Import: XML-importering

2018-10-22T04:55:20Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Dom
|Dato=
1934-04-17
|Publisert=
Rt-1934-400
|Sammendrag=

|Stikkord=
Condictio indebiti
|Saksgang=
L.nr. 98/1 s.a.
|Parter=
Ankenes Sparebank (parten selv) mot Narvik Sparebank (advokat Leif s. Rode).
|Forfatter=
Christiansen, Næss, Klæstad, Boye, Bang, Motzfeldt, justitiarius Berg
}}

Om denne saks gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til premissene til Narvik byretts dom av 7 mars 1932 med saadan domsslutning: «Saksøkte Narvik Sparebank frifinnes for saksøkerens Ankenes Sparebanks tiltale i saken. Sakens omkostninger opheves. Saksøktes paastand om at saksøkeren ilegges mulkt for unødig trette tas ikke til følge.»

Ankenes Sparebank har paaanket dommen i sin helhet til Høiesterett og nedlagt paastand om at Narvik Sparebank dømmes til at betale til Ankenes Sparebank kr. 19.767,95, subsidiært kr. 15.120,73 med processrenter og saksomkostninger for saavel byretten som Høiesterett.

Narvik Sparebank har paastaatt byrettens dom stadfestet og sig hos Ankenes Sparebank tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.

For Høiesterett er som nytt fremlagt bevisoptagelse ved Steigens herredsrett den 2 august 1932 med forklaringer fra Ankenes Sparebanks vedkommende.

Som ankegrunn anfører Ankenes Sparebank bl.a., at «retten har (saaledes) gitt en feilaktig fremistilling av sakens faktiske sammenheng, naar det anføres: «Ankenes Sparebank henvendte sik til sin juridiske konsulent, overrettssakfører R. N. B. Schjølberg og utba sig dennes uttalelse om, hvorvidt banken var pliktig til at betale Narvik Sparebank det avkrevede beløp.» Og likeledes: «...... det som forelaa, var en uenighet mellem partene om fortolkningen av bestemmelse i auksjonskondisjonene, og saksøkeren har efter at ha overveiet spørsmaalet og tatt standpunkt til dette foretatt sin innbetaling». - Ankenes Sparebank anfører derimot, at «det var en uvesenflig del av det for meget erlagte beløp som det hadde vært tvil om hos Ankenes Sparebanks styre. Det som er sakens kjerne er om Ankenes Sparebank har krav paa tilbakebetaling, fordi man

Side:401

villfarende gikk ut fra som gitt, at der skulde betales renter og rentesrenter efter §2 b».

Høiesterett kommer til et annet resultat enn byretten. Det maa ansees helt klart at der ved opgjøret mellem de to banker har innsneket sig en saann feil som av Ankenes paastaatt, hvorved et beløp er belastet denne bank utover det rette ifølge auksjonskondisjonene. Det kan nemlig ikke finnes tvilsomt at disse alene hjemlet Narvik Sparebank renter av auksjonsbudet kr. 35.000 fra approbasjonen 10 november 1922 uten rentesrenter. Dette fremgaar av kondisjonens §2 i spissen, saalydende: «Kjøpesummen, der forrentes fra approbasjonen av et eventuelt bud...»Den efterfølgende bestemmelse i §2b angir hvilke renter og rentesrenter Narvik Sparebank til kom av debitor, og kunde efter auksjonsbudets størrelse ikke faa nogen betydning for opgjøret. Der kan herom henvises til byrettens begrunnelse forsaavidt. Ogsaa Narvik Sparebank har uttalt, at dette har adskillig for sig.

Høiesterett gir imidlertid videre den ankende part ogsaa medhold i, at byretten ikke har lagt det rette saksforhold til grunn ved de anførsler i dommen som er referert i ankeerklæringen foran. Det fremgaar av oplysningene under bevisoptagelsen av 2 august 1932 og av den fremlagte korrespondanse mellem Ankenes Sparebank og overrettssakfører Schjølberg, at forhandlingene mellem de to banker i juni 1929 alene kan ha angaatt spørsmaalet om rentefotens Størrelse - se skrivelse av 31 mai 1929 fra P. Leiros til Schjølberg - og for auksjonens og overrettssakens om kostningers vedkommende dessuten renteplikten overhodet. Renten av disse omkostninger utgjorde ifølge Narvik Sparebanks opstilling av 21 juni 1929 alene henholdsvis kr. 576,88 og kr. 41,71 tilsammen kr. 618,59, hvilket beløp ingen avgjørende betydning kan ha for spørsmaalet om tilbakebetalingsplikten. Dette spørsmaal angaar derimot de renter og rentesrenter som er beregnet i henhold til §2b istedetfor rente fra approbasjonen ifølge §2 i spissen, hvilket utgjør en differense paa kr. 15.049,11. Det er ikke riktig at Ankenes Sparebank hadde forelagt spørsmaalet om anvendelse av kondisjonens §2b for sin sakfører. Men i sitt svar av 4 juni 1929 paa kasserer Leiros skrivelse av 31 mai 1929 uttalte Schjølberg ved en ren inkurie, at kondisjonens §2b var bestemmende for opgjøret. Schjølberg foreslo videre i sin skrivelse av 4 juni 1929 at man skulde forhandle med Narvik Sparebank om en lavere rente enn den i kondisjonenes §2b nevnte 8 pct., nemlig om Narvik Sparebanks til enhver tid fra I desember 1920 gjeldende utlaansrente. Det maa antas at Ankenes Sparebank har forholdt sig overensstemmende hermed, men forhandlingene hadde forsaavidt ikke noget resultat. Ved betalingen den 29 juni 1929 godkjente Ankenes Sparebank saaledes Narvik Sparebanks opgjør av 21 næstfør forsaavidt rentesatsen 8 pct. angaar, og de to mindre rentebeløp paa tilsammen kr. 618,59 naa ved avrundingen av opgjørsbeløpet fra kr. 71.546,97 til kr. 71.000 ansees godkjent med det saaledes reduserte beløp. Om de i henhold til kondisjonenes §2b beregnede renter, o: om selve renteplikten efter denne bestemmelse, kan derimot ingen forhandling antas at ha funnet sted, idet der ingen foranledning var dertil, fordi begge

Side:402

parter paa forhaand delte den feilaktige opfatning at kondisjonenes §2b skulde følges. Hverken de førte forhandlinger forut for opgjøret eller tilføielsen til kvitteringen om at saken dermed var op- og avgjort kan derfor være til hinder for at anerkjenne en tilbakebetalingsplikt for Narvik Sparebank med hensyn til det i henhold til kondisjonenes §2b feilaktig beregnede rentebeløp. for meget kr. 15049,11. En feil som denne omfattes klarlig ikke av tilføielsen.

Spørsmaalet er derfor om et uten noget rettslig grunnlag erlagt indebitum kan søkes tilbake under omstendigheter som de foreliggende. Det maa bero paa de faktiske forhold i hvert enkelt tilfelle om et indebiturn kan søkes tilbake eller ikke, idet der maa tas hensyn baade til betalerens og mottagerens særlige stilling og motstridende interesser. Jfr. [[Rt-1927-237]]. Under hensyn hertil finner Høiesterett at i det foreliggende tilfelle maa det være adgang til tilbakesøkning.

Forsaavidt man har lagt vekt paa om der fra nogen av sidene er utvist uaktsomhet - kfr. [[Rt-1874-466]] - bemerkes, at forholdet i saa henseende ikke finnes at kunne legges Ankenes Sparebank til last i høiere grad enn Narvik Sparebank. At feilen oprinnelig skyldes Ankenes Sparebanks sakfører bør ikke være til hinder for en saann bedømmelse. Dette maa ogsaa gjelde om det skulde være den av overrettssakfører Schjølberg foreslaatte forhandling med Narvik Sparebank om denne banks utlaansrente saa langt tilbake som til den 1 desember 1920 som har forvoldt feilen ogsaa for Narvik Sparebanks vedkommende, hvilket synes antagelig da dette tidspunkt alene hadde betydning for opgjør i henhold til kondisjonenes §2b. At der skulde være noget spesielt at legge Ankenes Sparebank til last med hensyn til at fremme saken efterat feilen var opdaget, kan ikke antas. Heller ikke finnes den omstendighet at den til grunn for auksjonssalget liggende pantobligasjon ogsaa heftet paa en annen eiendom at faa nogen betydning til utelukkelse av tilbakesøkningen. Visstnok maa det antas at opgjøret med de ansvarlige i den anledning, som fant sted den 29 august 1929, blev bygget paa opgjøret av 29 juni s.a. med Ankenes Sparebank. Men det følger ikke derav og kan derfor ikke ansees bevist at den berikelse som urettelig er tilflytt Narvik Sparebank ved opgjøret av 29 juni 1929 derved har tapt karakteren av berikelse, hvilket det maatte paahvile Narvik Sparebank at bevise, kfr. [[Rt-1908-774]]. Det kan ikke uten nærmere legitimasjon antas at det efterfølgende opgjør av 29 august 1929 er til hinder for at det hos Ankenes Sparebank urettelig oppebaarne efter tilbakebetalingen inntales hos de for gjelden medansvarlige. - I det i [[Rt-1930-288]] omhandlede tilfelle laa spørsmaalet om bevis for berikelse vesentlig anderledes an enn i nærværende tilfelle.

Der finnes at ha vært tilstrekkelig grunn for Narvik Sparebank til at la det komme til sak. Saksomkostninger vil derfor ikke bli tilkjent.

Dommer Christiansen kommer til et annet resultat. Ankenesbanken har for Højesterett anført, at da den fikk Narvik-bankens opgave av 21 juni 1929, syntes dens styre at beløpet var svært

Side:403

høit i forhold til kjøpesummen og tok frem sakfører Schjølbergs skrivelse av 4 juni, og det fant da at beløpet var tilnærmelsesvis riktig, eftersom det stemte ned Schjølbergs uttalelse om at der skulde betales 8 pct. renter av kjøpesummen fra 1 desember 1920 og rentesrenter fra 10 mars 1922. Dette spørsmaal - at der skulde betales 8 pct. renter og rentesrente fra de nevnte data - var styret saaledes innstillet paa, takket være Schjølbergs feilatkige meddelelse foranlediget ved vår kasserers skrivelse - saa det falt ikke styret inn at tvile paa at Narvik-banken var berettiget til opgjør efter kondisjonenes §2b. Det som gjorde saken noget uklar for styret var at der ikke var fiksert nogen sats for rentesrenten i kondisjonene og at der av Narvik-banken nu krevdes 8 pct. rentesrenter, mens Schjølberg hadde antydet 4 pct. som det rettmessige. Videre hadde Narvik-banken beregnet 6 pct. renter av auksjonsomkostningene m.v. Paa grunn av denne uklarhet besluttet vaart styre at innlede underhandlinger med Narvik-banken for at faa redusert det avkrevede beløp. Narvik-banken var villig til at runde beløpet av til kr. 71000. Og for at faa en hurtig avgjørelse i stand, gikk styret med paa at betale kr. 71.000, idet det regnet med at det kunde være et tvilsomt spørsmaal dette med rentesrentesatsens størrelse, og at en eventuell differense neppe kunde utgjøre et saa stort beløp at det var verdt at tvistes om, da det nu gjaldt at faa en ende paa auksjonstvisten og faa auksjonsskjøte paa eiendommen. (Understrekningen er av mig). Det er av Narvik-banken for Høiesterett uimotsagt anført, at Ankenesbankens styres formann og næstformann den 25 juni innfant sig paa Narvik-bankens kontor for at forhandle om en reduksjon, og man gjennemgikk da opgjøret post for post. Den 29 juni innfant saa næstformann sig igjen og betalte det runde beløp av kr. 71.000 som man den 25de var blitt enige om. Efter anmodning av næstformannen gav Narvik-bankens bankchef samtidig sin kvittering paategning om, at «denne sak dermed er opog avgjort.»

Jeg er enig med flertallet og byretten i at opgjøret fra Narvikbanken var uriktig, idet kondisjonenes §2, 1ste ledd, skulde vært lagt til grunn for renteberegningen, men jeg kan likesom byretten ikke finne at denne feil i nærværende tilfelle berettiger til tilbakesøkning av det for meget erlagte. For det første maa det ansees helt paa det rene at Narvik-banken har vært i fullkommen god tro; den har ikke visst annet enn at den forstod kondisjonenes §2 riktig. Den kan derimot heller ikke bebreides uaktsomhet i saa henseende og i hvert fall er en mulig uaktsomhet fullt opveiet ved tilsvarende uaktsomhet paa den annen side. Det maa ha formodningen for sig at den som skal betale nogen et tilkommende gransker dette med største omhu. Det hadde Ankenes-banken ogsaa paa sett og vis gjort, idet den hadde betrodd granskningen til sin sakfører. At denne herunder tar feil og gjør samme feil som Narvikbanken taler til undskyldning for denne; men det maa gaa ut over Ankenes-banken; denne har ved et uhell ikke kommet til at gjennemgaa opgjøret saa nøie som den kurde. Forsaavidt her kan være tale om uaktsomhet, er den derfor overveiende paa Ankenes-bankens side. Som det frengaar av det foran anførte er der i hvert fall mellem

Side:404

de to banker - her to helt likestillede parter - holdt et fullstendig opgjør med postvis gjennemgaaelse av Narvik-bankens krav. Den betaling som Narvik-banken under disse omstendigheter mottok, maatte den kunne regne med at beholde og innrette sig derefter. Det vil de være en betenkelig sak at motta en saadan betaling om mottageren skulde risikere at maatte levere det mottatte fra sig igjen om kortere eller lengere tid. Særlig mellem forretningsdrivende vilde et saadant usikkerhetsmoment være ytterst uheldig. For mig staar det som det naturlige at mellem handelsfolk bør et saadant opgjør ansees som endelig. (Se prof. Arnholms Passivitetsvirkninger §4, særlig s. 48 og note 25 samt Ussing i Lassens Lærebok av 1932 .498 flg. Om de seneste dommer i denne materie se Arnholm s. 52). En saadan løsning synes mig i nærværende tilfelle saa meget mere nærliggende som 'det fremgaar av det foran anførte og av mig understrekede, at Ankenes-bankens styre selv mente at det kunde være tvilsomt dette med rentesatsens størrelse. Naar styret tross denne tvil 'har valgt at betale, da faar det ogsa staa ved det, selv om det bakefter naatte vise sig at det kunde ha sluppet billigere. Ved at betale efter Narvik-bankens opgjør, opnaadde ogsaa Ankenes-banken straks at kunne faa skjøte paa den kjøpte eiendom og straks at faa disponere over den, hvilket var av betydning for den. Banken synes saaledes at ha hatt et motiv for sin betaling og denne kan i virkeligheten ikke sies at være skjedd «sine causa». Selv om her skuMe ansees at være plass for tilbakesøkning av det for meget betalte, kan det under ingen omstendighet gjelde annet enn den besiddelse som maatte være behold hos Narvik-banken da Ankenes-banken i desember henvendte sig til Narvik-banken herom. Men det er paa det rene at Narvik-banken allerede i august hadde hatt et opgjør med de øvrige debitorer efter pantobligasjonen paa kr. 50.000 og herunder tatt hensyn til den fra Ankenes-banken mottatte betaling, saaledes at der efter dette opgjør ikke var nogen berikelse paa Narvik-bankens haand.

I henhold hertil stemmer jeg for stadfestelse av byrettsdommen.

Domsslutning:

Narvik Sparebank betaler til Ankenes Sparebank kr. 15.049,11 med 4 av hundre i aarlig rente derav fra 16 april 1931 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen Høiesteretts dom.

Av byrettens dom:

Den 20 oktober 1922 blev der avholdt tvangsauksjon efter rekvisisjon av Narvik Sparebank ved Steigen auksjonsrett over gnr 8, bnr 3, Skog i Harjangen i Ankenes herred. Under auksjonen fremkom Ankenes Sparebank med et bud paa kr. 35.000. Dette bud blev approbert av Narvik Sparebank den 10 november 1922. Imidlertid opstod der tvist mellem de to banker, idet Ankenes Sparebank, som hadde protestert mot auksjonens fremme og faatt kjennelse mot sig, appellerte kjennelsen og auksjonen til overretten. Denne stadfestet begge, og en appell til Høiesterett førte til samme resultat. Ved Høiesteretts dom blev Ankenes Sparebank derhos dømt til at betale

Side:405

saksomkostninger for begge retter med henholdsvis 250 og 900 kroner. Ankenes Sparebank begjærte kort tid derefter auksjonsskjøte utstedt til sig og maatte i den anledning skaffe sig erklæring fra Narvik Sparebank om at dens tilkommende var ordnet og utbad sig derfor opgave fra banken. Saadan opgave blev sendt Ankenes Sparebank den 21 juni 1929. Opgaven er saalydende: - - - Kjøpesummen for eiendommen kr. 35.000,8 procent renter og renters renter fra 1 desember 1920 til 30 juni 1929 kr. 33.638, - - - tilsammen kr. 71.546,97.

Ankenes Sparebank var i tvil om opgaven var riktig og om banken i henhold til auksjonskondisjonene pliktet at betale et saa stort beløp som avkrevet. Man vil her bemerke, at det i denne forbindelse særlig er forstaaelsen av auksjonskondisjonenes §2 det kommer an paa. Denne paragraf er saalydende: «Kjøpesummen, der forrentes fra approbasjonen av et eventuelt bud, avgjøres saaledes at kjøperen: a) overtar som personlig forpliktet de i eiendommen foran nevnte pantobligasjon bedre prioriterte heftelser, b) betaler til undertegnede Narvik Sparebank dens tilkommende efter ovennevnte obligasjon stort kr. 50.000 med 8 % renter fra 1 desember 1920 samt rentesrenter fra paaklagen den 10 mars 1922 innen 6 maaneder fra apprabasjonen av kjøperens bud, c) betaler resten av kjøpesummen til rette vedkommende og efter disses nærmere bestemmelse.»

Ankenes Sparebank henvendte sig til sin juridisk konsulent overrettssakfører R. M. B. Schjølberg og utbad sig dennes uttalelse om, hvorvidt banken var pliktig til at betale Narvik Sparebank det avkrevede beløp. I skrivelse til Ankenes Sparebank av 4 juni 1929 uttaler overrettssakfører Schjølberg bl.a., at ifølge auksjonskondisjonenes §2, litra b, skal der betales 8 % renter fra 1 desember 1920 og rentesrenter fra 10 mars 1922. Rentesrenter antas ikke at kunne kreves betalt efter høiere sats enn 4 %. Efter mottagelsen av denne skrivelse gjorde Ankenes Sparebank op med Narvik Sparebank. Sistnevnte bank gikk med paa at redusere sitt tilgodehavende med kr. 546.97, saaledes at det kun utgjorde kr. 71.000. Beløpet blev utbetalt Narvik Sparebank den 29 juni 1929 av daværende styremedlem i Ankenes Sparebank los Eriksen. Paa hans begjæring blev det uttrykkelig panført den utstedte kvittering, at «denne sak derved er op- og avgjort». Kassereren i Ankenes Sparebank Leiros, som var fraværende da forhandlingene og opgjøret med Narvik Sparebank fant sted, kom efter sin tilbakekomst til det resultat, at der var utbetalt Narvik Sparebank formeget. Han skrev til overrettssnkfører Schjølberg, som i skrivelser av 2 oktober 1929 og 12 mai 1930 delvis fragnar sitt tidligere standpunkt, og innrømmer at der er betalt Narvik Sparebank formeget. Et forsøk fra Ankenes Sparebanks side paa at fan Narvik Sparebank til godvillig at tilbakebetale en del av beløpet blev resultatløs, og Ankenes Sparebank har derefter - - anlagt søksmaal mot Narvik Sparebank. - - -

Saksøkeren - - Der menes at foreligge følgende feil i saksøktes opgjør: 1) I beløpet for renter og rentesrenter kr. 33.638 er der uriktig beregnet: a) 8 % renter av bydesummen fra 1 desember 1920 til 10 november 1922 med kr. 5444.45, b) 8% rentesrenter fra 10 mars 1922 til 10 november 1922 med kr. 210.02, c) 8 % rentesrenter fra 10 november 1922 til 30 juni 1929 med kr. 9394.64, tilsammen kr. 15.049,11. - - -

Saksøkeren har under procedyren fremholdt, at auksjonskondisjonene i og for sig er greie nok og ikke efterlater nogen tvil om, at saksøkeren alene har at betale bydesummen + renter fra approbasjonen saaledes som

Side:406

i auksjonskondisjonenes §2, 1ste ledd, angitt. Bestemmelsen i dette ledd angir grunnlaget for beregningen av hvad kjøperen har at betale; de følgende ledd (a, b og c) angir hvorledes den saaledes fremkomne sum skal fordeles lste ledd i kondisjonenes §2 vilde bli meningsløs, hvis der skulde betales alle de renter som er avkrevet saksøkeren i henhold til bestemnelsen i §2b. Naar saksøkeren betalte beløpet, skyldtes det ene og alene villfarelse med hensyn til plikten til at betale. Saksøkeren gikk efter den uttalelse man hadde faatt fra overrettssakfører Schjølberg, ut ifra at man pliktet at betale beløpet. Ellers vil de dette ikke blitt gjort. Beløpet er såaledes erlagt som følge av en rettsvillfarelse. - - -

Saksøkte har ikke erkjent, at der av saksøkeren er betalt formeget, men mener, at Narvik Sparebank efter en naturlig forstaaelse av auksjonskondisjonenes §2 hadde krav paa beløpet. Banken vilde derhos under enhver omstendighet faatt pengene, idet der var kausjonister for gjelden i henhold til obligasjonen, og disse vilde i tilfelle maattet betale det manglende. Banken vilde nu bli skadelidende, hvis den skulde betale saksøkeren det paastaatte beløp. Forøvrig hevder saksøkte, at Narvik Sparebank under enhver omstendighet anser saken avgjort ved bindende overenskomst. Ankenes Sparebank kan ikke nu fragaa denne, som ogsaa er kommet istand ved innrømmelser fra saksøktes side.

Retten skal bemerke: Hvad angaar spørsmaalet om forstaaelsen av auksjonskondisjonenes §2, saa maa man her være enig med saksøkeren. Retten anser det ikke synderlig tvilsomt, at kondisjonenes §2, 1 ste ledd, maa danne grunnlaget for beregningen av det beløp som saksøkeren pliktet at betale. Bestemmelsen i §2b kan først bli effektiv, hvis der utkommer et beløp som overstiger Narvik Sparebanks tilgodehavende ifølge obligasjonen kr. 50000. Der blir ikke spørsmaal om at betale renter av en obligasjon, naar der ikke utkommer nok til at dekke hovedstolen. Allerede av denne grunn synes det klart, at saksøkerens plikt til in casu at betale renter ikke beror paa bestemmelsen i §2b, men alene paa bestemmelsen i §2, 1 ste ledd. Man vil derhos bemerke, at hvis saksøkeren skulde betale saksøkte renter for tiden fra 1 desember 1920 til approbasjonen, synes det som om disse under enhver omstendighet maatte komme til fradrag i bydesummen, idet disse renter ikke hører til dem som efter §3a betales uten avdrag i kjøpesummen.

Til tross for det anførte kommer retten til det resultat, at saksøkte maa bli at frifinne, idet man maa gi saksøkte medhold i at partenes mellemværende maa ansees endelig op- og avgjort ved den stedfunne innbetaling. Det er neppe treffende at si, at beløpet er erlagt som følge av rettsvillfarelse; saksøkeren har ikke gjort sig skyldig i nogen misforstaaelse av lov eller rettsregler; det som forelaa, var en uenighet mellem partene om fortolkningen av bestemmelsene i auksjonskondisjonene, og saksøkeren har efter at ha overveiet spørsmaalet og tatt standpunkt til dette foretatt sin innbetaling. At gi saksøkeren rett til i nærværende tilfelle at kreve det omtvistede beløp tilbake vilde efter rettens mening være betenkelig; det vilde vel nærmest innebære, at man godkjenner den opfatning, at hvor to parter er blitt enige om forstaaelsen av et omtvistet punkt i en kontrakt, saa skal dog hver især av dem senere være berettiget til at fragaa avtalen, hvis han kommer til et annet og bedre begrunnet resultat med hensyn til hvordan omhandlede punkt rettelig burde vært forstaatt. Naar saksøkeren mener, at der i et tilfelle som dette skulde være anvendelse for reglene om condictio indebiti,

Side:407

saa kan retten ikke være enig heri. Man vil her nevne, at flere forfattere (se saaledes Stang Obligasjonsrettens alm. del side 319 flg.) lærer, at condictio indebiti har et kontraktsmessig grunnlag og altsaa har sin egentlige berettigelse deri, at partene stiltiende forutsetter, at det som betales, virkelig skyldes, og at det i motsatt fall skal kunne søkes tilbakebetalt. I nærværende tilfelle er retten ikke i tvil om, at hvis nogen av partene ved betalingserleggelsen hadde antydet et forbehold om at opgjøret maatte gaa om igjen, hvis vedkommende senere fant, at han hadde begaatt en feil ved fortolkningen av auksjonskondisjonenes §2, saa vilde den annen part møtt dette med en bestemt protest og hevdet, at opgjøret var endelig og at hver av partene selv maatte ta risikoen for, at de forutsetninger hvorunder man gitt til opgjøret, var riktige. Dette illustrerer efter rettens mening, at man her staar foran et tilfelle, hvor der ikke er plass for anvendelse av læren om condictio indebiti. Ti selv om man ikke er helt ut enig i Stangs nevnte lære, maa det formentlig medgis, at der ikke bør være anvendelse for condictio indebiti i tilfeller, hvor en tilbakesøkningsrett maa antas direkte at stride mot hvad partene for tilfelle vilde ha avtalt. - - -

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1934-400 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering