Import: XML-importering

2018-10-22T05:01:24Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Dom
|Dato=
1959-12-19
|Publisert=
Rt-1959-1363
|Sammendrag=

|Stikkord=
Farskapssak, Utenlandsk mor
|Saksgang=
L.nr. 130/1959
|Parter=
A (høyesterettsadvokat Knut Blom) mot B (høyesterettsadvokat Andreas Støylen).
|Forfatter=
Gaarder, Eftestøl, Helgesen, Berger, justitiarius Wold
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-04-10-3/§20 Uektebarnloven (1915) §20], [https://lovdata.no/lov/1915-04-10-3/ Uektebarnloven (1915)], [https://lovdata.no/lov/1915-04-10-3/§13 §13], [https://lovdata.no/lov/1915-04-10-6/§1 Ektebarnloven (1915) §1], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/ Tvistemålsloven (1915)], [https://lovdata.no/lov/1956-12-21-10/§26 Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§26], [https://lovdata.no/lov/1956-12-21-10/§41 Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§41]
}}

Dommer Gaarder: Om sakens gjenstand og nærmere sammenheng henvises til dom avsagt av Inderøy herredsrett den 25. mai 1957 med denne domsslutning:

Side:1864

«1. B kjennes å være far til det av A den 4. april 1952 fødte guttebarn C.

2. B kjennes bidragspliktig overfor A's sønn C med kr. 55 pr. mnd., fra 4. april 1952.

3. B dømmes til å betale til A i forfalne bidrag til barnet 2000 kroner innen 14 dager fra forkynnelsen av dommen.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

B påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Lagmannsretten kom i spørsmålet om farskap til et annet resultat enn herredsretten. Lagmannsrettens dom, som er enstemmig og er avsagt 27. mars 1958, har denne domsslutning:

«1. B frifinnes for farskap, men kjennes bidragspliktig til det av A den 4. april 1952 fødte guttebarn C.

2. B betaler innen 2 uker fra dommens forkynnelse til A 100 kroner og til C v/moren 2850 kroner.

3. B betaler i bidrag til C 60 kroner pr. måned fra 1. april 1958 til barnets fylte 18. år. Bidraget erlegges forskuddsvis ukrevet den første i hver måned.

4. Hver part bærer sine omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

har påanket lagmannsrettsdommen til Høyesterett. Hun gjør gjeldende at det er en feil når B er frifunnet for farskap, idet hun anfører at det ikke foreligger omstendigheter som gjør det tvilsomt at B virkelig er barnets far. Hun har fått fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer, og har ved sin oppnevnte rettsfullmektig, høyesterettsadvokat Knut Blom, nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt: B kjennes å være far til det av A den 4. april 1952 fødte guttebarn C.

Subsidiært: B kjennes å være bidragspliktig til det av A den 4. april 1952 fødte guttebarn C.

2. B betaler innen 2 uker fra dommens forkynnelse til A kr. 100 og til C v/A kr. 4110.

3. B betaler i bidrag til C v/A kr. 60 pr. måned fra 1. januar 1960.

4. B dømmes til å betale sakens omkostninger for alle retter som om saken ikke hadde vært benefisert.»

B, som også har fått fri sakførsel, har ved sin prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Andreas Støylen, nedlagt denne påstand:

«1. B frifinnes for farskap og bidragsplikt til guttebarnet C som A, den ankende part, fødte den 4. april 1952.

2. A tilpliktes å betale B sakskostnader for lagmannsretten.

3. A tilpliktes å betale det offentlige sakskostnadene for Høyesterett, som om saka ikke var benefisert.»

Saken ble behandlet i Høyesterett i juni 1959, og det forelå da som nytt bevismiddel bl.a. en skrivelse fra X Stads Barnavårdsnämnd av 1. oktober 1958, en skrivelse jeg skal komme tilbake til. Imidlertid ble saken ved Høyesteretts kjennelse av 23. juni 1959 utsatt for å søke innhentet nærmere opplysninger.

Side:1365

Spesielt - anførtes det - burde barnemoren eksamineres om sitt forhold til andre menn, og i første rekke da om sitt forhold til D, liksom D burde avhøres. Bevisopptak er derpå holdt ved X Rådhusrätt den 29. september 1959, hvor A og D er avhørt. På grunn av de nye bevisligheter foreligger saken i en noe endret skikkelse for Høyesterett.

Jeg skal bemerke:

Det er enighet mellom prosessfullmektigene om at det er de norske materielle rettsregler som kommer til anvendelse på forholdet. Etter de høyesterettsdommer som er referert i [[Rt-1953-1132]] flg. og [[Rt-1957-215]] flg. finner jeg å måtte legge denne oppfatning til grunn. Med norske materielle rettsregler menes her loven om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre av 10. april 1915.

Når det gjelder beviset for partenes samvær, tiltrer jeg herredsrettens og lagmannsrettens uttalelser. Jeg bygger altså på at partene har hatt slikt samleie at B etter naturens orden kan være barnets far. Bidragsplikten er hermed på det rene. Når det gjelder spørsmålet om farskap, har så vel A som D forklart at de har hatt samleie med hverandre både før og etter 19/20. juli 1951, da A hadde samleie med B. Men det er ved blodtypeundersøkelse godtgjort at D ikke kan være far til barnet, og samleiene med D er derfor ikke i seg selv til hinder for at B kan bli dømt som far. Det foreligger ingen positive opplysninger om at barnemoren i det aktuelle tidsrom har hatt samleie med andre enn B og D. Spørsmålet er imidlertid om samleiene med D tyder på at hun har en så løs kjønnsmoral at det av denne grunn er tvilsomt om B er barnets virkelige far. Jeg er i dette spørsmål kommet til et annet resultat enn lagmannsretten og vil nevne at de tvilsmomenter lagmannsretten fremhever, etter den nye bevisførsel er kommet i et noe annet lys. Etter den før nevnte skrivelse av 1. oktober 1958 fra Barnavårdsnämnden i X, er således sammenhengen med at tiden trakk ut den at D den 2. mai 1952, altså en snau måned etter fødselen, undertegnet en såkalt «interimistiskt faderskapserkännande» med forpliktelse til underholdsbidrag, men med det forbehold at det innen 8 måneder skulle tas blodprøve. Imidlertid gikk han til sjøs, og blodprøver ble derfor foreløpig ikke tatt. Først den 12. november 1953 ble det konstatert at D ikke kunne være barnets far. Dette ble meddelt A den 21. november 1953. Før dette tidspunkt er det, mener jeg, forklarlig at hun ikke henvendte seg til B. Etter å ha mottatt beskjed om utfallet av blodprøven sa hun til Barnevårdsnämnden at hun selv skulle skrive til B, og hun hevder at hun også flere ganger gjorde dette uten å få svar. Den 19. juli 1954 skrev Barnevårdsnämnden direkte til B om saken. Heller ikke dette brev ble besvart, og Barnevårdsnämnden henvendte seg da i brev av 11. september 1954 til bidragsfogden i Y. B benekter å ha mottatt både A's og Barnevårdsnämndens brev. Jeg finner imidlertid etter de nå foreliggende opplysninger ikke holdepunkt for å anta at A, etter å ha fått beskjed om utfallet av blodtypeundersøkelsene

Side:1366

vedkommende D, ikke har hatt noen sikker tro på at B var far til barnet og at hun av denne grunn har holdt seg passiv.

Med hensyn til forholdet til D har A forklart under bevisopptaket: Hun ble kjent med ham på en båttur midtsommeraften 1951 og hadde en senere dag sitt første samleie med ham. Siden traff de hverandre noen ganger i begynnelsen av juli måned og hadde samleie et par-tre ganger før hun reiste til Y. Etter hjemkomsten fra Y hadde hun samleie med D 1. august. De holdt deretter lag med hverandre et års tid og hadde herunder samleier. Men så reiste D til sjøs høsten 1952. De hadde senere samleier etter hans hjemkomst i februar 1954, men samværet er senere opphørt. Hennes siste regler før fødselen opphørte den dag hun reiste til Norge, nemlig 14. juli 1951. Hun benekter å ha hatt samleie med andre menn enn D og B.

D forklarer seg om samværet og samleiene på samme måte. Når han begjærte blodtypeundersøkelse, var grunnen utelukkende - sier han - den at han under samleiene hadde brukt gummi. Han hadde ikke noe som helst kjennskap til at hun hadde hatt intimt forhold til andre menn i den aktuelle tid.

Jeg finner ikke at de opplysninger som er innhentet om A's vandel er av den art at det ikke bør avsies dom på farskap. Riktignok har hun i den kritiske tid hatt samleie med 2 menn, hvorav den ene er utelukket fra farskap. Men ingen av disse forhold kan etter min mening kalles løse eller tilfeldige kjønnsforbindelser, og de er ikke av den karakter at de gir tilstrekkelig grunnlag for mistanke om at hun også har hatt andre - ikke opplyste - forbindelser. Jeg kan også henvise til [[Rt-1949-346]] og 1954 1170.

Når det gjelder størrelsen av underholdsbidraget, antar jeg at man i dette tilfelle bør benytte den adgang som loven av 1915 §20 fjerde ledd gir til å gå under de vanlige minimumssatser for den tid som ligger forut for 1. oktober 1957. Jeg legger da vekt på B's dårlige økonomi. Han har den meste tid vært arbeidsledig, og hans inntekter har vært svært beskjedne samtidig som han har kone og et barn i ekteskapet å forsørge. For tiden etter 1. oktober 1957 antar jeg at minimumsbeløpet, kr. 60 pr. måned, må legges til grunn. I tiden 1. oktober 1957 til 31. desember 1959 er det således påløpt kr. 1620. For det forutgående tidsrom, nemlig tiden 2. august 1953 til 1. oktober 1957, setter jeg beløpet til kr. 880. Hertil kommer da de kr. 100 som er omtalt i pkt. 2 i den ankendes påstand. Det samlede beløp som det bør gis namsdom for, blir således kr. 2600. For tiden fra 1. januar 1960 løper et bidrag av kr. 60 pr. måned.

Jeg finner at ingen av partene bør ilegges saksomkostninger for noen av rettene.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. B kjennes å være far til det av A den 4. april 1952 fødte guttebarn C.

Side:1367

2. B dømmes til å betale til A 100 - ett hundre - kroner og til C ved A 2500 - to tusen fem hundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

4. B betaler i bidrag til C ved A 60 - seks ti - kroner pr. måned fra 1. januar 1960.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Kst. dommer Eftestøl: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen, Berger og justitiarius Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Torvald C. Løchen):

Svensk statsborger A, X, fødte den 4. april 1952 et guttebarn, C. Som far oppga hun D, da hun hadde hatt samleie med ham den 1. august 1951, men på grunnlag av blodprøver tatt av frk. A, D og barnet uttalte Statens Rettskemiska Laboratorium den 12. november 1953 «att det på vetenskapens nuvarande ståndpunkt torde få ansees uppenbart, att D icke är fader till barnet ifråga».

Ved stevning innkommet 2. august 1956 har frk. A reist sak i henhold til tvml. §427. - - -

Saksøkeren, barnemoren, har forklart at hun ble kjent med saksøkte da hun besøkte dennes vertsfolk E's i Y 17. juli 1949. Den 29. juli - dagen før hennes brors bryllup i Z - hadde partene et samleie på saksøktes rom i Y. Deretter reiste frk. A til brorens bryllup og så hjem til Sverige. Kontakten mellom partene ble holdt ved like gjennom brevveksling. B foreslo flere ganger at frk. A skulle komme på besøk til ham i Norge, men det ble ikke noe av det. Ca. 14. juli 1951 reiste frk. A på ferie og nådde Y om kvelden søndag 15. juli. Da E's var på ferie, overnattet hun på hotell og reiste dagen etter til Z. Torsdag 19. juli ringte saksøkte og ba henne komme og hilse på ham. Frk. A ble mottatt av B på busstasjonen og de gikk så hjem til hans hybel hos E's. Deretter var de en tur på en kafé hvor de drakk kaffe og så gikk de tilbake til hybelen der de nøt grogg og en flaske vin. Frk. A ble der natten over og partene hadde samleie 2 ganger med ca. 1/2 times mellomrom. Ingen av partene benyttet noen prevensjon og samleiet var fullbyrdet fra frk. A's side. Det samme mener hun tilfellet var for B's vedkommende. Dagen etter gikk partene på politikammeret og fikk stemplet hennes pass. Så reiste frk. A tilbake til Z og returnerte siden til Sverige hvor hun begynte å arbeide den 1. august. 14 dager etter tilbakekomsten - før hun visste hun var med barn skrev hun til saksøkte, men fikk ikke svar, og siden oppga hun videre korrespondanse. Ca. 1 år etterat barnet var født, da det viste seg at D ikke kunne være faren, skrev hun til saksøkte, men fikk ikke svar.

Saksøkte B har forklart at han var bosatt i Y fra 1947 til 1955. Han traff saksøkeren da hun var på ferie i Y i 1949 hos saksøktes vertsfolk, men de hadde ingen nærmere forbindelse eller kjønnslig omgang den gang. Siden fikk saksøkte flere brev fra frk. A, men han besvarte dem kun 2 ganger. Hun ønsket også flere ganger å komme på besøk til saksøkte, men hun manglet midler til å reise for. Det hendte også at hun ringte til ham og B hadde inntrykk av at frk. A var meget begeistret for ham. Fra hans side var det ingen dypere følelser.

Side:1368

Partene traff hverandre en gang sommeren 1951 da frk. A kom og ringte på om formiddagen hos E's. Disse var ikke hjemme og det var B som lukket opp, han visste ikke at hun var i distriktet. Sammen gikk partene ut i byen og drakk bl.a. kaffe og var på politikammeret hvor frk. A's pass ble stemplet. Siden var de hjemme hos B hvor de hadde samleie. B brukte gummi og trakk seg dessuten tilbake før sedavgang. Frk. A uttalte at det ikke var nødvendig for ham å bruke midler, da hun brukte piller. B betvilte imidlertid virkningen av disse. Dette er det eneste samleie partene har hatt. Samme kveld skulle saksøkte på arbeid og frk. A tok bussen tilbake til Z. Siden har han intet hørt fra saksøkersken før han fikk innkalling til bidragsfogden i 1954.

Retten skal bemerke at det ikke er noe til hinder for at nærværende søksmål behandles etter de alminnelige rettergangsregler som nedstamningssak, jfr. høyesterettsdom i [[Rt-1953-1132]], liksom norsk materiell lov legges til grunn for avgjørelsen, dvs. lov nr. 3 av 10. april 1915. På den annen side er det ved høyesterettsdom inntatt i [[Rt-1927-969]] avgjort at de prosessuelle og administrative bestemmelser i ovennevnte lov ikke kan komme til anvendelse når mor og barn ikke har sitt domisil i Norge. Retten finner således at reglene om edfestelse av en eller begge parter ikke kan få anvendelse i det foreliggende tilfelle. Slik partsed er et så spesielt Institutt i norsk rett, at det må kreves klar hjemmel for at det kan anvendes.

Skjønt partenes forklaringer er forskjellige på mange punkter, er det samstemmighet om at de hadde samleie i Y den 19. eller 20. juli 1951. I saksøkerskens pass er attestert at det er forevist på Y politikammer den 20. juli 1951. De brever som er fremlagt av 26. januar 1950 og 2. mars 1951 gir tydelig inntrykk av at saksøkte nok næret endel varmere følelser for frk. A enn han nå synes å erindre. Det har ingen betydning for saken hvorvidt brevet av 1. januar 1950 også er skrevet av saksøkte, skjønt det er meget som tyder på at det er han som skrev det. Iallfall må det være en person som kjente begge parter inngående og det er vanskelig å forstå motivet for å lage et slikt brev. Skriften er riktignok avvikende fra de to andre brev.

Frk. A har oppgitt ved fødselen at hennes siste regler begynte 17. juli 1951, men under hovedforhandlingen har hennes prosessfullmektig opplyst at det riktige er at reglene begynte den 10. juli 1951 og var over før frk. A kom til Norge. Etter dette blir det 270 dager mellom reglenes første dag og fødselen, hvilket ikke er noen unormal lengde.

Det er overveiende sannsynlig at saksøkersken er blitt befruktet omkring det tidspunkt partene var sammen. Det er ikke påvist at frk. A har hatt samleie med andre enn saksøkte i det kritiske tidsrom - bortsett fra D 1. august 1951, men han er utelukket som far ved blodprøve. Retten finner det bevist at B har hatt samleie med frk. A til sådan tid at han kan være far til barnet og han må bli å kjenne som far.

For så vidt angår partenes forskjellige forklaringer, vil retten bemerke at frk. A må antas å ha en klarere erindring om det passerte, da hun formentlig har tenkt over sakens detaljer fra det tidspunkt hun merket hun var med barn, mens B først fikk vite om barnet en gang i 1954 og først da hadde oppfordring til å tenke nøyere over detaljene.

B, som nå er gift og har et barn, er for tiden uten arbeid. Han mener

Side:1369

imidlertid å ha godt håp om en jobb på Svalbard som sjåfør eller ved et teglverk nær Drammen. Inntekt i 1955 oppgis til ca. kr. 14 100. Han er uformuende. Retten finner at bidragets størrelse passende kan settes til kr. 55 pr. mnd. fra fødselen. For så vidt angår bidrag til barnets mor de siste 3 mnd. før fødselen og til dekning av utgifter under nedkomsten og barselleiet skal bemerkes, at kravet er fremsatt overfor barnefaren svært lang tid etter fødselen. Barnet er født xx.xx.1952 og stevning i saken kom inn 2. august 1956. Saksøkte har riktignok ikke påstått at kravet er foreldet, men han møtte uten prosessfullmektlg og er uten større juridisk skolering. Det er ikke påvist noen grunn for saksøkersken til å vente så lenge etter barnets fødsel med å reise sak. Retten finner ikke å kunne gi fullbyrdelsesdom for bidragene til moren omkring fødselen. Når det gjelder forfalne bidrag til barnet, finner retten ut fra de samme betraktninger og under hensyn til saksøktes økonomiske forhold å kunne gi fullbyrdelsesdom for kr. 2000 i forfalne bidrag til barnet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Midelfart og Mats Stensrud og sorenskriver Thor Tharum):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke at den i likhet med herredsretten finner at det reiste søksmål kan behandles etter de alminnelige rettergangsregler som nedstamningssak og at norske materielle lovregler skal legges til grunn for avgjørelsen, jfr. høyesterettsdom [[Rt-1953-1132]].

Ved partenes forklaringer ansees det godtgjort at de har hatt samleie den 19/20. juli 1951, og således innen det tidsrom hvori besvangrelse må ha funnet sted. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på B's anførsler om at samleiet ikke har vært befruktende. Man må legge til grunn at partene har hatt et slikt samleie at B etter naturens orden kan være barnets far.

Lagmannsretten er imidlertid av den oppfatning at det her foreligger omstendigheter som gjør det tvilsomt om B virkelig er barnets far.

Det foreligger ingen nærmere opplysninger om A's moralske vandel. En vet at hun hadde sitt hjem i - - - og at hun bodde på hybel i X hvor hun hadde arbeid som kontordame. Samme dag hun kom tilbake til Sverige fra sitt opphold i Norge sommeren 1951, hadde hun samleie med D, som hun også først oppga som far til barnet. D gikk imidlertid til saksanlegg og hans farskap ble utelukket etter blodtypeundersøkelse. Retten legger til grunn B's forklaring om at han intet hørte om barnet før han 1 oktober 1954 fikk seg forelagt farskapsforelegg. Dette synes å tyde på at frk. A selv ikke har hatt noen sikker tro på at B var far til barnet.

Lagmannsretten finner derfor at B kun må bli å idømme bidragsplikt, jfr. lov nr. 3 av 10. april 1915 §13 annet ledd.

Med hensyn til selve bidragsplikten bemerkes at det ikke kan bli spørsmål om å tilkjenne bidrag til barnet for mer enn 3 år tilbake fra 2. august 1956 da stevning innkom til herredsretten, sammenlign lov nr. 6 av 10. april 1915 §1, siste punktum.

I tillegg må B tilsvare bidrag til barnets mor for utgifter i samband med fødsel og barselleiet. Dette krav er underlagt 10 års foreldelse. Derimot antas morens øvrige - periodiske - krav foreldet.

Bidragene bør fastsettes etter de minstesatser som gjelder for uekte

Side:1870

barn, idet B's inntektsforhold og forsørgelsesbyrde ikke setter ham i stand til å betale mer.

Med de minstesatser som var gjeldende i 1952 og 1953 blir morens bidrag i anledning av fødselen og barselleiet å ansette til kr. 100. Bidragene til barnet ansettes til kr. 45 pr. måned for tiden 2. august 1953 til 1. oktober 1955, videre med kr. 55 pr. måned til 1. oktober 1957 og med kr. 60 pr. måned etter denne datum og frem til guttens fylte 18. år, jfr. lov nr. 10 av 21. desember 1956 §26, jfr. §41 tredje ledd 1. pkt. - - -

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1959-1363 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering