Rt-1970-1192 - Sideversjonshistorikk

FredrikL på 26. sep. 2020 kl. 11:37

2020-09-26T11:37:13Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. sep. 2020 kl. 13:37
Linje 13:		Linje 13:
	Selv om Høyesterett uttalte at det ikke forelå uaktsomhet og at det da legges opp til et erstatningsansvar på objektivt grunnlag, kan det likevel sies at forholdet grenser til culpa (skyldansvar), da det åpenbart forelå klanderverdige forhold.		Selv om Høyesterett uttalte at det ikke forelå uaktsomhet og at det da legges opp til et erstatningsansvar på objektivt grunnlag, kan det likevel sies at forholdet grenser til culpa (skyldansvar), da det åpenbart forelå klanderverdige forhold.

	Høyesterett har utviklet det ulovfestede objektive ansvaret gjennom en rekke dommer. For at en virksomhet skal pålegges objektivt ansvar er det i rettspraksis trukket opp tre vilkår som må være oppfylt samtidig (såkalte kumulative vilkår): Virksomheten må i seg selv innebære en 1. stadig, 2. typisk og 3. ekstraordinær risiko, og skaden må skyldes denne stadige, typiske og ekstraordinære risiko. Se [[Rt-1875-330]], [[Rt-1905-715]], [[Rt-1909-851]], [[Rt-1917-202]], [[Rt-1939-766]], [[Rt-1948-1111]], [[Rt-1960-841]], [[Rt-1966-1532]], [[Rt-1972-965]], [[~~HR-1991-147-A - Rt-1991-1303\|~~Rt-1991-1303]], [[~~HR-1992-8-B - Rt-1992-64\|~~Rt-1992-64]].		Høyesterett har utviklet det ulovfestede objektive ansvaret gjennom en rekke dommer. For at en virksomhet skal pålegges objektivt ansvar er det i rettspraksis trukket opp tre vilkår som må være oppfylt samtidig (såkalte kumulative vilkår): Virksomheten må i seg selv innebære en 1. stadig, 2. typisk og 3. ekstraordinær risiko, og skaden må skyldes denne stadige, typiske og ekstraordinære risiko. Se [[Rt-1875-330]], [[Rt-1905-715]], [[Rt-1909-851]], [[Rt-1917-202]], [[Rt-1939-766]], [[Rt-1948-1111]], [[Rt-1960-841]], [[Rt-1966-1532]], [[Rt-1972-965]], [[Rt-1991-1303]], [[Rt-1992-64]].
	\|Stikkord=		\|Stikkord=
	(Epileptikerdommen), Erstatningsrett, Objektivt ansvar, Uforsvarlig ordning		(Epileptikerdommen), Erstatningsrett, Objektivt ansvar, Uforsvarlig ordning

FredrikL på 17. jun. 2020 kl. 16:07

2020-06-17T16:07:34Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. jun. 2020 kl. 18:07
Linje 13:		Linje 13:
	Selv om Høyesterett uttalte at det ikke forelå uaktsomhet og at det da legges opp til et erstatningsansvar på objektivt grunnlag, kan det likevel sies at forholdet grenser til culpa (skyldansvar), da det åpenbart forelå klanderverdige forhold.		Selv om Høyesterett uttalte at det ikke forelå uaktsomhet og at det da legges opp til et erstatningsansvar på objektivt grunnlag, kan det likevel sies at forholdet grenser til culpa (skyldansvar), da det åpenbart forelå klanderverdige forhold.

	Høyesterett har utviklet det ulovfestede objektive ansvaret gjennom en rekke dommer, se [[Rt-1875-330]] ~~(Lysaker-dommen)~~, [[Rt-1905-715]] ~~(Vannledningsdommen)~~, [[Rt-1939-766]] ~~(Gesims~~-~~dommen)~~, [[Rt-1972-965]] ~~(Mønepanne~~-~~dommen) og~~ [[HR-1992-8-B - Rt-1992-64\|Rt-1992-64]] ~~(P-pilledom II)~~		Høyesterett har utviklet det ulovfestede objektive ansvaret gjennom en rekke dommer. For at en virksomhet skal pålegges objektivt ansvar er det i rettspraksis trukket opp tre vilkår som må være oppfylt samtidig (såkalte kumulative vilkår): Virksomheten må i seg selv innebære en 1. stadig, 2. typisk og 3. ekstraordinær risiko, og skaden må skyldes denne stadige, typiske og ekstraordinære risiko. Se [[Rt-1875-330]], [[Rt-1905-715]], [[Rt-1909-851]], [[Rt-1917-202]], [[Rt-1939-766]], [[Rt-1948-1111]], [[Rt-1960-841]], [[Rt-1966-1532]], [[Rt-1972-965]], [[HR-1991-147-A - Rt-1991-1303\|Rt-1991-1303]], [[HR-1992-8-B - Rt-1992-64\|Rt-1992-64]].
	\|Stikkord=		\|Stikkord=
	(Epileptikerdommen), Erstatningsrett, Objektivt ansvar, Uforsvarlig ordning		(Epileptikerdommen), Erstatningsrett, Objektivt ansvar, Uforsvarlig ordning

FredrikL på 17. jun. 2020 kl. 15:25

2020-06-17T15:25:20Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. jun. 2020 kl. 17:25
Linje 9:		Linje 9:
	Saken gjaldt spørsmål om en innsatt i et hjelpefengsel, som hadde epilepsi og som forbrente begge hendene på en dampoppvarmet radiator under et anfall, hadde rett på erstatning. Spørsmålet var om det forelå erstatningsansvar.		Saken gjaldt spørsmål om en innsatt i et hjelpefengsel, som hadde epilepsi og som forbrente begge hendene på en dampoppvarmet radiator under et anfall, hadde rett på erstatning. Spørsmålet var om det forelå erstatningsansvar.

	Høyesterett kom til at mannens epilepsi-sykdom utgjorde en påtagelig fare for at han kunne komme til å få anfall og skade seg, og da representerte radiatoren et særskilt og utpreget ~~fatemoment~~. Dette faremomentet kunne vært fjernet ved relativt enkle tiltak og utgjorde en uforsvarlig ordning, som gav grunnlag for erstatning. Dissens: 3-2		Høyesterett kom til at mannens epilepsi-sykdom utgjorde en påtagelig fare for at han kunne komme til å få anfall og skade seg, og da representerte radiatoren et særskilt og utpreget faremoment. Dette faremomentet kunne vært fjernet ved relativt enkle tiltak og utgjorde en uforsvarlig ordning, som gav grunnlag for erstatning. Dissens: 3-2

	Selv om Høyesterett uttalte at det ikke forelå uaktsomhet og at det da legges opp til et erstatningsansvar på objektivt grunnlag, kan det likevel sies at forholdet grenser til culpa (skyldansvar), da det åpenbart forelå klanderverdige forhold.		Selv om Høyesterett uttalte at det ikke forelå uaktsomhet og at det da legges opp til et erstatningsansvar på objektivt grunnlag, kan det likevel sies at forholdet grenser til culpa (skyldansvar), da det åpenbart forelå klanderverdige forhold.

FredrikL på 17. jun. 2020 kl. 15:23

2020-06-17T15:23:28Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. jun. 2020 kl. 17:23
Linje 9:		Linje 9:
	Saken gjaldt spørsmål om en innsatt i et hjelpefengsel, som hadde epilepsi og som forbrente begge hendene på en dampoppvarmet radiator under et anfall, hadde rett på erstatning. Spørsmålet var om det forelå erstatningsansvar.		Saken gjaldt spørsmål om en innsatt i et hjelpefengsel, som hadde epilepsi og som forbrente begge hendene på en dampoppvarmet radiator under et anfall, hadde rett på erstatning. Spørsmålet var om det forelå erstatningsansvar.

	Høyesterett kom til at mannens epilepsi-sykdom utgjorde en påtagelig fare for at han kunne komme til å få anfall og skade seg, og da representerte radiatoren et ~~sørskilt~~ og utpreget fatemoment. Dette faremomentet kunne vært fjernet ved relativt enkle tiltak og utgjorde en uforsvarlig ordning, som gav grunnlag for erstatning. Dissens: 3-2		Høyesterett kom til at mannens epilepsi-sykdom utgjorde en påtagelig fare for at han kunne komme til å få anfall og skade seg, og da representerte radiatoren et særskilt og utpreget fatemoment. Dette faremomentet kunne vært fjernet ved relativt enkle tiltak og utgjorde en uforsvarlig ordning, som gav grunnlag for erstatning. Dissens: 3-2

	Selv om Høyesterett uttalte at det ikke forelå uaktsomhet og at det da legges opp til et erstatningsansvar på objektivt grunnlag, kan det likevel sies at forholdet grenser til culpa (skyldansvar), da det åpenbart forelå klanderverdige forhold.		Selv om Høyesterett uttalte at det ikke forelå uaktsomhet og at det da legges opp til et erstatningsansvar på objektivt grunnlag, kan det likevel sies at forholdet grenser til culpa (skyldansvar), da det åpenbart forelå klanderverdige forhold.

FredrikL på 17. jun. 2020 kl. 15:03

2020-06-17T15:03:50Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. jun. 2020 kl. 17:03
Linje 15:		Linje 15:
	Høyesterett har utviklet det ulovfestede objektive ansvaret gjennom en rekke dommer, se [[Rt-1875-330]] (Lysaker-dommen), [[Rt-1905-715]] (Vannledningsdommen), [[Rt-1939-766]] (Gesims-dommen), [[Rt-1972-965]] (Mønepanne-dommen) og [[HR-1992-8-B - Rt-1992-64\|Rt-1992-64]] (P-pilledom II)		Høyesterett har utviklet det ulovfestede objektive ansvaret gjennom en rekke dommer, se [[Rt-1875-330]] (Lysaker-dommen), [[Rt-1905-715]] (Vannledningsdommen), [[Rt-1939-766]] (Gesims-dommen), [[Rt-1972-965]] (Mønepanne-dommen) og [[HR-1992-8-B - Rt-1992-64\|Rt-1992-64]] (P-pilledom II)
	\|Stikkord=		\|Stikkord=
	(~~Epileptiker-dommen~~), Erstatningsrett, Objektivt ansvar, Uforsvarlig ordning		(Epileptikerdommen), Erstatningsrett, Objektivt ansvar, Uforsvarlig ordning
	\|Saksgang=		\|Saksgang=
	Høyesterett L.nr. 161B/1970		Høyesterett L.nr. 161B/1970

FredrikL på 17. jun. 2020 kl. 15:02

2020-06-17T15:02:36Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. jun. 2020 kl. 17:02
Linje 1:		Linje 1:


	{{Høyesterett		{{Høyesterett
	\|Instans=		\|Instans=

	Høyesterett - Dom		Høyesterett - Dom
	\|Dato=		\|Dato=
Linje 10:		Linje 7:
	Rt-1970-1192		Rt-1970-1192
	\|Sammendrag=		\|Sammendrag=
			Saken gjaldt spørsmål om en innsatt i et hjelpefengsel, som hadde epilepsi og som forbrente begge hendene på en dampoppvarmet radiator under et anfall, hadde rett på erstatning. Spørsmålet var om det forelå erstatningsansvar.

			Høyesterett kom til at mannens epilepsi-sykdom utgjorde en påtagelig fare for at han kunne komme til å få anfall og skade seg, og da representerte radiatoren et sørskilt og utpreget fatemoment. Dette faremomentet kunne vært fjernet ved relativt enkle tiltak og utgjorde en uforsvarlig ordning, som gav grunnlag for erstatning. Dissens: 3-2

			Selv om Høyesterett uttalte at det ikke forelå uaktsomhet og at det da legges opp til et erstatningsansvar på objektivt grunnlag, kan det likevel sies at forholdet grenser til culpa (skyldansvar), da det åpenbart forelå klanderverdige forhold.

			Høyesterett har utviklet det ulovfestede objektive ansvaret gjennom en rekke dommer, se [[Rt-1875-330]] (Lysaker-dommen), [[Rt-1905-715]] (Vannledningsdommen), [[Rt-1939-766]] (Gesims-dommen), [[Rt-1972-965]] (Mønepanne-dommen) og [[HR-1992-8-B - Rt-1992-64\|Rt-1992-64]] (P-pilledom II)
	\|Stikkord=		\|Stikkord=
			(Epileptiker-dommen), Erstatningsrett, Objektivt ansvar, Uforsvarlig ordning
	\|Saksgang=		\|Saksgang=
	L.nr. 161B/1970.		Høyesterett L.nr. 161B/1970
	\|Parter=		\|Parter=
	Staten ved Justisdepartementet (høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nilsen) mot A (advokat Eivind Eftestøl - til prøve).		Staten ved Justisdepartementet (høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nilsen) mot A (advokat Eivind Eftestøl - til prøve)
	\|Forfatter=		\|Forfatter=
	Blom, Bendiksby, Nygaard, Mindretall: Hiorthøy, Tønseth		Blom, Bendiksby, Nygaard, Mindretall: Hiorthøy, Tønseth
	\|Lovhenvisninger=		\|Lovhenvisninger=
	[https://lovdata.no/lov/1900-05-31-5/ Løsgjengerloven (1900)], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§30 Straffeloven (1902) §30], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§39 §39], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-11/§19 Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19], [https://lovdata.no/lov/1966-06-17-12/§6 Folketrygdloven (1966) §6]		[https://lovdata.no/lov/1900-05-31-5/ Løsgjengerloven (1900)], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§30 Straffeloven (1902) §30], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§39 §39], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-11/§19 Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19], [https://lovdata.no/lov/1966-06-17-12/§6 Folketrygdloven (1966) §6]
	}}		}}
			Dommer <b>Blom</b>: A var fra desember 1951 til juni 1953 innsatt i Haugesund hjelpefengsel. 12. desember 1952 kom han til skade i fengslet under et epileptisk anfall. I bevisstløs tilstand grep han fatt i varmerøret eller radiatoren til oppvarmingsanlegget i cellen, og han forbrente begge hender alvorlig før hjelp kom til ca. ett minutt etter hendelsen.
	Dommer Blom: A var fra desember 1951 til juni 1953 innsatt i Haugesund hjelpefengsel. 12. desember 1952 kom han til skade i fengslet under et epileptisk anfall. I bevisstløs tilstand grep han fatt i varmerøret eller radiatoren til oppvarmingsanlegget i cellen, og han forbrente begge hender alvorlig før hjelp kom til ca. ett minutt etter hendelsen.

	Han reiste sak mot staten ved Justisdepartementet med krav om erstatning, og Haugesund byrett avsa 14. desember 1967 dom med slik domsslutning:		Han reiste sak mot staten ved Justisdepartementet med krav om erstatning, og Haugesund byrett avsa 14. desember 1967 dom med slik domsslutning:
Linje 51:		Linje 53:
	Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er avhørt ett vitne som var fengselsbetjent i Haugesund da ulykken hendte. Det er fremlagt noe utførligere opplysninger om radiatoranlegget, om sinnssykes opphold og tilsyn i fengsler og om tiltak som i sykehus iverksettes for å beskytte epileptikere. Videre er det fremlagt ytterligere materiale til bedømmelse av tapets størrelse. Men saken foreligger med en unntagelse i samme skikkelse for Høyesterett som for byrett og lagmannsrett.		Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er avhørt ett vitne som var fengselsbetjent i Haugesund da ulykken hendte. Det er fremlagt noe utførligere opplysninger om radiatoranlegget, om sinnssykes opphold og tilsyn i fengsler og om tiltak som i sykehus iverksettes for å beskytte epileptikere. Videre er det fremlagt ytterligere materiale til bedømmelse av tapets størrelse. Men saken foreligger med en unntagelse i samme skikkelse for Høyesterett som for byrett og lagmannsrett.

	Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes, men jeg begrunner mitt resultat noe annerledes enn lagmannsretten.		<b>Jeg er kommet til</b> at lagmannsrettens dom må stadfestes, men jeg begrunner mitt resultat noe annerledes enn lagmannsretten.

	Jeg tar mitt utgangspunkt i at da ulykken hendte, hadde A sittet i Haugesund hjelpefengsel i ett år, dels på grunnlag av fengslingskjennelser i en sikringssak som var anlagt mot ham, dels på grunnlag av Haugesund byretts dom av 11. september		Jeg tar mitt utgangspunkt i at da ulykken hendte, hadde A sittet i Haugesund hjelpefengsel i ett år, dels på grunnlag av fengslingskjennelser i en sikringssak som var anlagt mot ham, dels på grunnlag av Haugesund byretts dom av 11. september
Linje 81:		Linje 83:
	Jeg stemmer for denne		Jeg stemmer for denne

	dom:		<span id="slutning"><center><b>dom:</b></center></span>

	Lagmannsrettens dom stadfestes.		Lagmannsrettens dom stadfestes.

	Dommer Hiorthøy: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men bygger i hovedsaken på samme begrunnelse som lagmannsrettens flertall, likevel slik at jeg som førstvoterende ikke tillegger ankemotpartens daværende sinnssykdom særlig betydning for ansvarsspørsmålet.		Dommer <b>Hiorthøy</b>: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men bygger i hovedsaken på samme begrunnelse som lagmannsrettens flertall, likevel slik at jeg som førstvoterende ikke tillegger ankemotpartens daværende sinnssykdom særlig betydning for ansvarsspørsmålet.

	Jeg kan, i motsetning til førstvoterende, ikke finne at det er hjemmel for å pålegge staten ansvar med mindre skaden kan føres tilbake til feil eller forsømmelser fra de stedlige fengselsmyndigheter som var kjent med ankemotpartens spesielle tilstand og det faremoment som den uskjermede radiator måtte fremby.		Jeg kan, i motsetning til førstvoterende, ikke finne at det er hjemmel for å pålegge staten ansvar med mindre skaden kan føres tilbake til feil eller forsømmelser fra de stedlige fengselsmyndigheter som var kjent med ankemotpartens spesielle tilstand og det faremoment som den uskjermede radiator måtte fremby.

	Dommer Tønseth: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Hiorthøy.		Dommer <b>Tønseth</b>: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Hiorthøy.

	Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom.		Dommer <b>Bendiksby</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom.

	Dommer Nygaard: Likeså.		Dommer <b>Nygaard</b>: Likeså.

	Av byrettens dom (byfogd C. W. Bang): ~~- - -~~
			<b>Av byrettens dom (byfogd C. W. Bang):</b>

	Saksøker bygger sitt krav på følgende forhold: A som er født i 1923, kom i ung alder i konflikt med politiet, og hadde i årene 1939 til 1951 flere forelegg og domfellelser, de fleste for overtredelse av løsgjengerloven. I desember 1951 ble han innsatt i Haugesund fengsel siktet for overtredelse av løsgjengerloven. Samtidig ble det reist sikringssak mot ham. Han ble underkastet rettspsykiatrisk undersøkelse. De oppnevnte sakkyndige konkluderte med at de anså ham som sinnsyk, at han led av mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner, og at det var fare for gjentagelse av straffbare handlinger. Ved Haugesund meddomsretts dom av 11. september 1952 ble påtalemyndigheten gitt fullmakt til å anvende de i straffelovens §39 annet ledd, nevnte sikringsmidler overfor A for et tidsrom av inntil 5 år.		Saksøker bygger sitt krav på følgende forhold: A som er født i 1923, kom i ung alder i konflikt med politiet, og hadde i årene 1939 til 1951 flere forelegg og domfellelser, de fleste for overtredelse av løsgjengerloven. I desember 1951 ble han innsatt i Haugesund fengsel siktet for overtredelse av løsgjengerloven. Samtidig ble det reist sikringssak mot ham. Han ble underkastet rettspsykiatrisk undersøkelse. De oppnevnte sakkyndige konkluderte med at de anså ham som sinnsyk, at han led av mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner, og at det var fare for gjentagelse av straffbare handlinger. Ved Haugesund meddomsretts dom av 11. september 1952 ble påtalemyndigheten gitt fullmakt til å anvende de i straffelovens §39 annet ledd, nevnte sikringsmidler overfor A for et tidsrom av inntil 5 år.

	Side:1196		Side:1196



	A ble fortsatt sittende i Haugesund fengsel inntil det i juni 1953 lyktes å skaffe plass for ham ved Dale Sinnsykehus. Han hadde da sittet sammenhengende henimot 18 måneder i Haugesund fengsel.		A ble fortsatt sittende i Haugesund fengsel inntil det i juni 1953 lyktes å skaffe plass for ham ved Dale Sinnsykehus. Han hadde da sittet sammenhengende henimot 18 måneder i Haugesund fengsel.
Linje 115:		Linje 116:
	Som det fremgår av foranstående finner retten at saksøkerens erstatningskrav ikke kan føre frem. - - -		Som det fremgår av foranstående finner retten at saksøkerens erstatningskrav ikke kan føre frem. - - -

	Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jonas Madsø, Odd Schei og Sverre Nygaard): ~~- - -~~
			<b>Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jonas Madsø, Odd Schei og Sverre Nygaard):</b>

	Lagmannsretten, dens flertall, lagdommer Madsø og Nygaard, er kommet til et annet resultat enn byretten. - - -		Lagmannsretten, dens flertall, lagdommer Madsø og Nygaard, er kommet til et annet resultat enn byretten. - - -
Linje 200:		Linje 202:

	Side:1202		Side:1202



	Lagmannsretten antar etter dette at det tap i inntekten som A fikk som følge av skaden og som Staten skal erstatte, må settes til 40.000 kroner, idet tapet i inntekt er regnet fra han kom fra sykehuset i 1965, og det er tatt hensyn til de renteinntekter han kan få av erstatningsbeløpet.		Lagmannsretten antar etter dette at det tap i inntekten som A fikk som følge av skaden og som Staten skal erstatte, må settes til 40.000 kroner, idet tapet i inntekt er regnet fra han kom fra sykehuset i 1965, og det er tatt hensyn til de renteinntekter han kan få av erstatningsbeløpet.
Linje 216:		Linje 216:

	Side:1203		Side:1203



	[[Kategori:Høyesterett]]		[[Kategori:Høyesterett]]

Import: XML-importering

2018-10-22T05:18:08Z

XML-importering

Vis endringer