Import: XML-importering

2018-10-22T05:00:57Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Kjennelse
|Dato=
1958-09-20
|Publisert=
Rt-1958-961
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
L.nr. 131 B/1958
|Parter=
Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen).
|Forfatter=
Kruse-Jensen, Hiorthøy, Heiberg, Thrap, Skau
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§407 Straffeloven (1902) §407], [https://lovdata.no/lov/1887-07-01-5/§377 Straffeprosessloven (1887) §377], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§42 §42], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§57 §57]
}}

Dommer Kruse-Jensen: Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Østerdal den 1. november 1957 ble A for forseelse mot straffelovens §407 forelagt en bot stor kr. 30, subsidiært fengsel i 6 dager. Grunnlaget for forelegget var at han den 30. juli 1957 sammen med broren B hadde krenket «den rett til fiske i Stikkelen i Hodalen som innehaddes av Hodalens fiskeriforening ved å sette ut 2 garn i sjøen».

Forelegget ble ikke vedtatt og saken sendt Nord-Østerdal herredsrett til pådømmelse i medhold av straffeprosesslovens §377, 4. ledd. Det ble også utferdiget forelegg mot B for forseelse mot straffelovens §407. Dette forelegg ble vedtatt. Ved herredsrettens dom av 30. april 1958 ble A frifunnet på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse.

Politimesteren i Østerdal har påanket dommen til Høyesterett, prinsipalt på grunn av uriktig lovanvendelse, subsidiært på grunn av saksbehandlingen, idet domsgrunnene etter påtalemyndighetens oppfatning er så uklare og mangelfulle at det ikke er mulig å se om retten har lagt en riktig lovanvendelse til grunn for sin avgjørelse.

Jeg er kommet til det resultat at herredsrettens dom med hovedforhandling må oppheves.

Som det fremgår av domsgrunnene har retten ikke tatt standpunkt til om A - som ved den i forelegget omhandlede anledning rodde båten mens broren satte ut garnene - objektivt sett har begått en straffbar handling, men innskrenket seg til å drøfte spørsmålet om det forelå rettsvillfarelse. Det er rett nok i og for seg ikke noen prosessuell feil at retten, når den frifinner på grunn av rettsvillfarelse, ikke har løst spørsmålet om tiltaltes handling objektivt sett var rettsstridig. Jeg viser i den forbindelse til [[Rt-1918-568]] og 1955 30. Slik som denne sak ligger an forekommer det meg at det ville vært naturlig og ønskelig om retten hadde tatt standpunkt til dette spørsmål. Jeg tilføyer at det etter min oppfatning, slik det er beskrevet i forelegget, ikke kan være tvilsomt at tiltaltes forhold objektivt sett rammes av straffelovens §407.

Slik som herredsrettens dom er formet, er det imidlertid ikke klart hvilken villfarelse retten har funnet å foreligge - om den går ut på at den som ror båten, overhodet ikke behøver tillatelse

Side:962

til fiske, om den gjelder at plikten til å påse fiskerireglene overholdt bare påhvilte broren, eller om den gjelder innholdet av Hodalens fiskeriforenings regler om garnfiske. Det lar seg derfor ikke etter dommen konstatere om villfarelsen i dette tilfelle går inn under straffelovens §42 eller §57, og i siste tilfelle om den med rette er ansett for å være unnskyldelig.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Thrap og Skau: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Petter A. Larsen med domsmenn Astrid Thomasgaard og Didrik A. Riise):

- - -

Ved forklaringer avgitt av tiltalte og vitner i saken, finner retten bevist at tiltalte A den 29. juli 1957 om ettermiddagen kom på besøk til sin bror B som da var i en hytte ved sjøen Stikkelen i Hodalen. Tiltalte ble i hytten til dagen etter. Mens han var der var han sammen med sin bror i båt på vannet på fiske. Først ble sluk og oter forsøkt uten resultat og senere ble det satt ut to gamle garn som hadde hengt i hytten. Tiltalte hevder støttet av vitnet hans bror B, at tiltalte selv ikke fisket, men bare rodde ved samtlige anledninger. Dette er i og for seg ikke bestridt av påtalemyndigheten som imidlertid hevdet at det kommer ut på ett om tiltalte har rodd eller hatt direkte befatning med fiskeredskapen. Fiskeretten i den sjø det her gjelder har grunneiere i Hodalen. De har imidlertid stiftet en fiskeriforening og ved å kjøpe kort fra denne kan utenbygdsboende få fiske i sjøene. Det er på det rene at tiltaltes bror B hadde løst fiskekort, mens tiltalte selv ikke hadde løst fiskekort. Av fiskekortets påtrykte tekst fremgår at alt garnfiske er forbudt i sjøen. Som følge herav har tiltaltes bror vedtatt forelegg stort kr. 30 for overtredelse av straffelovens §407 ved ulovlig å ha fisket med garn i sjøen. Tiltalte og hans bror ble påtruffet av fiskerioppsynet som meldte forholdet til styret for Hodalen fiskeriforening. Dette styre har så ved skriv av 15. september 1957 anmeldt forholdet til lensmannen i Tolga-Os.

I sin forklaring for retten fremhevet tiltalte at han ikke kjente til bestemmelsene om at garnfiske var forbudt. Hans bror hadde overhodet ikke berørt dette spørsmål mens de var sammen. Selv hadde tiltalte kjennskap til at garnfiske også var tillatt for utenbygdsboende mot fiskekort under krigen. Etter denne tid har tiltalte bodd utenbygds og har derfor ikke kjent til at reglene senere hen ved vedtak i fiskeriforeningen av 16. februar 1947 ble endret derhen at garnfiske for utenbygdsboende ble forbudt, mens det fortsatt skulle være tillatt for grunneierne i Hodalen å fiske med garn. Tiltalte fremhever også at han har kjennskap til fra andre vann at det ikke avkreves fiskekort av den person der bare fungerer som rorskar under fisket. Han har også pekt på at de store røde plakater om

Side:963

fiske i Hodalen som er oppslått på telefonstolpene langs veien ikke med et ord nevner at garnfiske er forbudt. - - -

Retten skal bemerke:

Retten finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om hvorvidt det i alle tilfelle skal avkreves fiskekort av de der fungerer som rorskarer i båt fra hvilken der drives fiske. Retten finner nemlig at tiltalte har vært i berettiget god tro når han har ment at fiskekort ikke utkrevdes av den der rodde båten. Det var rent leilighetsvis at tiltalte ble med broren ut i båt og retten finner at man må legge til grunn at det var broren som fisket mens tiltalte satt med årene. Det må for tiltalte synes naturlig at det tillå fiskeren, i dette tilfelle hans bror, B, å påse at det ikke ble fisket ulovlig i relasjon til fiskeriforeningens regler om garnfiske.

Etter det ovenfor anførte finner retten derfor at tiltalte må bli å frifinne på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse, jfr. regler i straffelovens §57. - - -

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1958-961 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering