Import: XML-importering

2018-10-22T05:29:30Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Kjennelse
|Dato=
1973-08-31
|Publisert=
Rt-1973-922
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
L.nr. 104B/1973
|Parter=
I/S Sundfjord Kraftlag (advokat Anders Rignes - til prøve) mot 1. Thorvald Thoresen, 2. Odd E. Magnussen, 3. Brødrene Nilsen-Nygaard (høyesterettsadvokat Markus Andersen)
|Forfatter=
Lorentzen, Mellbye, Leivestad, Stabel, Mindretall: Hiorthøy
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1917-12-14-17/§16 Vassdragsreguleringsloven (1917) §16], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§392 Tvistemålsloven (1915) §392], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§35 Skjønnsprosessloven (1917) §35], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§38 §38], [https://lovdata.no/lov/1917-12-14-17/§19 §19], [https://lovdata.no/lov/1917-12-14-17/ Vassdragsreguleringsloven (1917)], [https://lovdata.no/lov/1940-03-15-3/§16 Vassdragsloven (1940) §16]
}}

Dommer Lorentzen: Ved kongelige resolusjoner av 4. juli 1958 og 9. juni 1961 fikk I/S Sundsfjord Kraftlag tillatelse til å regulere Sundsfjordelv, Forsåga, Arstadelva m.v. Erstatningene for reguleringenes virkninger i vassdragene og for de tilstøtende eiendommer ble fastsatt ved Bodø herredsretts overskjønn av 7. juli 1960 og 30. juli 1963. Vannet fra hele reguleringsområdet blir gjennom Sundsfjord Kraftverk ført ut i Sundsfjorden og går derfra vesentlig ut gjennom Holmsundfjorden. De sterkt økte mengderav ferskvann i vintertiden førte med seg nye isvansker i Holmsundfjorden. Ved stevning av 14. desember 1968 begjærte I/S Sundsfjord Kraftlag skjønn for å få avgjort spørsmålene om erstatning til oppsitterne ved fjorden for skader og ulemper ved isen.

Parallelt med forhandlingene i skjønnssaken ble det ført forhandlinger mellom I/S Sundsfjord Kraftlag og Gildeskål kommune om tiltak for å avhjelpe de vanskene som isen skapte for beboerne langs Holmsundfjorden. I slutten av november 1970 ble det inngått en avtale som blant annet bestemte at kraftlaget skulle sørge for å få lagt ut bunnkjetting i Kransvik og Eivik, slik at beboerne langs Holmsundfjorden kunne bruke disse isfri havner. Etter krav fra kraftlaget frafalt oppsitterne i Sandnes, Skjellvik og Kummeren erstatning for fremtidige tap som følge av isvansker. Denne avtale ble tatt inn i forutsetningene for Salten herredsretts skjønn, som ble avgitt 10. mars 1971.

Side:923

26 av de saksøkte begjærte overskjønn.

Om høsten 1971 ble det lagt ut bunnkjettinger i Kransvik og Eivik. De saksøkte Thorvald Thoresen, Odd E. Magnussen og Brødrene Nilsen-Nygaard ble da klar over at det ikke var tatt med bunnkjetting for deres fraktefartøyer. De nedla da følgende påstand under overskjønnet:

«I/S Sundsfjord Kraftlag pålegges som tiltak å anlegge grunnfar i Kransvika for 3 fraktefartøyer.»

Salten herredsretts overskjønn av 19. mai 1972 har på dette punkt følgende slutning:

«I/S Sundsfjord Kraftlag pålegges som tiltak innen utgangen av 1972 å anlegge grunnfar i Kransvika for tre fraktefartøyer.»

Beslutningen var truffet på grunnlag av vassdragsreguleringslovens §16 nr. 3, annet ledd.

I/S Sundsfjord Kraftlag har erklært anke over dette punkt i overskjønnet.

Av de 3 ankemotparter har Thorvald Thoresen og Odd E. Magnussen fått bevilling til fri sakførsel.

Til bruk for Høyesterett er fremlagt en rekke nye dokumenter. Ved bevisopptak ved Salten herredsrett har partene gitt forklaring.

Brødrene Nilsen-Nygaard har etter overskjønnet solgt sitt fartøy M/S «Karine» som i en årrekke hadde brukt Kransvik som ankringsplass. Den ankende part har likevel godtatt at denne ankemotpart står i samme stilling som de to andre.

Den ankende part har hevdet at overskjønnets rettsanvendelse er uriktig. Ankemotpartene har ikke fortøyd fraktefartøyene ved egen brygge eller strand i Holmsundfjorden. I helgene og ellers når skipperne er hjemme, har fartøyene vært ankret opp i bukten ved Sandnes og i Kransvik. En slik oppankring er en allemannsrett. Om fartøyeierne eller skipperne har en bolig i nærheten, kan ikke det endre forholdet og gi et krav på ankringsplass som gir rett til erstatning ved ekspropriasjon. Ankemotpartene har ikke krav på erstatning fordi bukten ved Sandnes ikke lenger er trygg havn i vintertiden og Kransvik ikke lenger gir plass for ankring av fraktefartøyer. De har da heller ikke krav på tiltak etter vassdragsreguleringslovens §16 nr. 3, annet ledd.

Den ankende part har ikke reist noen prosessuell innvending mot at ankemotpartene hevder at avtalen mellom Gildeskål kommune og I/S Sundsfjord Kraftlag gir krav på grunnfar også for fraktefartøyene, og har erklært seg innforstått med at Høyesterett tar standpunkt til realiteten i dette spørsmål. Men den ankende part har hevdet at avtalen går ut på at bunnkjetting skal legges ut etter de planer fra Havnevesenet som var fremlagt under underskjønnet. Det er klart at disse planer ikke omfatter særskilt bunnkjetting for fraktefartøyer i Kransvik.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Salten herredsretts overskjønn av 19. mai 1972 oppheves forsåvidt gjelder pålegg om at I/S Sundsfjord Kraftlag skal besørge utlagt grunnfar i Kransvika for fraktefartøyer tilhørende

Side:924

Thorvald Thoresen, Odd E. Magnussen og Brødr. Nilsen-Nygaard.

2. I/S Sundsfjord Kraftlag tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotpartene har prinsipalt hevdet at avtalen mellom Gildeskål kommune og I/S Sundsfjord Kraftlag gir dem krav på grunnfar for fraktefartøyene. Både kommunen og kraftlaget mente opprinnelig at alle hjemmehørende fartøyer skulle få grunnfar. Ankemotpartene var ikke kjent med at kraftlaget endret standpunkt og gav Havnevesenet direktiver om å planlegge grunnfar bare for sjarker og mindre skøyter, og at de skisser som ble fremlagt under prosedyren i underskjønnet, ikke gav plass for fraktefartøyene i Kransvik. De fremlagte planer kan ikke anses som endelige, idet forutsetningene var at Havnevesenet skulle foreta en selvstendig vurdering i samråd med alle interesserte parter. Denne forståelse av avtalen mellom kommunen og kraftlaget styrkes av at skjønnet i medhold av vassdragsreguleringslovens §19 kunne pålagt kraftlaget å sørge for grunnfar for alle fartøyer, om ikke dette var ordnet ved avtale.

Subsidiært har ankemotpartene hevdet at overskjønnets rettsanvendelse er riktig. Vassdragsreguleringslovens §16 nr. 3, annet ledd kommer til anvendelse, fordi fraktefartøyeierne både etter vassdragsreguleringsloven og etter granneloven fikk krav på erstatning når kraftlagets reguleringer førte til at deres havn ble ubrukbar i vintertiden. Det dreier seg her om inngrep i en særrett, en eiendomsherlighet, strandretten. Dersom man vil se det som et inngrep i en allemannsrett, mener ankemotpartene at det dreier seg om en allemannsrett av så særegen karakter og et så vesentlig inngrep at det foreligger krav på erstatning.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Overskjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. I/S Sundsfjord Kraftlag betaler saksomkostninger til det offentlige og Brødrene Nilsen-Nygaard.»

Jeg er kommet til at den begrunnelse overskjønnet har gitt på dette punkt, ikke er rettslig holdbar.

Tiltak etter vassdragsreguleringslovens §16 nr. 3, annet ledd kan bare pålegges for så vidt reguleringsanleggets eier pliktet å betale erstatning dersom tiltaket ikke ble truffet Spørsmålet er således om ankemotpartene har krav på erstatning for tap av sikker vinterhavn for fraktefartøyene i Sandnesbukta. At fraktefartøyene ikke kan ligge trygt der i vintertiden, er ikke noe inngrep i den naturlige atkomst til eiendommer som grenser til sjøen. Oppankringen og fortøyning av fartøyene ved Sandnes og i Kransvik er utøving av en allemannsrett. Drift av et fraktefartøy har ikke noen spesiell tilknytning til en boligeiendom og er ikke noe ledd i driften av en slik eiendom Det er en praktisk ordning at et fraktefartøy kan ankres opp så nær eierens eller skipperens bolig at denne lett kan føre tilsyn med fartøyet, men dette er ikke nok til å gi allemannsretten en slik særegen karakter at fraktefartøyets eier far krav på erstatning når et reguleringstiltak fører

Side:925

til at havnen blir helt eller delvis ødelagt som ankringsplass. Jeg viser i denne forbindelse til de retningslinjer for allemannsrettighetens stilling ved vassdragsreguleringer som er trukket opp ved Høyesteretts kjennelse og dom i Malangensaken, [[Rt-1969-1220]] flg. og i Istereguleringssaken, [[Rt-1972-292]] flg. Det er etter dette ikke grunnlag for pålegg om tiltak etter vassdragsreguleringslovens §16 nr. 3, annet ledd til fordel for fraktefartøyeierne.

Derimot antar jeg at avtalen mellom Gildeskål kommune og I/S Sundsfjord Kraftlag bør forstås slik at kraftlaget har forpliktet seg til også å legge ut bunnkjetting for fraktefartøyene. Avtalen har følgende ordlyd:

«For å avhjelpe problemene i forbindelse med isvansker for beboerne langs Holmsundfjorden som skyldes Kraftlagets utslipp av ferskvann, er partene blitt enige om følgende: - - -

4. Kraftlaget sørger for etter Havnevesenets planer å få lagt ut grunnkjetting i Kransvik og Eivik. Tilknytning til grunnkjetting og det fremtidige vedlikehold av denne er Kraftlaget uvedkommende.»

Etter de foreliggende opplysninger synes spørsmålet om bunnkjetting i havnene å være forholdsvis summarisk behandlet under avtaleforhandlingene, fordi dette var et lite spørsmål i forhold til den forskuttering av veganlegg som det samtidig ble forhandlet om. Avtalen var i realiteten i orden før representantene for kommunen og oppsitterne fikk se noen planer fra Statens havnevesen. Under prosedyren for underskjønnet ble imidlertid framlagt skisser fra Havnevesenet. Her var ikke tatt med noen egen bunnkjetting for fraktefartøyer i Kransvik, men det var inntegnet plass for 3 skøyter i Eivik, og kommunens representant fikk inntrykk av at det også ville bli plass for et fraktefartøy i Kransvik. Representantene for eierne av fraktefartøyene gikk ut fra at det var på det rene at også disse fartøyer ville få tilfredsstillende havneforhold. Det er noe uklart hva den ankende part mente på dette tidspunkt, idet det i brev fra I/S Sundsfjord Kraftlag til Havnevesenet dels ble nevnt «fiskebåter» og dels ble gitt oppgaver over fartøyene som også omfattet fraktefartøyene. De planer som ble fremlagt under underskjønnet, ble senere revidert vesentlig. Havnevesenet utarbeidet nye planer i to alternativer - med og uten egen bunnkjetting for fraktefartøyene, og den ankende part bestemte at det ikke skulle tas med bunnkjetting for disse.

Under disse omstendigheter finner jeg det mest naturlig å forstå avtalen mellom kraftlaget og kommunen slik at det skulle legges ut bunnkjetting i de to isfrie havner med sikte på å dekke behovet for samtlige fartøyer på den måte Havnevesenet fant hensiktsmessig. At det under prosedyren for underskjørnet ble fremlagt skisser av foreløpige planer som Havnevesenet hadde utarbeidet uten kontakt med brukerne, kan ikke medføre at avtalen anses begrenset til å realisere disse planer. Dersom kraftlaget ville gjøre unntak for fraktefartøyene, måtte dette gjøres klart for kommunens og fartøyeiernes representanter.

Overskjønnet har ikke behandlet spørsmålet om fortolkningen

Side:926

av avtalen mellom Gildeskål kommune og I/S Sundsfjord Kraftlag, som utgjør en del av skjønnsforutsetningene. Det er ikke uten videre klart at slutningen på dette punkt ville fått samme ordlyd om ankemotpartenes krav var bygd på avtalen. Anken kan derfor ikke uten videre forkastes på det grunnlag at ankemotpartene må antas å ha avtalemessig krav på å få grunnfar for fraktefartøyene. Overskjønnet bør oppheves så langt det er påanket og saken hjemvises til fortsatt overskjønn, jfr. tvistemålslovens §392, annet ledd og skjønnlovens §38, første ledd.

Da saken har frembudt en viss tvil og angår et spørsmål av prinsipiell interesse, antar jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Overskjønnet oppheves så langt det er påanket, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved Salten herredsrett som overskjønnsrett.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad og Stabel: Likeså.

Dommer Hiorthøy: Jeg er enig med førstvoterende når det gjelder spørsmålet om rekkevidden av avtalen mellom kraftlaget og Gildeskål kommune, og likeledes med hensyn til spørsmålet om grunnlaget for å anvende vassdragslovens §16 nr. 3, annet ledd.

Men når det gjelder det prosessuelle spørsmål, finner jeg det rettest at saken ikke hjemvises til fortsatt behandling ved overskjønnsretten, men at Høyesterett avgjør spørsmålet ved dom i samsvar med post 2 i overskjønnsrettens konklusjon, dog slik at fristen for å gjennomføre det pålagte tiltak i tilfelle må forlenges. Jeg mener at Høyesterett har grunnlag for avsi slik dom i henhold til det som er anført av begge parter under forhandlingene for Høyesterett. Spørsmålet om hvorvidt avtalen mellom kraftlaget og kommunen gir ankemotpartene rettskrav på å få bunnkjettinger også for sine fartøyer, er etter mitt syn et rent rettsspørsmål som ikke inneholder momenter av skjønnsmessig art.

Da mitt forslag til dom faller sammen med den konklusjon overskjønnsretten har gitt - om enn etter Høyesteretts oppfatning på uriktige premisser - har jeg vanskelig for å skjønne at det er grunnlag for noen ny skjønnsmessig avgjørelse.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av overskjønnet (byfogd Lars Gjøviken settedommer med skjønnsmenn): - - -

Saksøkeren har for overskjønnsretten lagt fram følgende forslag til

skjønnsforutsetninger:

1. Til grunn for vurderingen legges isleggingsforholdene i Morsdalsfjorden

Side:927

fjorden og Holmsundfjorden før reguleringene og de isleggingsforhold som senere er inntrådt som følge av reguleringene gjennomført i desember 1960 med grunnlag i kgl. res. av 4. juli 1958 og reguleringene gjennomført i 1963 med grunnlag i kgl. res. av 9. juni 1961.

2. For erstatningsberettigede skader og ulemper i det tidsrom som er gått inntil skjønnet avhjemles, fastsettes en engangserstatning som også inkluderer rentegodtgjørelse. Disse erstatningene forfaller til betaling 1 - en - måned etter at skjønnet er blitt rettskraftig.

Ved for sen betaling som ikke skyldes den erstatningsberettigede svares 5 % renter.

3. For erstatningsbetingede skader og ulemper i fremtiden, fastsettes for hvert bruk en årlig erstatning. Den forfaller hvert år den 1. oktober, første gang 1. oktober 1972 forutsatt at skjønnet er blitt rettskraftig. Ved for sen betaling som ikke skyldes den erstatningsberettigede svares 5 % renter.

4. Den for retten fremlagte avtale mellom Gildeskål kommune og I/S Sundsfjord Kraftlag legges til grunn for skjønnet.

5. De båteiere som vil ha tilknytnng til grunnkjetting i Kransvik eller Eivik, må selv sørge for å skaffe seg opphaler. De båteiere som har sørget for opphalerkjetting, vil hver få utbetalt av I/S Sundsfjord Kraftlag en godtgjøring på kr. 250,- en gang for alle. Alt vedlikehold av grunnkjetting og opphaler er kraftlaget uvedkommende. Overensstemmende med kravene fra Statens Havnevesen må båteieren ha det fulle ansvaret for såvel opphalerkjettingen som for dens befestigelse og være ansvarlig for fremtidig ettersyn, vedlikehold og eventuell utskifting og har intet krav verken overfor kraftlaget eller Statens Havnevesen - - -

Overskjønnsrettens merknader:

Saksøkerens forslag til skjønnsforutsetninger har ikke møtt på noen vesentlige innvendinger fra de saksøktes side, og blir derfor lagt til grunn ved overskjønnet.

I. Isforholdene:

Overskjønnsretten er kommet til at det har skjedd en betydelig forverring av isforholdene i Holmsundsfjorden siden reguleringen ble satt i verk. - - -

II. Tiltakskrav:

Det tiltakskrav som nå er fremsatt i påstanden fra de saksøkte, var ikke behandlet ved underskjønnet. Overskjønnsretten mener at det likevel er adgang til å behandle kravet etter skjønnsprosesslovens §35, 2. led Retten har forstått saksøkerens endelige påstand slik at han ønsker kravet realitetsbehandlet. Sundsfjord Kraftlag har sørget for at det ble lagt ut grunnfar i Eivika og Kransvika. Grunnfaret kan bare brukes av sjarker. Saksøktes prosessfullmektig har lagt ned påstand om at det nedlegges grunnfar i Kransvika også for tre fraktefartøyer. Det gjelder M/S «Vårbris» som eies av saksøkte Thorvald Thoresen med en halvpart og Nilsen-Nygaard med den andre halvpart. Thorvald Thoresen er eier av eiendommen Nordheim, gnr. 62 bnr. 12 i Sandnes, og fraktefartøyet hadde tidligere isfri havn ved eiendommen. Fartøyet går i fraktefart i Bodødistriktet, men har ligget fortøyd ved Sandnes i helgene. Denne fremgangsmåte er ikke lenger brukbar om vinteren. Det andre fartøyet er

Side:928

M/K «Skjerva» som eies av saksøkte Odd E. Magnussen. Odd E. Magnussen eier eiendommen Solbakken, gnr. 62 bnr. 13 i Sandnes, og hadde fartøyet fortøyet utenfor eiendommen når han var hjemme i helgene. Ellers går fartøyet i fraktefart i Bodø-distriktet.

Det tredje fartøyet er M-K «Karina» som eies av Brødrene Nilsen-Nygaard. Dette fartøyet har fast ankringsplass i Kransvika. Etter at grunnfaret for sjarkene ble lagt ut, byr det på store vansker å benytte denne ankringsplassen.

Overskjønnsretten har funnet med hjemmet i vassdragsreguleringsloven av 14/12-1917 §16 nr. 3 annet ledd, å pålegge I/S Sundsfjord Kraftlag å sørge for at det blir lagt ut grunnfar i Kransvika for tre fraktefartøyer etter Statens Havnevesens nærmere anvisninger. Etter rettens mening er saksøkeren pliktig til å erstatte skaden som er påført de tre saksøkte ved nedsatt bruksverdi av eiendommene som har tapt isfri ankringsplass. Utgiftene med å legge ut grunnfar antas ikke å bli vesentlig større enn hva pengeerstatningen til de tre saksøkte ellers ville ha blitt. For dette grunnfar gjelder for øvrig de samme regler som er nevnt i pkt. 5 i skjønnsforutsetningene. - - -

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1973-922 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering