Import: XML-importering

2018-10-22T05:17:26Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg
|Dato=
1970-10-07
|Publisert=
Rt-1970-1105
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
L.nr. 230 B
|Parter=
Jens K. Langaker mot Oslo kommune (kommuneadvokat Audvar Os) hjelpeintervenient: Forsikringsselskapet Storebrand (høyesterettsadvokat Oscar Smith).
|Forfatter=
Lagmann Nissen, professor Arnholm, professor Andenæs
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§86 Grunnloven (1814) §86], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§153 Domstolloven (1915) §153], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§200 §200], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§183 Tvistemålsloven (1915) §183], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§407 §407], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§408 §408], [https://lovdata.no/lov/1932-02-05-1/§17c Ansvarlighetsloven (1932) §17c], [https://lovdata.no/lov/1932-02-05-1/ Ansvarlighetsloven (1932)], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§412 §412], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/ Tvistemålsloven (1915)], [https://lovdata.no/lov/1964-05-15-2/§412 Lov om fagskulane i landbruket (1964) §412]
}}

Lagmann Nissen, professor Arnholm og professor Andenæs.

Ekspropriaten Jens K. Langaker fremsatte i 1968 begjæring om gjenopptagelse av den ekspropriasjonssak som ble avgjort ved Høyesteretts dom inntatt i [[Rt-1965-1347]] flg. Om forhistorien, de ugildhetsspørsmål som begjæringen reiste m.m. vises til Kjæremålsutvalgets kjennelse i [[Rt-1970-693]] flg.

Langaker hadde i juni 1967 innbragt Høyesteretts behandling av saken for Stortingets protokollkomité med henvisning til §17c i ansvarlighetsloven av 5. februar 1932 nr. 1. Odelstinget fattet 12. januar 1968 enstemmig vedtak om at henvendelsen ikke ga grunn til noe tiltak fra Odelstinget.

Side:1106

Langakers første begjæring om gjenopptagelse ble fremsatt 25. mars 1968. Grunnlaget var at Høyesteretts dommere skulle ha gjort seg skyldig i straffbart forhold med hensyn til saken, jfr. tvistemålslovens §407 nr. 1. Ved prosesskrifter av 9. desember 1968 og 6. august 1970 begjærte Langaker saken gjenopptatt også etter tvistemålslovens §407 nr. 2. Kjæremålsutvalget fant at samtlige begjæringer var fremsatt for sent i henhold til 3-månedersfristen i tvistemålslovens §408, første punktum, idet Langaker ved avsigelsen av høyesterettsdommen var kjent med de omstendigheter som begjæringene var grunnet på. Langaker hadde imidlertid søkt om oppreisning og bl.a. henvist til at psykiske reaksjoner forårsaket av høyesterettsdommen gjorde det umulig for ham å handle tidligere. Utvalget antok at fristforsømmelsen ikke kunne legges ham til last når det gjaldt den første begjæring og ga ham oppreisning i medhold av domstolslovens §153. Men da spørsmålet om eventuell riksrettsansvar bare berørte høyesterettsdommerne, hadde han ingen grunn til å avvente Odelstingets vedtak når det gjaldt de to siste begjæringer. Han hadde heller ikke gjort det sannsynlig at den helsemessige tilstand gjorde seg gjeldende på et så sent tidspunkt som da han henvendte seg til protokollkomitéen. Disse begjæringer ble derfor avvist.

Om gjenopptagelsesbegjæringen av 25. mars 1968 uttalte Kjæremålsutvalget videre:

«Da gjenopptakelsesbegjæringen grunner seg på høyesterettsdommeres straffbare embetshandlinger, må Utvalget først ta standpunkt til om konstitusjonelle grunner er til hinder for å behandle saken. Ifølge Grunnlovens §86 er det Riksretten som har eksklusiv kompetanse når det gjelder spørsmål om straff for høyesterettsdommere for embetsforgåelser, jfr. kapitel 3 i lov om straff for handlinger som påtales ved Riksrett av 5. februar 1932 («ansvarlighetsloven»), og lov av samme datum om rettergangsmåten i riksrettssaker. Der er antatt av Høyesterett, se [[Rt-1910-100]], at denne kompetanseregel også må gjelde søksmål om ileggelse av personlig ansvar i annen form, f. eks. erstatningssaker, når ansvaret har sitt utspring i embetshandlinger. I den gjenopptakelsessak som her behandles, er det ikke reist krav om personlig ansvar for høyesterettsdommerne, men da grunnlaget for gjenopptakelse er at høyesterettsdommerne har gjort seg skyldig i straffbart forhold med hensyn til saken, må retten for å kunne avgjøre gjenopptakelseskravet prejudisielt ta standpunkt til om det foreligger slikt straffbart forhold fra høyesterettsdommernes side.

For underordnede dommere hører spørsmålet om straff og erstatning for embetshandlinger under de alminnelige straffedomstoler, og det er etter tvistemålslovens 27de kapitel ikke tvilsomt at selv om gjenopptakelsessaken behandles som en tvistemålssak er domstolen fullt kompetent til prejudisielt å ta standpunkt til om vedkommende dommer har gjort seg skyldig i straffbart forhold ved sin behandling av saken. Spørsmålet blir om det samme gjelder høyesterettsdommere, hvor de konstitusjonelle

Side:1107

hensyn som ligger til grunn for riksrettsansvaret, kommer inn i bildet. Utvalget har funnet spørsmålet noe tvilsomt, men er kommet til at konstitusjonelle kompetanseregler ikke stiller seg hindrende iveien for at man prejudisielt tar standpunkt til straffbarhetsspørsmålene. Avvisning eller forkastelse av gjenopptakelsesbegjæringen kan derfor ikke skje på dette grunnlag etter tvistemålslovens §412.

Det som da står igjen for Utvalget å ta standpunkt til, er om begjæringen skal forkastes etter lovens §412, annet punktum, fordi de omstendigheter eller bevis som påberopes åpenbart er utilstrekkelige.

Langaker har i sin meget vidløftige prosedyre vesentlig konsentrert seg om de mangler han mener å finne i de skjønnsmessige vurderinger. Det er forståelig at dette for ham er hovedsaken. Det som foreligger for Kjæremålsutvalget er imidlertid ene og alene spørsmålet om høyesterettsdommerne har gjort seg skyldig i straffbart forhold med hensyn til saken. De rent skjønnsmessige vurderinger kan Utvalget ikke prøve, og spørsmålet om Høyesterett har grepet feil i sin bevisbedømmelse eller lovanvendelse kan ikke prøves av Utvalget i større utstrekning enn for å avgjøre om feilene innebærer et straffbart forhold.

Når det gjelder påstanden om straffbart forhold har Langaker i sin prosedyre påberopt seg domstolslovens §200, jfr. ansvarlighetslovens §17c. Han presiserer dog at der i dette ikke ligger noen siktelse mot høyesterettsdommerne for ond vilje eller mangel på vilje til å gjøre sin plikt. Påstanden synes da å måtte bygge på at høyesterettsdommerne av uaktsomhet har gjort seg skyldige i forsømmelser og feilvurderinger og at det er grunn til å anta at dette har hatt innflytelse på avgjørelsen. Høyesterett har, hevder han, ikke behandlet alle hans anførsler, retten har nektet å ta til følge hans begjæring om oppnevnelse av sakkyndige og har handlet i strid med tvistemålslovens §183 ved å unnlate å ta standpunkt til verdien av hans eiendom, slik at retten har avskåret seg fra muligheten av å kunne gjøre seg opp en mening om taksten var bygget på riktige vurderingsprinsipper eller om den var vilkårlig. Man viser forøvrig til fremstillingen i Utvalgets kjennelse av 13. mars 1970.

Utvalget kan ikke finne at det på grunnlag av Langakers kritikk av Høyesteretts saksbehandling og rettsanvendelse kan trekkes noen slutning om at dommerne har gjort seg skyldig i straffbar handling med hensyn til saken. Hans kritikk over at Høyesterett nektet å ta til følge hans begjæring om oppnevnelse av sakkyndige og hans angrep på bevisbedømmelsen tar ikke i tilstrekkelig grad hensyn til at retten ved anke over et skjønn er avskåret fra bedømmelsen av det rent skjønnsmessige, men er henvist til å bedømme om det foreligger feil i saksbehandlingen eller rettsanvendelsen. Det er intet som tyder på at Høyesterett ikke har tatt standpunkt til bevisførslen ut fra disse grunnsetninger eller at bevisbedømmelsen ikke er foregått i den utstrekning det var nødvendig for å avgjøre om der forelå noen feil ved

Side:1108

skjønnet, således om skjønnet var bygget på uriktige vurderingsprinsipper. Man viser til at Høyesterett i sin beslutning av 2. mars 1966 i anledning av Langakers begjæring om rettelse i domsgrunnene, uttaler at retten la til grunn at kommisjonen har vurdert Langakers eiendom for seg og at Høyesterett om sammenlikningsgrunnlaget uttaler at man her hadde for seg vurderinger som en ankedomstol ville være avskåret fra å ta standpunkt til.

Et punkt som Langaker har lagt særlig vekt på, knytter seg til voldgiftstaksten over Klingenberggaten 13 - en takst som han mener er av særlig betydning for vurderingen av hans eiendom Ruseløkkveien 12. Det er på det rene at denne voldgiftstakst ikke kom frem under skjønnet i 1958. Langaker hevder at dette skyldes at kommunen, som satt inne med opplysninger, bevisst fortiet taksten. Det er riktignok så at denne takst ble lagt frem under skjønnet i 1960, men Langaker hevder at, på grunn av sin helsetilstand (hukommelsessvikt), evnet han ikke å utnytte taksten og fortielsen av den til sin fordel. Utredningen av grunnverdien for Ruseløkkveien 12 ble mangelfull på grunn av hans sykdom. Han gjorde kommisjonen kjent med sin sykdom, men i strid med loven nektet kommisjonen å ta til følge hans begjæring om utsettelse.

Langaker hevder at han gjorde alt dette gjeldende for Høyesterett. Om dette punkt sier førstvoterende dommer Eckhoff i sitt votum: «Jeg tiltrer endelig mindretallets (lagmannsrettens mindretalls) uttalelse som forkastet Langakers påstand at han på grunn av sykdom var forhindret fra for skjønnskommisjonen å redegjøre for sitt brukstap». Langaker hevder at han for Høyesterett ikke begrenset seg til å gjøre gjeldende at han på grunn av sin sykdom ikke klarte å utrede brukstapet under forhandlingen for skjønnskommisjonen, men at han for Høyesterett fremholdt at det først og fremst var utredningen av grunnverdien av Ruseløkkveien 12 som ble mangelfull på grunn av hans hukommelsessvikt som følge av sykdommen. Han fremholdt for Høyesterett at nettopp det forhold at han ikke evnet å legge tilstrekkelig vekt på taksten over Klingenberggaten 13, viste hvor syk han hadde vært. Han nevner spesielt at under forhandlingen i Høyesterett spurte dommer Ryssdal ham om ikke kjøpet av Klingenberggaten 13 ble påberopt av ham under skjønnet i 1960, hvortil han svarte: «nei, der har De jo et bevis for at jeg ikke var istand til å vareta mine interesser» eller «bevis for hvor syk jeg var.»

Utvalget skal til dette bemerke at i utredningen av 5. juli 1968 sier dommer Eckhoff med tilslutning av de andre dommere, som deltok i saken, at han oppfattet Langaker slik at hans sykdom under skjønnsforhandlingene i 1960 hindret ham i å underbygge det tap han led i planer om egen forretningsvirksomhet med eiendommen. Utvalget finner at selv om det på dette punkt skulle foreligger misforståelse, er det intet som tyder på at misforståelsen kan legges dommerne til last. Langaker har påberopt som nye bevis:

Side:1109

1. Fremleggelse av Oslo kommunes saksdossier, for så vidt angår voldgiftstaksten for Klingenberggt. 13 og skriftvekslingen under saksforberedelsen forut for denne takst.

2. Oppnevning av sakkyndige.

3. Vitneavhør av skjønnskommisjonens medlemmer og protokollføreren.

4. Vitneavhør av høyesterettsdommerne og rettsskriveren ved ankeforhandlingen i Høyesterett.

Kjæremålsutvalget skal bemerke at de bevis som er nevnt under postene 1 - 3 under ingen omstendighet kan ha noen betydning for det eneste spørsmål som foreligger for Utvalget, nemlig om det er utvist straffbart forhold fra høyesterettsdommernes side. Hva post 4 angår finner man at selv om man legger Langakers fremstilling til grunn, er det intet som tyder på noe straffbart forhold. En ytterligere bevisførsel på dette punkt må derfor være hensiktsløs, og Utvalget finner under disse omstendigheter ingen grunn til å drøfte spørsmålet om hvilken rettslig adgang det vil være til sådant avhør. For så vidt avhør av høyesterettsdommerne skulle ta sikte på å bevise straffbart forhold fra advokatenes side, vil sådan bevisførsel være avskåret etter det standpunkt Utvalget har tatt til de to siste gjenopptakelsesbegjæringer.

Etter dette finner Kjæremålsutvalget det åpenbart at de omstendigheter og bevis som påberopes, er utilstrekkelige til å begrunne påstanden om straffbart forhold. Gjenopptakelsesbegjæringen av 25. mars 1968 vil derfor bli forkastet i medhold av tvistemålslovens §412 første ledd, annet alternativ.

Kjennelsen er enstemmig.»

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1970-1105 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering