https://rettspraksis.no/w/index.php?action=history&feed=atom&title=Rt-1969-1402 2026-05-31T03:49:23Z Versjonshistorikk for denne siden på wikien MediaWiki 1.43.0 https://rettspraksis.no/w/index.php?title=Rt-1969-1402&diff=180595&oldid=prev 2018-10-22T05:22:37Z

<p>XML-importering</p> <p><b>Ny side</b></p><div><br /> <br /> {{Høyesterett<br /> |Instans=<br /> <br /> Høyesteretts kjæremålsutvalg<br /> |Dato=<br /> 1969-09-24<br /> |Publisert=<br /> Rt-1969-1402<br /> |Sammendrag=<br /> <br /> |Stikkord=<br /> Midlertidig forføyning<br /> |Saksgang=<br /> L.nr. 189B/1969<br /> |Parter=<br /> Arthur Thu (høyesterettsadvokat T. Tengs-Pedersen) mot Brødr. Hetland (advokat Hans A. Pedersen).<br /> |Forfatter=<br /> Bahr, Roll-Matthiesen, Endresen<br /> |Lovhenvisninger=<br /> [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/§262 Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262]<br /> }}<br /> <br /> Dommerne Bahr, Roll-Matthiesen og Endresen. <br /> <br /> Brødr. Hetland hevdet å ha rett til å disponere en leilighet i Arthur Thus hus i Bryne og begjærte i den forbindelse midlertidig forføyning mot Arthur Thu. Rettssak om disposisjonsretten til leiligheten var ikke reist. Ved Jæren namsretts kjennelse av 18. mars 1969 ble Thu tilpliktet å stille leiligheten til disposisjon for Brødr. Hetland, samt utlevere nøkler til leiligheten. Etter kjæremål fra Thu stadfestet Gulating lagmannsrett den 29. mai 1969 namsrettens kjennelse. <br /> <br /> Arthur Thu påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. <br /> <br /> Utvalget opphevet lagmannsrettens og namsrettens kjennelser og bemerket: <br /> <br /> «Kjæremålsutvalget finner enstemmig at kjæremålet over lovtolkingen må tas til følge. Etter Utvalgets oppfatning har lagmannsretten - i likhet med namsretten - bygd på en uriktig forståelse av tvangsfullbyrdelseslovens §262 når den har antatt at bestemmelsen hjemler adgang til i et tilfelle som dette å beslutte en midlertidig forføyning hvorved saksøkeren settes inn i besittelsen og bruken av den omtvistede leilighet. En slik forføyning vil - slik Utvalget ser det - i realiteten være ensbetydende med en foregrepet fullbyrdelse av saksøkerens krav uten at det foreligger dom for det, mens det som §262 gir anvisning på, er tiltak for å sikre fullbyrdelsen av et omtvistet krav som det ennå ikke finnes tvangsgrunnlag for. Man viser i denne forbindelse til Utvalgets kjennelse i [[Rt-1960-765]].» <br /> <br /> Side:1403 <br /> <br /> [[Kategori:Høyesterett]]</div>

Import