Import: XML-importering

2018-10-22T03:17:02Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1993-01-29
|Publisert=
RG-1993-1069 (184-93)
|Sammendrag=

|Stikkord=
Sivilprosess
|Saksgang=
- Oslo byrett Nr. 92-3555 A/65 - Eidsivating lagmannsrett Nr. LE-1992-03118
|Parter=
Den kjærende part: UNI Storebrand Skadeforsikring A/S (Prosessfullmektig: Advokat Fred Arne Gade). Kjæremotpart: Erna og Frank Lindquist (Prosessfullmektig: Advokat Torgeir Gøde Hovind)
|Forfatter=
1. Lagmann Christian Borchsenius (formann), 2. Lagdommer Nina Frisak, 3. Lagdommer Petter A. Lossius
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§189 Tvistemålsloven (1915) §189], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§197 §197], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§204 §204], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§250 §250], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§252 §252], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§253 §253], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§179 §179], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§188 §188], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§249 §249]
}}

Det ble avsagt slik kjennelse :

Ekteparet Lindquist tok 26. mars 1992 ut stevning mot UNI Storebrand AS ved Oslo byrett. Saken gjelder forsikringsoppgjør. Lindquist har hjemforsikring i UNI Storebrand. Lindquist anfører at det er begått innbrudd hos dem og har begjært forsikringssummen utbetalt av UNI Storebrand på denne bakgrunn. UNI Storebrand anfører at det ikke foreligger innbrudd, men tyveri og har på denne bakgrunn utbetalt et mindre forsikringsbeløp.

Lindquist har begjært skriftlig bevis utlevert av UNI Storebrand. UNI Storebrand motsatte seg dette. Oslo byrett avsa 27. november 1992 kjennelse med slik slutning:

"1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS plikter å fremlegge interne saksdokumenter som er utarbeidet av vitnene Nagell, Morken og Haugen.

2. Fremleggelsen skjer innen 3. desember 1992."

UNI Storebrand Skadeforsikring AS, heretter kalt UNI, har i rett tid påkjært byrettens kjennelse og gjør gjeldende:

Dokumentene er ikke tilstrekkelig individualisert og spesifisert, jfr. tvistemålsloven §253. Lindquist har provosert fremlagt UNIs saksdokumenter og det er ikke tilstrekkelig spesifisering. Et pålegg om fremleggelse kan kun gjelde bestemt angitte dokumenter. Det gjøres også gjeldende at byretten har begått en saksbehandlingsfeil ved ikke å ha foretatt en individuell prøving av om hvert enkelt dokument som skal fremlegges, er bevis i saken.

Forsikringsavtalelovens regler om opplysningsplikt vedrører ikke saken om fremleggelse.

Dokumentene er ikke " bevis" i saken, jfr. tvistemålsloven §189 nr. 1. Byretten har tatt feil både for så vidt gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Hva som er bevis i saken, avhenger av det krav som står til avgjørelse og det rettslige grunnlag som er påberopt av saksøkeren. Det spørsmål som står for retten, er hvorvidt det fant sted et innbruddstyveri i ekteparet Lindquists bolig i Vestliveien 82 den 29. mars 1990. De langt fleste av saksdokumentene hos UNI refererer seg ikke til spørsmålet om forsikringstilfellet har inntruffet ved innbrudd. Disse dokumentene må klart falle utenfor fremleggelsesplikten.

Innholdet i det interne notatet som er utarbeidet av Erik Haugen i forbindelse med en telefonsamtale han hadde med Lillian Enersen, er ikke bevis i tvistemålsloven forstand. Dokumentet inneholder ikke annet enn det Lillian Enersen forutsettes å forklare seg om for retten.

Den reelle begrunnelse for at Lindquist krever dokumentene fremlagt, er for å kunne forberede sin egen bevisførsel. UNI har korrekt tilbudt sine bevismidler i samsvar med tvistemålsloven §188. Når UNI har presentert bevisene på denne måten, er det en feil av byretten å pålegge dokumentene fremlagt for at saksøker skal kunne forberede bevisførselen tilfredsstillende.

Flere av de dokumenter som byrettens kjennelse gjelder, inneholder langt mer enn det som er bevis. Følgelig inneholder dokumentene også bl.a. vurderinger m.v. som vitnet ikke er forpliktet til å forklare seg om for retten. Disse deler av dokumentene kan derved ikke under noen omstendighet være omfattet av fremleggelsesplikten. Det vises til tvistemålsloven §252 annet ledd, jfr. §204.

Det er uansett en feil ved byrettens kjennelse når retten i avgjørelsen på side 4 synes å sette likhetstegn mellom vitneplikten og det at det ikke er noe til hinder for at vitnene frivillig forklarer seg utover vitneplikten, når det gjelder fremleggelsesplikten. Fremleggelsesplikten gjelder bare bevis i egentlig forstand.

Byrettens feil må føre til frifinnelse helt eller iallfall for de deler av dokumentene som ikke er bevis. Dersom dette kun fører til delvis frifinnelse, må de deler av dokumentene som ikke er bevis, unntas.

Det er i strid med tvistemålsloven §197 at dokumentene er pålagt fremlagt. Det notat Haugen har laget etter samtale med Lillian Enersen, er utarbeidet i anledning saken. Hertil kommer at Lindquists formål med å få frem dokumentene er å få forberedt seg til hovedforhandlingen; dette formål tilsier ikke fremleggelse av utenrettslige erklæringer i dette tilfellet.

UNI Storebrand Skadeforsikring AS har lagt ned slik påstand:

"1. UNI Storebrand Sakdeforsikring AS frifinnes for kravet om å fremlegge interne saksdokumenter som er utarbeidet av vitnene Nagell, Morken og Haugen.

Subsidiært:

2. Oslo byretts kjennelse av 27. november 1992 oppheves. i begge tilfeller:

3. UNI Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostningene med kr 7500, med tillegg av rettsgebyr."

Kjæremotpartene, Erna og Frank Lindquist, gjør i tilsvar gjeldende:

Oslo byretts kjennelse er korrekt både når det gjelder vurderinger av faktum, bevisvurderingen og den rettslig vurdering. Bakgrunnen for saken er at kjæremotparten, forsikringstageren, ikke har fått vite eller tilgang til den begrunnelse som ligger til grunn for forsikringsselskapets avslag. Dokumentene er tilstrekkelig individualisert og spesifisert, jfr. tvistemålsloven §253. Dette fremkommer ved en gjennomgang av de prosesskriv som er avgitt i anledning saken for Oslo byrett. Det er angitt hvem som har utarbeidet notatet, for hvem notatet er utarbeidet og hva notatet dreier seg om.

Dokumentene er "bevis" i saken, jfr. tvistemålsloven §189 nr. 1 m.m. Dokumentene har en tilstrekkelig nærhet til hovedsaken, og er av betydning for sakens reelle prøvelse, idet det er disse dokumentene forsikringsselskapet har bygget på når det har foretatt sin vurdering. Notatet utarbeidet av Erik Haugen som gjengir en samtale med Lillian Enersen, er bevis i saken. Lillian Enersen disponerte forsikringstagerens leilighet da innbruddet ble foretatt.

UNI har plikt til å fremlegge skriftlige bevis i sin besittelse, jfr. tvistemålsloven §250. Tvistemålsloven §252 og tvistemålsloven §204 er ikke relevante. Dokumentene har betydning for saken, og det er ikke noe i dokumentene som er fritatt for fremleggelse. Skulle kjæremålsretten mot formodning komme til at det kan holdes tilbake det som i dokumentene måtte være av vurdering, antas resten av dokumentene å kunne fremlegges.

Tvistemålsloven §197 er ikke til hinder for fremleggelse av dokumentene. Dokumentene er ikke utarbeidet i forbindelse med rettssaken, men er utarbeidet i forbindelse med forsikringssaken. Da dokumentene ble utarbeidet, var forsikringssaken ennå ikke kommet så langt at forsikringsselskapet hadde tatt noe standpunkt til saken. Det var nettopp derfor forsikringsselskapet foretok sine undersøkelser.

Kjæremotpartene Lindquist har lagt ned slik påstand:

"1. Prinsipalt:

Oslo Byretts kjennelse av 27. november 92 i sak 92-03555 A/65 stadfestes.

2. Subsidiært:

Oslo Byretts kjennelse av 27. november 92 i sak 92-03555 A/65 stadfestes.

3. I begge tilfelle:

Erna og Frank Lindquist tilkjennes saksomkostninger med kr 8750,00."

Lagmannsretten tar utgangspunkt i tvistemålsloven §250 om at skriftlige bevis i en parts besittelse kan kreves fremlagt. UNI har ikke anført at taushetsplikt er til hinder for fremleggelse.

Tvistemålsloven §253 stiller krav til individualisering av de dokumenter som kreves fremlagt. Lagmannsretten vil først drøfte om de dokumentene byretten har besluttet at UNI har plikt til å fremlegge, er tilstrekkelig individualisert,jfr tvistemålsloven §253. Det fremgår av UNI's tilsvar i hovedsaken, dok 3, at Leiligheten har vært besiktiget av Sverre Nagell - ansatt hos saksøkte - og av to frittstående konsulenter, Ivar Morken og Erik Haugen. Samtlige vil møte som vitner. ....

I internt notat har konsulent Erik Haugen gjengitt et referat fra samtale med Lillian Enersen som bodde i leiligheten på det aktuelle tidspunkt.

I prosesskriv fra UNI av 19. august 1992 står det: Som redegjort for i tilsvar og senere prosesskrift, har skadekonsulenter i selskapet besiktiget saksøkers leilighet og foretatt undersøkelser. Som hukommelsesgrunnlag og saksbehandlingsgrunnlag er deres observasjoner notert ned.

I prosesskriv fra Lindquist av 26. 11.1992,dok 12, står det: Det er her snakk om saksdokumenter som saksøker har latt utarbeide enten selv eller via sine konsulenter, så som blandt annet av:

Saksbehandler Sverre Nagell

Konsulent Ivar Morken

Konsulent Erik Haugen

Advokat Hovind opplyser i kjæremålstilsvaret at Videre ble dette av forsikringsselskapets prosesfullmektig under det saksforberedende rettsmøtet 27. november 92 gjentatt og spesifisert i det det i retten ble opplyst at de aktuelle personer, Sverre Nagell, Ivar Morken og Erik Haugen i forbindelse med sitt arbeid hadde utarbeidet notater som forsikringsselskapet hadde bygget på når man fra forsikringsselskapet hadde foretatt sin avgjørelse.

Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at dokumentene er tilstrekkelig individualisert. Det er de notater som Nagell, Morken og Haugen har utarbeidet i tilknytning til kravet på forsikringsoppgjør i saken, som byretten har besluttet fremlagt. Det fremgår av Lindquists prosesskriv i saken at de iallfall ønsker disse notater fremlagt.

Lindquist har i prosesskriv mer generelt fremprovosert selskapets saksdokumenter. Byretten har kun besluttet dokumenter utarbeidet av Nagell, Morken og Haugen fremlagt. Lindquist har ikke angrepet denne avgjørelsen. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn ikke grunn til å drøfte hvorvidt Lindquist i tilstrekkelig grad har individualisert øvrige dokumenter som måtte foreligge i saken.

UNI har anført at dokumentene som er pålagt fremlagt, er utenrettslige erklæringer utarbeidet i anledning saken, og at tvistemålsloven §197 er til hinder for fremleggelse. Det er noe uklart for retten om denne anførsel kun gjelder Haugens notat vedrørende telefonsamtalen med Enersen eller alle notatene av Nagell, Morken og Haugen. Lagmannsretten er under enhver omstendighet kommet til at denne anførsel ikke kan føre frem. Etter det som går frem av saken, er dokumentene utarbeidet i forbindelse med UNI's interne behandling av forsikringssaken. Dokumentene er avgitt med et annet formål enn bruk i rettssaken, og §197 er da ikke til hinder for fremleggelse. Det vises til artikkel av høyesterettsdommer Aasland, "Utenrettslige erklæringer - tvistemålsloven §197", i Rett og Rettssal, Festskrift til Rolv Ryssdal, på side 248.

UNI anførte i kjæremålstilsvaret spesielt at Haugens notat laget etter samtalen med Lillian Enersen, er utarbeidet i anledning saken. UNI viste til dette notatet i sitt tilsvar av 21. mai 1992. Telefonsamtalen må følgelig ha funnet sted før tilsvaret ble skrevet. Lagmannsretten legger til grunn at også dette notat er utarbeidet i forbindelse med UNI's interne behandling av forsikringssaken, og tvistemålsloven §197 er ikke til hinder for fremleggelse.

UNI har videre anført at dokumentene ikke er bevis i saken, og vist til tvistemålsloven §189 nr 1. Det anføres at Lindquist ikke har rett til å få UNI's vurderinger. Det anføres spesielt at telefonsamtalen Haugen hadde med Enersen, ikke er bevis i saken.

Byretten har ikke drøftet hvorvidt Haugens notat som gjengir telefonsamtalen med Enersen, er et bevis som det er påkrevet å føre på en annen måte, jfr tvistemålsloven §189 nr 4 og Schei, Tvistemålsloven med kommentarer II på side 22. Det er en feil som må føre til opphevelse av kjennelsen på dette punkt.

Fremleggelsesplikten omfatter kun det som er bevis i saken, jfr [[Rt-1960-1391]], [[Rt-1970-1543]] og [[Rt-1977-1383]]. Interne arbeidsdokumenter omfattes av begrepet "skriftlig bevis" i tvistemålsloven §250. Det vises til rettspraksis ovenfor. UNI har anført at notatene inneholder vurderinger som ikke er bevis i saken, og også opplysninger som ikke har noe med saken å gjøre. Fremleggelsesplikten består i utgangspunkt i tilsvarende utstrekning som det ville foreligge plikt til å avgi vitneforklaring om det som dokumentet inneholder, jfr tvistemålsloven §249 flg. Det er opplysninger om faktiske forhold saken gjelder som anses som bevis i saken, og ikke de vurderinger konsulentene gir uttrykk for, jfr [[Rt-1977-1383]]. Lagmannsretten forstår Lindquists anførsel slik at det påstås at dokumentene inneholder opplysninger om faktiske forhold, og retten finner at en slik påstand ikke er usannsynlig. Dokumentene antas å ha betydning for saken. På bakgrunn av rettspraksis finner lagmannsretten at det korrekte er at dokumentene fremlegges for byretten til vurdering av om de i forhold til den rettstvist det har gjelder, inneholder bevis som kommer saken ved, om dette i tilfelle gjelder dokumentene i sin helhet, eller om deler av dem faller utenfor fremleggelsesplikten; tvistemålsloven §252 annet ledd kommer til anvendelse. Etter dette blir byrettens kjennelse å oppheve.

Lagmannsrettens avgjørelse om at byrettens kjennelse oppheves, gjør det ikke nødvendig å ta stilling til UNI's anførsel om at det er en saksbehandlingsfeil at dokumentene ikke er angitt konkret i slutningen. Lagmannsretten tilføyer imidlertid, av hensyn til den videre behandling av saken, at byretten har besluttet at "interne saksdokumenter utarbeidet av vitnene Nagell, Morken og Haugen" skal fremlegges. På bakgrunn av lagmannsrettens drøftelse ovenfor er dette en tilstrekkelig individualisering av notatene. Lagmannsretten finner det klart, på bakgrunn av byrettens premisser, at det er notater i forbindelse med den aktuelle saken som skal fremlegges. At det ikke går frem av slutningen, er ingen saksbehandlingsfeil.

Partene har nedlagt påstand om saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten finner at saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken, jfr tvistemålsloven §179.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

1. Byrettens kjennelse av 27. november 1992 oppheves.

2. Avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

RG-1993-1069 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering