Import: XML-importering

2018-10-22T04:49:02Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Dom
|Dato=
1948-11-12
|Publisert=
Rt-1948-1001
|Sammendrag=

|Stikkord=
Odelsløsningssak
|Saksgang=
L.nr. 306/1948.
|Parter=
Sigmund Selmer Nergård (overrettssakfører H. J. Darre Hirsch, til prøve) mot Julius Bakken, nå sønnen Fritz Bakken (høyesterettsadvokat Valentin Voss).
|Forfatter=
Krog, Gaarder, Holmboe, Torstenson, Alten
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1907-07-16-1/§1 Odelsfrigjøringsloven (1907) §1], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§97 Grunnloven (1814) §97], [https://lovdata.no/lov/1821-06-26/ Odelsloven (1821)], [https://lovdata.no/lov/1907-07-16-1/ Odelsfrigjøringsloven (1907)], [https://lovdata.no/lov/1915-07-23/§12 LOV-1915-07-23-§12], [https://lovdata.no/lov/1936-07-16-1/ Tilleggslov til Odelsfrigjøringsloven (1936)]
}}

Dommer Krog: Fosen herredsrett avsa den 16. august 1946 dom med denne domsslutning: «Julius Bakken dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Hestvik II, gnr. 56, bnr. 21, av skyld mark 2.00 i Stadsbygd herred til Sigmund Selmer Nergård mot at denne utbetaler ham løsningssummen kr. 23 000 med fradrag av de på eiendommen hvilende heftelser som skal overtas av Sigmund Selmer Nergård. Han tilpliktes å fraflytte eiendommen innen 14. april 1947. Saksomkostninger blir ikke å tilkjenne.»

Dommen ble av Julius Bakken påanket til Frostating lagmannsrett, som den 21. mai 1947 avsa dom med denne domsslutning: «Julius Bakken frifinnes. Saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Dommen er påanket av Sigmund S. Nergård, som blant annet har anført at lagmannsretten har tatt feil når den har betegnet Hestvik II som et småbruk og at bruket må betraktes som utskilt fra Ingdal nedre bnr. 1. Lagmannsrettens fortolkning av odelsfrihetsloven av 1936 er derfor etter hans mening uriktig. Det var også anført i ankeerklæringen at en anvendelse av loven i dette tilfelle ville være i strid med Grunnlovens §97, men denne anførsel er frafalt.

Den ankende har for Høyesterett nedlagt påstand om stadfestelse av herredsrettens dom, men med 14. april 1949 som fraflytningstid.

Ankemotparten har nedlagt denne påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes. Den ankende part tilpliktes å betale sakens omkostninger.»

Om sakens sammenheng vises til de underordnede retters domsgrunner.

Side:1002

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Med hensyn til om Hestvik II kan ansees som et småbruk, er jeg enig i hva derom er anført i lagmannsrettsdommen og kan også henvise til senere avgitte uttalelser fra ordfører Th. Valseth og fylkesagronom Helge Forfang og Helge Syrstad, som alle er av den mening at bruket må betegnes som et småbruk. Jeg kan da ikke legge avgjørende vekt på at to andre sakkyndige vitner er av en annen mening.

Det er opplyst at den ankendes far Trond Nergård, som nå er 72 år gammel, i 1920 tok bnr. 1 Ingdal nedre på odel. I 1934 da bnr. 1 hadde en skyld av mk. 26,06, utskilte Nergård to bruksnumre fra eiendommen, nemlig bnr. 18 Hestvik av skyld mk. 3,50 og bnr. 19, Hagan av skyld mk. 3,00. Han beholdt imidlertid eiendomsretten til de to bruk, som han fortsatte å drive i fellesskap med bnr. 1. I 1939 overdro Nergård bnr. 1 til sønnen. Den 3. desember 1940 inngikk han kontrakt med Julius Bakken, hvorved han solgte til denne en del av bnr. 18, Hestvik. Det solgte bruk har fått bnr. 21 og er gitt navnet Hestvik II. Skylden ble bestemt til 2 mk., således at den gjenværende skyld på bnr. 18 som Trond Nergård fortsatt ble sittende med, utgjør mk. 1,50.

Det må avgjøres om Hestvik II under disse omstendigheter kan sies å være utskilt fra bnr. 1. I så fall vil det ikke kunne være gjenstand for odelsløsning, idet det er på det rene mellom partene at bnr. 1 er betydelig større enn bnr. 21, jfr. lov 16. juli 1907 nr. 1 §1, 2 b i den form bestemmelsen har fått ved lov 16. juli 1936 nr. 1. Hvis bruket derimot alene kan sies å være utgått fra bnr. 18, vil det ikke være odelsfritt, idet det er helt klart at det ikke er ubetydelig i forhold til denne eiendom.

Jeg antar at når det i loven tales om «bruk som er betydelig større enn det fraskilte småbruk», er «bruk» ikke ment å være ensbetydende med bruksnummer. Det ville lede til en ordning av rent formell art, som ikke kan antas å være i overensstemmelse med lovgivernes tanke (jfr. herom lagmannsrettsdommen), og som i mange tilfelle ville være til hinder for at loven kunne virke etter sin hensikt. Ved bedømmelsen av hvilken eiendom parsellen er utskilt fra, må det derfor sees hen til hva det etter forholdene må ansees naturlig i hvert enkelt tilfelle. Og jeg antar at det i nærværende tilfelle må være naturlig og rimelig å anse Hestvik II utskilt fra Nergård-familiens opprinnelige odelsgods bnr. 1. I denne forbindelse skal jeg gjøre oppmerksom på at Hestvik bnr. 18 ikke var utskilt fra bnr. 1 før de to eiendommer var kommet på forskjellige hender, altså i 1939, og at dette i tid ikke ligger mer enn halvannet år etter at Trond Nergård hadde overdradd bnr. 1 til sin sønn.

Jeg finner å burde nevne et forhold som har vært påberopt under prosedyren, men som ikke kan ansees avgjørende for saken. Det er på det rene at Julius Bakken med hjemmel i kontrakten av 3. desember 1940 bodde på Ingdal hos Sigmund Nergård fra høsten 1940, og at Nergård inntil forliksklagen uttokes i mai 1941 ikke nevnte at han hadde under overveielse å ta Hestvik II på odel. Dette til tross for at han åpenbart var på det rene med at Bakken gikk

Side:1003

ut fra at bruket ikke var gjenstand for odelsløsning og at en sådan ikke ville bli forsøkt. Nergård så at Bakken begynte å rydde eiendommen og å legge penger og arbeid ned i bebyggelsen. Han måtte forstå at Bakken ikke ville innlate seg herpå hvis han hadde tenkt seg muligheten av at den ville bli tatt fra ham på odel, og burde derfor ha sagt fra til ham om at han var inne på tanken.

Som følge av det anførte mener jeg at lagmannsrettens dom må bli å stadfeste. Jeg antar at Sigmund Nergård må dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til statskassen, idet den ankende har fått bevilling til fri sakførsel. Under hensyn til at salæret for den oppnevnte sakfører vil bli satt til 1 000 kroner, finner jeg at omkostningsbeløpet, herunder innbefattet sakførersalær ved bevisopptaket i Trondheim, bør settes til 1 200 kroner

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Sigmund Selmer Nergård til Statskassen 1 200 - ett tusen to hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. For meg er det avgjørende at salget av Hestvik II til Bakken under de foreliggende omstendigheter fremtrer som et ledd i den eldre Nergårds samlede disposisjon av sin odelsgård, og at jeg derfor anser Hestvik II utskilt fra hovedbruket og solgt av nærmeste odelsmann.

Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Torstenson: Likeså.

Dommer Alten: Jeg er kommet til samme resultat som de foregående voterende, men jeg foretrekker den mer generelle begrunnelse som er gitt av lagmannsretten. Jeg legger ikke noen særlig vekt på lengden av det tidsrom som er gått fra utskillelsen av bnr. 18 i 1939 til den videre utskillelse av Hestvik II fra dette som bnr. 21 i 1941. Etter min mening må odelsfrigjøringslovens §1 nr. 2 b forståes således at man ved bedømmelsen av om et småbruk er utskilt fra «et betydelig større bruk» i ethvert tilfelle må sammenligne småbruket med hele den eiendom som den nærmest odelsberettigede eiet på det tidspunkt da han, enten ved å selge småbruket eller ved å selge det gjenværende hovedbruk, skilte småbruket fra dette, men uten hensyn til om småbruket den gang var særskilt matrikulert eller om det ble utskilt som del av et mer omfattende bruksnummer, slik som i denne sak.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Odd Fritzner Halvorsen med domsmenn Johan P. Hårsaker, Nils Pukstad og Alfred Brødreskift):

Ved skjøte tinglyst 28. mai 1941 ble eiendommen Hestvik II, gnr. 56, bnr. 21 av skyld mark 2.00 i Stadsbygd overdratt fra Th. Nergård til Julius Bakken. Sigmund Nergård, sønn til Th. Nergård, som mener seg

Side:1004

odelsberettiget til denne eiendom lot den 25. juli 1945, etter forgjeves anstillet forliksmegling, avholde odelstakst over eiendommen og ble denne da verdsatt til kr. 22 000, derav for skogen kr. 3 000. Ved odelsovertakst av 17. september 1945 ble eiendommen verdsatt til kr. 23 000, hvorav for skogen kr. 3 000.

Da en minnelig ordning ikke har kunnet oppnåes, har Sigmund Nergård ved odelsløsningsstevning av 11. oktober 1945 saksøkt Julius Bakken ved nærværende rett. - - -

Retten skal bemerke:

Det er på det rene at før 1934 omfattet Ingdal nedre, som den gang eiedes av Th. Nergård, saksøkerens far, både eiendommene Hestvik og Hestvik II. Ved skylddeling avholdt 26. juli 1934, tinglyst 5. juni 1935, utskilte Th. Nergård fra eiendommen Ingdal nedre Hestvik gnr. 56, bnr. 18 av skyld mark 3,50. Ved skjøte datert 23. august, dagbokført 24. august 1939, overdro Th. Nergård og hustru eiendommen Ingdal nedre til sin sønn Sigmund Selmer Nergård mens de selv beholdt den tidligere utskilte eiendom Hestvik. Ved skjøte tinglyst 28. mai 1941 overdro så Th. Nergård til herr Julius Bakken en del av sin eiendom Hestvik, som fikk benevnelsen Hestvik II, gnr. 56, bnr. 21. Ved salget til saksøkte av angjeldende eiendom var således ikke Th. Nergård og hustru eiere av Ingdal nedre, men denne eiedes av deres sønn, saksøkeren i nærværende sak, og eierforholdene er fremdeles de samme. - - -

Det avgjørende i det foreliggende tilfelle er således å avgjøre om odelsgodset er å anse utskilt fra Hestvik eller om eiendommen kan sies å være utskilt fra Ingdal nedre.

Ved nemlig å anse Hestvik II som utskilt fra Hestvik vil loven av 1907 ikke kunne hjelpe saksøkte da Hestvik II utgjør en vesentlig del av Hestvik når hensyn tas til dyrkbar jord, skog og beitesmark. Om man derimot anser odelsgodset som utskilt fra Ingdal nedre vil forholdet stille seg ganske annerledes da odelsgodset i relasjon til denne eiendom er å anse som uvesentlig, hvorfor odelsgodset i henhold til lov av 16. juli 1907 nr. 1 §1, 2 b ville bli odelsfritt. Derimot å komme frem til et sådant resultat som det siste, finner retten ikke mulig. At det kan virke urimelig at odelsgodset nå skal kunne tas tilbake og tillegges Ingdal nedre som saksøkeren eier og som er vesentlig større enn odelsgodset kan retten for så vidt være enig i. Imidlertid sier loven av 1907 i sin §1 2 b at det utskilte småbruk skal sees i relasjon til det bruk som det er utskilt fra og det er intet nevnt i loven om at det skal tas hensyn til den eiendom det vil bli tillagt. Det er på det rene at da dette ble solgt, eiedes Hestvik av Th. Nergård og eiendommen Ingdal nedre av saksøkeren. At disse eiere er far og sønn, kan ikke medføre at forholdet skal bli et annet enn om eiendommene hadde vært eid av ubeslektede personer. Disse er tross alt to selvstendige rettssubjekter og besitter hver især sine spesielle rettigheter. Det som derfor fraselges Th. Nergård kan kun frata ham hans odelsrett til dette, mens derimot sønnens odelsrett må være uberørt av dette hva enten sønnen eier den eiendom som farens gård er utskilt fra eller om denne eiendom er gått ut av slekten. Hadde således saksøkeren ikke vært eier av Ingdal nedre, er det ikke tvilsomt at han kunne ha gjort sin odelsrett gjeldende overfor saksøkte, at stillingen skal bli en annen ved at saksøkeren i dag sitter med

Side:1005

Ingdal nedre kan retten ikke innse. Åla odelsretten være avhengig av slike tilfeldigheter finner retten ikke holdbart. På alle andre måter opptrer Hestvik som et eget bruk og det finnes etter hva retten kan se ikke noen holdepunkter for å ikke la Hestvik bli å anse som det bruk som odelsgodset er fraskilt, også i relasjon til odelsretten.

Av saksøkte er det blitt fremholdt at hvis saksøkeren i det foreliggende tilfelle ville blitt gitt medhold i sin påstand, ville dette ha til følge at loven av 1907 kunne omgåes og nærmest gjøres illusorisk, derved at man oppdeler en eiendom i flere bruksnumre og fra disse selger småbruk som man deretter etter at 3 års arbeid er nedlagt, tar tilbake på odel. Enn videre at det ville være i strid med lovens ånd som går ut på å beskytte nybrott og stimulere at folk går til rydning av udyrket mark. Til dette vil retten bemerke at den ikke kan være enig i disse betraktninger. Ethvert menneske i vårt samfunn må selv foreta de nødvendige undersøkelser og foranstaltninger for ikke senere å komme i vanskeligheter, også kjøpere av jord, og dette vil også vanligvis sikkert enhver nybrottsmann gjøre, hvorved han snart vil oppdage at den eiendom han kjøper er en vesentlig del av det bruk den er utskilt fra. Resultatet av at en eiendomsbesitter derfor deler opp sin eiendom i mindre bruk i ovennevnte spekulasjonsøyemed vil derfor like fort kunne medføre at han ikke vil greie å få frasolgt jord til småbruk. - Retten er også oppmerksom på at loven av 16. juli 1907 nr. 1 er gitt for å beskytte nydyrkningsfolk og for å stimulere nydyrkning av landets jord. Dette hensyn må dog ikke strekkes så langt at man fortolker loven på en slik måte at man går videre enn lovgivningsmyndighetene selv har ment. I den forbindelse skal huskes at loven av 1907 ble vedtatt under stor dissens og tvil. Oppregningen i loven av de tilfelle hvor eiendommer blir odelsfri må derfor sees som uttømmende, således at en utvidende fortolkning ikke kan benyttes. - Retten er derfor kommet til det resultat at eiendommen Hestvik må bli å betrakte som det bruk som odelsgodset er utskilt fra.

Det er på det rene og heller ikke bestridt av saksøkte at odelsgodset utgjør en vesentlig del av eiendommen Hestvik. Som følge herav kan ikke Hestvik II bli å anse som odelsfri og saksøkeren som odelsberettiget til sin fars eiendom Hestvik berettiget til å ta igjen på odel saksøktes eiendom.

Retten vil heller ikke unnlate å bemerke at det også kan være tvilsomt om odelsgodset kan bli å betegne som småbruk de stedlige forhold tatt i betraktning. Saksøkte tilpliktes derfor å fravike eiendommen til første faredag. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Blom, sorenskriver Krum og hjelpedommer Andersen med domsmenn Peder Kjærem og Ole Nordseth):

- - -

Lagmannsretten har foretatt åstedsgranskning, hvorunder man fant at Hestvik II hadde en vidde av om lag 150 à 180 mål, vesentlig skogbevokset. Den grenser mot sjøen og har sin lengste utstrekning langs denne. Østgrensen begynner ved sjøen på nordvestre spiss av Stokbergnesset og på vestsiden på utsiden av Vorpnesset. Den er i det vesentlige

Side:1006

bevokset med senvoksen skog taksert til kr. 3 000. Ved salget til Bakken ble laksefisket unntatt, og bnr. 21 fikk ikke havnerett i Ingdals utmark. Bruket var inngjerdet. Bakken hadde ryddet og dyrket opp ca. 4 mål, som benyttedes til poteter og grønnsaker. Han hadde satt opp et våningshus 112 kvm. i 2 etasjer, da han bor sammen med en gift sønn i 30 årsalderen. Dertil et steinfjøs, angivelig 11 X 12 m., som ved befaringen ikke var innredet, men hvor Bakken hadde gårdens besetning som besto av 4 sauer. Nede ved stranden hadde han oppført naust 5,6 X 10 m. - - -

Det er fra Bakkens side hevdet at Sigmund Nergård har overtatt hjemmelsansvar like overfor ham ved å akseptere - for sitt vedkommende - den bestemmelse i kjøpekontrakten mellom lærer Nergård og Bakken, at den siste skulle få bo på Nedre Ingdal, mens han arbeidet med å sette opp hus på det kjøpte bruk. Retten kan ikke dele dette syn. Det er vel forklarlig at Sigmund Nergård gikk med på dette vilkår uten derved å overta noe ansvar for kjøpekontrakten for øvrig - særlig ikke noe hjemmelsansvar som skulle utelukke senere odelsløsning. At Sigmund Nergård ikke straks sa fra til Bakken at han aktet å løse bnr. 21 på odel, før Bakken bebygget og fullførte bebyggelsen er meget forklarlig. I så måte kan der ikke rettes noen bebreidelse mot Nergård. Han plikter ikke å gjøre oppmerksom på sin odelsrett og slett ikke å varsle om et mulig odelssøksmål, før han har truffet endelig bestemmelse herom. Og det kan man regelmessig ikke gjøre før det er på det rene at man kan skaffe midler til å gjennomføre løsningen.

Lagmannsretten finner å måtte betegne bnr. 21, Hestvik II, som et særskilt matrikulert småbruk, som er bebygget som et selvstendig sådant. Dette gjelder spesielt uthuset. Det kan ikke beta eiendommen karakteren av et småbruk at hovedbygningen er så vidt stor. Den må være såpass rommelig når den skal gi plass for 2 familier - far og sønn - som begge er gifte. Det har vært nevnt at dyrkningsmulighetene skulle gjøre at bnr. 21 ikke kan betegnes som et småbruk. Herom bemerkes:

Det er nok mulig at en større del av eiendommen er dyrkbar. Men den er øyensynlig meget tung å dyrke opp. Det er meget sten i grunnen og meget røtter. Etter rettens oppfatning vil det ikke svare regning å dyrke opp mer enn 40 å 50 mål av den beste jord på denne eiendom. Resten trenges - dels som kulturbeite fordi der ikke tilligger den beiterett i Nedre Ingdal utmark, og dels som skogareal for å tilfredsstille brukets fremtidige behov for trematerialer og ved. Det henvises herom til lov om småbruk- og boliglån av 23. juli 1915 §12, hvoretter det bør tilligge et småbruk «de herligheter og rettigheter, som etter de stedlige forhold ansees nødvendige for et lite gårdsbruk, såsom havn, torvmyr eller skog til husbehov og gårdsfornødenhet». Skal dette oppnåes, må en større del av skogen bevares og kulturbeite må anlegges. Etter rettens oppfatning vil denne eiendom ikke noensinne kunne bli et gårdsbruk. Den må nøye seg med å være et småbruk, som neppe vil føde mer enn ca. 4 kyr og hest og en del småfe. Og da må den også kunne drives uten leiet hjelp.

Det er ikke bestridt at grunnen er utskilt og solgt av nærmeste odelsmann. For så vidt er betingelsen for odelsfrihet også til stede.

Side:1007

Det står tilbake å behandle det spørsmål om Hestvik II bnr. 21, i relasjon til odelsfrihetslovens §1, post 2, litr. b, kan betraktes som utskilt fra Ingdal nedre, bnr. 1. Dette er nemlig et vilkår for odelsfrihet, idet det er helt på det rene at Ingdal nedre er betydelig større enn det fraskilte småbruk bnr. 21, når hensyn tas særlig til dyrket og dyrkbar jord, skog og beitesmark. Det er også på det rene at dette vilkår ikke er til stede hvis bnr. 21 - i relasjon til nevnte lov - skal betraktes som utskilt fra bnr. 18, Hestvik I, og kun fra denne eiendom.

Lagmannsretten er for dette punkts vedkommende kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Hensikten med odelsfrihetsloven av 1936 var under visse omstendigheter å beskytte småbruk mot odelsløsning, når småbrukeren hadde nedlagt penger og arbeid på nyrydding, oppdyrking og bebyggelse av bruket. Selv om loven med uttrykket «utskilt fra bruk som er betydelig større enn det fraskilte småbruk» kanskje nærmest har hatt for øye det bruk hvorav småbruket sist har vært en del ifølge matrikulen, er det etter rettens oppfatning intet i lovens ordlyd som utelukker den forståelse, at dermed også kan være siktet til det bruk hvorfra småbruket opprinnelig er utgått - her Nedre Ingdal. Det står en eier helt fritt for å holde skylddelingsforretninger og på denne måte få særskilte bruksnummere på forskjellige deler av sin eiendom. Så lenge han blir sittende med de forskjellige bruksnummere samlet og bruker dem under ett, må dette betraktes som en enkelt samlet eiendom. Det er jo også en hyppig foreteelse, at et odelsgods omfatter flere forskjellige bruksnummere. I forhold til odelsloven betraktes de som én eiendom og kan løses under ett. Lærer Nergård ble sittende med bnr. 1, 18 og 19 etter skylddelingsforretningen av 26. juli 1934 og brukte dem under ett. Hvis han hadde solgt en parsell av denne samlede eiendom etter ny skylddeling eller etter en av de tidligere holdte, er det neppe tvilsomt at det solgte bruk måtte sees i relasjon til den samlede eiendom, som fremdeles var på lærer Nergårds hånd. Det er med andre ord det faktiske forhold - realiteten - som her må legges til grunn - ikke hvordan et odelsgods er oppdelt i grunnbøkene. Men når dette er så, må man også herav trekke den konsekvens, at forholdet skal anskues på samme måte, hvis lærer Nergård først selger hovedgården, bnr. 1, til sin odelsbårne sønn og deretter avhender en eller flere parseller. Og likegyldig må det også være, om dette skjer etter nye skylddelingsforretninger eller etter gamle sådanne. Odelsfrihetslovens hensikt vil ikke oppnåes, hvis man skulle fortolke den så snevert at man utelukende skal se hen til den rent formelle side av saken og sammenligne småbruket bare med det spesielle nummer i grunnboken, som det sist har vært skyldsatt sammen med. Komitéflertallet i Justiskomiteen synes (Innst. O. XIII - 1936 3) å ha vært oppmerksom på spørsmålet, når det sies: «Når det i proposisjonen (§1 post 2) foreslåes som vilkår for odelsfriheten, at småbruket er «utskilt fra større bruk» finner komiteen enstemmig at denne redaksjon ikke er helt klar, liksom det ikke er helt klart, hvilke større bruk eller eiendommer de opprinnelige forslagsstillere har hatt for øye». Noe nærmere kan spørsmålet ikke sees behandlet. Men loven har åpenbart tilsiktet å beskytte småbrukerne mot odelspågang fra senere odelsbårne eiere av det

Side:1008

hovedbruk, hvorfra de alle er utgått enten det nå er skjedd direkte eller gjennom en annen fraskilt parsell som mellomledd. Og dette må være tilfelle, ikke bare når mellomleddet har betingelser for å bli et selvstendig småbruk, som vil gå inn under odelsfrihetsloven. Om det er tilfellet her, er det ikke mulig å si. Bnr. 18, slik som denne eiendom var etter skylddelingen av 1934, er aldri blitt noe småbruk i lovens forstand. Så lenge lærer Nergård satt med det opprinnelige bnr. 18 - Hestvik - udelt, bebygget han ikke denne eiendom. Han bare frasolgte parseller, således - foruten bnr. 21, Hestvik II - også bnr. 23, Bråten (i 1941), bnr. 27, Bekkvangen (i 1941), bnr. 28, Tennberget (i 1942), og bnr. 32, Furuodden (i 1943).

Lagmannsretten er derfor kommet til det resultat at de beste grunner taler for å se på småbruket i relasjon til den hovedeiendom - Nedre Ingdal - hvorfra alle disse småbruk og hustomter etterhånden i årenes løp er utskilt - enten direkte fra hovedbrukets gjenværende skyld - eller gjennom en annen fraskilt parsell som mellomledd. Derved oppnåes odelsfrihetslovens øyemed og en slik forståelse strider ikke mot lovteksten. - - -

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1948-1001 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering