Import: XML-importering

2018-10-22T05:20:26Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Kjennelse
|Dato=
1969-04-12
|Publisert=
Rt-1969-400
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
L.nr. 33B/1969
|Parter=
Statsadvokat Elg Elgesem, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Olav Hestenes).
|Forfatter=
Hiorthøy, Roll-Matthiesen, Bølviken, Endresen, Heiberg
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1887-07-01-5/§449 Straffeprosessloven (1887) §449], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§291 Straffeloven (1902) §291], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§292 §292], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§78 §78], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§95 §95], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§62 §62]
}}

Dommer Hiorthøy: I straffesak mot A, født xx.xx.1947, avsa Oslo byrett 27. januar 1969 dom med domsslutning:

«A, f. xx.xx.1947, dømmes for forbrytelse mot strl. §95 annet ledd, og strl. §291, jfr. §292, smh. med strl. §62, til fengsel i 30 - tretti - dager med fradrag av 10 - ti - dager for utholdt varetektsfengsel.

A dømmes til innen 2 - to - uker å betale til staten ved Utenriksdepartementet kr. 3.991,07 - tretusennihundreognittien 07/100.

Saksomkostninger ilegges ikke.»

Domfelte har påanket byrettens dom og angir i ankeerklæringen at anken prinsipalt angår saksbehandlingen (mangelfulle domsgrunner). Subsidiært ankes det over lovanvendelsen, så vel når det gjelder skyldspørsmålet som erstatningsspørsmålet, og ytterligere subsidiært over utmålingen av straff og erstatning. Under behandlingen for Høyesterett har imidlertid forsvareren begrenset anken til å gjelde straffutmålingen samt spørsmålet om hvorvidt det var en feil av byretten å avsi dom for erstatning. Han har på vegne av domfelte nedlagt påstand om at fullbyrdelsen av fengselsstraffen utstår med en prøvetid av 3 år uten tilsyn og at byrettens dom oppheves for så vidt angår erstatningsavgjørelsen.

De nærmere omstendigheter i saken og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.

Jeg er kommet til at anken over straffutmålingen må

Side:401

forkastes og viser til det som i denne forbindelse er anført av byretten. Jeg er enig i at de skjerpende omstendigheter som her er fremhevet må lede til ubetinget straff, og antar at forholdet for så vidt har en annen og mer graverende karakter enn i den lignende sak som er referert i [[Rt-1968-715]]. Almenpreventive hensyn gjør seg gjeldende med særlig styrke i saker som den foreliggende, og man kan heller ikke se bort fra fullbyrdelsens betydning når det gjelder domfeltes fremtidige atferd.

Med hensyn til byrettens dom på erstatning, er det reist spørsmål om hvorvidt avgjørelsen etter omstendighetene overhodet kan være gjenstand for overprøvelse av Høyesterett, jfr. straffeprosesslovens §449 annet ledd. Jeg antar at det må være adgang til dette, idet det her ikke dreier seg om en prøvelse av kravets innhold, - anken gjelder ikke erstatningsplikten og kravets størrelse, men om hvorvidt byretten har vært kompetent til å ta kravet under behandling i straffesaken. Jeg viser til tidligere avgjørelser av Høyesterett som støtter dette syn, bl.a. [[Rt-1918-244]], [[Rt-1951-798]] og [[Rt-1955-426]].

Det er etter dette nødvendig å ta standpunkt til om staten ved Utenriksdepartementet med rette er behandlet som fornærmet i saken, hvilket igjen avhenger av om departementet «i henhold til tidligere inngått avtale har erstattet - - - skaden» (strl. §78 siste ledd). Det er på det rene at Utenriksdepartementet har ersattet skaden, og for så vidt angår den avtale som etter loven kreves, er det vist til art. 22, pkt. 2 i Wienkonvensjonen av 18. april 1961 om diplomatisk samkvem, - i kraft for Norges vedkommende fra 23. november 1967. Den anførte konvensjonsbestemmelse lyder i oversettelse slik:

«Mottakerstaten har en spesiell plikt til å treffe alle passende tiltak til å beskytte stasjonens område mot enhver inntrengen eller skade og til å hindre at stasjonen forstyrres eller krenkes.»

Jeg antar ikke at denne plikt til å yte beskyttelse er tilstrekkelig til å tilfredsstille kravet i strl. §78 siste ledd. Jeg forstår bestemmelsen derhen at det må foreligge en avtale om eventuell plikt til å betale erstatning, men noen slik plikt følger ikke av den gjengitte konvensjonsbestemmelse, men derimot - hvis vilkårene ellers foreligger - av alminnelige folkerettslige regler.

Etter dette vil byrettens dom måtte oppheves for så vidt det er gitt dom på erstatning.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

1. Anken over straffutmålingen forkastes.

2. Byrettens dom oppheves for så vidt A er dømt til å betale til staten ved Utenriksdepartementet kr. 3.991,07.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Endresen og Heiberg: Likeså.

Side:402

Av byrettens dom (dommer Anton Hiorth med domsmenn):

Tiltalte A, f. xx.xx.1947, - - -, student, inntekt siste år ca. 2-3000.- (uform., ugift, ingen forsørgelsesbyrde. Han er tidligere ustraffet.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av Statsadvokatene i Oslo lagsogn den 6. januar 1969 er han satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter

I. straffelovens §95 annet ledd, - - -

ved torsdag 4. juli 1968 ca. kl. 02.00 på Drammensveien i Oslo å ha kastet sten og et glass eller en flaske inneholdende rødmaling mot Amerikas Forenede Staters kansellibygning, Drammensveien 18, slik at to vindusruter ble knust og et innenforliggende rom ble overstrødd med glassbiter og bygningen ble tilsmusset med rødmaling, hvorved det voldtes skade for kr. 3.991.07, eller å ha medvirket hertil,

II. straffelovens §291, jfr. §292, jfr. §62, - - -

ved til tid og på sted som nevnt under I, å ha forholdt seg som der beskrevet, eller å ha medvirket hertil.

Det vil bli nedlagt påstand om at tiltalte dømmes til å betale kr. 3.991.07 i erstatning til Det Kgl. Utenriksdepartement som er å anse som fornærmet i saken etter at Norge den 23. 11. 1967 sluttet seg til Wienerkonvensjonen. - - -

Tiltalte har i retten nektet seg skyldig. Han har forklart at han ca. kl. 02.00 den 4. juli 1968 var utenfor Amerikas Forenede Staters ambassadebygning i Drammensvn. 18 og at han kastet en sten mot bygningen i den hensikt å knuse en rute. Han tror imidlertid at han ikke traff. Det var tiltaltes mening å demonstrere sin protest mot den politikk som De forenede staters ledere fører. Tidspunktet 4. juli ble valgt for at demonstrasjonen skulle gjøre større virkning. Tiltalte har ikke villet forklare seg om hvor vidt han ved å handle i fellesskap med andre ungdommer har medvirket til forvoldelsen av den skade som er beskrevet i tiltalebeslutningen. Han har ikke ønsket å forklare seg nærmere om dette fordi han ikke vil angi andre. For sitt eget vedkommende har han dog nektet seg skyldig i slik medvirkning.

På grunnlag av de bevis som er fremført under hovedforhandlingen - og da særlig de funn som ble gjort på åstedet sammenholdt med vitneprovene fra de to politikonstabler som holdt vakt - finner retten følgende saksforhold godtgjort: Om natten den 4. juli 1968 ca. kl. 02.00 kom plutselig 6-7 ungdommer løpende samlet fra Parkveien over Drammensveien og mot De forenede staters ambassadebygning i Drammensvn. 18 og spredte seg utover langs fassaden av bygningen idet de nærmet seg denne. Den som var forrest i flokken løp forbi hovedinngangen og kastet fra fortauet en sten mot en av glassrutene til venstre for inngangen. Det singlet av glass idet ruten ble knust. Tiltalte og en annen kom løpende mot ambassadebygningens nordvestre hjørne. Idet tiltalte var kommet ca. halvveis over Drammensvn., eller vel det, kastet han en sten som traff en glassrute i annen etasje et stykke fra hjørnet. Ruten ble knust idet stenen gikk gjennom det dobbelte glass og senere ble funnet sammen med glassbiter som lå strødd i rommet innenfor. En eller flere av de andre ungdommer som løp mot bygningen kastet rødfarge oppbevart i glass og/eller flaske som traff bygningen på to steder,

Side:403

nemlig til venstre og til høyre for hovedinngangen, slik at veggen på disse steder og et vindu i første etasje ble tilsmusset av fargestoffet. Det ble også strødd noe rødt fargepulver foran inngangen.

Retten legger til grunn at de nevnte ungdommer plutselig - som på et gitt signal - stormet frem fra Parkvn. Ved å bevege seg inntil muren som i forbindelse med gjerdet omgir Dronningparken hadde de holdt seg skjult for de to konstabler som holdt vakt ved ambassadebygningen. Etter å ha kastet sten og rødfarge mot bygningen som nevnt, løp de videre i forskjellig retning. Den forreste i flokken som hadde kastet mot bygningen til venstre for hovedinngangen, fortsatte således ned Hansteens gate og det lyktes ikke vedkommende politikonstabel som særlig hadde holdt øye med denne person, å oppta forfølgelsen. Tiltalte og den som var nærmest ham, løp tilbake oppover Parkvn. Vedkommende politikonstabel som på kort avstand hadde iakttatt tiltalte, fulgte etter men snublet og falt. Imidlertid ble han tatt opp i bilen til en drosjesjåfør som tilfeldig kom forbi, og det lyktes kort tid etter å pågripe tiltalte utenfor Colbjørnsensgt. 4. Den andre unnslapp.

Det er på det rene at to store dobbelte thermopane speilglassruter ble knust ved anledningen og at ambassadebygningens vegg m.v. på to steder ble tilsmusset med rødmaling. Det ble voldt skade for kr. 3.991.07. Utbedringen av skaden er betalt av Det norske utenriksdepartement med kr. 1.206,98 for glassrutene og kr. 2.784,09 for fjerning av rødfarge, bl.a. ved sandblåsing av veggen.

Retten finner det godtgjort at tiltalte har vært med på forvoldelsen av den samlede skade på kr. 3.991.07 idet han har voldt skaden sammen med de andre som samtidig med tiltalte løp frem mot ambassadebygningen og kastet sten og rødfarge mot denne. Det var en felles aksjon mot ambassadebygningen tiltalte deltok i. Aksjonens formål var å krenke Amerikas Forenede Stater den 4. juli ved å knuse ruter og tilsmusse ambassadebygningen med rødmaling. Deltagerne skulle kaste sten eller farge. Tiltalte løp frem og kastet sten som foran nevnt. Retten finner det bevist at han handlet i forståelse med de øvrige aktive deltager i aksjonen. Han har vært klar over at han ved å delta slik han gjorde styrket de andre i deres forsett med hensyn til gjennomføringen av aksjonen for å nå det felles mål. Tiltalte har således handlet forsettlig når det gjelder krenkelsen av Amerikas Forenede Stater og når det gjelder forvoldelsen av den samlede skade på kr. 3.991.07, idet retten finner at denne skade ligger innenfor rammen av det tiltalte på forhånd måtte regne med som overveiende sannsynlig.

Retten finner således godtgjort at tiltalte har forholdt seg som omhandlet i tiltalebeslutningen. Han kjennes skyldig i forbrytelse mot strl. §95 annet ledd og mot strl. §291, jfr. §292. Skadeverket anses som grovt særlig på grunn av at det er voldt betydelig skade. Ved straffutmålingen kommer strl. §62 til anvendelse.

Straffen settes til fengsel i 30 dager som retten ikke finner grunn til å gjøre betinget. I skjerpende retning er lagt vekt på at domfellelsen gjelder en bevisst voldshandling som tiltalte har deltatt i sammen med andre for å skade og tilsmusse en fremmed stats bygning. Voldshandlingen er utført til tross for at det ved politivakthold var søkt å verne bygningen idet den norske stat er forpliktet til etter evne å treffe slike

Side:404

forholdsregler. Den aksjon tiltalte deltok i var åpenbart iverksatt med tanke på at en overraskende og hurtig opptreden ville sette politivakten ut av spillet, hvilket også lyktes. På grunn av de skadevirkninger slike angrep på fremmede staters stasjoner kan få, gjør sterke generalpreventive hensyn seg gjeldende ved straffutmålingen. Det er opplyst i saken at voldshandlinger eller skadeverk av denne art har hatt en økende tendens og innebærer en økonomisk belastning for staten som må erstatte de skader som oppstår. I denne forbindelse nevnes at natten til 4. juli 1968 ble også Rooseveltmonumentet ved Skansen i Oslo tilgriset med rødmaling og noe lignende skjedde på portstolpene utenfor Den amerikanske ambassadørs bolig i Nobelsgate. Videre nevnes at Høyesterett i midten av juni 1968 i en sak som gjaldt knusing av ruter og tilsmussing med rødmaling av De Forenede Staters ambassadebygning i Drammensvn. 18, under sterk tvil og med tre mot to stemmer ga betinget fengselsstraff på erstatningsvilkår og forkastet påtalemyndighetens anke for å få straffen gjort ubetinget. Høyesteretts avgjørelse ble omtalt i dagspressen. Bare tre uker etter at Høyesteretts avgjørelse falt har så tiltalte foretatt den krenkelse av De forenede stater som han nå dømmes for og som går ut på det samme som domfellelsen i nevnte høyesterettssak gjaldt.

Tiltalte er 21 år gammel og studerer ved Universitetet ved siden av at han driver politisk arbeide. Han er tidligere ustraffet og har handlet ut fra sitt politiske syn som han tror på og deler med andre. Dette er formildende momenter ved straffutmålingen. Det er imidlertid i vårt land intet som hindrer noen i å gi uttrykk for misnøye med et annet lands politikk. Og det er i vid utstrekning adgang til å demonstrere sin politiske oppfatning uten derved å opptre på straffbar måte. Med den utdannelse tiltalte har må han forutsettes å ha vært klar over dette.

Særlig under henvisning til de straffeskjerpende momenter som foreligger finner retten at straffen ikke bør gjøres betinget. Tiltalte har utholdt varetektsfengsel fra 4. til 13. juli 1968 med ialt 10 dager som kommer til fradrag i straffen. En soning av de 20 dagers fengsel som gjenstår kan etter rettens oppfatning ikke få noen vesentlig betydning i uheldig retning for tiltaltes studier slik at dette skulle tilsi at det ikke ble gitt ubetinget dom.

På vegne av Utenriksdepartementet som ut fra den norske stats forpliktelse av 23. 11. 1967 da den tiltrådte Wien-konvensjonen, har dekket reparasjonsomkostningene kr. 3.991,07 har påtalemyndigheten nedlagt påstand om namsdom mot tiltalte vedkommende kravet på erstatning for den skade tiltalte har voldt.

I medhold av strl. §78 siste ledd, finner retten at Utenriksdepartementet som i henhold til tidligere inngått forpliktelse har dekket skaden, blir å anse som fornærmet. Kravet kr. 3.991,07 er legitimert. Retten antar i henhold til den begrunnelse som foran er gitt angående straffekravet mot tiltalte, at tiltalte også er erstatningsrettslig forpliktet til å erstatte hele den skade som han sammen med de andre som deltok i aksjonen har voldt. Kravet på namsdom blir således å ta til følge. - - -

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1969-400 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering