Import: XML-importering

2018-10-22T05:17:34Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Dom
|Dato=
1965-01-14
|Publisert=
Rt-1965-17
|Sammendrag=

|Stikkord=
Testament
|Saksgang=
L.nr. 6 B
|Parter=
Berit Hvidsten m.fl. (høyesterettsadvokat Albert Wiesener) mot Kristian Ivarsen m.fl. (høyesterettsadvokat Per Odberg).
|Forfatter=
Nygaard, Ryssdal, Hiorthøy, Leivestad, Gaarder
}}

Dommer Nygaard: Ektefellene Johannes Jacobsen og Lena Marie Jacobsen opprettet 26. juli 1930 gjensidig testament og bestemte her at lengstlevende «skal beholde vårt fellesbo som sin eiendom med fri rådighet både i levende live og ved testament». Johannes Jacobsen døde i 1947, og Lena Marie Jacobsen ble sittende med boet til sin død den 7. juli 1962 uten at hun hadde opprettet noe testament. Under behandlingen av boet ved Jarlsberg skifterett oppsto det skiftetvist idet 6 av hustruens 8 slektsarvinger ikke ville anerkjenne mannens slektninger som arvinger i boet. Skifteretten - sorenskriver Paul Johnsrud som settedommer - avsa kjennelse i tvisten den 24. mai 1963. Ved kjennelsen ble mannens slektninger - Berit Hvidsten, Elna Hvidsten og Elise Svorstøl - kjent arveberettigede i boet, mens saksomkostninger ikke ble tilkjent.

Hustruens 6 slektsarvinger - Kristian Ivarsen, Ruth Eriksen, William Carlson, Reidar Johannesen, Kathrine Bach og Lars Johannesen - påanket kjennelsen til Agder lagmannsrett. Ved dom av 8. februar 1964 kom lagmannsretten til det resultat at mannens slektninger ikke hadde rett til arv i boet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent for noen av instansene.

Berit Hvidsten, Elna Hvidsten og Elise Svorstøl har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. De har bl.a. gjort gjeldende at lagmannsretten har lagt for stor vekt på testamentets ordlyd. Opplysningene i saken viser at det ved opprettelsen av testamentet må ha vært meningen at boet ved lengstlevendes død skulle deles mellom begge ektefellers slektninger dersom lengstlevende ikke hadde opprettet testament. De ankende parter har nedlagt slik påstand: «1. Berit Hvidsten, Elna Hvidsten og Elise Svorstøl kjennes arveberettiget etter Lena Marie Jacobsen og før avdøde mann Johannes Jacobsen. 2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter av ankemotpartene in solidum.»

Ankemotpartene har i det vesentlige henholdt seg til begrunnelsen i lagmannsrettens dom. De har bl.a. fremholdt at det ikke ved tolking av gjensidige testamenter av denne art kan oppstilles noen presumsjon for at boet ved lengstlevendes død skal deles

Side:18

mellom begge ektefellers slektninger. Ankemotpartene har nedlagt følgende påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår for øvrig av skifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom. Til bruk for Høyesterett er det i 1964 holdt bevisopptak ved Jarlsberg herredsrett og Oslo byrett. Det ble her gitt forklaringer av 2 av de ankende parter - Berit Hvidsten og Elna Hvidsten - og deres ektefeller, av ankemotparten Kristian Ivarsen og av vitnene Oskar Johan Anderson Langeland, Ragnhild Kristensen Holtan og høyesterettsadvokat Thomas Thorsen. De to siste har ikke tidligere gitt vitneforklaring under saken.

Jeg er kommet til det samme resultat som skifteretten.

Fra begge sider er det under prosedyren i denne saken påberopt en rekke høyesterettsdommer om tolking av gjensidige testamenter. Jeg finner det unødvendig å redegjøre for de enkelte dommer. Det er tilstrekkelig for meg å peke på at Høyesterett fra 1933 i noe større utstrekning enn tidligere har utelukket førstavdødes slektninger fra arv ved lengstlevendes død, jfr. således bl.a. [[Rt-1933-882]], [[Rt-1933-1278]], [[Rt-1934-1058]], [[Rt-1948-841]] og [[Rt-1956-584]]. På den annen side kan nevnes Høyesteretts dom i [[Rt-1963-1219]] der førstavdødes slektninger ble anerkjent som medarvinger. Høyesterett har imidlertid i alle disse sakene fastholdt at man i hvert enkelt tilfelle må søke å finne frem til det som må antas å ha vært ektefellenes mening og vilje og at avgjørelsen må bygges på en tolking av testamentets ordlyd i forbindelse med andre relevante opplysninger i den enkelte sak.

De uttrykk som er brukt i testamentet i det foreliggende tilfelle trekker - isolert bedømt - etter en objektiv tolking sterkt i retning av at lengstlevende er innsatt som arving til hele boet og at førstavdødes slektninger derfor ikke har noen rett til arv ved lengstlevendes død når lengstlevende ikke har opprettet særskilt testament til fordel for dem. Men testamentets ordlyd er i seg selv ikke avgjørende. Spørsmålet blir om det for øvrig i saken foreligger opplysninger som viser at det ved testamentets opprettelse likevel var ektefellenes mening og vilje at boet ved lengstlevendes død skulle deles mellom begges slektninger.

På samme måte som skifteretten finner jeg her grunn til særlig å trekke frem de opplysninger som er gitt av høyesterettsadvokat Thomas Thorsen. Han var juridisk rådgiver for ektefellene da testamentet ble opprettet og har også underskrevet som testamentsvitne. Hans brev av 8. desember 1962 er tatt inn i skifterettens kjennelse. Han har i sin rettslige forklaring under bevisopptaket i 1964 gjort enkelte tilføyelser til og endringer i dette brevet. Han har nå presisert at han ikke ved det som han uttalte i brevet, har ment å gi uttrykk for at han husket noe om opprettelsen av dette testamentet. Det som han mente å si i brevet var at «han mener positivt å huske at han rent generelt ved testamentopprettelser den gang ikke hadde i sine tanker å utelukke førstavdødes slektninger fra arv, med mindre lengstlevende

Side:19

uttrykkelig ville gjøre dette gjennom testament». Under bevisopptaket forklarte han ellers bl.a. at han mente at han brukte en formular i Norsk Statsborgerbok da han satte opp testamentet. Selv om høyesterettsadvokat Thorsen ikke hadde noen erindring om testamentsopprettelsen i dette tilfelle, må hans uttalelser etter min mening tillegges adskillig vekt. På grunnlag av den oppfatning som han dengang hadde av rettsreglene på dette område, gikk han ved opprettelse av gjensidige testamenter i sin alminnelighet ut fra at førstavdødes arvinger ikke var utelukket fra arv ved lengstlevendes død, og han pleide - sier han - ved testamentsopprettelser å redegjøre for sitt syn på rettsreglene. Jeg har også festet meg ved hans uttalelse om at dersom meningen hadde vært å utelukke førstavdødes slektninger fra arv i det foreliggende tilfelle, ville han ha husket dette fordi en slik bestemmelse - etter hans oppfatning av rettsreglene på den tiden - ville ha vært usedvanlig.

Av andre opplysninger i saken finner jeg grunn til å fremheve den rettslige forklaring som er gitt av vitnet Ragnhild Kristensen Holtan. Som jeg allerede har nevnt, har hun ikke tidligere gitt forklaring i saken. Hun har opplyst at hun hadde kjent ektefellene Jacobsen godt i 20 år. Det heter videre i hennes vitneforklaring bl.a.: «Vitnet kan ikke huske at det i hennes nærvær noen gang ble snakket om arveforholdet så lenge Jacobsen levet. Men kort tid etter at han var død, våren 1947, var det en gang at fru Jacobsen snakket om arveforholdet, og det hun da sa forsto vitnet slik at gjenlevende skulle kunne råde fritt over boet så lenge hun levde, og at midlene etter hennes død så skulle deles likt mellom de to slekter. - Nøyaktig hvordan ordene falt, eller de nærmere detaljer omkring situasjonen, kan vitnet ikke huske så lang tid etter.» Det er riktignok så at fru Holtan her forklarte seg om begivenheter som hadde funnet sted for lang tid siden. Men hennes uttalelser gir likevel klar støtte for det syn at det ved testamentsopprettelsen var ektefellenes mening at boet skulle deles mellom begge slektsgrupper ved lengstlevendes død.

Ellers legger jeg til grunn at det var et meget godt forhold mellom ektefellene og slektningene på begge sider. Bortsett fra selve ordlyden i testamentet er det ikke i saken fremkommet noe som tyder på at ektefellene har villet utelukke noen av slektsgruppene fra arv. At det også etter Jacobsens død var et godt forhold mellom fru Jacobsen og mannens slektninger, belyses ved at hun tilkalte to av de ankende parter - Berit og Elna Hvidsten - da hun lå på dødsleiet.

For øvrig er jeg enig med skifteretten i at ektefellene ved opprettelsen av testamentet i første rekke må antas å ha hatt for øye at lengstlevende skulle sikres ved å bli sittende med boet og ha rådigheten over det både ved disposisjoner i levende live og ved testament. Hva som skulle skje med boet dersom lengstlevende døde uten å ha opprettet testament, er således sikkert - som nevnt av skifteretten - kommet i annen rekke.

Når jeg så etter dette skal ta standpunkt til spørsmålet om

Side:20

det bevismateriale som foreligger i saken, er tilstrekkelig til å sette til side selve ordlyden i testamentet, har jeg vært i sterk tvil. Etter en helhetsvurdering er jeg imidlertid blitt stående ved at det i dette tilfelle er ført et tilstrekkelig bevis for at ektefellene - til tross for uttrykksmåten i testamentet - har ment og villet at begge slektsgrupper skulle ha rett til arv etter dem dersom lengstlevende ikke opprettet noe testament. Mitt resultat blir således at de ankende parters påstand for så vidt må tas til følge.

Saken har som nevnt etter min mening vært meget tvilsom. Jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av instansene.

Jeg stemmer for denne

dom:

Berit Hvidsten, Elna Hvidsten og Elise Svorstøl har som arvinger etter Johannes Jacobsen rett til arv i boet etter Lena Marie Jacobsen og Johannes Jacobsen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Hiorthøy: Likeså, idet jeg imidlertid finner å burde tilføye at etter min mening er det naturlig at man i en sak som den foreliggende ikke stiller særlig strenge krav til bevisets styrke. Jeg finner også grunn til å nevne at det generelt sett er en naturlig og rimelig ordning at et bo ved lengstlevendes død deles mellom begge ektefellers slekter når de ikke etterlater seg livsarvinger. Jeg viser i denne sammenheng til det som er uttalt av Arvelovkomitéen av 1954 i innstilling om ny arvelov, jfr. motivene side 161-62.

Dommer Leivestad: Som dommer Hiorthøy.

Dommer Gaarder: Likeså.

Av skifterettens kjennelse (sorenskriver Paul Johnsrud som settedommer):

Under 26/7 1930 ble opprettet følgende gjensidig testament:

«Undertegnede Johannes Jacobsen og hustru Lena Marie Jacobsen, som ikke har livsarvinger, bestemmer herved, at den som lever lengst av oss, skal beholde vårt fellesbo som sin eiendom med fri rådighet både i levende live og ved testamente». Lena Marie Jacobsen overtok boet ved mannens død og satt med det udelt til hun døde 7/7 1962 uten å opprette testamente.

Hennes arvinger er: Bror Karl M. Jacobsen (William Carlson), bror Kristian Ivarsen, søsterdatter Ruth Eriksen, søsterdatter Katrine Bach, søstersønn Fridthjof Johannesen, halvbrors sønn Lars Arnt Johannesen, halvbrors sønn Reidar Johannesen og halvbrorsdatter Kristine Langeland.

Arvinger etter mannen er: Brordatter Berit Hvidsten, brordatter Elna Hvidsten og halvsøster Elise Svorstøl. - - -».

Side:21

Fremlagt er nevnte testamente samt skrivelse datert 8/12 1962 fra høyesterettsadvokat Thomas Thorsen sålydende:

«Jeg har mottatt skifterettens forespørsel av 12. oktober i år. Jeg ber undskyldt at jeg svarer så sent. Dette skyldes i noen grad at jeg har vært litt i tvil om formuleringen av mitt svar. Denne testamentsopprettelse ligger over 30 år tilbake i tiden. Detaljert erindring har derfor sine vanskeligheter. Da jeg skjønner at min uttalelse kan få betydning for rettens forståelse av testamentet, vil jeg nødig si for meget - men av samme grunn heller ikke for lite.

Når ordlyden i testamentet er blitt som den er, henger det sammen med at jeg benyttet et formular som dengang var alminnelig. Jeg mener positivt å huske at det hverken var i mine klienters eller i mine tanker å utelukke førstavdødes slektninger fra arv, medmindre lengstlevende uttrykkelig ville gjøre dette gjennom testament. Jeg mener å ville ha husket det, hvis noen annen forutsetning hadde kommet på tale. Dette ville nemlig ha vært usedvanlig. Min oppfatning støttet seg til dengang gjeldende rett på området, og jeg pleide ved testamentsopprettelse overfor testatorene å redegjøre for de rettslige regler og konsekvenser. Det var derfor ikke nødvendig å skrive mer.

Jeg er temmelig sikker på at det jeg her har sagt også gjelder tilfellet Jacobsen, men jeg er naturligvis klar over at jeg nå er inne på resonnementer og slutninger mere enn på konkret hukommelse.

Som konklusjon må jeg si at det står slik for meg at mine klienter ikke har villet utelukke fra arv de slektninger som tilfeldigvis måtte bli førstavdødes, medmindre lengstlevende ville gjøre dette ved testamentarisk disposisjon.» - - -

Retten henviser til førstvoterendes bemerkninger i Høyesteretts dom av 19/9 1933 (R.T. s.å. side 882) om at det angående førstavdødes slektningers arverett foreligger en rekke høyesterettsdommer med forskjellig utfall - at avgjørelse i hvert tilfelle må bero på fortolkninger av testamentets uttrykk i forbindelse med andre opplysninger. Om rettspraksis forøvrig henvises til førstvoterendes bemerkninger i Høyesteretts dom av 26/5 1956 (R.T. s.å. side 584) - hvor det sies at hver sak må bedømmes konkret når man skal finne hva som har vært ektefellenes mening.

Man henviser videre til Høyesteretts dom av 5/5 1929 (R.T. s.å. side 64). Skal man holde seg utelukkende til den uttrykksmåte som er benyttet i foreliggende testamente - «som sin eiendom med fri rådighet både i levende live og ved testament» - synes det klart at førstavdødes slektninger ikke har krav på arv.

Spørsmålet er allikevel om testatorene har ment og villet noe annet - at begges slektninger skulle arve når begge var døde og lengstlevende ikke hadde opprettet testamente.

At mesteparten i boet er innbragt av førstavdøde har saksøkerne betegnet som ubevist og retten bemerker at det foreligger ikke annet av bevis-verdi enn høyesterettsadvokat Thorsens erklæring av 8/12 1962. Som det sies i erklæringen ligger opprettelsen av testamentet over 30 år tilbake i tid og «detaljert erindring har derfor sine vanskeligheter».

Retten finner allikevel å kunne tillegge erklæringen avgjørende vekt idet man henviser til følgende:

«Når ordlyden i testamentet er blitt som den er, henger det sammen

Side:22

med at jeg benyttet et formular som dengang var alminnelig. Jeg mener positivt å huske at det hverken var i mine klienters eller i mine tanker å utelukke førstavdødes slektninger fra arv, medmindre lengstlevende uttrykkelig ville gjøre dette gjennom testament.

Jeg mener å ville ha husket det, hvis noen forutsetning hadde kommet på tale. Dette ville nemlig ha vært usedvanlig. Min oppfatning støttet seg den gang til gjeldende rett på området, og jeg pleide ved testamentsopprettelse overfor testatorene å redegjøre for de rettslige regler og konsekvenser. Det var derfor ikke nødvendig å skrive mer. Jeg er temmelig sikker på at det jeg her har sagt også gjelder tilfellet Jacobsen, men jeg er naturligvis klar over at jeg nå er inne på resonnementer og slutninger mere enn på konkret hukommelse.»

Retten bemerket at ektefellenes hensikt i første rekke har vært å sikre lengstlevende så lenge denne levet. Hvordan det skulle forholdes etter dennes død, har nok kommet i annen rekke, men retten mener allikevel at de har oppfattet og villet det slik at man skulle være henvist til lovens bestemmelse om vanlig arverett for deres slektninger - en oppfatning som antages bestyrket ved høyesterettsadvokat Thorsens nevnte redegjørelse da testamentet ble opprettet. Bemerkes skal også at lengstlevende ikke har villet benytte sin testasjonsadgang.- - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Knut Løken og Markus Endresen og kst. lagdommer T. Krog):

- - -

Lagmannsretten, som er kommet til et annet resultat enn skifteretten, skal bemerke:

Det er opplyst at Lena Marie var født i ca. 1897 og at Johannes Jacobsen var noe eldre. De ble gift i 1921 og hadde ingen barn. Mannen var maskinist og i flere år ute på hvalfangst. I begynnelsen av tretti-årene kjøpte ektefellene en gård i Stokke som hustruen beholdt inntil sin død. Boet består foruten av gården av en del løsøre og innbo, samt et bankinnskudd på ca. kr. 25.000.-.

Etter den rettspraksis som har dannet seg finner lagmannsretten i likhet med skifteretten ved en isolert og objektiv fortolkning av det foreliggende testament å måtte legge til grunn at førstavdødes slektninger ved dette er utelukket fra arv. Spørsmålet blir da om det i foreliggende tilfelle finnes holdepunkter for at ektefellene har ønsket og ment en annen ordning enn den testamentets tekst gir uttrykk for. Det foreligger ingen opplysninger i saken om at ektefellene noen gang overfor andre har tilkjennegitt sin mening om den endelige fordeling av boets midler i tilfelle av at den lengstlevende ikke benyttet seg av sin adgang til å opprette testament.

Det er på det rene at dav. o.r.sakfører Thomas Thorsen, som har skrevet testamentet, var tilstede ved opprettelsen av det og har underskrevet som testamentsvitne. Thorsen har ikke vært innkalt som vitne og lagmannsretten har vært henvist til hans uttalelse i brev av 8. desember 1962 til Jarlsberg skifterett.

Lagmannsretten finner ikke at denne uttalelse er tilstrekkelig bevis for at ektefellene har ment noe annet enn det testamentet objektivt fortolket gir uttrykk for.

Side:23

Advokat Thorsen kan ikke si han erindrer å ha drøftet det foreliggende spørsmål med ektefellene, bare at han pleiet å gjøre det. Heller ikke kan advokat Thorsens uttalelse idag om hva han dengang mente var gjeldende rett legges til grunn for hva ektefellene mente med testamentet.

Lagmannsretten kan heller ikke se at de uttalelser som er gitt om ektefellenes gode forhold til slektningene på begge sider og den omstendighet at boets midler synes å stamme fra mannens arbeidsinntekter, alene, eller samholdt med de øvrige opplysninger i saken, gjør det usannsynlig at ektefellene har villet den løsning som de har gitt uttrykk for i testamentets tekst. - - -

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1965-17 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering