Import: XML-importering

2018-10-22T04:52:59Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg
|Dato=
1953-05-30
|Publisert=
Rt-1953-698
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
L.nr. 116 B/1953
|Parter=
1. Det Norske Nitridaktieselskap, 2. Det Norske Zinkkompani A/S, 3. Odda Smelteverk A/S, 4. A/S Tyssefaldene (høyesterettsadvokat Peter B. Stabell) mot Odda kommune (høyesterettsadvokat J.B. Hjort).
|Forfatter=
Berger, Bendiksby, Qvigstad
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§54 Tvistemålsloven (1915) §54], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 §404], [https://lovdata.no/lov/1917-12-14-16/§2 Vannfallrettighetsloven (1917) §2], [https://lovdata.no/lov/1917-12-14-17/§12 Vassdragsreguleringsloven (1917) §12]
}}

Dommerne Berger, Bendiksby og Qvigstad.

Tre aksjeselskaper med anlegg i Odda hadde i sine konsesjonsvilkår av 1924 følgende bestemmelse: «Konsesjonæren er forpliktet til etter nærmere bestemmelse av Medisinalstyrelsen (nå Helsedirektoratet) å skaffe arbeiderne den til enhver tid nødvendige lægehjelp og å holde et for øyemedet tjenlig sykehus med isolasjonslokale og tidsmessig utstyr.»

Et fjerde selskap hadde en lignende bestemmelse i sine vilkår av 1928.

Allerede før konsesjonen ble gitt, hadde Odda kommune opprettet sykehus. I 1949 ble det planlagt et nytt sykehus, og selskapene ble da avkrevet bidrag til anlegg og senere drift av dette. Selskapene mente at de ikke hadde noen bidragsplikt, og kommunen reiste fastsettelsessøksmål etter å ha forelagt spørsmålet for Helsedirektøren, som hadde uttalt at de nødvendige pålegg ville bli gitt bedriftene hvis kommunen fikk medhold. Selskapene hevdet at betingelsene for fastsettelsessøksmål etter tvistemålslovens §54 ikke var til stede. De fikk medhold av Oslo byrett, som avviste saken.

Lagmannsretten kom til et annet resultat og uttalte:

«Tvisten i nærværende sak gjelder i realiteten spørsmålet om hvorvidt den plikt til å holde sykehus og lægehjelp som ifølge konsesjonsvilkårene kan pålegges de saksøkte bedrifter også består utover anleggstiden, med andre ord om den består i dag. Det må antas å være fullt tilstedelig å forelegge et fortolkningsspørsmål av denne art for domstolene.

Når det så gjelder spørsmålet om hvem som må ansees

Side:699

berettiget til å relse slikt søksmål, kan man ikke, som byretten synes å gjøre, legge avgjørende vekt på den omstendighet at det i øyeblikket ikke består noe rettsforhold mellom nærværende saks parter for så vidt angår de omhandlede konsesjonsvilkår. I den av partene påberopte og diskuterte høyesterettsdom i [[Rt-1928-295]] ble også antatt at en kommune var søksmålsberettiget for å vareta en del av sine innvåneres almenningsrettigheter, selv om det ikke besto noe direkte rettsforhold mellom kommunen og almenningen. Se enn videre dommen i [[Rt-1935-896]]. Lagmannsretten er enig med den kjærende part i at avgjørelsen av hvorvidt et søksmål skal tillates fremmet etter reglene i tl. §54, og da navnlig av spørsmålet om saksøkeren har «rettslig interesse» må bygges på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Det må herunder da tas standpunkt til hvorvidt den interesse som påberopes har et rimelig krav på rettslig vern, og på den annen side til om det vil Virke urimelig overfor de saksøkte at de blir trukket inn i saken.

De i saken omhandlede bestemmelser i konsesjonslovene (lov av 14. desember 1917 nr. 16, §2 nr. 6 annet ledd, - lov av samme dag nr. 17, §12 nr. 4 annet ledd) hjemler adgang til å pålegge den konsesjonær som får utnytte naturherligheter, visse sosiale forpliktelser. Selv om bestemmelsene herom må antas å være inntatt i lovene vesentlig av hensyn til arbeiderne, så påhviler de sosiale forpliktelser det her er tale om etter loven normalt de respektive kommuner, og griper for så vidt umiddelbart inn i disses rettsstilling. I forbindelse med et konsesjonspliktig anlegg påhviler det ikke Staten noen plikt til sykehushold, og Staten hår derfor heller ikke noen direkte økonomisk interesse å vareta i denne sak. Det er utvilsomt kommunen som her er den mest interesserte, og lagmannsretten finner det under disse omstendigheter lite tvilsomt at kommunens interesse i å få fastslått omfanget og rekkevidden av de saksøkte bedrifters forpliktelser er av rettslig art. På den annen side kan lagmannsretten heller ikke finne at bedriftene har noen rimelig grunn til å motsette seg et søksmål til klarleggelse av forholdet.

Når motpartene hevder at søksmål i ethvert fall ikke kan reises før et pålegg er gitt, idet kommunen i tilfelle den får medhold i denne saks realitet, ikke har noe middel til å fremtvinge et pålegg, antas denne omstendighet å være uten avgjørende betydning for spørsmålet om Odda kommune nå har en legitim og beskyttelsesverdig interesse i å få bedriftenes plikter i henhold til konsesjonsbestemmelsene fastslått. Det er ikke alle fastsettelsessøksmål som gir et umiddelbart grunnlag for fullbyrdelsessøksmål, men slike søksmål kan like fullt være både legitime og tilstedelige. Etter å ha fått fastsettelsesdom vil Odda kommune, dersom den får medhold, ha et sterkt grunnlag for en henstilling til Helsedirektoratet og

Side:700

Sosialdepartementet om å gi de nødvendige pålegg. Helsedirektoratet har også i brev av 18. januar 1952 uttalt at man kan regne med at pålegg i tilfelle blir gitt, og hvis i så tilfelle bedriftene nekter å etterkomme påleggene, kan det ikke være tvilsomt at kommunen kan fremme fullbyrdelsessøksmål.

Skulle kommunen ikke vinne frem med sin påstand i fastsettelsessøksmålet, vil på den annen side denne tvist definitivt være brakt ut av verden, idet kommunen da ikke vil ha noe grunnlag for å forfølge saken videre.

For bedriftenes vedkommende må det også antas at spørsmålet om deres plikter etter konsesjonsvilkårene vil bli bindende og endelig avgjort ved en realitetsavgjørelse i nærværende sak. Utferdigelsen av påleggene innebærer fra de offentlige myndigheters side alene en utøvelse av skjønnsmyndighet, og det synes naturlig og i ethvert fall ikke utilstedelig at det før forvaltningsorganet treffer denne skjønnsmessige avgjørelse, gis den som vil bli begunstiget ved et eventuelt pålegg anledning til ved dom å få brakt på det rene hvorvidt et sådant pålegg overhodet lovlig kan gis.

Etter det anførte må byrettens avvisningskjennelse bli å oppheve og saken å hjemvise til fortsatt behandling i realiteten Ved Oslo byrett.»

Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte:

«Kjæremålsutvalget kan ikke finne at lagmannsrettens avgjørelse beror på en uriktig forståelse av tvistemålslovens §54. Man finner det tilstrekkelig herom å vise til lagmannsrettens kjennelsesgrunner.

I videre utstrekning har Kjæremålsutvalget ikke anledning til å prøve lagmannsrettens avgjørelse, jfr. tvistemålslovens §404.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste».

Saksomkostningene ble opphevet ved alle instanser.

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1953-698 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering