Import: XML-importering

2018-10-22T04:49:04Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Dom
|Dato=
1933-09-19
|Publisert=
Rt-1933-882
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
L.nr. 16/2 B s.a.
|Parter=
Rakel Karine Tjøstheims arvinger (advokat Edvard Arstad) mot Ivar Tjøstheims arvinger (advokat H. B. Knudtzon).
|Forfatter=
Andersen, Rivertz, Broch, Boye, Scheel, Borch, Backer
}}

Dommer Andersen: Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til premissene for den av dommerfullmektigen ved Ryfylke skifterett den 10 november 1931 avsagte kjennelse med saadan konklusjon: «Inger Lindanger og Ivar Tjøstheims arvinger efter loven forøvrig kjennes arveberettiget i boet til en halvpart».

Rakel Karine Tjøstheims arvinger: 1) Ivar Fister, 2) Per Sandvik, 3) Kaspar Faltinsen, 4) Kari Faltinsen, 5) Elen Aasland, 6) Inger Thomsen, 7) Ole Solberg, 8) Lene Meltveit, 9) Elisebeth Annaniassen, 10) Peter Faltinsen og 11) Inger Østraadt har innbragt skifterettens kjennelse for Høiesterett med saadan paastand: «1. Ryfylke skifteretts kjennelse av 10 november 1931 i boet efter Rakel Karina Tjøstheim og før avdøde mann Ivar Tjøstheim av Hjelmeland underkjennes. 2. Ivar Tjøstheims arvinger efter loven, (ankemotpartene) kjennes som saadanne ikke arveberettiget i boet efter Rakel Karina Tjøstheim. 3. Ankemotpartene tilpliktes at betale de ankende parter processomkostninger for Høiesterett».

Ankeerklæringen er rettet mot Ivar Tjøstheims arvinger: 1) Inger Lindanger, 2) Agnes Henriksen, 3) Ruth Pedersen, 4) Ivar Johannessen, 5) Rakel Tjemsland, 6) Olaf Iversen, U. S. A., 7) Arne Tjøstheim, U. S. A., 8) Olga Nilsen, 9) Ivar Tjøstheim og 10) Astrid Sandberg. Av disse motparter har nr. 1 til 5 og 8 til 10 møtt ved Høiesterett og nedlagt følgende paastand: «1. Skifte rettens kjennelse stadfestes. 2. Ivar Fister, Per Sandvik, Kasper Faltinsen, Kari Faltinsen, Elen Aasland, Inger Thomsen, Ole Solberg, Lene Meltvedt, Elisabeth Annaniassen, Peder Faltinsen og Inger Østraadt dømmes in solidum til at betale sakens omkostninger for Høiesterett til Inger Lindanger, fru Agnes Henriksen, fru Ruth Pedersen, Ivar Johannessen, Rakel Tjemsland, Olga Nilsen, Ivar Tjøstheim, Astrid Sandberg».

I ankeerklæringen anføres at anken grunnes paa at skifteretten har lagt til grunn en feilaktig fortolkning av det gjensidige testament av 22 juli 1909 og bygget denne sin fortolkning paa en uriktig vurdering av vidneprovene, særlig testamentsvidnenes prov.

Til bruk i Høiesterett er fremlagt utskrift av bevisoptagelse ved Ryfylke herredsrett 22 desember 1932, ved Karmsund herredsrett 11 januar 1933 og ved Oslo byrett 1 mai 1933. Forøvrig foreligger som nytt for Høiesterett skrivelser fra lensmann Siqveland av 17 januar 1932 og fra lensmann Dybdahl av 2 mars 1932.

Jeg er kommet til et annet resultat enn skifteretten. Ved det omtvistede testament erklærer ektefellene: «som vaar testamentariske vilje at den av oss som lever lengst skal beholde vaart fellesbo som sin eiendom udelt og uten skifterettens mellemkomst».

Side:883

Annen bestemmelse inneholder testamentet ikke. Efter min mening maa de i testamentet benyttede uttrykk opfattes som et til kjennegivende om at lengstlevende skal «beholde vaart fellesbo som sin eiendom», og jeg kan ikke finne det naturlig at fortolke denne bestemmelse paa noen annen maate enn at lengstlevende skal være arvens eier og følgelig ha en eiers rett til fri raadighet over arven saavel i levende live som ved testament. Men naar lengstlevende saaledes er innsatt som eneste arving maa følgen herav efter min mening ogsaa være den almindelige i saadanne tilfeller, hvor en person er innsatt som en annens enearving, nemlig den, at alene lengstlevendes arvinger inntrer, naar lengstlevende ikke ved testament har truffet annen bestemmelse.

Det er jo ikke utelukket at forholdene faktisk kan ligge slik an, at foreliggende oplysninger om testatorenes virkelige mening og vilje leder til, at man legger en annen forstaaelse til grunn enn den testamentets vendinger og uttrykk nærmest og likefrem tilsier. Men hvad nærværende tilfelle angaar kan jeg ikke finne at det er godtgjort omstendigheter som med tilstrekkelig sikkerhet tillater den slutning, at testatorenes vilje ikke faller sammen med den av mig hevdede forstaaelse av testamentets bestemmelse. Skifteretten sees her at ha lagt avgjørende vekt paa de uttalelser som foreligger fra de to testamentsvidner. For mig staar det saa at disse uttalelser danner et for løst grunn lag for berettigelsen av det resultat skifteretten er kommet til. Jeg vil i denne forbindelse spesielt gjøre opmerksom paa, at ingen av testamentsvidnene efter det oplyste kan antas at ha vært til stede da testamentet blev skrevet, og at det jo er et faktum at Tjøstheims testament ikke er blitt likelydende med testamentsvidnene Jonassens, idet disses testament, som Tjøstheim hadde sett, inneholdt en uttrykkelig bestemmelse om at boet ved lengstlevendes død skulde deles mellem begges arvinger efter loven. Naar en saadan bestemmelse til tross herfor mangler i Tjøstheims testament, kan jo dette i og for sig ogsaa gi rum for den slutning, at bestemmelsen er gaatt ut fordi testatorene naar det kom til stykket, ikke ønsket at ha den med.

Uten at jeg tillegger det nogen avgjørende betydning finner jeg at burde nevne, at der like overfor testamentsvidnenes uttalelser om testatorenes vilje, staar vidneprov i annen retning om uttalelser fra Karine Tjøstheims side like efter mannens død, gaaende ut paa at der mellem ektefellene var oprettet testament, hvorefter lengstlevende skulde ha hele boet med utelukkelse av førstavdødes slektsarvinger.

Angaaende forstaaelsen av gjensidige testamenter spesielt med hensyn til arverett for førstavdødes slektsarvinger, foreligger der en rekke høiesterettsdommer med forskjellig utfall. Avgjørelsen maa jo i hvert enkelt tilfelle bero paa en fortolkning av testamentets uttrykk i forbindelse med andre relevante omstendigheter, hvorom der ved vidneprov eller paa annen maate maatte være fremskaffet oplysninger. Om at anse en dom som rent prejudikat for et senere tilfelle vil der saaledes vanskelig kunne bli spørsmaal. Med denne bemerkning innskrenker jeg mig til at nevne enkelte avgjørelser som efter min mening frembyr likhetspunkter

Side:884

med nærværende sak og i større eller mindre grad kan paaberopes til støtte for det resultat hvortil jeg er kommet. Jeg henviser saaledes til [[Rt-1909-342]], [[Rt-1911-406]], [[Rt-1913-9]], [[Rt-1913-91]] og [[Rt-1913-457]] samt Høiesteretts dom av 5 september 1933 i [[Rt-1933-799]].

Efter det anførte vil jeg votere for at den av Rakel Karine Tjøstheims arvinger nedlagte paastand, at Ivar Tjøstheims arvinger efter loven ikke som saadanne kjennes arveberettiget i boet, tas til følge. Efter omstendighetene finner jeg grunn til at opheve sakens omkostninger, og voterer for saadan

Dom:

Ivar Tjøstheirns arv in ger efter loven kjennes som saadanne ikke arveberettiget i boet efter Rakel Karine Tjøstheim. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Rivertz: Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten. Der er efter min mening en naturlig formodning om, at det ektefellene tilsikter naar de opretter gjensidig testament er at ordne forholdet saalenge den efterlevende ektefelle er i live, ikke at treffe bestemmelse om hvorledes der skal forholdes med arven ved lengstlevendes død. Det synes derfor at ha sannsynligheten for sig at meningen har vært at formuen da skal deles mellem begge ektefellers arvinger efter loven. Dette vil vel alltid bli uttrykkelig sagt hvis testamentet opsettes av en jurist, men ordningen er saa almindelig og saa stemmende med den rettsopfatning som er raadende i ethvert fall innen de befolkningslag det her gjelder, at den for dem vil fremstille sig som selvsagt. Jeg antar derfor at naar det ikke av testamentets ordlyd eller andre oplysninger fremgaar at det har vært testatorenes mening at utelukke førstavdødes slekt, bør man gaa ut fra at dette ikke har vært til siktet. I nærværende tilfelle kan jeg ikke finne at det i testamentet benyttede uttrykk «beholde som sin eiendom udelt» eller det av førstvoterende nevnte forhold mellem Tjøstheims og Jonassens testamenter med nogen særlig styrke taler for at testatorene har hatt en saadan hensikt, mens der paa den annen side foreligger flere omstendigheter som peker i motsatt retning. Herom henviser jeg til det av skifteretten anførte. Av tidligere avgjørelser av Høiesterett skal jeg innskrenke mig til at henvise til [[Rt-1933-353]].

Jeg voterer saaledes for stadfestelse av skifterettens kjennelse. Med hensyn til omkostningsspørsmaalet er jeg enig med førstvoterende. Jeg former for tiden ingen konklusjon.

Dommer Broch: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Boye og de ekstraordinære dommere justitiarius Scheel og overrettsdommer Borch: Likesaa.

Dommer Backer: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende, dommer Rivertz. Jeg mener med ham at heromhandlede testament maa fortolkes derhen, at det alene tilsikter at ordne forholdet i tidsrummet efter førstavdødes død og inntil lengstlevende avgaar ved døden. Det er som av dommer

Side:885

Rivertz nevnt en naturlig formodning for at ektefellene har for øie en like deling av fellesformuen mellem begges slektsarvinger. Under testamentets taushet om hvorledes det skal ordnes ved lengstlevendes død, maa det følgelig ha formodningen for sig at testamentet henviser til og mener at fastsette hvad der ut fra testatorenes standpunkt fremstiller sig som det regelmessige og normale. Jeg finner at de i Høiesterett dokumenterte skrivelser fra lensmennene Siqveland og Dybdahl yder en ganske stark støtte for at testamentet bør forstaaes paa denne maaten. Begge uttaler at det efter deres mangeaarige praksis maa ansees som en almindelig rettsopfatning i de distrikter hvor de er kjent, at ved gjensidige testamenter blir det forholdt slik, at arven etter lengstlevendes død deles mellem begges slektsarvinger. Hvis noget annet skulde være ment, maa dette følgelig være sagt i testamentet. Efter- min mening støttes dette ogsaa av testamentsvidnenes forklaring. Jeg mener at det mest naturlige vilde ha vært at testatorene vilde ha nevnt det uttrykkelig for testamentsvidnene, hvis de ved testamentets underskrift hadde bestemt sig til at gi testamentet et annet innhold enn oprinnelig forutsatt og uttalt. Naar testamentet intet inneholder om hvorledes det skal forholdes med fellesformuen ved lengstlevendes død, ser jeg i dette kun et uttrykk for at den som har formet testamentet efter den almindelige opfatning har ansett det for unødvendig at tilføie noget herom, naar det ikke var meningen at gøre nogen forandring i det vanlige ved gjensidige testamenter.

Av skifterettens kjennelse:

De avdøde ektefeller, Rakel Karine Tjøstheirn og Ivar Tjøstheim oprettet den 22 juli 1909 gjensidig testament. Ivar døde først, for ca. 12 aar siden, og Karine (Kaia) har siden den tid sittet med det hele bo i henhold til testamentet inntil hun døde i 1930. Under det paagaaende offentlige skifte har Inger Lindanger paastaatt sig og de andre legalarvinger efter førstavdøde, Ivar, kjent arveberettiget i boet. Sistavdødes arvinger har protestert berimot, idet de hevder at det gjensidige testament inneholder bestemmelser om at det hele fellesbo ved førstavdødes død skulde tilfalle lengstlevende til eiendom, og at det derfor kun er den sistes arvinger som er arveberettiget.

Ektefellene har i sitt testament bestemt: «at den af os som lever længst skal beholde vort fællesbo som sin eiendom udelt og uden skifterettens mellemkomst.» Rent sproglig sett maa det sies at være berettiget at fortolke testamentets bestemmelser derhen, at lengstlevende skal beholde fellesboet som sin eiendom uten nogen innskrenkning, idet der i dokumentet ikke er satt nogen begrensning av eiendomsrettens omfang. Er boet saaledes gaatt over til sistavdøde til uinnskrenket eiendomsrett, maa derav igjen følge at førstavdødedes legalarvinger intet arvekrav kan ha, hvorimot boet i sin helhet vil gaa til lengstlevendes arvinger. Testamentet er meget knapt avfattet og der er ikke i dokumentet nogen holdepunkt for om ektefellene har ment det som dokumentets uttrykk rent sproglig antas at inneholde. Det som maa være det avgjørende er hvad ektefellene har ment at ville bestemme med sin testamentariske disposisjon. Til bedømmelse herav vil det være av interesse at se hen til ektefellenes innbyrdes forhold, deres forhold til slektningene, de nærmere omstendigheter ved dokumentets oprettelse og mulige uttalelser

Side:886

angaaende sine formuesforhold fra nogen av de avdøde ektefeller. Under forhandlingene for skifteretten er der ikke fremkommet nogen oplysninger som skulde tyde paa annet enn at der mellem ektefellene bestod et godt forhold, og at dette stort sett ogsaa var tilfelle overfor deres slektninger. Førstavdøde vites ikke at ha omtalt eller uttalt sig til nogen angaaende den testamentariske disposisjon, hvorimot lengstlevende efter mannens død skal ha uttalt at hans folk intet skulde arve, men at det hele tilfalt henne og hennes folk. Men selv om sistavdøde hadde den opfatning at førstavdøde hadde den opfatning at førstavdødes arvinger var utelukket fra at arve, er det slett ikke sikkert, at ogsaa førstavdøde var av den optatning, hvilket er like viktig. Heller ikke er det sikkert at sistavdøde hadde den opfatning ved dokumentets oprettelse. Hennes uttalelse kan derfor ikke tillegges nogen avgjørende betydning. Blandt de førte vidner er ogsaa begge testamentsvidnene, Ludvig Jonassen og hans hustru Bojine. Begge disse har forklart at de avdøde ektefeller blev tilskyndet av Jonassen til at oprette gjensidig testament og forklarte dem hvilke fordeler der var med det, nemlig at sikre den lengstlevende saaledes at den kunde sitte med hele fellesboet. Jonassen har bestemt uttalt, at der aldri var snakket om at der efter begge ektefellers død skulde det gjenværende av fellesboet i sin helhet tilfalle den lengstlevendes arvinger. Hvis nogen av dem hadde nevnt noget slikt, vilde han straks ha protestert, fordi han ikke hadde ansett dette for rett og riktig. Testamentsvidnene hadde ogsaa paa den tid gjensidig testament, og de hadde ment at ha ordnet det slik, at efter deres begges død, skulde bomidlene deles mellem begges arvinger Rakel og Ivar Tjøstheim fikk dengang se og lese vidnnes gjensidige testament og hadde uttalt at de vilde ordne sig paa samme maate som vidnene. De sistes testament er ødelagt, idet forholdene for deres vedkommende hadde forandret sig og grunnlaget for det testamente var bortfalt.

Retten finner at testamentsvidnenes forklaringer er meget betydningsfulle for arbeidet med at klarlegge hvad der ved oprettelsen av testamentet var hensikten at opnaa.

Paa grunnlag av det saaledes oplyste finner retten at maatte anta at de avdøde ektefeller kun har ment at sikre den lengstlevende rett til at beholde det hele bo ubeskaaret, men at den videre forutsetning var at der skulde deles mellem begges arvinger efter loven naar de begge var døde. Det resultat retten derved er kommet til stemmer ogsaa med det som vanligvis er ment og bestemt ved gjensidige testamenter. Naar disse dokumenter skrives av legfolk som formentlig er skjedd i dette tilfelle, vil man neppe alltid finne den rette fortolkning ved bare at se hen til de benyttede ord og vendinger, men maa ogsaa ta i betraktning de nærmere omstendigheter ved selve handlingen og personenes forhold. - - -

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1933-882 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering