Import: XML-importering

2018-10-22T04:50:59Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Kjennelse
|Dato=
1953-03-21
|Publisert=
Rt-1953-385
|Sammendrag=

|Stikkord=
Fortjenestekjøring
|Saksgang=
L.nr. 42 B/1953
|Parter=
Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat J.B. Hjort).
|Forfatter=
Gaarder, Qvigstad, Berger, Holmboe, Soelseth
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1947-07-11-6/§7 Samferdselsloven (1947) §7], [https://lovdata.no/lov/1947-07-11-6/ Samferdselsloven (1947)], [https://lovdata.no/lov/1947-07-11-6/§23 §23], [https://lovdata.no/lov/1947-07-11-6/§27 §27]
}}

Dommer Gaarder: Ved dom avsagt av Nedre Romerike herredsrett den 17. oktober 1952 ble A, som var tiltalt etter lov om samferdsla av 11. juli 1947 §7 jfr. §27, frifunnet med domsmennenes stemmer og tilkjent kr. 400,00 i saksomkostninger. Rettens formann dissenterte og stemte for at tiltalte skulle felles i begge de punkter som tiltalen gjaldt.

Om sakens sammenheng henvises til herredsrettens domsgrunner.

Politimesteren i Romerike har påanket dommen på grunn av lovanvendelsen og saksbehandlingen. Det anføres i ankeerklæringen bl.a. at domsgrunnene er mangelfulle for begge tiltaleposters vedkommende.

Jeg er kommet til at anken må bli å ta til følge. Når det gjelder den første tiltalepost, sandkjøringen, er tiltalte frifunnet fordi han etter domsmennenes oppfatning driver handel med sand for egen regning og derfor har transportert sine egne varer, jfr. lovens §23. Jeg er enig i at en regulær omsetningsvirksomhet med sand faller utenfor reglene i samferdselsloven, selv om selgeren transporterer sanden frem til kjøperen, og selv om godtgjørelsen for transporten ved en artikkel som denne vanligvis vil utgjøre den betydeligste del av det den koster kjøperen. Domspremissenes beskrivelse av tiltaltes virksomhet er imidlertid etter min mening for knapp til at Høyesterett kan se om den med rette kan betegnes som handel med sand. Det fremgår således ikke av dommen om Betongblanderiet var hans eneste avtager, eller om han også mottok bestillinger fra andre, og i tilfelle på hvilken måte. Videre savner jeg opplysning om hvordan forholdet var til hans egne leverandører, om der var flere slike og om den nærmere ordning som måtte være truffet mellom dem og tiltalte. I dommen heter det herom bare at tiltalte etter det som var opplyst i retten, i flere år før i. januar 1951 hadde oppebåret 10 % «forhandlerrabatt» ved

Side:386

kjøp av sand i Skedsmo sandforretning. Endelig burde det redegjøres for fremgangsmåten ved de enkelte oppdrag og for finansieringen av omsetningen. Det fremgår i det hele tatt ikke av dommen hva som etter rettens mening setter tiltalte i en særlig stilling sammenlignet med lastebileiere ellers som kjører sand. Det er antagelig intet særsyn at disse har en viss selvstendighet i utførelsen av oppdrag og således på egen hånd gjør henvendelse om sandkjøp til folkene ved vedkommende sandtak når sandtaket står åpent for alminnelig omsetning av sand, men det forhindrer ikke at henvendelsen må ansees som foretatt på kjøperens vegne.

Når jeg har uttalt at en regulær omsetning av sand faller utenfor bestemmelsene i samferdselsloven, har jeg forutsatt at virksomheten ikke oppfanges av spesielle regler gitt med hjemmel i lovens §23. Dette er her ikke tilfelle. Samferdselsdepartementets rundskriv av 28. juli 1948, som angår transport av sand eller grus fra leid sand- eller grustak, når det betales etter uttaket, rammer ikke tiltalte. Det er nemlig på det rene at han ikke har leid sand- eller grustak.

Når det gjelder transport av trelast for Mustads Fabrikker, mener jeg likeledes at dommen må bli å oppheve. Frifinnelsen er her bygd på at det ikke var mulig for Mustad å få andre - dvs. bevillingshavere - til å påta seg oppdraget, og at tiltalte med rette gikk ut fra at Mustad hadde forespurt hos Transportformidlingssentralen. Tiltalte hadde selv ikke gjort noen slik forespørsel. Det har ganske visst ikke vært ansett rettsstridig at en person som ikke har bevilling, leilighetsvis mot betaling utfører nødvendig kjøring som bevillingshaverne ikke kan eller vil påta seg, jfr. de avgjørelser som er gjengitt i [[Rt-1952-747]] og 808 flg. I motsetning til det som var tilfelle ved disse avgjørelser, dreier det seg imidlertid i nærværende sak ikke om enkeltstående tilfelle, men om transport som nødvendigvis måtte strekke seg over en viss periode. Kjøringen har ifølge dommen pågått fra høsten 1951 til 30. juni 1952. Bedømmelsen av behovet for kjøringen og for muligheten av å få den utført av bevillingshavere må da skje etter en annen og strengere målestokk enn når det gjelder å yte hjelp i et enkeltstående knipetak. Beskrivelsen i dommen er etter min mening for knapp til at man kan se om retten i de nevnte henseender har lagt en riktig målestokk til grunn. Det fremgår for øvrig heller ikke klart om tiltalte har påtatt seg kjøringen under ett eller etter hvert som det ble aktuelt, og i siste fall om dens bemerkninger har anvendelse på alle de forskjellige tilfelle.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Side:387

Dommer Qvigstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Berger, Holmboe og Soelseth: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Sigurd Frigland med domsmenn Arthur J. Weibye og Henrik Henriksen):

Tiltalte A, født xx.xx.1914, bopel Ask i Gjerdrum, stilling: driver sandforretning. - - -

Retten finner bevist at tiltalte ikke har fått bevilling for fortjenestekjøring med lastebil. Den finner videre bevist at tiltalte mellom 20. mars 1951 og 10. desember 1951 har kjørt 18 645 hl sand og 5780 hl singel fra grustak og til Betongblanderiet, Grefsen. Likeledes finner den bevist at han fra høsten 1951 til 30. juni 1952 har kjørt trelast for Mustad Fabrikker (om lag 90 lass tømmer og 40 lass planker). Det er helt på det rene at tiltalte den 19. mai 1951 er meddelt advarsel fra Romerike politikammer for overtredelse av samferdselsloven. Tiltalte forklarer selv at hans inntekt for 1951, kr. 19 000,00, skriver seg bare fra omsetningen av sand, transporten av sand og annen transport.

Rettens flertall, de to domsmenn, finner at tiltalte må bli å frifinne for sandkjøringen (sand og singel) - Flertallet er klar over at det ville være meget enkelt av sjåfører som ikke har fått bevilling, å omgå samferdselsloven, dersom de kunne begynne å kjøpe sand for egen regning og transportere den på egen bil. Tiltalte har imidlertid ikke omgått loven. Flertallet finner bevist at tiltalte begynte å handle med sand allerede i 1946 og at han iallfall fra 1947 begynte å levere sand, kjøpt for egen regning, til Betongblanderiet. Etter det som er opplyst i retten hadde han 10 % forhandlerrabatt i flere år før 1. januar 1951 ved kjøp av sand i Skedsmo sandforretning. Det er etter flertallets mening klart at tiltalte ikke har omgått loven, men bare fortsatt en virksomhet som han etter flertallets mening hadde lov til å drive, også etter samferdselsloven, idet det er en egentransport som har hjemmel i samferdselsl. §23. Virksomheten kan ikke omfattes av Samferdselsdepartementets bestemmelse av 28. juli 1948 idet dette etter flertallets mening, tar sikte på å hindre en omgåelse av loven ved at folk som ikke har fått løyve, begynner å handle med sand for å fortsette transportvirksomheten i ly av §23.

Departementets bestemmelse går ut på at det, med hjemmel i §23, har fastsatt at bestemmelsene om rute og transportløyve med motorvogn i nevnte lov også skal gjelde for transport av sand eller grus fra leiet sand- eller grustak, når det betales etter uttaket.

Flertallet finner at tiltalte også må bli å frifinne for kjøringen av trelast (tømmer og planker) for Mustad Fabrikker. Flertallet finner godtgjort at det ikke var mulig for oppdragsgiveren å få andre til å påta seg den kjøringen. Flertallet bygger på følgende:

Formannen i Transportformidlingssentralen, 3. vitne i saken, uttalte at det har vært «topper» i etterspørselen etter tømmertransport siste vinter som det har vært vanskelig å dekke idet det var en meget stor avvirkning og mye overvintringstømmer. Vitnet karakteriserte forholdet som ekstraordinært. Påtalemyndigheten hadde innkalt et vitne

Side:388

fra Mustad som imidlertid ikke møtte. Etter partenes begjæring ble vitnets forklaring av 30. juni 1952 til politiet lest opp. Forklaringen går ut på at det var «umulig å få noen til å kjøre tømmer og trelast for fabrikken». Flertallet finner det berettiget av tiltalte å gå ut fra at Transportformidlingssentralen var innbefattet i dem Mustad Fabrikker hadde vendt seg til. Også tiltalte var godt kjent med hvorledes forholdene lå an for tømmertransport siste vinter.

Flertallet finner som nevnt godtgjort at oppdragsgiveren ikke kunne få tak i andre enn tiltalte til den nødvendige kjøring av tømmeret, og det finner også godtgjort at det var oppdragsgiveren som hadde vendt seg til tiltalte. At tiltalte ikke hadde bevilling spiller da ingen rolle. Flertallet antar at det ikke er lovens mening at oppdragsgiverne i et slikt tilfelle skal bli stående uten hjelp og påføres tap og ulempe. Flertallet fester også lit til tiltaltes forklaring om at han påtok seg kjøringen for Mustad for å hjelpe fabrikken i et knipetak. For dette arbeidet ble det tatt tariffmessig betaling som det ville blitt gjort av en som hadde hatt bevilling.

Selv om kjøringen av plankene kommer i en noe annen stilling enn kjøring av tømmeret, finner flertallet at det vil være uriktig å skille mellom transportene slik at den ene skulle være straffbar og den andre straffri. Tiltalte har forklart at transportene hørte naturlig sammen idet plankene lå ved Holm Sag i Skedsmo hvortil tømmeret skulle kjøres og plaseringsforholdene ved sagen og rasjonell bruk av transportmidlene tilsa at han tok det ene sammen med det andre. Flertallet har ingen grunn til å tvile på denne forklaring.

Flertallet finner således at tiltalte helt bør frifinnes.

Mindretallet, rettens formann, mener at så vel sandkjøringen som trelastkjøringen er transport som etter samferdselsloven er underlagt bevillingstvang, og at tiltalte således skulle bli å felle etter tiltalebeslutningene idet det ikke foreligger straffriende omstendigheter. - - -

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1953-385 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering