Import: XML-importering

2018-10-22T05:19:45Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Dom
|Dato=
1963-04-05
|Publisert=
Rt-1963-354
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
L.nr. 24/1963
|Parter=
Havneberettigede i Ringebu østfjells statsalmenning: Otto Smidesang m.fl. (overrettssakfører Cato Praner - til prøve) mot Ringebu fjellstyre (høyesterettsadvokat Erik Bryn).
|Forfatter=
Bahr, Eckhoff, Roll Matthiesen, Helgesen, justitiarius Terje Wold
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/ Skjønnsprosessloven (1917)], [https://lovdata.no/lov/1920-03-12/§19 LOV-1920-03-12-§19], [https://lovdata.no/lov/1920-03-12-5/§19 Fjelloven (1920) §19], [https://lovdata.no/lov/1920-03-12-5/ Fjelloven (1920)], [https://lovdata.no/lov/1920-03-12/ LOV-1920-03-12], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§14 Skjønnsprosessloven (1917) §14], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§19 §19], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§19a §19a], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§28 §28], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§8 §8], [https://lovdata.no/lov/1920-03-12-5/§14 §14], [https://lovdata.no/lov/1920-03-12-5/§19a §19a], [https://lovdata.no/lov/1920-03-12-5/§19b §19b], [https://lovdata.no/lov/1920-03-12-5/§5 §5], [https://lovdata.no/lov/1920-03-12-5/§8 §8]
}}

Dommer Bahr: Ringebu fjellstyre vedtok den 25. mars 1958 i henhold til søknad fra 17 jordbrukere i Brekkom i Ringebu at søkerne skulle få utvist et areal til fellesseter med kulturbeite i Samdalen i Ringebu østfjells statsalmenning, jfr. fjelloven av 12. mars 1920 §19. Det nødvendige areal var oppgitt til 1500 dekar. Utvisningsforretning ble holdt i marken den 29. mars 1958. Det er senere konstatert ved oppmåling at det areal som var blitt merket opp ved utvisningsforretningen, i virkeligheten bare utgjør ca. 1155 dekar.

Side:355

Fjellstyrets vedtak ble i medhold av fjellovens §5 lagt ut til alminnelig ettersyn i 4 uker. Det kom protest fra en del jordbrukere i Fåvang, den fjerdingen i Ringebu som ligger sør for Brekkom; de mente at den planlagte fellesseter ville skade deres beitebruk i almenningen. Protesten ble sendt inn til Landbruksdepartementet. I brev av 20. januar 1959 til Ringebu skogforvaltning meddelte departementet ved Direktoratet for statens skoger, at det fant at klagen hørte under skjønn, jfr. fjellovens §5. Dette ledet til at fjellstyret begjærte skjønn. Skjønn, styrt av lensmannen i Ringebu, ble holdt 24.-27. august 1959 og avsagt sistnevnte dag med slik slutning:

«Betingelsene etter fjellovens §19a og b er til stede for at de 17 jordbrukere i Brekkom får utvist ca. 1200 dekar i Samdalen i Ringebu østfjell statsalmenning til fellesseter. Arealet er oppmerket.»

De protesterende fra Fåvang krevet overskjønn, og Sør-Gudbrandsdal herredsrett, dommerfullmektigen med skjønnsmenn, avsa 24. juni 1961 skjønn som konkluderte med stadfesting av underskjønnet.

De saksøkte i skjønnssaken, 74 jordbrukere i Fåvang, påanket overskjønnet til Eidsivating lagmannsrett på grunn av feil ved saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Lagmannsretten avsa dom i saken den 23. desember 1961. Domsslutningen lyder:

«Overskjønnet stadfestes.

I sakskostnader for lagmannsretten betaler de ankende parter in solidum 1500 kroner til Ringebu fjellstyre innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»

De saksøkte har i rett tid påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Under ankesaken er noen av de ankende parter avgått ved døden, og noen har solgt sin eiendom, slik at i alt 7 av de eiendommer som tilhørte de opprinnelige saksøkte, har skiftet eier. De nye eiere har så trådt inn i saken i stedet for de tidligere. Videre har en av de ankende parter - nr. 39 Hans Bråstad - frafalt anken og gått ut av saken. Ved ankeforhandlingen for Høyesterett var således antallet av ankende parter 73.

De ankende parter hevder at lagmannsrettens dom bygger på uriktig lovanvendelse. Under enhver omstendighet mener de at lagmannsretten skulle ha opphevet overskjønnet på grunn av utilstrekkelige skjønnsgrunner. Ankeerklæringen omfattet opprinnelig også en tredje ankegrunn - feil ved fjellstyrets saksbehandling -, men den er frafalt under ankeforhandlingen for Høyesterett.

I. Når det gjelder lovanvendelsen, har ankepartene i det vesentlige anført følgende:

1. Lagmannsretten har funnet at når det i begynnelsen av fjellovens §19 tales om «beiteberettiget jordbruker, hvis eiendom ikke allerede har seter», må det være underforstått almenningsseter. Denne fortolkning mener de ankende parter er uriktig. Etter deres oppfatning må den nevnte bestemmelse tolkes etter sin ordlyd, slik at den som allerede har seter i eller utenfor

Side:356

almenningen, er avskåret fra å få utvist seter i almenningen; de har i den forbindelse henvist bl.a. til Meinich-Olsen: Norsk Almenningsrett (1928) side 161-62 og Fjellovkomitéens motiver side 58. 9 av søkerne til fellesseter har seter utenfor almenningen, og dette må føre til at utvisningsbeslutningen oppheves for samtlige søkere. De ankende parter har tilføyet at hvis lagmannsrettens tolkning av bestemmelsen skulle være riktig, ville de fleste av ankepartene også ha krav på å få utvist seter, men almenningen er ikke stor nok til at det kan bli tale om seter for alle som ikke i dag har seter der. Videre har de nevnt at de fleste av dem som har almenningsrett i Ringebu østfjells statsalmenning, også har slik rett i Imsdalens statsalmenning. Lagmannsrettens tolkning ville derfor også kunne få den konsekvens, at de samme kunne få utvist seter i begge almenninger.

2. Lagmannsretten har videre tatt feil når den har funnet at et inngjerdet kulturbeite på 1155 dekar er seter i fjellovens mening. Etter de ankende parters oppfatning er det i strid med bruken «fra gammel tid» å inngjerde et større areal i almenningen til bruk for noen få almenningsberettigede. De mener at et slikt område ikke er seter i fjellovens forstand, og at fjellovens §19 derfor ikke kan gi adgang til slik utvisning.

II. Med hensyn til overskjønnsrettens saksbehandling hevder ankepartene at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at skjønnsgrunnene er klare nok og tilstrekkelige. I den forbindelse anfører de bl.a. at overskjønnsretten og lagmannsretten har vært ført på villspor ved at fjellstyrets prosessfullmektig under prosedyren for overskjønnsretten brakte inn spørsmålet om hvorvidt det område i Samdalen som er lagt ut til fellesseter, kunne sies allerede å være «opptatt» til beite av almenningsberettigede i Fåvang. Etter ankepartenes mening var skjønnstemaet i dette tilfelle hvorvidt fellesseteren ville være «til vesentlig skade for allerede bestående jordbruk, fjelleng, seter eller annet beitebruk», jfr. lovens §19 a; det var derfor en feil av overskjønnsretten og lagmannsretten å gå inn på spørsmålet om det i dette tilfelle forelå en «opptatt bruk» som nevnt i §8. Subsidiært har de ankende parter - på samme måte som for lagmannsretten - gjort gjeldende at det er uriktig lovanvendelse når overskjønnsretten og lagmannsretten har funnet at anlegget av fellesseteren ikke ville komme i strid med «opptatt bruk».

Ellers er det i ankeerklæringen i forbindelse med spørsmålet om overskjønnsrettens saksbehandling bl.a. anført følgende:

«Lagmannsretten har anført at der av underskjønnets og overskjønnets grunner fremgår hvordan de ankende parter mente at den planlagte fellesseter ville skade deres beitebruk i almenningen. Dette er feil. I underskjønnet heter det bare at fellesseteren vil nok bli en tillokkende nabo for oksedriften i Samtjønna med bare en fjellhøyde som skille, og at hvorledes det vil arte seg vil være avhengig av den måte feet blir passet. Overkjønnsretten har intet anført om de skader de ankende mener en fellesseter vil medføre for deres beitebruk i Samdalen.

Side:357

I Samtjønna/Samdalen-området beiter de ankende parter med en større oksedrift og omkring 2000 sauer. Under overskjønnet hevdet de at en fellesseter for ku i Samdalen på flere måter ville være så sjenerende for deres oksedrift at der var fare for at de måtte slutte med denne. - - -

Også de ankende parters sauer gjetes, og det er derfor feil når lagmannsretten taler om sauer som får gå på egen hånd. Om der i fjellet totalt sett er nok beite eller ikke etter anlegg av fellesseter i Samdalen, er en del av skjønnstemaet som lagmannsretten ikke hadde grunnlag for å uttale seg om. - - - Når det gjelder sauene, brukes Samdalen særlig til vår- og høstbeite, og det beskyttede beite der er av meget stor betydning. Fellesseteren vil berøve de ankende parter en meget stor del av dette beite.

De ankende parter hevdet også at deres dyr vil skade seg på gjerdet rundt fellesseteren. Det var ikke mulig å få opplyst noe om hvem som skulle bære skader på de ankende parters dyr. Det var under overskjønnet heller ikke mulig å få oppgitt noe om hva slags gjerde som skulle anvendes, tross dette mentes å ha betydning for skadevirkningene. Under ankeforhandlingen for lagmannsretten ble det imidlertid opplyst at der skal anvendes piggtrådgjerde. Dette var noe helt nytt som overskjønnsretten åpenbart ikke har overveiet.

Der forelå også ellers mangelfulle opplysninger om fellesseterens innredning og drift. Således var det ikke på det rene om der fra fellesseteren skal beites også utenfor gjerdet.

De ankende parter mener derfor det er feil når lagmannsretten har funnet at overskjønnet ikke pliktet å redegjøre for hvorledes fellesseteren skulle innredes. Etter deres oppfatning var opplysningene om fellesseteren så løse at der ikke var grunnlag for å avgi skjønn, og når retten allikevel avga skjønn, hadde den særlig oppfordring til å gjøre rede for hva den bygget på.

Overskjønnsretten har i det hele ikke sagt noe om hva den bygget på med hensyn til de skader de ankende parter mener fellesseteren vil påføre deres beitebruk i Samdalen. Der var tvist om dette, og overskjønnsretten skulle derfor gjort rede for hva som ble lagt til grunn for skjønnet. - - -

Under overskjønnet kunne ikke ankemotparten gi noen opplysning om beitestrekningens inndeling og utnyttelse, og overskjønnsretten hadde intet grunnlag for å avgi skjønn etter fjellovens §19b. Dette menes å være en feil som må føre til opphevelse av overskjønnet.»

Ankepartene har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt:

1. Den av Ringebu fjellstyre den 25. mars 1958 foretatte utvisning av fellesseter i Samdalen i Ringebu østfjells statsallmenning kjennes ugyldig.

2. Overskjønnet og underskjønnet oppheves.

Subsidiært:

Overskjønnet oppheves, og saken hjemvises til overskjønnsretten til ny behandling.

Side:358

I begge tilfelle:

De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Ringebu fjellstyre, har tatt til gjenmæle og har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. De ankende parter dømmes til in solidum å erstatte Ringebu fjellstyre sakens omkostninger for Høyesterett.»

Saksforholdet fremgår av skjønnsgrunnene.

Til bruk for høyesterettssaken er det ved bevisopptak for Sør-Gudbrandsdal herredsrett tatt opp en del parts- og vitneforklaringer.

Det er for Høyesterett lagt frem enkelte nye dokumenter, som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Jeg kan også i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse, men skal gjøre noen tilleggsbemerkninger.

Med hensyn til overskjønnsrettens saksbehandling nevner jeg at det som var skjønnstemaet i dette tilfelle, fremgår av fjellovens §19 første ledd, a og b første ledd lyder:

«Beiteberettiget jordbruker, hvis eiendom ikke allerede har seter, eller som overensstemmende med §14 er villig til utflytning, skal ha adgang til, enkeltvis eller flere i fellesskap, av fjellstyret å få utvist seter i den almenning, hvor han overensstemmende med §8 kan oppta beite for sin gård, når:

a) seteren ikke vil være til vesentlig skade for allerede bestående jordbruk, fjelleng, seter eller annet beitebruk eller til skade for barskogen og

b) det nye seterbruk heller ikke vil være til hinder for beitestrekningens hensiktsmessige inndeling og utnyttelse.»

Overskjønnsrettens begrunnelse når det gjelder selve skjønnsavgjørelsen, finner man i følgende 2 avsnitt i skjønnspremissene:

«Skjønnsretten har vurdert de påstander om skader som vil oppstå. Man har bl.a. vært oppmerksom på beiteforhold, avstander, lende og de drifter og driftsmåter som finnes i Samdalens nærmeste beitefelter. Etter en samlet vurdering av det hele finner man ikke at en fellesseter som legges i det utviste og oppmerkede areal vil føre til vesentlig skade for annen seter eller beitebruk.

Det kan heller ikke forståes at fellesseteren vil bli til hinder for beiteområdets hensiktsmessige inndeling og utnyttelse. Slik som Samdalen ligger til, har den hittil vært et beitefelt som ikke er utnyttet. Utvisningen til fellesseter betyr etter skjønnsrettens mening at Samdalen vil bli nyttet på forsvarlig måte, og uten at fellesseteren medfører vesentlige skader for den drift som finnes i området i og rundt Samdalen.»

Jeg er enig med lagmannsretten i at det som her er sagt må ansees klart nok og tilstrekkelig, sett i forhold til skjønnstemaet etter fjellovens §19. I anledning av det som er anført i ankeerklæringen, tilføyer jeg at jeg ikke kan finne holdepunkter for

Side:359

å anta at det under skjønnsforretningen forelå tvist eller tvil som etter skjønnslovens §28 skulle nødvendiggjøre en mer inngående begrunnelse enn den som er gitt.

Med hensyn til spørsmålet om «opptatt bruk» bemerker jeg at det etter §19 er et av vilkårene for at fjellstyret kan utvise seter, at vedkommende ansøker kan oppta beite i almenningen «overensstemmende med §8». Ifølge §8 tredje ledd skal tvist «om, hvorvidt og i hvilken utstrekning det nye bruk kan utøves uten skade for eldre bestående bruk, avgjøres ved skjønn». For meg står det som mest nærliggende å anta at når det holdes skjønn etter §19, får skjønnstemaet etter §8 ikke selvstendig betydning, det må ansees konsumert av temaet etter §19a. Men om det således måtte ha vært overflødig for overskjønnsretten å drøfte hvorvidt det forelå «opptatt bruk» som nevnt i §8, er dette ikke noen feil som kan lede til opphevelse av skjønnet. Det som kom ut av overskjønnsrettens behandling av spørsmålet, var en konstatering av at feltet måtte betegnes som ikke utnyttet, et moment som åpenbart var relevant også i forhold til §19a.

Når det gjelder lovanvendelsen, finner jeg for så vidt angår punkt 1 - forståelsen av ordet «seter» i §19 første ledd - grunn til å understreke at det ifølge fjellstyrets vedtak av 25. mars 1958 er et av vilkårene for utvisningen til fellesseter, at medeierne i denne ikke kan nytte sitt tidligere fellesbeite for ku så lenge som fellesseteren er i drift. De av ansøkerne - i alt 9 - som nå har eiendomsseter på Stor-Tann eller Annor, må med andre ord oppgi seterdriften på sine nåværende setrer for å kunne ta del i driften av fellesseteren. De kommer for så vidt i lignende stilling som eieren av en almenningsseter når han flytter sin seterdrift og tar opp ny seter i samsvar med §14.

I anledning av ankepartenes anførsler om at lagmannsrettens tolkning av §19 kan føre til at det blir fremsatt så mange krav om nye setrer i almenningen at denne ikke er stor nok til å kunne tilfredsstille dem, og at en og samme almenningsberettigede vil kunne oppnå å få seter i mer enn en av Ringebu-almenningene, bemerker jeg at lovanvendelsen må drøftes ut fra den situasjon som foreligger i denne sak. Jeg antar for øvrig at fjelloven gir fjellstyret en slik myndighet til å regulere opptak av nye setrer, at slike konsekvenser som nevnt ikke skulle behøve å inntre.

Jeg henviser ellers til det som lagmannsretten har sagt til begrunnelse av sin tolkning av §19a.

Også med hensyn til punkt 2 under lovanvendelsen - hvorvidt området er «seter» i fjellovens forstand - tiltrer jeg lagmannsrettens bemerkninger. Jeg finner med andre ord at loven ikke bør tolkes så snevert at den stenger for etablering av et slikt seterbruk som det her er tale om - et seterbruk rasjonalisert etter nåtidens tekniske og økonomiske krav, som lagmannsretten uttrykker det. Dette selv om den slags fellessetrer ennå ikke var kjent i praksis da fjelloven ble gitt.

Det blir mitt resultat at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Etter utfallet finner jeg at de ankende parter må betale

Side:360

saksomkostninger også for Høyesterett. Navnene på de 73 ankende parter som var med ved ankeforhandlingen fremgår av en oppgave vedlagt prosesskrift av 30. august 1962 fra overrettssakfører Praner.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler de ankende parter in solidum 3500 - tre tusen fem hundre - kroner til Ringebu fjellstyre.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll Matthiesen, Helgesen og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Odd J. Pettersen med overskjønnsmenn Jo Lindstad, Sigurd Fjerdrumsmoen, Trygve Simengård og Magnus Gutsveen):

- - -

Retten skal bemerke:

Med hensyn til tolkningen av uttrykket «ikke har seter» er rettens flertall, skjønnsmennene, kommet til at §19 må leses som om det sto «ikke har seter i almenningen». Man legger da vekt på ordningen før fjelloven, hvoretter enhver beiteberettiget kunne oppta ny seter i almenningen, selv om han hadde seter fra før i almenningen. Det nye etter fjelloven er etter flertallets mening at det kreves utvisning, og at ingen som har seter i almenningen kan anlegge ny seter uten utflytning fra den gamle. Andre almenningsrettigheter kan utnyttes, selv om man har de goder det gjelder i egen eiendom. At seterrett derfor skulle stå i en annen stilling finner man ikke naturlig. En vis støtte for dette syn mener man å ha funnet i «Bondens håndbok bind I (Oslo 1955)» på side 628 under professor dr. Johan Einarsens utredning om beiterett og seter. De 17 søkere antas derfor fullt berettiget til å få utvist seter. Dette følger enn ytterligere av det forhold at de har sagt seg villig til utflytning også av private setrer, så de ikke belaster fellesbeitet på det stedet.

Mindretallet, rettens formann, er under tvil kommet til at §19 for så vidt må tolkes etter ordlyden. Dette bygges da på Meinich-Olsen: Norsk Almenningsrett, Oslo 1928 61 nederst. I denne sak er det blitt utvist areal til fellesseter for 17 søkere. Av disse har 8 seter på Store Tand, 1 har seter på Annorseter, 4 har seterkve eller seterrett, og 4 har ingen seter overhodet. For de som har seterkve eller seterrett antas det at betingelsene etter §19 foreligger, idet det i loven kreves at de ikke har seter, et uttrykk som vel bør tas bokstavelig. Den eventuelle rett de har oppgis når de får fellesseter. For de 4 som ikke har seter foreligger betingelsene.

Mindretallet antar imidlertid at man ikke, fordi om noen av søkerne har privat seterkve, kan underkjenne utvisningen med hjemmel i §19.

Side:361

De som fyller vilkårene etter §19 må ha krav på å få utvist seter når de søker om det. Når flere i fellesskap går sammen for å sette i gang en fellesseter, antas det at om noen av deltagerne ikke fyller betingelsene for å få utvist seter, men har rett til å oppta beite, så må ikke dette nødvendigvis føre til at planen veltes for samtlige. De av søkerne som har seter og oppgir denne, vil derved bevirke at beiteforholdene blir bedre for de som blir igjen, og som også har beiterett i almenningen.

Det er fra de saksøktes side hevdet at en fellesseter, hvor et større område blir inngjerdet, ikke er en seter i fjellovens forstand. Retten kan ikke være enig i dette. Fjelloven er kommet som et ledd i bestrebelsene for å høyne utnyttelsen av fjellviddene. Man må ta i betraktning at arealet skal kultiveres, og det vil derfor bli behov for et vesentlig mindre areal for å fø ett dyr. At utvisningen skulle være truffet på sviktende grunnlag kan man heller ikke finne grunn til å anta.

Det er også hevdet at området er opptatt til beite. Dette kan man ikke se medfører riktighet. Der kreves forholdsvis meget for at en bruk av et område skulle medføre at det må ansees som opptatt. I dette tilfelle må feltet heller betegnes som ikke utnyttet. Av de saksøktes egen forklaring, og av ganske samstemmige vitneforklaringer, fremgikk det at det har hendt at dyr fra tørrfedriften til Fåvang gjeterlag (hvor de saksøkte har sine dyr) har kommet ned i Samdalen, men de er like visst bestandig blitt hentet og brakt vekk igjen. Det ble heller ikke påvist noe tilfelle da dyrene var drevet til Samdalen.

Man finner det godtgjort at de som har fått utvist areal til fellesseter alle har beiterett i Samdalen.

Når det gjelder saksøktes påstand om at §19 jfr. §8 fører til at det kun må kreves «skade» og ikke «vesentlig skade» er retten uenig i dette. Henvisningen i §19 antas ikke å være satt der for å omgjøre det omfang skaden må ha etter §19.

Skjønnsretten har vurdert de påstander om skader som vil oppstå. Man har bl.a. vært oppmerksom på beiteforhold, avstander, lende og de drifter og driftsmåter som finnes i Samdalens nærmeste beitefelter. Etter en samlet vurdering av det hele finner man ikke at en fellesseter som legges i det utviste og oppmerkede areal vil føre til vesentlig skade for annen seter eller beitebruk.

Det kan heller ikke forståes at fellesseteren vil bli til hinder for beiteområdets hensiktsmessige inndeling og utnyttelse. Slik som Samdalen ligger til har den hittil vært et beitefelt som ikke er utnyttet. Utvisningen til fellesseter betyr etter skjønnsrettens mening at Samdalen vil bli nyttet på forsvarlig måte, og uten at fellesseteren medfører vesentlige skader for den drift som finnes i området i og rundt Samdalen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Per Anker og lagdommerne Sverre Tessem og T. Brun Fretheim):

- - -

Lagmannsretten finner at anken ikke kan føre frem. - - -

Når det gjelder overskjønnsrettens saksbehandling, knytter innvendingene seg til skjønnsgrunnene. Disse er etter lagmannsrettens syn klare nok og også tilstrekkelige. De ankende parters anførsler om beitebruken i Samdalen fra Fåvang inneholder mer et angrep på

Side:362

overskjønnets bevisvurdering enn på saksbehandlingen. Partsforklaringene og vitneeksaminasjonen under ankeforhandlingen har vesentlig tatt sikte på å vise at overskjønnet har vurdert bevisene uriktig og derfor har lagt et uriktig faktum til grunn på dette punkt. Lagmannsretten kan ikke se at det som er fremkommet under ankeforhandlingen er egnet til å rokke ved overskjønnets bevisvurdering. Det er opplyst at sau fra Fåvang og Brekkom har gått om hverandre i strøket Samdalen-Samtjønnene. Men sau som får gå på egen hånd, ferdes over alle fjell der den finner beite, og det synes å ligge i dagen at inngjerding i Samdalen av 1155 dekar ikke vil bety noen som helst ulempe for sauebeitingen fra de forskjellige kanter. De arealer som blir igjen for sauen er så store at 1155 dekar fra eller til må være uten betydning. Dette behøvet ikke overskjønnsretten si.

Det kan heller ikke sees at overskjønnet pliktet å drøfte i enkelthetene hvordan fellessetrene skulle innrettes, eksempelvis hva slags gjerde det skulle brukes.

Om rettsanvendelsen skal bemerkes:

Når det i begynnelsen av fjellovens §19 tales om «beiteberettiget jordbruker, hvis eiendom ikke allerede har seter», antas underforstått almenningsseter. For så vidt er lagmannsretten enig med flertallet i overskjønnsretten. Henvisningen i det følgende i §19 til §14 - som handler om almenningsseter - gjør denne tolkning naturlig. Det kan heller ikke ha vært lovgivernes mening å si noe annet. Rettstilstanden før fjelloven var den at almenningsberettiget jordbruker med hjemmel i N.L. 3-12-3, siste punktum, hadde krav på å få opptatt seter i almenningen, selv om han fra før hadde seter, tilfredsstillende for sitt behov, på privat grunn. Det kan her vises til høyesterettsdom i [[Rt-1875-289]], hvor det fastslåes en tilsvarende rettstilstand med hensyn til hugst til husbehov. Førstvoterende viser (side 293) til at N.L. 3-12-6 «ikke i denne Henseende indeholder nogen Indskrænkning». Det samme gjelder N.L. 3-12-3, og dommen har da, så vidt skjønnes, en slagvidde som rekker ut over hugstretten. Det kan ikke ha vært fjellovens mening å foreta en slik radikal innskrenkning i bruksretten som det ville ha medført om retten til seteropptak i statsalmenning ble begreneset til dem som ikke hadde privat seter fra før. En slik innskrenkning ville ikke harmonere med lovens ånd og målsetting og ikke med den alminnelige henvisning i §2 til bruken «fra gammel tid». Det kan tilføyes at fjellstyret har dokumentert som nytt i saken opplysninger fra to andre statsalmenninger i Gudbrandsdalen, om utvisning av almenningsseter til gård som fra før av hadde seter på privat grunn.

Når det gjelder den innvending at et inngjerdet kulturbeite på 1155 dekar ikke er seter i fjellovens mening og derfor ikke kan kreves utvist etter §19, er lagmannsretten enig i overskjønnsrettens oppfatning og slutter seg i det vesentlige til dens begrunnelse. Det skal drives seterbruk på stedet, rasjonalisert etter nåtidens tekniske og økonomiske krav.

Det kan heller ikke sees at overskjønnets rettsanvendelse er uriktig når det gjelder forståelsen av ordene «opptatt bruk» i fjellovens §8. Overskjønnet har funnet at feltet nærmest må betegnes som ikke utnyttet. Begrunnelsen i det følgende for dette syn viser at overskjønnet ikke har lagt mer i uttrykket «opptatt» enn loven kan ha ment med det. - - -

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1963-354 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering