeler han får som uføretrygdet, blir årlig tap ca. kr. 44 000,-. Når det gjelder rentefoten henvises til artikkel i Lov og Rett 1980 411 flg. Denne artikkelen belyser også de skatteulemper man får ved formuesskatt og skatt av formuesinntekt ved en større formue. Det må også tas et visst hensyn til ventet lønnsstigning i fremtiden og det er i denne forbindelse vist til dom i [[Rt-1973-531]] og særlig side 536.

Den ankende part mener at erstatningen for tap i fremtidig erverv passende kan anslås til ca. kr. 1 000 000,-. Det er da ikke tatt i betraktning det tap som han lider etter fylte 67 år.

Ankemotparten har også i det vesentlige kommet med de samme anførsler som for byretten. Overlege Hjertaas sto overfor et ekstraordinært komplisert tilfelle og en sjelden skade. Han og reservelege Falck vurderte nettopp de diagnostiske symptomer som var av betydning, således puls, fingrenes bevegelighet og håndens temperatur. De mente å finne puls og de mente også å kunne konstatere at håndens tilstand ikke var særlig påfallende. De avgjørende symptomer er vurdert og man mente å kunne konstatere en bedret situasjon. Smerter vil alltid være et usikkert symptom fordi de er så subjektive.

En arterieografi om kvelden ville vist samme resultat som den som ble tatt neste morgen. Det ville ikke vært grunnlag for å kritisere overlege Hjertaas hvis han hadde regnet med at det var en spasme som var grunnen til at arterien ved albuen ikke førte blod og han derfor ikke foretok noe operativt inngrep.

Vanskelighetsgraden i den foreliggende situasjon belyses godt av Kaare Solheims artikkel i tidsskrift for Den norske lægeforening fra 1969. Ellers var det ikke nødvendig å instruere den meget erfarne nattsøster om at hun skulle kontrollere pulsen. Dette gjorde hun og hun fant også at pasienten hadde puls i løpet av kvelden og natten. Den nevnte bok av Watson Jones gir ikke sikre anvisninger på hvordan man skulle gått frem i det konkrete tilfellet. Det bestrides at overlege Hjertaas' vurdering og behandling var uforsvarlig. Han må godskrives at han aldri i sin lange kirurgiske karriere har stått overfor et tilfelle som det foreliggende.

Den ankende parts tapsvurdering er ikke holdbar. En gjennomsnittlig timefortjeneste inkludert alle lønnsmottagere var etter statistikken for første kvartal 1980 kr. 37,06. Dette tilsvarer med 40-timers arbeidsuke, en årsinntekt på ca. kr. 77 000,-. Når man ser på den ankende parts muligheter uten skaden er det ikke realistisk å regne med at han ville kunnet oppnå gjennomsnittlig arbeidsinntekt. Mer enn 80% av denne kunne han i alle fall ikke regne med. Hvis man således regner med en lønnsinntekt på kr. 60 000,-, gir dette en

Side:658

nettoinntekt etter fradrag av skatt og trygd på kr. 41 265. Man må kunne regne med at den ankende part vil kunne skaffe seg visse småinntekter også etter skaden, slik at disse sammen med uføretrygden vil gi ca. kr. 30 000 brutto . Dette tilsvarer kr. 28 163 etter at skatt er trukket fra.

Den årlige differanse blir etter dette kr. 13 102 og det må være et beløp av denne størrelsesorden som skal kapitaliseres. Rikstrygdeverkets kapitaliseringsfaktor for 49 år er 15,72. Man bruker da en rentefot på 6%. Dette må etter dagens forhold være for lavt. Man må i alle fall kunne regne med 7,5%. Dette gir en kapitaliseringsfaktor på 13,14. Bruker man denne, kommer man opp i et tap i fremtidig erverv på ca. kr. 172 000,-. Hvis uføretrygdede med minstepensjon får det tillegg på kr. 8 000 som er foreslått ved årets budsjettbehandling i Stortinget, vil erstatningen bli tilsvarende mindre, dog slik at det må skje et eventuelt fradrag i de kr. 8 000 for skatt.

Det er ingen vanskelighet å forrente kapital med adskillig over 10% p.a. i dagens situasjon. Man må kunne regne med 10% avkastning på lang sikt. Det er etter rettspraksis ikke adgang til å ta hensyn til forventet reduksjon av pengeverdien.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og behandler først ansvarsgrunnlaget.

De oppnevnte sakkyndige for byretten, ass. overlege Johan-Eilert Støren og overlege H. S. Nissen-Lie, konkluderte med at det ikke var handlet kritikkverdig fra legenes side. Byretten har fulgt de sakkyndiges syn.

Ass. overlege Støren, som også har vært oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten, har endret standpunkt og konkludert med at behandlingen av Stig Erland Nilsens armskade var klanderverdig. Den annen oppnevnte sakkyndige, overlege Rolf Lied, har inntatt samme standpunkt. Overlege Nissen-Lie var oppnevnt som sakkyndig også for lagmannsretten, men han døde en tid etter oppnevnelsen.

Overlege Størens erklæring for lagmannsretten har slik konklusjon:

«Jeg mener at legenes behandling av Stig Erland Nilsens armskade var klanderverdig, fordi 1) pasienten ikke ble undergitt forsvarlig observasjon. Man var klar over hvilken alvorlig komplikasjon som truet ham (Volkmanns kontraktur). Man var også klar over at pulsen ved håndleddet i beste fall var usikker, og at det i tillegg kunne foreligge en nerveskade.

På tross av dette observerte legene ham personlig bare i 34 timer. Og overlegen, som i denne sammenheng måtte anses som den eneste kompetente lege, undersøkte ham bare en gang kort etter innleggelsen.

Uten å gi detaljert instruks om den videre observasjon, overlot man denne i de neste 12 - tolv - timer til turnuskandidaten og en sykepleier, som begge måtte anses som inkompetente observatører i denne sammenheng. Dermed reduserte legene muligheten for at tanken om et raskt inngrep (blottlegging av arterien osv.) kunne «modne seg» mens det ennå var tid. 2) legene ikke konsulterte tilgjengelig litteratur om en skade som de visste at de ikke hadde noen personlig erfaring

Side:659

med. De ville der ha funnet opplysning om at det hastet med å stille riktig diagnose vedr. en eventuell arterieskade og anvisning på et enkelt operativt inngrep som kunne gitt godt håp om å unngå Volkmanns kontraktur om det var blitt utført tidlig.»

Overlege Lied uttaler i sin erklæring:

«Som jeg tidligere har understreket i min første erklæring, er de første 5-6 timene de helt avgjørende for resultatet, i det betydelige skader kan unngås hvis man i dette tidsrommet etter skaden kan stille diagnosen skade i arteria brachialis og som følge derav går til operativt inngrep i albuen.»

Han konkluderer med «at pas. ikke ble gitt forsvarlig observasjon av kompetent lege, til tross for at legen var oppmerksom på og kjente til denne alvorlige komplikasjon med karskade ved denne type brudd.»

De sakkyndiges kritikk retter seg mot manglende observasjon og diagnostiseringsarbeide. På bakgrunn av de sakkyndiges konklusjoner for byretten ble det for lagmannsretten grunn til å stille spørsmål om hvilke krav man burde stille til overlege Hjertaas under forutsetning av at han hadde overvåket utviklingen, foretatt nødvendige undersøkelser og stillet riktig diagnose, altså at arteria brachialis var brutt. Dette er noe av grunnen til at ankeforhandlingen ble gjenopptatt.

De sakkyndiges konklusjon for byretten går ut på at overlegen ikke kunne kritiseres hvis han unnlot å foreta noe inngrep i den første og avgjørende behandlingsfase, selv om han som forklart regnet med den muligheten at arterien var så alvorlig skadet at den ikke førte blod.

Overlege Hjertaas har for lagmannsretten forklart seg noe annerledes enn han er referert for byretten. Han har forklart at han konstaterte at det forelå en alvorlig blodkarskade og at han regnet det for sannsynlig at arterien var brutt. Han regnet med at det forelå en risiko for Volkmanns kontraktur, men han regnet også med at kransarteriene (kollateralene) ville kunne føre tilstrekkelig blod til underarmen, slik at denne komplikasjon ikke ville inntreffe.

Retten antar at det kan være vanskelig for overlegen i dag å huske akkurat hvordan han vurderte situasjonen i 1973. Erindring og antagelser vil lett blandes sammen.

Retten legger til grunn at overlege Hjertaas både burde regnet med og har regnet med som en realistisk mulighet at arterien var skadet på en slik måte at den ikke kunne føre blod. Spørsmålet blir da hvilke krav til vurdering, undersøkelser og behandling man kan kreve av en kirurgisk overlege ved et lokalt sykehus i den situasjon som forelå. Det kan nevnes at overlege Hjertaas hadde arbeidet i 12 år ved avdeling III på Ullevål sykehus, som sammen med Rikshospitalet var ledende når det gjaldt karkirurgi. Hans forutsetninger skulle for så vidt ligge over det gjennomsnittlige, men retten legger ikke i den foreliggende sak vesentlig vekt på dette.

De sakkyndige har under den fortsatte ankeforhandling uttalt at en kirurgisk overlege må være forpliktet til å regne med at det vil gå galt med underarmen - Volkmanns kontraktur vil inntreffe - hvis arteria brachialis er brutt like ovenfor albuen. Risikoen for at blodstrømmen til underarmen vil stanse eller reduseres vesentlig (ischemi) er meget stor, selv om det også er muligheter for at det ikke inntreffer

Side:660

komplikasjoner, hvorved blodtilstrømmingen gjennom kransarteriene vil være tilstrekkelig til at skade ikke inntreffer.

De komplikasjoner som kan inntreffe er traumatisk ødem (hevelse) i underarmens bøyemuskulatur eller at det inntreffer krampe (spasme) i kransarteriene, slik at disse ikke fører blod. Ødem innebærer øket vevstrykk i muskulaturen. Denne er dekket av en fast bindevevshinne (facie), som ikke gir etter. Presset medfører da at blodårene klemmes helt sammen og også at nervene kan bli klemt så hardt at skade oppstår. Det er denne komplikasjon som er oppstått i Stig Erland Nilsens tilfelle.

De sakkyndige har også uttalt at det ikke kan aksepteres at en overlege i den situasjon som forelå, tar noen sjanse på at arterien ikke var brutt. Hvis overlege Hjertaas gjorde det har han altså ikke handlet forsvarlig.

De sakkyndige har også uttalt at det ikke kan anses forsvarlig å stole på eller håpe på at blodtilførslen gjennom kransarteriene skal være tilstrekkelig. Muligheten for at den ikke vil være det er som nevnt stor. Det kreves derfor kontinuerlig overvåkning med sikte på å foreta et operativt inngrep hvis utviklingen ikke går i gunstig retning.

Det gjorde den ikke i Stig Erlands tilfelle. Det var flere tegn som tydet på ischemi. I journalen for den følgende dag, hvor pasientens tilstand etter innkomsten er beskrevet, står det at han i alt vesentlig var pulsløs og noe kaldere i hele underarmen. Hertil kom de voldsomme smerter i underarm og hånd og nedsatt sensibilitet og bevegelse i fingrene.

Retten mener at en overvåking av pasienten fra overlegens side, måtte kreves. Dette ville eller burde ledet til at overlegen konstaterte at det forelå en stor risiko for ischemi. I denne situasjon ville det vært uforsvarlig ikke å foreta det enkle inngrep som ble foretatt den 2. juli.

Dette inngrep består i å spalte facien like over albuen og et stykke nedenfor denne, i alt et snitt på ca. 10-12 cm, slik at arterien blottlegges. Derved konstateres skaden. Når brudd på arterien konstateres, foretas det avbinding (reseksjon) av bruddendene. Dette har erfaringsmessig en gunstig virkning på blodstrømmen i kransarteriene. Viktigst for å hindre ischemi er dog at man ved å spalte så meget av facien på underarmen får redusert vevstrykket så meget at blodtilførselen kommer i gang igjen. Effekten for så vidt vil bli bedre jo lenger man spalter underarmsfacien. De sakkyndige har uttalt, med støtte i foreliggende litteratur, at det nevnte inngrep ved albuen foretatt innen 6-8 timer etter skaden med stor grad av sannsynlighet ville ført til at skaden var unngått.

Selv om overlege Hjertaas selv var usikker på hvordan han skulle behandle tilfellet, kan det ikke aksepteres at han forholdt seg passiv. Han har erkjent at situasjonen var alvorlig. Han hadde flere muligheter. Ved å lese i Watson Jones' bok, utgave 1952, som fantes i sykehusets bibliotek, ville han funnet anvisning på det nevnte inngrep. Han kunne også telefonisk søkt råd hos kolleger. Det fantes en spesialist i karkirurgi på Elverum, som kunne vært tilkalt. Han kunne også søkt råd, hos spesialister i Oslo og det var tid til å sende pasienten til behandling i Oslo.

Side:661

Det følger av det som foran er sagt at lagmannsretten mener at Stig Erland Nilsens skade ville vært unngått, hvis hans skade hadde vært behandlet med den oppmerksomhet og innsikt som det i den foreliggende situasjon var rimelig å kreve av den ansvarlige overlege. Det følger videre at Hamar Sjukehus må være ansvarlig for det tap som er påført ved den mangelfulle behandling.

Tapsvurderingen er vanskelig. Dette skyldes særlig at man kan reise spørsmål om Stig Erland, hvis skaden ikke var inntruffet, hadde forutsetninger for å komme i en vanlig arbeidssituasjon med jevn inntekt. Det skyldes også at det knytter seg usikkerhet til hva han vil kunne greie i fremtiden med skaden og dens ettervirkninger. For begge spørsmål vil den fremtidige situasjon på arbeidsmarkedet ha betydning.

Stig Erland oppholdt seg ved Statens Attføringsinstitutt tilsammen vel to måneder høsten 1979. Instituttets overlege, Harald Natvig, har som sakkyndig for lagmannsretten konkludert sin erklæring av 27.2. 1980 slik:

«Konklusjon: Klienten har belastende sosial situasjon. Han fungerer i dag evnemessig under middels, dog ikke så lavt at han kan karakteriseres som evneveik. Det antas at klienten dessuten har visuell dysleksi (lesevanskeligheter) og dyskalkuli (regnevanskeligheter). Han synes å ha liten tro på egne muligheter og virker engstelig for nye situasjoner jfr. at han forlot Beitostølen etter noen dager og at han også hadde visse oppstartingsvansker ved Attføringsinstituttet. Tidligere dårlige skoleresultater stemmer overens med den vanskelige sosiale situasjon og hans mer spesifikke lese-regnevansker. Klienten har tidligere vært allergisk særlig for hest, han er betydelig overvektig uten at man har funnet noen spesiell forklaring på dette. Han har dessuten en meget dårlig brukbar høyre hånd som stort sett bare kan brukes som støtte-hjelpehånd.

Etter observasjonene synes det utelukket at klienten vil kunne ernære seg ved arbeid som krever særlig teoretisk opplæring og hans muligheter i arbeidslivet er etter vårt skjønn kun innen praktiske yrker. Klienten er nå hospitant på en grunnleggende linje for maskin- og mekaniker på Ankerløkken videregående skole hvor det er mulig at han deretter vil kunne fortsette en yrkesforberedende teori svak linje fra høsten 1980.

Når det gjelder klientens muligheter i arbeidslivet i framtida vil undertegnede anta at disse er små, for ikke å si umulig i det vanlige arbeidsliv, og at den eneste mulighet for at klienten vil kunne ernære seg ved egen arbeidsinnsats, er at han får en varig vernet arbeidsplass. Men selv dette antas vanskelig gjennomførbart for denne klient. Min prognose med hensyn til klientens yrkesaktivitet 6-7 år framover i tida, er at det på det tidspunkt ikke vil være mulig å sysselsette ham, og at han vil være innvilget 100% uførepensjon.»

Stig Erland hospiterte ved Ankerløkken videregående skole på Hamar første halvår 1980. Det var meningen at han skulle komme inn som elev ved skoleårets begynnelse i august. Han fikk imidlertid først beskjed om at han hadde fått plass noen dager etter at skolen var begynt og ville angivelig derfor ikke begynne. Retten antar at den

Side:662

egentlige grunn til at han ikke tok imot tilbudet var at han ikke hadde lyst og heller ikke noen tro på at skolegangen ville gi resultater som kunne føre til at han kunne arbeide som mekaniker. Retten antar at Stig Erlands pågangsmot var beskjedent før skaden og at det er blitt redusert i årene etter denne. Det er dog opplyst at han i den senere tid har fått mer kontakt med jevnaldrende enn før. Dette er et lyspunkt. Han har i høst vært ti uker sammen med faren på arbeidet. Denne kjører lastebil for et rørlegger- og sanitærfirma. Stig Erland har hjulpet med lasting og lossing m.m., men han greier ikke løft av tyngre gjenstander. Han har fått en viss godtgjørelse av sosialkontoret for de ti ukene, som var bestemt på forhånd.

Stig Erland hadde avsluttet 3. klasse da skaden inntraff. Som følge av skaden og viderebehandling av den hadde han i 1973/74 et så stort fravær at han begynte om igjen i 4. klasse høsten 1974. Hans store lese- og lærevansker medførte at han fikk meget spesialundervisning i småskolen. Det var også mye fravær. I 7. klasse i ungdomsskolen hadde han for en stor del enetimer. Han fortsatte ikke i skolen etter 7. klasse. Det foreligger erklæringer fra juni 1976 fra daværende og tidligere klasseforstander, samt skolens spesialpedagog, Hans Martin Ørbeck, som har hatt timer med Stig Erland siden 2. klasse. Fra sistnevntes rapport av 26. juni 1976 hitsettes:

«Skolen innså tidlig de problemer Stig hadde grunnet sine store lese- og skrivevansker. Siden kom så hans tilleggshandicap på grunn av defekt hånd og arm. De tidligere nevnte sykefravær økte skoleproblemene.»

Stig Erlands foreldre er begge i fullt arbeide. De bor i en enebolig i Hamar. De har i retten gitt et godt inntrykk. Det fremgår på den annen side av overlege Natvigs uttalelse at det har vært meget store vanskeligheter med Stig Erlands 7 år eldre bror både i skoletiden og etter denne. Stig Erlands 5 år eldre søster har også voldt problemer i skole og hjem.

Attføringssekretær Trygve Busterud, som har arbeidet med Stig Erlands problemer, har bl.a. forklart seg om arbeidssituasjonen i Hamarområdet og særlig for yngre mennesker. Der er meget vanskelig å få arbeide for ungdom uten noen utdannelse utover ungdomsskolen og det er adskillig ledighet. Man venter ikke at dette vil forandre seg med det første.

Det er på det rene at Stig Erland alltid har hatt store lese- og skrivevanskeligheter. Etter at han ble skadet har skolesituasjonen blitt enda mer tyngende for ham enn tidligere. Det er blitt umulig å gjennomføre vanlig skolegang, selv med spesialundervisning og enetimer. Retten antar at skaden har hatt en viss betydning for de dårlige resultater, men at hans skolevanskeligheter under enhver omstendighet ville vært så store at han neppe ville fullført 9-årig skole. Hans følelse av i årevis ikke å strekke til ville også uten skaden preget hans skolegang og hans pågangsmot etter at skolegangen var opphørt. Med den konkurransesituasjon på arbeidsmarkedet som ville møte ham og som møter ham idag, er det sannsynlig at han idag ikke ville greid å komme i arbeide. I tillegg til skuffelsene på skolen ville han således antagelig møtt skuffelser på arbeidsmarkedet og belastningen kunne lett blitt for stor.

Side:663

Retten antar allikevel at tvilen på dette punkt må gå i Stig Erlands favør og legger således til grunn at han på lengre sikt stort sett ville vært i inntektsbringende arbeide det meste av sin yrkesaktive alder. På den annen side er retten enig med ankemotparten i at man ikke kan regne med en gjennomsnittlig arbeidsinntekt. Stig Erlands svake utgangspunkt ville lett kunne ført til perioder uten arbeide eller med begrenset arbeide. Et visst hensyn må det også tas til risikoen for at han ikke ville kommet i en tilnærmet normal arbeidssituasjon, men under enhver omstendighet måtte falt tilbake på trygd.

Retten er enig med motparten i at det ikke er rimelig å basere en tapsberegning på en høyere lønnsinntekt ut fra dagens forhold enn ca. kr. 60 000 pr. år. Etter fradrag av skatt og trygdeavgift betyr dette en nettoinntekt på kr. 41 624,-.

Den uføretrygd Stig Erland etter dagens satser vil kunne regne med å få utbetalt er ca. kr. 25 000. Som følge av det særfradrag uføretrygdede oppnår, blir det ikke inntektsskatt av dette beløp. Stortinget har vedtatt at minstepensjon i 1981 skal økes fra ca. kr. 25 000 til ca. kr. 33 000. Skattesatser og særfradrag antas regulert slik at det heller ikke blir inntektsskatt av dette beløp. For å oppnå en nettoinntekt på kr. 33 000 i 1981 etter fradrag av skatt og trygdeavgift må en enslig lønnsmottager ha en lønnsinntekt på ca. kr. 45 000.

Når 1981 trekkes inn for trygdens vedkommende må man også justere for inntektens vedkommende. Tenker man seg at en lønnsinntekt på kr. 60 000 i 1980 tilsvarer en inntekt på kr. 65 000 i 1981, blir nettoinntekten etter fradrag av skatter og trygd kr. 45 363.

Spørsmålet er så hva Stig Erland kan greie å tjene med sin skadede høyre arm. Han var høyrehendt og den «klohånd» som han nå har, gir omtrent samme funksjon som en protese. Den medisinske uførhet er satt til 50%.

Han må antas i alle fall å kunne tjene kr. 5 000 uten at dette fører til reduksjon av trygden. Det er flere slags arbeid han vil kunne greie. Han kan allerede kjøre bil og må antas å ville få sertifikat. Han kan bære, bare det ikke er tunge gjenstander, og ville således kunne greie utkjøring av lettere varer. Han kunne greie forskjellige budjobber, visse former for lagerarbeide og sikkert også en del annet arbeide. Retten regner dog ikke med at det vil lykkes ham å komme i arbeide med mindre han skulle være spesielt heldig. Derimot synes det ikke usannsynlig at han kan greie noen tilfeldige småjobber, som han kan tjene litt på. Dertil vil han kunne greie husarbeid nokså bra. Det må tillegges en viss verdi jfr. erstatningslovens: 3-1 annet ledd i.f. Skjønnsmessig regner retten med at Stig Erland vil kunne tjene og/eller nyttiggjøre seg arbeidskraft tilsvarende ca. kr. 5 000 pr. år, som vil bli gjenstand for beskatning.

Det gjenstår å ta hensyn til formuesskatt og skatt av formuesinntekt av erstatningssummen eller en del av denne, som det i en regneoperasjon må kompenseres for. Ut fra en skjønnsmessig vurdering av alle de nevnte forhold finner retten at Stig Erlands nettotap kan anslås til ca. kr. 10-12 000 pr. år. Med dette utgangspunkt fastsettes erstatningen for tap i fremtidig inntekt til kr. 175 000,-.

Det er også krevet erstatning for lidt tap, noe som særlig knytter

Side:664

seg til de mange Oslo-reiser Stig Erlands foreldre har hatt i forbindelse med behandlingen av hans skade. Det kan også være andre utlegg på foreldrenes hånd. Tap for fremtidige utgifter er ikke sannsynliggjort, men denne mulighet tas i betraktning som et moment ved fastsettelsen av erstatningen for lidt tap. Dette tap settes til kr. 10 000, slik at den samlede erstatning blir kr. 185 000. Renter med 10% blir å regne fra domsavsigelsen.

Anken har ført frem. Lagmannsretten finner at den ankende part må erstatte sakens omkostninger for lagmannsretten, jfr. tvml. §180, 2. ledd og §172 første ledd. Byrettens omkostningsavgjørelse opprettholdes fordi saken for byretten på grunnlag av de sakkyndiges erklæringer må kunne ansees som meget tvilsom.

Den ankende part har hatt fritagelse for gebyrer og sideutgifter i forbindelse med ankesaken. Gebyr og utdrag beløper seg til kr. 5 170,- til sammen. Videre faller halvparten av salærene til de 4 sakkyndige leger på den ankende part. Tilsammen blir dette kr. 7 468,75, som motparten tilpliktes å betale til det offentlige.

Den ankende parts prosessfullmektig har levert foreskrevet omkostningsoppgave. I overensstemmelse med denne fastsettes salæret til kr. 33 800,- og omkostningene til kr. 3 187,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Hamar Sjukehus v/fylkesordføreren i Hedmark betaler til Stig Erland Nilsen v/verger Erland og Astrid Nilsen 185 000 - etthundreogåttifemtusen - kroner med 10% renter p.a. fra domsavsigelsen.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hamar Sjukehus v/fylkesordføreren til det offentlige 12 638,75 - tolvtusensekshundreogtrettiåtte 75/100 - kroner og til Stig Erland Nilsen 36 987 - trettisekstusennihundreogåttisju - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

RG-1981-655 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering