Import: XML-importering

2018-10-22T05:17:50Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Kjennelse
|Dato=
1968-09-07
|Publisert=
Rt-1968-870
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
L.nr. 105/1968
|Parter=
Drammen Flyklubb (advokat Harald Solumsmoen - til prøve) mot Staten v/ Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Charles Philipson) og Staten v/ Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Charles Philipson) mot 1. Drammen Flyklubb (advokat Harald Solumsmoen - til prøve) 2. Thorolf Pedersen.
|Forfatter=
Bølviken, Nygaard, Gaarder, Mindretall: Ryssdal, Stabel
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1959-10-23-3/§2 Oreigningsloven (1959) §2], [https://lovdata.no/lov/1959-10-23-3/§5 §5], [https://lovdata.no/lov/1959-10-23-3/§8 §8], [https://lovdata.no/lov/1963-06-21-23/§50 Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50], [https://lovdata.no/lov/1963-06-21-23/§9 Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§9]
}}

Dommer Bølviken: Drammen Flyklubb leide ved kontrakt av 1. november 1945 av Thorolf Pedersen, Lierstranda, et tomteareal som grenser til Drammensfjorden. På arealet oppførte flyklubben en hangar, som har vært brukt når klubben i vintertiden har drevet seilflyging fra isen på fjorden.

Ved ekspropriasjon til jernbanens dobbeltspor til Drammen samt en ny riksveiparsell fra Drammens bygrense til Amtmannsvingen i Lier er en del av det leide areal mot fjorden blitt ekspropriert, og oppfyllingen i forbindelse med vei- og jernbaneanlegget har avskåret atkomsten fra hangaren til fjorden. Derved er leiekontrakten blitt uten verdi for flyklubben, selv om hangaren og den grunn hangaren ligger på, ikke er omfattet av ekspropriasjonen.

Ekspropriasjonen er skjedd med hjemmel i oreigningsloven av 23. oktober 1959 §2 nr. 17, jfr. §5 og kgl. res. av 18. februar 1966, samt vegloven av 21. juni 1963 §50, jfr. §9. Underskjønn ble avhjemlet ved Lier, Røyken og Hurum skjønnsrett den 31. desember 1966. Overskjønn ble avhjemlet den 7. desember 1967.

Av de saksøkte ved overskjønnet har Drammen Flyklubb ved ankeerklæring av 3. januar 1968 påanket overskjønnet til Høyesterett. Staten v/Samferdselsdepartementet erklærte for sin del anke ved ankeerklæring av 4. januar 1968. Begge anker gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen. Statens anke gjaldt foruten Drammen Flyklubb grunneieren Thorolf Pedersen, som

Side:871

flyklubben har leid grunnen av. Før ankeforhandlingen er anken mot Thorolf Pedersen trukket tilbake. Saken blir for så vidt å heve, og Thorolf Pedersen å tilkjenne saksomkostninger i forbindelse med ankesaken.

Ved underskjønnet ble avgitt slik takst for Drammen Flyklubb:

«Erstatning for avsavn i 3 år og 6 måneder kr. 12 000,-.

For øvrig ingen erstatning.»

Ved overskjønnet ble taksten:

«Erstatning for tap av hangar kr. 20 000,-.

For øvrig ingen erstatning.»

Begge takster var enstemmige.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Lier, Røyken og Hurum herredsrett, hvor grunneieren Thorolf Pedersen samt formannen i Drammen Flyklubb Arne Thorbeck har avgitt forklaring.

Drammen Flyklubb har for Høyesterett lagt ned slik påstand:

«Lier, Røyken og Hurum herredsretts overskjønn av 7. desember 1967 oppheves for så vidt angår takst nr. 12 Drammen Flyklubb. Saken hjemvises til ny behandling for overskjønnsretten med ny sammensetning.

Den ankende part Drammen Flyklubb tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Staten har lagt ned slik påstand:

«Vedrørende anken over saksbehandlingen:

Overskjønnet av 7. desember 1967 oppheves for så vidt angår takst nr. 12, Drammen Flyklubb.

Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Vedrørende anken over lovanvendelsen:

Drammen Flyklubb tilkjennes ikke ekspropriasjonserstatning.

Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Drammen Flyklubb har i ankeerklæringen begrunnet sin anke som følger:

«1. Ved overskjønnet gjorde Drammen Flyklubb krav på at hangaren, som står utenfor ekspropriasjonslinjen, skulle innløses av eksproprianten og erstatningen fastsettes på dette grunnlag etter prinsippet i oreigningslovens §8. Videre skulle innløses flyklubbens rettigheter etter leiekontrakten med grunneieren. Overskjønnet fant at hangaren ikke lenger kunne nyttes til sitt formål, men likevel er intet sagt i skjønnspremissene om rettens standpunkt til erstatningsspørsmålet. Dette er feil i saksbehandlingen.

2. Overskjønnsretten har ikke tatt til følge flyklubbens påstand om erstatning for hangaren fastsatt på grunnlag av gjenoppføringsverdien. Dette er en feil i rettsanvendelsen.

3. Overskjønnet har ikke tatt til følge flyklubbens påstand om å bli tilkjent erstatning for utgifter til riving og flytting av hangaren. Spørsmålet kan overhodet ikke ses berørt i

Side:872

skjønnspremissene. Det er her feil både i saksbehandlingen og i rettsanvendelsen.

4. Overskjønnet har tilkjent Drammen Flyklubb en erstatning på kr. 20 000,- «for tap av hangar». Det er ikke mulig å se av skjønnspremissene hva dette innebærer. Hvis det betyr at flyklubben selv må besørge riving og flytting utført, så må dette bero på en feilaktig rettsanvendelse. Skjønnspremissene på dette punkt er så vidt uklare at det ikke er mulig å se hva overskjønnsretten selv kan ha ment. Det er her så vel feil i rettsanvendelsen som feil i saksbehandlingen.

5. Endelig har Drammen Flyklubb påstått seg tilkjent erstatning for tap av leiekontrakt med grunneieren, herunder tap ved avbrudd regnet 4 år tilbake. Overskjønnsretten har ikke tilkjent noen erstatning på dette punkt, og det er ikke gitt tilfredsstillende rede for grunnen til at erstatning er avslått.

Det er feil så vel i saksbehandlingen som i rettsanvendelsen.»

Under ankeforhandlingen har flyklubben frafalt erstatning for tap av selve leieretten, bortsett fra tap ved avbrudd i virksomheten.

Til nærmere begrunnelse av anken har Drammen Flyklubb anført:

Leiekontrakten av 1945 var nærmest en kontrakt om leie på ubegrenset tid. Eieren hadde sikret seg en rett til oppsigelse med 6 måneders varsel dersom han kunne utnytte området på en mer inntektsbringende måte. Men flyklubben var sikret førsteretten til leie til den høyere leiesum dersom klubben var i stand til dette. Kontrakten kan ikke forstås slik at leieretten skulle falle bort ved salg av eiendommen. Grunneieren måtte i tilfelle selge med påhefte av leieretten. Et eventuelt forbehold fra grunneierens side om fraflytning i tilfelle salg ville heller ikke kunne ha vært påberopt av eksproprianten, jfr. høyesterettsdom i [[Rt-1900-536]] og 1923 I 451.

Flyklubben mener at dens leierett er beskyttet på rettslig grunnlag, og viser i den forbindelse også til dommer i [[Rt-1953-621]], 1959 213 og 1960 1171. Men subsidiært vil flyklubben gjøre gjeldende at også denne faktiske fordel, at klubben kunne regne med å sitte med det leide området i atskillig tid framover, etter omstendighetene berettiger til erstatning.

Når det gjelder kravet om erstatning av hangarens gjenoppføringsverdi, viser flyklubben til at driftsbygninger erstattes ved ekspropriasjon. Flyklubben driver ikke forretningsvirksomhet på fortjenestebasis. Den har et ideelt formål. Men dens virksomhet må ha et økonomisk grunnlag. Flyklubben mener at den står i liknende stilling som sportsklubben Sparta i den i [[Rt-1967-1556]] refererte dom. Hva flytning og gjenoppføring av hangaren angår, er dette nok teknisk mulig, men ikke økonomisk regningssvarende. Når klubben krever erstattet utgiftene til nedriving og flytning av hangaren, er det fordi flyklubben i forhold til grunneieren er forpliktet til å fjerne hangaren. Utgiftene hermed

Side:873

krever flyklubben erstattet i tillegg til gjenanskaffelsesverdien av hangaren.

Staten hevder at det ikke foreligger grunnlag overhodet for å tilkjenne flyklubben erstatning.

Det dreier seg om et oppsigelig leieforhold, som ikke er beskyttet ved ekspropriasjon. Etter at leieforholdet faktisk opphørte sommeren 1963, er det heller ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning i oppsigelsestid. Utgifter til nedriving og fjerning av hangaren ville flyklubben før eller senere ha fått. Når kontrakten var oppsigelig, kan erstatningskrav ikke grunnes på flyklubbens faktiske fordel av kontrakten.

Den fortrinnsrett som flyklubben var tilsikret, gjaldt bare ved bortleie. Flyklubben var ikke forbeholdt forkjøpsrett ved salg. Av den omstendighet at salg ikke er nevnt i kontrakten, kan ikke trekkes den slutning at også forkjøpsrett var forutsatt. Snarere tvert om. Eieren måtte kunne selge uten hensyn til flyklubbens leierett.

Om man skulle finne at staten som ekspropriant ikke kan påberope seg grunneierens rett til oppsigelse, så hadde dog grunneieren en slik rett. Flyklubben hadde ingen varig rett til det leide område.

Prinsipalt krever staten dom for at Drammen Flyklubb ikke har krav på erstatning. Subsidiært påstås overskjønnet opphevet fordi skjønnsgrunnene er uklare når det gjelder grunnlaget for å tilkjenne flyklubben erstatning. Det vises til skjønnsrettens antagelse, at det var en forutsetning fra grunneierens og flyklubbens side at eieren foreløpig ikke skulle selge eiendommen, og til at skjønnsretten ikke har drøftet om flyklubben ville ha maktet å betale den høyere leie som nå betales for grunn av denne eiendom.

Til motpartens anke bemerker staten at innløsningskravet er åpenbart uholdbart, og at det da ingen betydning har at overskjønnsretten ikke har uttalt seg om kravet.

Kravet om innløsning er i realiteten også nærmest identisk med kravet på erstatning av gjennoppføringsverdien, og dette krav har skjønnsretten behandlet. Retten har sagt klart at gjenanskaffelsesverdien ikke kan kreves. Gjenanskaffelseserstatning er ingen selvfølge. Det kreves en særlig begrunnelse om gjenanskaffelsesverdien skal erstattes. I det foreliggende tilfelle hadde flyklubben neppe heller noen aktuell interesse i å gjenanskaffe hangaren. Seilflyvirksomheten er flyttet til Hokksund, og skjønnsretten har ikke funnet bevist at driften er dyrere enn på Lierstranda. På Hokksund hadde flyklubben hangar fra før. Det er intet opplyst om behov for en hangar til.

Når overskjønnsrettens premisser leses i sammenheng, må de forstås derhen at flyklubben ikke hadde noen aktuell interesse i å gjenoppføre hangaren, og at de kr. 20 000,- som er tilkjent flyklubben, er ment som erstatning for avbrudd.

Jeg er kommet til at statens prinsipale påstand, at Drammen Flyklubb ikke har krav på erstatning overhodet, ikke kan føre

Side:874

fram, men at overskjønnet, slik begge parter har påstått, må oppheves på grunn av uklarhet i skjønnsgrunnene.

Jeg behandler først spørsmålet om flyklubben hadde en slik leierett at det kan kreves erstatning ved ekspropriasjon.

Overskjønnet er kommet til at flyklubben hadde en så vidt sterk stilling at klubben har krav på erstatning. Dette er jeg enig i.

Kontrakten av 1945 var ingen alminnelig leiekontrakt på oppsigelse. Om oppsigelse heter det i kontrakten: «Dog har eieren rett til ved eventuell utvidelse av bensintanken eller annen disposisjon av tomten som bevislig bringer merinntekt, å si opp denne leiekontrakt med 6 måneders varsel.» Jeg nevner at det på eiendommen, utenfor det området som flyklubben leide, er oppført bensintank. Etter den siterte kontraktsbestemmelse om rett til oppsigelse ved eventuell mer inntektsbringende utnyttelse følger følgende bestemmelse til fordel for flyklubben: «Drammens Flyveklubb har ved et sådant tilfelle førsterett til leie etter den nye leiesum, hvis klubben er i stand til dette.»

Drammen Flyklubb var med andre ord ved kontrakten sikret en fortrinnsrett til leie. Hvorledes klubbens stilling skulle være dersom eieren ønsket å selge eiendommen eller å utnytte den i eget øyemed, sier kontrakten intet om. Slik kontrakten var kommet i stand, som en vennetjeneste fra grunneierens side, antar jeg at kontrakten ikke bare kan tolkes slik at den skulle sikre eieren en tilstrekkelig høy leie. Jeg antar også at flyklubbens interesse etter omstendighetene måtte vike for grunneierens interesse i selv å utnytte grunnen eller å selge eiendommen uten påhefte av leieretten. Hvor langt flyklubbens rett gikk i kollisjon med eierens interesser, har i eg ikke grunnlag for, og finner i eg det ikke nødvendig, å gå nærmere inn på. I relasjon til eksproprianten anser jeg det avgjørende at flyklubben hadde en fortrinnsrett til leie, at fortrinnsretten bestod da ekspropriasjonen kom, og at retten ble verdiløs som følge av ekspropriasjonen. Jeg anser det på det rene at flyklubben kunne ha fortsatt leieforholdet, i kortere eller lengre tid, om ekspropriasjonen ikke var kommet. Selv om leiekontrakten ikke gav flyklubben en rett som var sikret i alle relasjoner, mener jeg at det dog foreligger en rett som gir grunnlag for erstatning. For mitt syn finner jeg støtte i den av overskjønnet nevnte dom i [[Rt-1953-621]] flg. (Pollux-dommen). Jeg viser også til dommer i [[Rt-1959-213]] og 1960 1171.

Etter mitt syn på kontrakten har Drammen Flyklubb krav på erstatning for det tap som må sies å være en følge av ekspropriasjonen.

Når det gjelder det nærmere grunnlag og prinsippene for erstatningsberegningen, er imidlertid overskjønnet så vidt uklart at jeg antar at skjønnet må oppheves.

Overskjønnet har tilkjent erstatning kr. 20 000,- «for tap av hangar». Erstatning for tap av leieretten er ikke tilkjent, idet skjønnsretten ikke har funnet bevist at den nåværende seilflydrift på Hokksund er dyrere enn på Lierstranda. Flyklubben har,

Side:875

som nevnt, nå frafalt erstatning for tap av selve leieretten, bortsett fra tap ved avbrudd i virksomheten.

Hva de kr. 20 000,- for tap av hangar skal dekke, er ikke nærmere angitt. Det fremgår ikke om det er en bruksverdi eller en annen verdi som er ment erstattet. Det er uttalt at flyklubben ikke antas å ha krav på gjenanskaffelsesverdien. Men dette er ikke nærmere begrunnet. Det er ikke drøftet om gjenanskaffelse er aktuelt, og heller ikke hva gjenanskaffelse ville innebære i et tilfelle som det foreliggende.

Overskjønnet har videre ikke behandlet flyklubbens krav på erstatning for avbrudd i virksomheten, eller på rivnings- og flytningsomkostninger. Heller ikke sies det noe om det fremsatte krav på innløsning etter oreigningslovens §8.

Ut fra mitt syn på leierettens tross alt midlertidige karakter - jeg viser til det jeg tidligere har sagt om grunneierens stilling - må det også vurderes hvilken betydning denne midlertidige karakter må få for erstatningskravet. Jeg viser i denne forbindelse til det som er nevnt i den tidligere nevnte dom i [[Rt-1953-621]] flg. om erstatningsberegningen i det der omhandlede tilfelle.

Endelig savner jeg en drøftelse av hvilken betydning den høyere leie som nå betales for grunn av denne eiendom, må antas å ville ha fått for flyklubbens fortsatte leie.

Alt i alt mener jeg at erstatningsspørsmålet er så vidt ufullstendig behandlet at jeg finner at skjønnet må oppheves og hjemvises til ny behandling for overskjønnsretten. Flyklubben har påstått ny sammensetning av skjønnsretten under den nye behandling. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å treffe bestemmelse om oppnevning av ny skjønnsrett.

Jeg finner videre at staten må betale saksomkostninger til Drammen Flyklubb. Statens anke over lovanvendelsen har ikke ført fram, og skjønnet er opphevet vesentlig på det grunnlag som Drammen Flyklubb har gjort gjeldende.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. Ankesaken heves for så vidt angår Thorolf Pedersen. I saksomkostninger betaler staten v/ Samferdselsdepartementet til Thorolf Pedersen 650 - seks hundre og femti - kroner.

2. Overskjønnet oppheves for så vidt angår Drammen Flyklubb og hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten. Staten v/Samferdselsdepartementet betaler saksomkostninger til Drammen Flyklubb med 4 500 - fire tusen fem hundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.

Dommer Ryssdal: Jeg er enig i at overskjønnet må oppheves, men ved vurderingen av hangarens verdi for flyklubben må det etter min mening legges til grunn at Thorolf Pedersen i forhold

Side:876

til klubben hadde adgang til å disponere det bortleide areal på den måte som for ham var økonomisk mest fordelaktig.

Dersom det avståtte areal hadde hatt høyest verdi ved at eieren selv brukte det til jordbruksformål eller på en annen måte som var forenlig med at flyklubben samtidig benyttet arealet i henhold til leiekontrakten, ville en ekspropriant foruten full erstatning til grunneieren også ha måttet betale erstatning for tap voldt ved at atkomsten for fly fra hangaren til fjorden blir avskåret. I sine alminnelige bemerkninger om fastsettelsen av grunnerstatningen har overskjønnsretten imidlertid uttalt at tomteverdien er den høyeste for samtlige områder. Dette gjelder også det areal som er ekspropriert fra Thorolf Pedersen. Når forholdet ligger slik an, kan en ekspropriant etter min mening ikke ha plikt til både å betale grunneieren full tomtepris og dessuten å betale erstatning fordi flyklubben ikke lenger kan disponere arealet ved å trekke flyene til og fra den hangar som ligger utenfor det eksproprierte område. En slik disponering kunne ikke fortsette dersom eieren eller en kjøper skulle nytte arealet som tomtegrunn.

Overskjønnsretten har antatt at det ved opprettelsen av leiekontrakten i 1945 «har vært en forutsetning fra begge parters side at eieren foreløpig ikke skulle selge eiendommen». Etter det som er opplyst om hvordan leieforholdet kom i stand, og etter det innhold kontrakten har, finner jeg imidlertid at Thorolf Pedersen iallfall etter så lang tids forløp måtte ha adgang til enten selv å bebygge arealet eller selge det som tomtegrunn uten påhefte av noen leierett for flyklubben. Overskjønnsretten har da også, etter min mening med rette, tilkjent Pedersen erstatning for tomteverdi uten noe fradrag.

Dommen i [[Rt-1953-621]] gjaldt ikke ekspropriasjon av grunn, men av rett til å føre kraftledninger over vedkommende areal, og det ble i den saken antatt at leieren etter kontrakten hadde rett til varig leie av en tomt med mindre eieren, Norges Statsbaner, selv skulle få bruk for tomten. Slik jeg oppfatter leiekontrakten av 1. november 1945 mellom flyklubben og Pedersen, hadde klubben ikke noen tilsvarende rett til det areal den leide.

Overskjønnsretten har tilkjent flyklubben erstatning med kr. 20 000,- for tap av hangar med den begrunnelse at klubben «kunne ha fortsatt sitt leieforhold hvis ikke ekspropriasjonen hadde kommet». Etter mitt syn på saken kan klubben ikke tilkjennes erstatning på dette grunnlag. Da jeg er i mindretall, går jeg imidlertid ikke inn på hvordan en erstatning etter min mening burde fastsettes.

Etter dette stemmer i eg for at overskjønnet oppheves, og at det i saken mellom staten og flyklubben ikke tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Bølviken.

I anledning av dommer Ryssdals votum vil jeg bemerke at jeg ikke finner grunn til å ta standpunkt til spørsmålet om det er

Side:877

riktig når overskjønnsretten har fastsatt erstatningen til Thorolf Pedersen uten fradrag for flyklubbens leierett. Dette spørsmålet foreligger ikke til avgjørelse for Høyesterett, idet staten har frafalt sin anke i forhold til Thorolf Pedersen.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Ryssdal.

Dommer Gaarder: Som dommer Nygaard.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av overskjønnet (byrettsdommer Eivind Hanssen med skjønnsmenn):

- - -

Grunnerstatningene.

Det areal som skal eksproprieres består av områder langs Storgaten (E 18) som er bebygget med bolighus, av områder som er bebygget med småbedrifter og av et strandområde langs Drammensfjorden. Det siste området er det største. Den delen av det som ligger nærmest Drammen er mere eller mindre oppfylt med tanke på utnyttelse til industritomter. Den uoppfylte delen er ubrukbar til jordbruksdrift, men egner seg til oppfylling til industritomter. Det er til dels meget langgrunt utenfor stranden slik at oppfylling kan skje utover i fjorden.

For samtlige områder blir tomteverdien høyest. - - -

Takst nummer 12.

Drammen Flyklubb.

Leier under gnr. 17, bnr. 7. - - -

Rettens bemerkninger.

1/11-45 inngikk ekspropriaten og eieren av gnr. 17, bnr. 7 (takst nr. 11) flg. kontrakt:

«Drammens Flyklubb leier av herr Thorolf Pedersen en del av dennes eiendom ved bensintanken tilhørende Erling Johnsen, Lierstranden, med følgende grenser: Den leiede tomt strekker seg fra vannet i en bredde på ca. 25 m mot bensinstasjonen og i hele tomtens lengde paralelt med bensintanken.

Leiesummen fastsettes til kr. 10,- pr år. Dog har eieren rett til ved eventuell utvidelse av bensintanken eller annen disposisjon av tomten som bevislig bringer merinntekt, å si opp denne leiekontrakt med 6 - seks - mndr.s varsel. Drammens Flyklubb har ved et sådant tilfelle førsterett til leie etter den nye leie hvis klubben er istand til dette.»

Leien er senere forhøyet til kr. 100,- pr år.

På tomten satte ekspropriaten opp en trehangar på ca. 25 x 10 m. Hangaren ble brukt om vinteren idet det da ble drevet seilflyving med start fra fjorden like utenfor hangaren. Vei- og jernbaneanlegget sperrer nå adkomsten fra hangaren til fjorden. Selve hangaren ligger utenfor ekspropriasjonsarealet, men kan ikke lenger brukes til sitt formål.

Etter kontrakten har ekspropriaten en forholdsvis sterk stilling. Han kan riktignok sies opp hvis eieren kan skaffe seg en bedre inntekt av tomten på annen måte, men han har rett til fortsatt leie etter den nye leiesum.

Kontrakten sier ikke noe om hva som skal skje hvis eieren ønsker

Side:878

å selge. Grunnen til dette må formentlig være at eieren ingen tanker hadde om salg. Det må antas at det har vært en forutsetning fra begge parters side at eieren foreløpig ikke skulle selge eiendommen. Det er lite trolig at ekspropriaten ville ha ført opp et så vidt stort byggverk hvis han ikke regnet med å få bruke det i adskillig tid fremover.

Etter rettens mening er Drammen Flyklubbs rett ikke svakere enn den rett ekspropriaten A/S Pollux hadde i den sak som er inntatt i [[Rt-1953-621]] flg. Det antas på det rene at ekspropriaten kunne ha fortsatt sitt leieforhold hvis ikke ekspropriasjonen hadde kommet.

Etter dette må ekspropriaten ha krav på erstatning. Det er på det rene at hangaren ikke lenger kan nyttes til sitt formål. Den kan vanskelig nyttes til andre formål.

Ekspropriaten antas ikke å ha krav på å få erstattet gjenanskaffelsesverdien.

Ekspropriaten har nå flyttet seilflyvirksomheten til Hokksund, og han hevder at omkostningene der er blitt større enn de var på Lierstranden, bl.a. på grunn av at de på Hokksund er mere avhengig av å brøyte startbane. Retten kan ikke se at det er tilstrekkelig godtgjort at driften er blitt dyrere på Hokksund enn på Lierstranden. Den finner derfor ikke å kunne gi noen erstatning for tapet av selve leiekontrakten.

Takst.

Erstatning for tap av hangar kr. 20.000,-

For øvrig ingen erstatning.

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1968-870 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering