Import: XML-importering

2018-10-22T05:33:29Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg
|Dato=
1971-03-05
|Publisert=
Rt-1971-416
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
L.nr. 55B/1971
|Parter=
Olav Knudsen (høyesterettsadvokat Rolf Vedeler) mot A/S Hydraulik Brattvåg (høyesterettsadvokat Gunnar Grette).
|Forfatter=
Leivestad, Roll-Matthiesen, Bølviken
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§54 Tvistemålsloven (1915) §54], [https://lovdata.no/lov/1967-12-15-9/§52 Patentloven (1967) §52], [https://lovdata.no/lov/1910-07-02-4/§16 Patentloven (1910) §16], [https://lovdata.no/lov/1910-07-02-4/§17 §17], [https://lovdata.no/lov/1910-07-02-4/§38 §38], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 §404], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§408 §408], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§53 §53]
}}

Dommerne Leivestad, Roll-Matthiesen og Bølviken.

Ved stevning av 30. januar 1970 reiste Olav Knudsen søksmål ved Oslo byrett med påstand om at norsk patent nr. 69.213 som tilhørte A/S Hydraulik Brattvåg, skulle kjennes ugyldig. Patentet var meddelt med virkning fra 23. mars 1942 og var således utløpt 23. mars 1959.

A/S Hydraulik Brattvåg påsto saken avvist, og Oslo byrett tok den 11. september 1970 denne påstand til følge.

Byretten uttalte bl.a.:

«Følgende saksforhold ansees på det rene:

Saksøkte fikk i 1942 godkjent patent nr. 69.213 på en tilbakeslagsventil i et hydraulisk system for løfteanordning ombord

Side:417

på skip. I 1956 anla saksøkte inngrepssak ved Oslo byrett mot firmaene A/S Hydravinsj og A/S Norsk Motor i Bergen. Ved Oslo byretts dom av 27.11. 1958 ble de saksøkte frifunnet. Denne dom ble av saksøkte påanket til Eidsivating lagmannsrett som den 23.11.1960 avsa dom for at patentinngrep forelå. Denne dom ble påanket til Høyesterett, men behandlingen i Høyesterett ble stillet i bero idet de saksøkte den 16.12.60 anla ugyldighetssak ved Oslo byrett mot A/S Hydraulik Brattvåg. Dom i saken falt den 31.10.64. Byretten erklærte patentet gyldig med reservasjon for selve plasseringen av tilbakeslagsventilen. Denne dom ble ikke påanket, og Høyesterett avsa så den 4.6.1965 dom i inngrepsaken, og lagmannsrettens dom ble stadfestet. Etter dette ble fortsettelsessak om erstatningsspørsmålet anlagt ved Oslo byrett hvor de saksøkte, A/S Hydravinsj og A/S Norsk Motor, ble tilpliktet å betale erstatning til A/S Hydraulik Brattvåg med i alt kr. 784.094,- samt renter. Begge parter påanket denne dom til Eidsivating lagmannsrett, og hovedforhandling var berammet til 20.4.70. Denne ble imidlertid utsatt på grunn av at Olaf Knudsen, Bergen i mellomtiden hadde anlagt nærværende ugyldighetssak. A/S Hydravinsj og A/S Norsk Motor har videre begjært gjenopptagelse av Høyesteretts dom i inngrepssaken, sak 45/61. Høyesteretts Kjæremålsutvalg avsa den 3.4.70 kjennelse for at gjenopptagelsessaken skulle stanses til nærværende ugyldighetssak er rettskraftig avgjort. - - -

Retten skal bemerke:

Det er på det rene at regelen i patentlovens §52 annet ledd om søksmålsadgang for enhver i ugyldighetssaker ikke tok sikte på å innføre noe nytt i forhold til den tilsvarende regel i loven av 1910 §16. Selv om den gamle lov ikke uttrykkelig uttalte noe om søksmålsadgang, har rettspraksis aldri vært i tvil om at søksmålsadgang sto åpen for enhver, uten påvisning av rettslig interesse. Det er således ingen tvil om at saksøkeren ville hatt søksmålsrett om han hadde reist ugyldighetssøksmål mens patenttiden ennå løp. Spørsmålet er om han må sies å ha kommet i en annen stilling i og med at søksmålet er reist 11 år etter at patentet opphørte å gjelde.

Etter rettens mening har verken teori eller rettspraksis angitt noen klar løsning. Begrepet «rettslig interesse» er intet entydig begrep, og den tradisjonelle sondringen mellom såkalte deklarative og konstitutive dommer gir heller ingen særlig veiledning ved anvendelse av gjeldende prosessregler.

Det er på det rene at når det gjelder adgangen til å reise sak, finnes det i vår lovgivning en rekke lover som stiller opp søksmålsregler som avviker fra reglene i tv.m.l. §53 og §54. Særlig gjelder dette de såkalte rettsendringssøksmålene. Når slike avvikende regler finnes, reiser spørsmålet seg om de alminnelige søksmålsbetingelser er suspendert fullt og helt eller om særreglene må suppleres med f.eks. tv.m.l. §54. Noen generell regel om dette kan neppe stilles opp. Til syvende og sist må det en individuell tolking av vedkommende rettsregel til for å komme fram til de

Side:418

søksmålsvilkår som foreligger i det konkrete tilfelle, jfr. Eckhoff 67, IV og Aasland i Jussens Venner hefte 7/8-1967 178.

Retten kan ikke, av det domsmateriale som påberopes av partene, finne noen avgjørelse som tar sikte på løsning av spørsmålet om et saksanlegg om ugyldighet for et patent som er utløpet, betinger påvisning av en rettslig interesse. [[Rt-1938-583]] og [[Rt-1959-1151]] gjelder søksmål fra aksjonær for å få rettslig prøvet generalforsamlingsvedtak, og kan etter rettens mening ikke sies å ha særlig til felles med nærværende tvist. Dommen gjelder interne forhold innen aksjeselskapet, og det er da forståelig at ingen rettslig interesse kreves.

Saksøkte har lagt spesiell vekt på Høyesteretts dom i [[Rt-1958-1326]] og særlig dommer Gaarders votum 1330 nederst hvor det heter: «Det er på det rene at de omstridte patenters vernetid etter patentlovens §17 utløp i 1951. Imidlertid er partene enige om at det fremdeles består en rettslig interesse i å få avgjort spørsmålet om patentenes gyldighet, særlig på grunn av det økonomiske krav som en patentinnehaver har etter patentlovens §38 overfor den som har gjort patentinngrep. Jeg er enig i dette syn.» Retten er enig i at det siterte må tas til inntekt for at førstvoterende gikk ut fra at påvisning av en rettslig interesse var en søksmålsbetingelse. Imidlertid var den tvist uttalelsen refererer seg til av spesiell natur, og retten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på dommen.

Av forarbeidene til patentloven av 1967 fremgår at verken den nordiske utredningskomite, Ot. pr.p. nr. 36/1965-66, eller Justiskomiteen har tatt standpunkt til problemet. I Nordisk Utredning 319, sier komiteen at det ikke bør kreves rettslig interesse som vilkår for anlegg av ugyldighetssøksmål, men det synes som dette syn er ment å gjelde bare så lenge patentet er gyldig. Det heter således på side 319, 1. spalte nederst: «I de andre tilfelle av ugyldighetssøksmål - - -er det en naturlig følge av at patentet retter seg mot alle og enhver og setter grenser for deres handlefrihet, at man ikke setter noen begrensninger i søksmålsretten.» I den svenske kommentarutgave til loven, Hesser og Essen: Patentlager, 138 er søksmålsretten omtalt og man forutsetter at sak kan reises også etter at patentet er utgått, men det sies intet om søksmålsretten er den samme når patentet består som etter at vernetiden er ute.

I mangel av positive lovbestemmelser og klare rettsavgjørelser finner retten at en fornuftig og rimelig fortolkning må føre til at når et patent søkes kjent ugyldig etter at 17-årsfristen er gått, må det legitimeres en rettslig interesse i å få dom for ugyldighet. Det er en kjensgjerning at når Patentstyret finner et patent verdig til beskyttelse, vil innehaveren innrette seg deretter i den tro at patentet er gyldig. Ofte vil han ha satset betydelig kapital og arbeidsinnsats i tillit til dette. Det ville da etter rettens mening være lite rimelig om hvem som helst - kanskje 15-20 år etter at patentet løp ut - skulle kunne anlegge søksmål om gyldigheten uten å påvise en reell rettslig interesse.

Side:419

I det nærværende tilfelle hadde patentet vært ute av kraft i 11 år, og retten finner heller ikke å kunne se helt bort fra den kjensgjerning at de opprinnelige parter i tvisten, A/S Hydravinsj og A/S Norsk Motor, er avskåret fra å anlegge ugyldighetssøksmål. Skulle kravet til rettslig interesse ikke gjelde, vil man teoretisk kunne få ugyldighetssøksmål gående i nærsagt det uendelige. Det ville ikke bero på særlige vanskeligheter for de opprinnelige parter å finne en eller annen blant aksjonærene, eller for den saks skyld, blant vilt fremmede personer, som var villig til å opptre med stadig nye ugyldighetsinnsigelser.

Retten er etter dette kommet til at saksøkeren Olaf Knudsen må ha en rettslig interesse for å anlegge ugyldighetssøksmål, og retten kan ikke innse at den nødvendige rettslige interesse foreligger. Riktignok eier han 1/5 av aksjene i A/S Hydravinsj, og et positivt resultat i ugyldighetssøksmålet vil for ham bety ganske betydelig økonomisk fordel. Imidlertid kan ikke retten innse at en utelukkende økonomisk interesse, helt avledet av A/S Hydravinsj's økonomiske stilling, tilfredsstiller kravet til rettslig interesse. Han har ingen selvstendig personlig rettslig interesse å gjøre gjeldende, jfr. Lid: Kort prosess 63 og 64 og Alten 75 nederst.»

Eidsivating lagmannsrett stadfestet byrettens kjennelse den 6. januar 1971. Lagmannsretten uttalte bl.a.:

«Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse. - -

Etter den nye patentlovs §52 kan søksmål om patentets gyldighet reises av enhver. Etter patentloven av 1910 kan patentet «ved dom kjennes helt eller delvis ugyldig», uten at det er sagt hvem som kan reise sak. Det er imidlertid på det rene og følger av sikker rettspraksis at søksmål om patents gyldighet kan reises av enhver uten at noen rettslig interesse behøver påvises. Det vises bl.a. til forarbeider til den nye lov, Nordisk Betenkning 318 og som eksempel [[Rt-1935-1033]] hvor ugyldighetssøksmål er reist av en patentingeniør.

Etter at patentet er utløpt er imidlertid situasjonen en annen.

I likhet med byretten viser også lagmannsretten til begrunnelsen for at sak kan reises av enhver, således som det er uttrykt i Nordisk Betenkning 319: «I de andre tilfelle av ugyldighetssøksmål, d.v.s. de som grunner seg på de under I foran omtalte omstendigheter, er det en naturlig følge av at patentet retter seg mot alle og enhver og setter rettslige grenser for deres handlefrihet, at man ikke setter noen begrensninger i søksmålsretten». Denne begrunnelse har bare gyldighet så lenge patentet løper, og forarbeidene synes ikke å omtale situasjonen etter at patentet er utløpt.

Det er imidlertid klart at søksmål om patents gyldighet kan reises også etter at patenttiden er utløpt, hvis det fremdeles er noen rettslig interesse ved å få en slik avgjørelse. Det vises til bemerkninger hos Knoph:

Åndsretten 242 n.l. og til de bemerkninger i [[Rt-1958-1326]]

Side:420

(spesielt 1330 nederst) som byretten refererer. Da A/S Norsk Motor og A/S Hydravinsj reiste ugyldighetssak i 1960, skjedde dette etter at patentet var utløpt, og det ble såvidt sees ikke reist noen formell innsigelse mot dette.

Etter at patentet er utløpt vil bare den eller de som det er eller kan tenkes reist inngrepssak mot, ha interesse av om patentet er gyldig eller ikke. Den almene interesse i å få et patent som er innvilget med urette, kjent ugyldig, er ikke lenger til stede, idet patentet ikke lenger er til hinder for at andre kan benytte den patenterte oppfinnelse.

Det er etter dette klart at A/S Norsk Motor eller A/S Hydravinsj fremdeles har en rettslig interesse i å få avgjort om patentet er gyldig eller ikke, mens utenforstående ikke har noen slik interesse.

Det forekommer lite rimelig og naturlig å gi utenforstående adgang til å gripe inn i denne tvist ved et selvstendig søksmål. Det reiste spørsmål kan ikke sees å være omtalt i forarbeidene til den nye patentlov eller i den litteratur som partene har henvist til. Det er heller ikke løst i rettspraksis, men de foran nevnte bemerkninger i [[Rt-1958-1326]] på side 1330 trekker i retning av at en rettslig interesse må kreves som betingelse for å kunne reise søksmål.

Det kan nevnes at den rettsoppfatning som her er redegjort for og som byretten bygger på, synes å stemme med tysk patentrett, se Reimer: Patentgesetz (1958) 541, hvoretter søksmål om ugyldighet etter utløpet av patenttiden bare er mulig hvis klageren sannsynliggjør en berettiget interesse i en ugyldighetsavgjørelse.

Om byrettens henvisning til svensk rett bemerkes at etter den svenske patentlov av 1. desember 1967 §52 på samme måte som etter eldre rett, kan søksmål om ugyldighet bare reises av den som har interesse av det, «envar som lider förfang av patentet.»

Nå er det på det rene at A/S Hydravinsj ikke kan reise ny ugyldighetssak, idet den tidligere dom av 31.10.1964 er rettskraftig mellom partene, og fristen for å begjære gjenopptagelse er utløpt etter tvistemålslovens §408, 2. 1. Dette er erkjent av den kjærende part.

Den interesse Olav Knudsen gjør gjeldende er imidlertid etter lagmannsrettens mening i første rekke selskapets interesse. Han opptrer for å støtte selskapet i et tilfelle hvor selskapet selv ikke kan reise søksmål.

Retten antar at dette ikke kan være tilstedelig. Hvis en aksjonær eller en annen her skulle kunne vareta selskapets interesse, ville det være å omgå reglene om rettskraft og fristen for å begjære gjenopptagelse.

Spørsmålet blir så endelig om Olav Knudsen har en selvstendig, personlig interesse som gjør ham berettiget til å reise ugyldighetssak. Knudsen er eier av 1/5 av aksjekapitalen i A/S Hydravinsj, og det er ikke bestridt at det er en reell aksjeinteresse.

Side:421

Det krav som gjøres gjeldende mot A/S Hydravinsj i fortsettelsessaken er betydelig, og må antas å ha betydning for selskapets økonomiske stilling og dermed for Knudsens økonomi. Noe personlig krav eller personlig ansvar gjøres ikke gjeldende mot Knudsen.

Retten kan ikke se at denne økonomiske interesse kan være tilstrekkelig til at Knudsen kan sies å ha en rettslig interesse i saken. Avgjørelsen i ugyldighetssaken har ingen virkning for Knudsens rettsstilling, og det må antas å være en vanlig regel at man ikke selv kan opptre eller intervenere hvor man bare er økonomisk interessert i en tvist man ikke er part i.

Retten behøver ikke gå nærmere inn på de forskjellige uttalelser i teorien som partene har henvist til, men finner grunn til å peke på bemerkninger hos Hurwitz: «Retlig Interesse»: 19-20 om at interessen skal være loyal: «Sagen ikke må forfølge den illoyale Interesse at udnytte Fastsættelsessøgsmaalet til en Omgaaelse af almindelige Procesregler».

Retten kan ikke se at tilsvarende spørsmål er avgjort i rettspraksis. Den avgjørelse som er påberopt fra [[Rt-1958-1290]] gjaldt et spesielt tilfelle og kan ikke være avgjørende, men lagmannsretten peker på følgende uttalelse: «Lovens krav til «rettslig interesse» innebærer at den avgjørelse som søkes må være av betydning for saksøkerens nåværende rettsstilling, eller som det har vært uttrykt: «interessen» må være aktuell.» (s. 1293).

Den kjærende part har endelig påberopt at hensynet til avhengighetspatenter (eller rettere sagt tilleggspatenter) gjør det berettiget å kunne kreve sak fremmet. Retten anser det tilstrekkelig å vise til det kjæremålsmotparten har anført herom. Påstanden i nærværende sak, på samme måte som i den tidligere ugyldighetssak, går ut på at hovedpatentet, norskpatentnr. 69.213, skal kjennes ugyldig, uten at tilleggspatenter nevnes.

Den kjærende part har generelt anført at byrettens resonnement fører til et urimelig resultat, idet den som er saksøkt for patentinngrep kan bli dømt til å betale betydelige beløp uten å få anledning til å påberope seg nye opplysninger som viser at patent ikke skulle vært meddelt. Dette kan nok synes uheldig, men er noe som av og til også kan forekomme i andre saker på grunn av reglene om rettskraft og tidsfristen for å begjære gjenopptagelse. De generelle hensyn til dommers rettskraft synes å måtte veie tyngre.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg stadfestet lagmannsrettens kjennelse og uttalte:

«Høyesteretts kjæremålsutvalg kan ikke se at lagmannsretten har tolket patentlovens §52, annet ledd, jfr. §16 i den tidligere patentlov, feil når retten er kommet til at søksmål om et patents gyldighet etter vernetidens utløp bare kan reises av den som har en rettslig interesse i å få dom for ugyldighet.

Utvalget kan heller ikke se at lagmannsretten har tolket tvistemålslovens §54 feil når retten har lagt til grunn at en utelukkende økonomisk interesse i sakens utfall ikke er tilstrekkelig

Side:422

til å gi søksmålsadgang etter denne bestemmelse. Lagmannsrettens avgjørelse av om saksøkeren etter omstendighetene i saken kan sies å ha en rettslig interesse i søksmålet, kan utvalget ikke prøve, jfr. tvistemålslovens §404 nr. 3.»

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1971-416 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering