Import: XML-importering

2018-10-22T03:37:44Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Agder lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1996-01-22
|Publisert=
RG-1997-71 (11-97)
|Sammendrag=

|Stikkord=
Tvangsfullbyrdelse
|Saksgang=
Kristiansand namsrett Nr: 95-1503 D/06 - Agder lagmannsrett LA-1996-00056 K
|Parter=
Kjærende part: Sjølystveien 17 AS (Prosessfullmektig: Advokat Stein Erikstad). Kjæremotpart: Hans Johnsen Handel AS (Prosessfullmektig: Advokat Tore H. Pettersen).
|Forfatter=
Lagmann Ola Rygg, lagdommerne Steinar Thomassen, Erling Strand
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§13-2 Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-2], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/ Tvangsfullbyrdelsesloven (1992)], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-4/§33 Avtaleloven (1918) §33], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-4/§36 §36]
}}

Hans Johnsen Handel AS leier forretningslokaler (lager og kontor) av Sjølystveien 17 AS i Kristiansand. I forbindelse med en oppstått uenighet om hvilken leie som skal betales, fremmet Sjølystveien 17 AS v/advokat Stein Erikstad den 2. november 1995 begjæring til Kristiansand namsrett om at Hans Johnsen Handel AS skulle pålegges å fravike de leide lokalene i Sjølystveien 17 innen en av namsretten fastsatt frist, jfr. tvangsloven §13-2 tredje ledd pkt. d) og e). Hans Johnsen Handel AS v/advokat Tore H. Pettersen imøtegikk begjæringen og påsto den ikke tatt til følge.

Kristiansand namsrett - dommerfullmektig Haakon Meyer - avsa 28. november 1995 kjennelse med slik slutning:

"1. Sjølystveien 17 AS' begjæring av 2. november 1995 om at Hans Johnsen Handel AS skal fravike eiendommen Sjølystveien 17 i Kristiansand kommune tas ikke til følge.

2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse betaler Sjølystveien 17 AS saksomkostninger med kr 5000.- - kroner femtusen 00/100 - til Hans Johnsen Handel AS."

Kjennelsen ble avsagt uten muntlig forhandling.

Namsretten har avgjort saken på det grunnlag at det ikke er åpenbart i tvangsloven §13-2 tredje ledd bokstav d)'s forstand at betingelsene for å heve leieavtalen er til stede, og at vurderingen etter samme paragrafs bokstav e) ville blitt den samme.

Sjølystveien 17 AS v/advokat Erikstad har påkjært namsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett, og har i hovedsak begrunnet kjæremålet slik:

Kjæremålet gjelder kjennelsen i sin helhet, og omfatter såvel namsrettens saksbehandling som rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Hovedgrunnlaget for begjæringen om tvangsfravikelse er at leieavtalen er vesentlig misligholdt av Hans Johnsen Handel AS, jfr. Falkanger, Flock og Waaler: Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) 695. Det er i kjæremålserklæringen gitt en relativt omfattende fremstilling av det underliggende forhold - leieavtalen og partenes mellomværende for øvrig. Denne fremstillingen, og anførslene i den forbindelse, gjengis ikke her.

Om namsrettens bevisbedømmelse er anført:

"Namsretten har valgt å løse saken på det grunnlag at den påpeker partenes uenighet om hvilken leieavtale som skal legges til grunn mellom dem. Retten viser så (nederst 2) til at "prosesskriftenes omfang m/bilag viser i seg selv at partene har ikke ubetydelige bevismidler de ønsker å føre for å sannsynliggjøre sine respektive syn".

Dette er en ganske usedvanlig bevisbedømmelsesteknikk: I stedet for å gjengi hva retten legger til grunn som bevist eller sannsynliggjort, nøyer namsretten seg med kun å henvise til "prosesskriftenes omfang m/bilag". På grunnlag av denne form for premisser fremstår det som uklart hvorvidt retten i det hele har foretatt en konkret bevisbedømmelse.

Dersom retten har vurdert de fremlagte bevis, er det en desto større svakhet ved avgjørelsen at det ikke på noen måte er tilkjennegitt hvilken oppfatning av de faktiske forhold som retten legger til grunn for avgjørelsen, altså hva retten finner bevist eller sannsynliggjort."

Om rettsanvendelsen er anført:

"Namsrettens kjennelse er relativt klar når det gjelder den rent juridiske forståelse: Ved å konstatere at partene har fremlagt "ikke ubetydelige bevismidler" finner namsretten tilstrekkelig grunnlag for å kostatere at det ikke er åpenbart at vilkårene for å heve leieforholdet er tilstede, slik tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd d) krever.

Den kjærende part vil for lagmannsretten gjøre gjeldende at det er helt nødvendig å gå dypere inn i sakens realitet, for med noen grad av overbevisning å kunne trekke den rettslige konklusjon som namsretten gjør.

Med direkte referanse til tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd d) anføres det til sist i første avsnitt på kjennelsens 3: "Slik saken står for namsretten kan det ikke anses som åpenbart at den ene eller andre leieavtale skal legges til grunn".

Når retten på slikt uttrykkelig vis unnlater å ta standpunkt i det helt sentrale spørsmål om hvilken leieavtale den legger til grunn, vil den kjærende part hevde at namsretten i for stor grad har behandlet saken summarisk. Spørsmålet om hvorvidt det åpenbart foreligger vesentlig mislighold også når det gjelder 15. november 1993avtalen, synes namsretten ikke å ha vært inne på.

Namsretten konstaterer korrekt at det ikke er betalt mere enn kr 39171,- i leie for hele perioden fra 01. februar - 01. november 1995. (Det er senere heller ikke innbetalt noe ytterligere leiebeløp). Namsretten har heller ikke hatt noen bemerkning til det påkrav mned hevingserklæring som er dokumentert. Grunnlaget for å avvise kravet om tvangsfravikelse må derfor være at namsretten har ansett det for tilsrekkelig sannsynliggjort at det foreligger en avtale om at leien er betalt kontraktsmessig med kr 39171,- for hele perioden på 9 måneder. - Den kjærende part vil gjøre gjeldende at et slikt avtaleforhold mellom to profesjonelle forretningsaktører har sannsynligheten til de grader i mot seg at avgjørelsens mangel på premisser blir særlig påtrengende."

Om saksbehandlingen er anført:

"Namsretten har gjort det klart at den ikke fant det nødvendig med muntlig forhandling. Det fremstår imidlertid som et ubesvart spørsmål hvordan namsretten kan ta en slik beslutning når den på 3 anfører at "tvilen i foreliggende sak refererer seg således til bevisvurderingen", og retten finner det ikke "åpenbart at den ene eller andre leieavtale skal legges til grunn" (første avsnitt på 3).

Under slike omstendigheter burde retten i det minste anmodet om den nødvendige klargjøringen i rettsmøte.

Den kjærende part vil hevde at det er en saksbehandlingsfeil å unnlate muntlig forhandling når uttalt tvil om den grunnleggende forståelse av saksforholdet, og uttrykkelig henvisning til omfanget av bevismidler i seg selv, er de egentlige grunner til at begjæringen ikke tas til følge."

I kjæremålserklæringen er nedlagt slik påstand:

"1. Hans Johnsen Handel AS tilpliktes å fravike eiendommen Sjølystveien 17 i Kristiansand kommune innen den av lagmannsretten fastsatte frist.

2. Hans Johnsen Handel AS tilpliktes å erstatte Sjølystveien 17 AS' saksomkostninger."

Hans Johnsen Handel AS v/advokat Pettersen har i tilsvar til kjæremålet tiltrådt namsrettens resultat og begrunnelse. Noen saksbehandlingsfeil foreligger etter kjæremålsmotpartens mening heller ikke.

Også i tilsvaret er det gitt en relativt omfattende redegjørelse for det underliggende forhold, som lagmannsretten ikke finner grunn til å referere. Det bestrides at det foreligger betalingsmislighold, både fordi den opprinnelig avtalte leie er endret ved senere avtale og fordi Hans Johnsen Handel AS mener å ha uoppgjorte motkrav overfor kjærende part.

Namsrettens vurdering av at det ikke er åpenbart at den ene eller den andre leieavtalen skal legges til grunn er riktig, og i seg selv tilstrekkelig grunnlag for å forkaste begjæringen. Det var ikke nødvendig for namsretten å ta stilling til hvilken av avtalene som gjelder mellom partene, og det er således ingen feil at dette ikke er gjort. Namsrettens bevisbedømmelse, rettsanvendelse og saksbehandling er m.a.o. korrekt.

Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Kristiansand namsretts kjennelse av 28. november 95 stadfestes.

2. Hans Johnsen Handel AS tilkjennes saksomkostninger fra Sjølystveien 17 AS for lagmannsrettsbehandlingen."

Lagmannsretten skal bemerke:

Namsretten har begrunnet sin avgjørelse slik:

"Slik retten oppfatter saken er partene uenig om hvilke leieavtale som skal legges til grunn mellom dem. Prosesskriftenes omfang med bilag viser i seg selv at partene har ikke ubetydelige bevismidler de ønsker å føre for å sannsynliggjøre sine respektive syn. For at tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd bokstav d) skal gis anvendelse må det være "åpenbart" at vilkårene for å heve er tilstede. Det må således fremstå som utvilsomt at utleier er berettiget til å heve for at retten skal ta begjæringen til følge. I følge Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer av Falkanger, Flock og Waaler, 696 vil tvil kunne gjelde både "selve bevisvurderingen, rettsanvendelsen og subsumsjonen". Partenes prosessfullmektiger har på hver sin side anført omstendigheter for at "Deres" leieavtale skal legges til grunn. Tvilen i foreliggende sak refererer seg således til bevisvurderingen. Slik saken står for namsretten kan det ikke anses som åpenbart at den ene eller den andre leieavtale skal legges til grunn. Vilkårene for tvangsfravikelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd bokstav d) er dermed ikke til stede.

Det skal bemerkes at vurderingen etter samme bestemmelse bokstav e) ville blitt den samme.

Sjølystveien 17 AS har subsidiært påberopt avtaleloven §33 og §36. Av årsak som nevnt ovenfor kan ikke begjæringen tas til følge på dette grunnlag.

Sjølystveien 17 AS er dermed henvist til å si opp leieavtalen på vanlig måte. Tvil om hvilke avtale som skal legges til grunn må løses ved vanlig søksmål."

I kjæremålserklæringen er som nevnt fremholdt at "det er helt nødvendig å gå dypere inn i sakens realitet, for med noen grad av overbevisning å kunne trekke den rettslige konklusjon som namsretten gjør."

Lagmannsretten bemerker at den konklusjon namsretten har trukket er at betingelsene for tvangsfravikelse etter de spesielle "åpenbartbestemmelsene" i tvangsloven §13-2 tredje ledd d) og e) ikke foreligger. Namsretten har ikke sagt noe om hvorvidt det etter en næmere vurdering av bevisgrunnlaget er grunnlag for å heve leiekontrakten. Det hadde namsretten heller ingen foranledning til, i og med at det var en begjæring om fravikelse etter kurantbestemmelsene i tvangsloven §13-2 tredje ledd d) og a) som forelå. Lagmannsretten er enig med namsretten i at det ikke kan anses som åpenbart i lovens forstand at Sjølystveien 17 AS har rett til å heve leieforholdet, og også i at det da ikke er noen grunn til å gå inn på noen nærmere vurdering av saksøkerens anførsler.

Lagmannsretten vil tilføye at tvangsloven §13-2 tredje ledd d) og e), og en del andre tilsvarende bestemmelser ellers i lovgivningen, er begrunnet i hensynet til at kurantforføyninger bør kunne gjennomføres på en mindre omstendelig måte enn den som ellers må følges. Åpenbart grunnløse innsigelser skal ikke kunne benyttes til å fremtvinge en tidkrevende og kostbar formell behandling - de skal regnes likt med at ingen innsigelser er fremsatt. Men det gjelder bare åpenbart grunnløse innsigelser. Det er ikke meningen at retten - eventuelt etter muntlig forhandling med bevisførsel etc. - ved en slik behandling skal foreta noen mer dyptloddende preliminær vurdering av et komplekst og uoversiktlig omtvistet underliggende forhold. Når det, slik den kjærende part anfører, er "helt nødvendig å gå dypere inn i sakens realitet" for å kunne treffe en riktig avgjørelse av hevningsspørsmålet, er lovens ordning at utleieren må reise vanlig sivilt søksmål for å få tvangsgrunnlag for fravikelse. Lagmannsretten viser om dette til Falkanger, Flock og Waaler: Tvangsfullbyrdelsesloven, bind II 2. utg. 1995 744 med bl.a. henvisning til [[Rt-1971-1019]], [[Rt-1972-505]] og [[Rt-1986-317]].

Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten er enig også i namsrettens omkostningsavgjørelse.

Overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd og nedlagt påstand i tilsvaret, bør Sjølystveien 17 AS tilpliktes å erstatte motparten omkostningene også i kjæremålssaken. Omkostningsbeløp er ikke oppgitt, og fastsettes av lagmannsretten skjønnsmessig til kr 3.000,-.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sjølystveien 17 AS v/styrets formann til Hans Johnsen Handel A/S v/advokat Tore H. Pettersen kr 3.000,- - tretusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

RG-1997-71 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering