Import: XML-importering

2018-10-22T05:01:29Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Kjennelse
|Dato=
1954-11-27
|Publisert=
Rt-1954-1110
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
L.nr. 102 B
|Parter=
Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Mellbye).
|Forfatter=
Skau, Schei, Dæhli, Thrap, Soelseth
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1946-10-31-2/§10 Mål- og vektloven (1946) §10], [https://lovdata.no/lov/1946-10-31-2/ Mål- og vektloven (1946)], [https://lovdata.no/lov/1887-07-01-5/§384 Straffeprosessloven (1887) §384], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§47 Straffeloven (1902) §47], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§68 §68], [https://lovdata.no/lov/1946-10-31-2/§47 §47], [https://lovdata.no/lov/1946-10-31-2/§51 §51], [https://lovdata.no/lov/1946-10-31-2/§9 §9]
}}

Dommer Skau: Politimesteren i Ålesund utferdiget den 16. november 1951 slikt forelegg:

«A, fabrikkeier, født xx.xx.1902, bosted: Gjerdsvika i Sande, forelegges herved for forseelse mot lov nr. 2 av 31. oktober 1946 om mål og vekt §51 første ledd, jfr. §47 som bestemmer at bruker av redskap som er blitt forseglet som ulovlig skal påse at forseglingen ikke blir brutt eller beskadiget mens redskapet er i hans besittelse, derved at han i oktober 1950 var i besittelse av en 10 kg's taffelvekt som av Det norske Justervesen ved justermesteren i Ålesund var kjent ulovlig og påsatt «ulovlighetslapp» nr. 52 241 den 5. oktober 1950, samtidig som den ble stengt ved forsegling, senere unnlot å påse at forseglingen ikke ble brutt og «ulovlighetslappen» ikke fjernet, å vedta en bot av kr. 50,00 til statskassen eller hvis boten ikke erlegges, en straff av fengsel i 15 dager. I medhold

Side:1111

av lov nr. 2 av 31. oktober 1946, §51 annet ledd, jfr. §9, inndras til fordel for statskassen en 10 kg' taffelvekt. - - -»

Da forelegget ikke ble vedtatt, ble saken sendt Søre Sunnmøre herredsrett. Ved herredsrettens dom av 28. oktober 1952 ble tiltalte mot rettsformannens stemme frifunnet, men denne dom ble etter anke fra politimesteren opphevet ved Høyesteretts kjennelse av 20. mai 1953 - se Rt. samme år 651.

Etter dette ble saken på nytt brakt inn for Søre Sunnmøre herredsrett, som den 27. februar 1954 avsa dom med slik domsslutning:

«A, Gjerdsvika, født xx.xx.1902 vert dømd før brot på lov nr. 2 av 31. oktober 1946 om mål og vekt §51, 1. leden, jfr. §10, til å betale ei bot til statskassen på kr. 50,00, eller om bota ikkje vert betalt til fengsel i 15 dagar.

I sakskostnader til det, offentlige vert han dømd til å betale kr. 50,00.»

Det fremgår av domsgrunnene at tiltalte ble frifunnet for overtredelse av den bestemmelse i loven om mål og vekt som var angitt i forelegget, nemlig §47 - uten at dette har fått uttrykk i domsslutningen.

Mot denne dommen har så vel tiltalte som politimesteren erklært anke.

Tiltaltes anke gjelder prinsipalt lovanvendelsen, idet han hevder at vekten ikke var justeringspliktig. Subsidiært anker han over saksbehandlingen. Her anfører han at herredsretten feilaktig har dømt ham for et forhold som han ikke var tiltalt for, idet det forhold som er beskrevet i forelegget ikke dekker gjerningsinnholdet i lovens §10.

Politimesterens anke, som gjelder frifinnelsen for overtredelse av §47, er rettet mot lovanvendelsen.

Hva angår den fellende del av dommen, så er jeg kommet til det resultat at tiltaltes anke over saksbehandlingen må tas til følge.

Om anvendelsen av §10 heter det i herredsrettens domsgrunner:

«I hovudførehavinga vedgjekk sakgjevne at han i fabrikken sin kjøper fisk til produksjon av hermetikken og til veging av fisken nytter han den desimalvekta som er nemnt framanfor, opplyste han. Når så er tilfelle meiner retten at der «regelmessig foregår handel - - - etter vekt» i fabrikken, jfr. §10 i lov om mål og vekt. Etter nemnde § er det då ulovleg å ha andre vektreidskap i fabrikken enn slike som framleis er gyldig justert i samsvar med lova om mål og vekt. Det var såleis ulovleg å ha taffelvekta der.

Aktor og forsvarar fekk høve til å uttale seg om subsumering under §10 i lov om mål og vekt.

Retten meiner at det, slik som førelegget er forma, er høve til å domfelle sakgjevne for brot på §10 i lov om mål og vekt, meddi det heiter at sakgjevne «i oktober 1950 var i besittelse

Side:1112

av en 10 kg's taffelvekt som av Det norske Justervesen i Ålesund var kjent ulovlig - - -».»

Jeg kan ikke være enig i det som er sagt i siste avsnitt. Overtredelse av §47 og overtredelse av §10 er to forskjellige straffbare forhold. Forelegget - og dermed tiltalen - gjaldt overtredelse av §47, og beskrivelsen av det faktiske forhold i forelegget tar klart sikte på bestemmelsen i §47, og intet annet. Når forelegget nevner at tiltalte i oktober 1950 var i «besittelse av en 10 kg's taffelvekt» osv., så er grunnen klarligvis den at påbudet i §47 gjelder mens redskapet er i vedkommendes besittelse. For øvrig er det til fellelse etter §10 ikke tilstrekkelig at redskapet er i vedkommendes besittelse - det må finnes på et sted som der nevnt. Om så var tilfelle sier forelegget ikke noe om. Når herredsretten har dømt tiltalte for overtredelse av §10, har den med andre ord ikke bare foretatt en endring av subsumsjonen, men den har, som tiltalte sier i ankeerklæringen, dømt ham for et forhold som han ikke var tiltalt for. Etter dette finner jeg det klart at herredsrettens dom i dette punkt må opp heves, dette så meget mer som adgangen til å reise tiltale for overtredelse av §10 var foreldet på det tidspunkt da saken ble behandlet i herredsretten, lovens §51 jfr. straffelovens §68.

Jeg går så over til politimesterens anke over den frifinnende del av dommen. Denne anke må etter min mening avvises som for sent fremsatt. Som allerede nevnt gjelder dommen to forskjellige straffbare forhold. Herredsrettens avgjørelse av forholdet vedkommende §47 må derfor sees for seg, på samme måte som om den bare hadde gjeldt dette forhold Men da måtte avgjørelsen, når den gikk ut på frifinnelse, ha vært påanket innen 14 dager fra det tidspunkt da politimesteren mottok utskrift av dommen. Jeg viser om dette til Høyesteretts dom referert i [[Rt-1951-83]]-84. Det er imidlertid på det rene at denne ankefrist ikke er overholdt.

Å godta anken som rettidig etter bestemmelsen i straffeprosesslovens §384 kan det etter min mening ikke bli tale om.

Etter dette stemmer jeg for slik

kjennelse:

Herredsrettens dom oppheves for så vidt angår domfellelsen etter §51 første ledd, jfr. §10 i lov om mål og vekt av 31. oktober 1946.

Påtalemyndighetens anke avvises.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Dæhli, Thrap og Soelseth: Likeså.

Side:1113

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1954-1110 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering