Import: XML-importering

2018-10-22T05:01:33Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg
|Dato=
1955-07-22
|Publisert=
Rt-1955-825
|Sammendrag=

|Stikkord=
Fraleggelse av farskap
|Saksgang=
L.nr. 172 B/1955
|Parter=
C (høyesterettsadvokat Odd Pløen) mot A (høyesterettsadvokat Tjovald Gjelsvik).
|Forfatter=
Holmboe, Gaarder, justitiarius Grette
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§428 Tvistemålsloven (1915) §428], [https://lovdata.no/lov/1915-04-10-3/ Uektebarnloven (1915)], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/ Tvistemålsloven (1915)]
}}

Dommerne Holmboe og Gaarder og justitiarius Grette.

Norsk statsborger A sonet fra begynnelsen av desember 1949 til begynnelsen av februar 1950 en straff i Botsfengselet i Oslo. Fru A, som ikke hadde levet sammen med sin mann siden han ble innsatt til soning, fødte i begynnelsen av oktober 1950 et pikebarn i Sverige. Norsk statsborger B erkjente senere å være barnets far, og A erkjente at han ikke var det. Våren

Side:826

1951 meldtes fast utflytning for herr og fru A til Sverige hvor også B bodde. A flyttet senere tilbake til Norge.

Da søksmål til fastsettelse av B's farskap ikke kunne reises i Sverige før det var fastslått at A ikke var far, reiste barnet ved sin verge sak ved Bergen byrett for å få dette fastslått. Byretten fant at tvistemålslovens §428 var til hinder for at slikt søksmål kunne reises av andre enn ektemannen. Den uttalte blant annet:

«Hensikten med §428 må være å utelukke alle andre enn ektemannen fra å reise slikt negativt fastsettelsessøksmål som nevnt i paragrafen. Det kunne da synes nærliggende å anta at det når ektemannen ikke har reist fraleggelsessak etter §428, heller ikke er adgang til å utferdige farskapsforelegg mot tredjemann etter lov av 10. april 1915 om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre, idet man derved indirekte kan få fastslått at ektemannen ikke er faren. Her må en imidlertid ha for øye at det etter tvistemålslovens §428 dreier seg om et negativt fastsettelsessøksmål som tilplikter å få fastslått at ektemannen ikke er far til det barn hans hustru har født, mens utferdigelse av forelegg etter loven av 10. april 1915 tilsikter å få fastslått at en annen er far til barnet. Høyesteretts Kjæremålsutvalg har da også i kjennelse i [[Rt-1948-687]] antatt at tvistemålslovens §428 ikke er til hinder for at det utferdiges farskapsforelegg i tilfelle hvor en gift kvinne har oppgitt en annen enn ektemannen som far til sitt barn. Derav følger imidlertid ikke nødvendigvis at barnet eller moren da også må ha adgang til å reise negativt fastsettelsessøksmål mot ektemannen med påstand om at han «ikke» er faren. Adgangen hertil er avskåret ved tvistemålslovens §428. Etter det syn vår rettsorden ellers har på farskapet til barn født av gift kvinne, kan det ikke egentlig sies å være noe urimelig eller selvmotsigende i at tvistemålsloven avskjærer andre enn ektemannen adgangen til å reise negativt fastsettelsessøksmål for direkte å få fastslått at ektemannen ikke er far, mens adgangen samtidig holdes åpen til positivt å få fastslått at en annen enn ektemannen er far. Adgangen til ved negativt fastsettelsessøksmål å få fastslått at ektemannen ikke er far, uten at det på bindende måte er fastslått at en annen er far, kan tenkes å føre til at også et barn som er født av gift kvinne rettslig sett blir stående uten far. Om i den negative fastsettelsessak tredjemann har erkjent å være far, kan han senere fragå dette fordi han har fått kjennskap til omstendigheter som han tidligere ikke visste om, og forholdet vil da i en ny sak kunne ligge slik an at det ikke vil kunne gis dom for tredjemanns farskap. Det er derfor i og for seg ikke unaturlig at adgangen til negativt fastsettelsessøksmål begrenses sterkt. Noe annet er at det kan være delte meninger om hvor sterkt den bør begrenses.»

Byretten fant at tvistemålslovens §428 måtte komme til

Side:827

anvendelse også i tilfelle hvor ektefellene hadde levet atskilt i konsepsjonstiden.

Gulating lagmannsrett kom til samme resultat som byretten og tiltrådte i det vesentlige byrettens begrunnelse. Lagmannsretten henviste også til «Innstilling fra Barnevernkomiteen, III, Lov om foreldre og barn i ekteskap (Oslo 1951)».

Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte:

«Hva det førse punkt angår er Kjæremålsutvalget enig med byretten og lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige deres begrunnelse. Man finner at lovstedets ordlyd klart gir uttrykk for at ingen annen enn morens ektefelle kan reise sak for å få fastslått at hustruens barn ikke er ektefødt, og man finner ikke i lovens forarbeider noe holdepunkt for en avvikende fortolkning. Når det pekes på at denne forståelse av loven fører til urimelige resultater, er å bemerke at bestemmelsen er resultatet av en interesseavveiing, om hvis rimelighet meningene alltid vil kunne være delte. Man henviser for øvrig til den innskrenkning i lovstedets anvendelsesområde som skal bli behandlet nedenfor, og peker videre på samme måte som byrett og lagmannsrett på at bestemmelsen suppleres med den i praksis antatte regel at §428 ikke er til hinder for at det utferdiges farskapsforelegg mot den som moren oppgir som den virkelige far, jfr. [[Rt-1948-687]]. Det er anført at denne utvei ikke står åpen i foreliggende tilfelle, idet mor og barn er bosatt i Sverige, og svensk lov ikke tillater at det reises farskapssak mot noen annen enn morens ektefelle så lenge det ikke er avgjort ved dom at denne ikke er far. Kjæremålsutvalget kan ikke gjøre seg opp noen mening om hvorvidt de svenske myndigheter i en sak som den foreliggende vil følge den svenske eller den norske regel, men finner det klart at den omstendighet at utenlandsk rett her avviker fra den norske, ikke kan få noen betydning for fortolkningen av tvistemålslovens §428.

Når det gjelder det annet punkt i kjæremålet, er derimot Kjæremålsutvalget kommet til et annet resultat enn byrett og lagmannsrett, idet man finner at en naturlig fortolkning av bestemmelsen i §428 må føre til at den bare tar sikte på de tilfelle hvor den legale presumpsjon for ektemannens farskap, («pater est ..») har gyldighet. I de tilfelle hvor ektemannens farskap av en eller annen grunn er objektivt utelukket, kan det etter utvalgets mening ikke anføres tilstrekkelig grunn til gjennom søksmålsforbud å opprettholde et notorisk uriktig slektskapsforhold, og §428's tilblivelseshistorie synes også å tyde på at dette ikke har vært meningen. I Civilprosesskommisjonens utkast til lov om rettergangsmåten ble de materielle og prosessuelle regler om ektemanns farskap behandlet som et samlet hele, se motivene til utkastets §444, §445, §446, §447, §448 hvorav §445 §447 handlet om pater est-regelen mens §446 svarte til lovens §428. (Jfr. Getz' reviderte utkast kap. XXIX §6a

Side:828

følgende med motiver.) Selv om spørsmålet ikke er uttrykkelig berørt i motivene, finner man at det ligger nærmest å oppfatte utkastet slik at det bare er de tilfelle hvor pater est-regelen får anvendelse, §446 tar sikte på. At Ot. prp. nr. 1 (1910) utelot de materielle regler, kan etter utvalgets mening ikke medføre at man fortolker §428 annerledes enn etter utkastet.

Da spørsmålet om pater est-presumpsjonen gjelder i den foreliggende sak, ikke er avgjort av lagmannsretten og det ligger utenfor Kjæremålsutvalgets kompetanse å prøve dette spørsmål - om hvilket det for øvrig sees å være fremkommet nye opplysninger etter avsigelsen av lagmannsrettens påkjærte kjennelse - finner utvalget å måtte oppheve kjennelsen og hjemvise saken til lagmannsretten til ny avgjørelse.»

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1955-825 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering