Import: XML-importering

2018-10-22T05:31:03Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Dom
|Dato=
1976-10-23
|Publisert=
Rt-1976-1157
|Sammendrag=

|Stikkord=
Militærnektersak
|Saksgang=
L.nr. 143/1976.
|Parter=
Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Gunnar Aasland) mot A (høyesterettsadvokat Nils Moe).
|Forfatter=
Blom, Elstad, Bendiksby, Mindretall: Endresen, Holmøy
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1965-03-19-3/§1 Militærnekterloven (1965) §1]
}}

Dommer Blom: Oddgeir Finstad søkte 29. september 1974 om fritaking for militærtjenste i medhold av §1 i loven av 19. mars 1965 nr. 3. Etter at hans standpunkt var nærmere belyst gjennom politiforklaringer, avslo Justisdepartementet den 14. april 1975 søknaden. Departementet fant at den påberopte overbevisning verken var av en slik styrke eller av et slikt absolutt innhold at den kunne begrunne fritaking. Da Finstad ikke bøyde seg for departementets avgjørelse, ble saken innbrakt for Lofoten herredsrett.

Herredsrettens dom ble avsagt 25. juli 1975. Herredsretten fant ikke grunnlag for å tvile på at Finstads syn på militærtjenesten bygde på samvittighetsfuÅl overveielse, og at det var uttrykk for hans alvorlige overbevisning. Men retten fant under henvisning til Høyesteretts praksis i militærnektersaker at Finstads pasifisme ikke var så uforbeholden at den kunne berettige til fritak. Herredsrettens dom hadde slik domsslutning:

«1. Betingelsene for fritaking av Oddgeir Finstad for militærtjeneste etter § li lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke til stede.

2. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Finstad påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som 24. februar 1976 avsa dom med denne domsslutning:

Side:1158

«Vilkårene etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 for å frita Oddgeir Finstad for militærtjeneste er til stede.»

Staten v/Justisdepartementet har påanket lagmannsrettens dom. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Staten bestrider ikke at Finstads overbevisning er fast og alvorlig. Men staten hevder at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at denne overbevisning er så absolutt og reservasjonsløs at den kan sies å være rettet mot «militærtjeneste av noen art». Etter loven slik den er tolket gjennom en lang rekke avgjørelser av Høyesterett kreves som utgangspunkt for fritaking en pasifistisk grunninnstilling. Praksis har godtatt fritaking også hvor det knytter seg visse reservasjoner til grunninnstillingen, således at vedkommende kan tenke seg å bruke våpen i rene nødvergeforhold. Men Finstads reservasjoner er så vidtgående at de ikke kan føre til fritaking etter lovens ordlyd og forarbeider, etter eksisterende domspraksis og ut fra de hensyn som ligger bak en alminnelig verneplikt. Det er nødvendig å trekke en prinsipiell grense mellom absolutt og situasjonsbetinget pasifisme, og denne grense er overskredet i Finstads sak. Statens påstand er slik:

«Herredsrettens dom stadfestes.»

Finstad har imøtegått anken. Han henholder seg til sine anførsler for lagmannsretten og til lagmannsrettens dom, som etter hans oppfatning er uttrykk for en riktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Den eneste reservasjon hans absolutte vegring mot militærtjeneste er beheftet med, er den at han kan være villig til å ta liv for å forebygge ødeleggelse av liv, og hans standpunkt er således i virkeligheten mer konsekvent pasifistisk enn tilfellet var i flere av de saker hvor Høyesterett har fritatt for militærtjeneste. Finstad har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Saksforholdet fremgår av lagmannsrettens og byrettens domsgrunner. Finstad har vært avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett, men regjeringsadvokaten har gitt uttrykk for at de detalj opplysninger som der gis, ikke står i strid med den beskrivelse lagmannsretten har gitt av Finstads standpunkt. Saken foreligger således for Høyesterett helt ut i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er under noen tvil kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan stort sett tiltre dens begrunnelse.

Da saken av staten er oppfattet som en prinsippsak av betydning for flere fremtidige saker, og da jeg er enig i denne oppfatning, skal jeg først si noen ord om mitt syn på loven og eksisterende praksis. Lovens ordlyd og forarbeider er utførlig behandlet i den såkalte Hokstad-sak ( [[Rt-1969-1285]]). Det syn som Høyesterett der la til grunn, er så vidt jeg kan se lagt til grunn i alle senere avgjørelser av Høyesterett og må følges også i nærværende sak. Dette er partene også enige om. For fritaking må det da som utgangspunkt kreves en klar pasifistisk innstilling som har til konsekvens at man ikke kan gjøre militærtjeneste

Side:1159

av noen art. Men Hokstad-dommen godtar fritaking også i visse situasjoner hvor den pasifistiske innstilling ikke fører til avstandtagen fra våpenbruk i enhver situasjon. Om dette viser jeg til førstvoterendes bemerkninger i [[Rt-1969-1285]] på side 1291-1292.

Gjennom senere rettspraksis er synspunktene fra Hokstaddommen nærmere utdypet og nyansert. Partene har noe ulike syn på rekkevidden av denne praksis og hvorvidt den i fremtiden bør strekkes videre eller avdempes. Jeg kan for mitt vedkommende ikke se det annerledes enn at Høyesterett - inntil loven måtte bli endret - må følge også denne praksis så langt den rekker. At den ikke gir entydig svar på alle spørsmål som kan oppstå i militærnektersaker, og at det kan oppstå vanskelige grensetrekninger, er i saker som dette neppe til å unngå.

Hovedspørsmålet i nærværende sak er om det utelukker fritakelse at Finstad kan tenke seg å bruke våpen for derved å unngå større tap av liv.

Lagmannsretten har slått fast at sentralt for Finstad står hans syn på livet som ukrenkelig. Og dermed er det da gitt at grunnvilkåret for fritaking: en absolutt pasifistisk innstilling, er til stede. At Finstad reserverer seg når det gjelder våpenbruk i personlig nødverge, er ingen hindring for fritaking - dette ble allerede slått fast i Hokstad-saken. Finstad går imidlertid videre. Han kan også tenke seg å ta liv hvor dette fremstiller seg som eneste utvei for å hindre at flere liv går tapt. Han sikter med dette til forholdsregler mot folkemord og terror, altså til ekstreme situasjoner hvor hensikten hele tiden er å unngå at flere liv går tapt enn det som ofres. Og hans standpunkt er for så vidt konsekvent, idet han ikke vil forsvare land, frihet, sosiale eller politiske syn ved hjelp av våpen. For så vidt atskiller hans syn seg klart fra situasjonen ikke bare i Hokstadsaken, men i flere andre avgjørelser hvor fritaking er nektet, således [[Rt-1973-170]] (Dahl). Jeg kan for min del ikke finne at den reservasjon Finstad her tar - og med de begrensninger han klart gir uttrykk for - er uforenlig med hans pasifistiske grunninnstilling eller svekker denne i slik grad at det skulle hindre fritaking etter militærnekterloven, og viser for så vidt til den rettsoppfatning Høyesteretts flertall bygde på i Såheimsaken, slik det er kommet til uttrykk i dommer Nygaards votum i [[Rt-1971-769]] på side 773-775.

Staten har med styrke henvist til at Finstad under visse omstendigheter kan tenke seg å delta i geriljavirksomhet, opprør og revolusjon, og herunder på visse forutsetninger stille seg under kommando. Jeg er enig i at dette er omstendigheter som taler mot fritaking. Men Finstad har forklart at også dette bare gjelder i akutt livstruende situasjoner som ovenfor nevnt, og lagmannsretten har bygd på dette. For så vidt må jeg anta at Finstad i forhold til militærnekterloven i hvert fall ikke står svakere enn tilfellet var i saken Berge - [[Rt-1973-1044]] flg., særlig side 1046.

Side:1160

Det er etter en helhetsvurdering at lagmannsretten er kommet til at Finstad bare kan tenke seg å gripe til våpen hvor hensikten er å avverge direkte angrep på menneskers liv, og hvor handlingen forutsetningsvis vil innebære at flere reddes enn om man forholder seg passiv. Denne helhetsvurdering, som har funnet sted på grunn av umiddelbar bevisføring, finner jeg ikke grunnlag for å fravike, selv om det gjennom sakens gang er falt uttalelser fra Finstad som løsrevet kan gi et annet inntrykk. Og ut fra denne helhetsvurdering finner jeg lagmannsrettens rettsanvendelse riktig.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Endresen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Loven setter som vilkår for fritaking at den vernepliktige ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i strid med sin alvorlige overbevisning. Heri ligger at våpenbruk i nødverge utenfor militærtjeneste ikke diskvalifiserer. Spontan våpenbruk til forsvar mot direkte angrep faller således utenfor. Flertallet i Såheim-dommen som har vært påberopt, har da også lagt til grunn for sitt resultat, jfr. [[Rt-1971-769]], at Såheim «bare kan tenke seg å delta i spontan våpenbruk for å avverge direkte angrep på menneskers liv».

Er den vernepliktige derimot også villig til å delta i organisert planlagt våpenbruk under hva der må anses som militære operasjoner, faller dette utenfor det vilkår for fritagelse som er oppstilt i lovens §1. Hans pasifistiske innstilling er da ikke til hinder for at han er rede til å delta i militære operasjoner hvorunder han kan måtte ta liv. Hans standpunkt har da ikke den absolutte pasifistiske karakter som etter min mening er et vilkår for fritagelse. Finstad har gitt uttrykk for at han under ekstreme forhold og når det gjelder å hindre at flere liv går tapt, er villig til å bære våpen og uniform sammen med andre på frivillig grunnlag dersom han har full tillit til ledelsens vurderinger. Han er således villig til å delta i geriljavirksomhet, opprør og revolusjon mot et regime som forholdsregel mot folkemord og terror. Og han er også villig til å delta i væpnet kamp for å få opphevet en eventuell blokade som er livstruende for befolkningen eller deler av den. Disse reservasjoner går etter min mening lenger enn hva Høyesterett tidligere - således i Berge-saken, [[Rt-1973-1044]] flg. - har akseptert.

Når Finstad således - riktignok på visse vilkår - er villig til å delta i organisert kamp under militære operasjoner mot hva han betrakter som fiende, finner jeg at han ikke fyller de strenge vilkår som lovgivning og rettspraksis oppstiller for fritagelse for militærtjeneste.

Side:1161

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Endresen.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom.

Dommer Bendiksby: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Hans W. Hygen): - - -

Oddgeir Finstad søkte ved brev datert 29.9.1974 til Justisdepartementet om å bli fritatt for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Søkeren er født den 5.11.1954 i Rendalen. Han har eksamen artium og folkehøgskole og er for tiden lærervikar ved Svarholt skole i Stamsund. I anledning søknaden er han blitt avhørt av politiet i alt fire ganger, nemlig 8.11.1974, 19.11.1974, 14.2.1975 og 18.3.1975. På det grunnlag som da forelå avslo Justisdepartementet søknaden ved vedtak av 14.4.1975. Krigskommisariat Oppland underrettet ved skriv av 22.5.1975 politimesteren i Lofoten og Vesterålen om at søkeren ikke hadde avgitt erklæring om å ville oppfylle sin militære tjenesteplikt, hvoretter nærværende sak ble anlagt.

Søknaden til Justisdepartementet av 24. september 1974 synes atskillig uklar, men saksøktes begrunnelse for å nekte å utføre militærtjeneste synes å være en generell motvilje mot militærvesenet ut fra en maktpolitisk vurdering. Han synes å trekke Norges NATO-medlemskap inn som en sterkt medvirkende faktor i sin vurdering. Han ser vårt militærvesen som et ledd i utbyttingen av den fattige verden og mener at han som deltaker i vårt militære forsvar er mer aktiv i utbyttingen av disse landene enn som sivilist. Han skriver: «Jeg tror at NATO - og dermed også vårt forsvar - først og fremst er et redskap for USA i utbyttinga av den fattige verden.» Han trekker deretter frem militære/politiske aksjoner i og av NATO-land, og som han tar avstand fra. Han skriver videre: «Prestisje, strategiske posisjoner, resurskilder - er disse tingene verd tusenvis av menneskeliv? Jeg synes ikke det. ...» Han begrunner dette: «... ved mitt syn på mennesket og det ansvaret jeg har overfor meg selv og det samfunnet jeg lever i - ansvaret for mine egne handlinger. Ei forandring av samfunnet må begynne hos det enkelte mennesket. ... Hver enkelt må være villig til å dele så vel godene som ondene med sine medmennesker. Jeg synes ikke jeg fyller et slikt krav ved å drepe andre for å forsvare det jeg regner som mitt.»

I politiforklaringen av 19.11.1974 hevder han at hans innstilling til forsvaret ville ha vært den samme om Norge ikke hadde vært tilknyttet NATO - og han hevder at han ikke i noe tilfelle ville forberede seg til å ta liv. «Det forsvaret vi har nå er basert på tvang, og dette er moralsk forkastelig. Han hevder også at det er feil å ha militærforsvar og at det ville være en ideell løsning med et ikke-voldforsvar. Han hevder at han ikke kan tenke seg å gå inn i en opprørsgruppe, eventuelt bruke våpen «for å nå en rett som han måtte mene å ha.»

Dette utdyper han i sin politiforklaring av 14.2.1975 der han sier:

Side:1162

«(han) kan ikke under noen omstendigheter tenke seg til å gå inn i ei væpna gruppe for å forsvare seg, dersom det ikke kan gjøres på en human måte. ... Han vil ikke under noen omstendighet kunne tenke seg å gå inn i organisert væpnet kamp, unntatt i en nødvergesituasjon», - og han ville vurdere dette nøye om han skulle komme i en slik situasjon.

I politiforklaring av 18.3.1975 hevder han endelig: «Først når hans eget liv eller livsgrunnlag er truet, vil han kunne gripe til så drastiske midler som væpnet kamp. Hvis han finner (det?) som den eneste mulighet, ville han imidlertid også gripe til slike midler for å forsvare andre mennesker. ... Først når individer eller grupper opptrer på en slik måte at det ville bety et større tap av menneskeliv å unnlate å forsøke å gripe inn enn det ville bety å bruke vold, ville han kunne gripe til våpen. Og selv da ville han ikke gjøre dette uten først å ha vurdert om ikke andre midler kunne tjene de samme formål. Formålet må ikke først og fremst være å uskadeliggjøre undertrykkerne, men å hjelpe og «redde» de undertrykte.»

Saksøkte opplyste i retten at han var på sesjon i mars 1973 og at han da krysset av i rubrikken på spørreskjemaet hvor det var spørsmål om han ville søke om fritaking for militærtjeneste. Han hadde da tenkt en del på disse problemene i ca. 1 år. Da han fikk innkalling til førstegangstjeneste i februar 1974, fikk han etter søknad utsettelse på grunn av skolegang. Han fikk deretter innkalling med fremmøte den 7.10. 1974. Ved sitt skriv til Justisdepartementet av 29.9.1974 søkte han om helt fritak for militærtjeneste.

Han opplyste for øvrig å ha vært medlem av Folkereisningen mot Krig i året 1974, men uten å ha vært særlig aktiv.

Han hevdet å være kommet til sitt standpunkt om å nekte å gjøre militærtjeneste av enhver art etter lang tids selvransakelse, for å være sikker på at han ikke var blitt offer for en motebevegelse. Hans standpunkt har vært under stadig prøving. Han mener at han er kommet til sitt standpunkt på grunnlag av forholdene som de fortoner seg for ham nøkternt sett, mens han tidligere, kanskje på mere følelsesmessig grunnlag, vel var konsekvent pasifist. Det var for å vinne tid for å få formulert sitt syn og komme til endelig klarhet i denne for ham så viktige sak at han ved første gangs innkalling til militærtjeneste søkte om utsettelse og ikke om fritak. Saksøkte har forklart seg inngående for retten om sitt standpunkt og hvilke konsekvenser han trakk av det, og han har besvart en lang rekke hypotetiske spørsmål.

Han vil ikke kunne godta et norsk militært forsvar - med eller tjeneste grunner i respekten for mennesket, men uten at dette er religiøst forankret. Menneskelivet er mer verd enn alt annet, og uten absolutt respekt for livet vil ethvert samfunn være umenneskelig. Hans eget liv har et like stort verd som andres.

Han vil ikke kunne godta et norsk militært forsvar - med eller uten NATO-tilknytning, idet han ser ethvert militærforsvar, uansett formål, som en trussel som skaper aggresjon. I en slik situasjon ser han i dag faren for krig med den nødvendigvis følgende masseutslettelse av mennesker som overhengende. Et slikt system vil han ikke ha noe med å gjøre. Han anser det militære forsvar med dets spill om og med

Side:1163

mennesker underlagt andres kommando som moralsk forkastelig. Han mener at militærapparatet i alle land må avskaffes.

Det finnes imidlertid situasjoner, mener han, hvor anvendelse av væpnet vold kan forsvares, og som han kan tenke seg å delta i. Utgangspunktet hans ved denne vurderingen er at bruk av våpen kun er berettiget for å kunne redde mennesker som er sterkt truet på livet. Det må foretas en konkret avveiing hvor svaret på om han skal kunne gripe til våpen må være om han derved kunne redde liv.

Han aksepterte således som rettmessig den individuelle, gruppemessige og samfunnsmessige motvold, om nødvendig med våpen, mot enkeltindivider eller grupper som setter andres liv i fare. Han ga videre uttrykk for at det kan være berettiget å bruke våpen mot diktaturer som benytter drap og undertrykkelse som middel, og for å hindre folkemord. Han kan tenke seg, for et slikt formål han moralsk aksepterer, å bære våpen og uniform sammen med andre og på frivillig grunnlag, om han hadde full tillit til ledelsens vurderinger. Dette dog først dersom alle andre, ikke-voldelige, midler var blitt undertrykket eller det forelå en klar fare for liv ved å benytte slike midler. Han forbeholdt seg imidlertid selv i ethvert tilfelle å vurdere «beskjedens» moralske berettigelse, og om aksjonen totalt sett ville redde menneskeliv.

Han mente at han ikke hadde villet kjempe mot Tysklands invasjon i Norge i 1940. Han kunne ikke bruke våpen mot en okkupant med mindre dennes formål ville være å begå folkemord.

Han ville heller ikke kunne tenke seg å bruke våpen for å oppnå en samfunnsmessig omveltning, og han kunne ikke tenke seg noe politisk formål isolert sett som ville berettige ham til å bruke våpenmakt. Han ville for eksempel således ikke kunne tenke seg å delta i militære frigjøringsstyrker i Afrika eller andre steder. Han mener imidlertid at han kunne ha deltatt i Vietnam-krigen på den ene eller annen side.

Dersom en fiende som ledd i krigføring eller terror stanset livsfornødenheter til befolkningen eller deler av denne, ville han videre kunne tenke seg å delta i væpnet kamp for å få opphevet blokaden.

Retten skal bemerke: Finstad synes under sakens administrative behandling å ha vist en glidning i sitt standpunkt til militærtjenesten. Mens han i sin første søknad om fritaking synes å bygge sin nektelse av å gjøre militærtjeneste primært på en fattig-rik-problematikk med sterk betoning av vårt forsvars medvirkning gjennom NATO til fortsatt utbytting og undertrykkelse av andre nasjoner, synes han i det siste politiavhøret å forfekte en etisk forankret nektelse av å ta andres liv.

Det synes klart at Finstads syn som han gir uttrykk for det i sin opprinnelige søknad ikke oppfyller kravene til fritak for militærtjeneste etter militærnekterlovens §1. Den glidning i hans formulerte syn som er kommet frem under saksbehandlingen er kun interessant for så vidt gjelder vurdering av overbevisningens fasthet og alvor. Det er imidlertid klart at det er Finstads standpunkt på domstidspunktet som må vurderes av retten. Retten finner ikke grunnlag for å betvile at det syn på militærtjeneste som Finstad har gjort rede for under hovedforhandlingen bygger på samvittighetsfull overveielse og at det gir uttrykk for hans alvorlige overbevisning.

Side:1164

I sitt utgangspunkt kan Finstads innstilling til våpenbruk synes å ha meget til felles med tradisjonell pasifisme, og hans innstilling til våpenbruk i rene nødvergesituasjoner er etter rettspraksis ikke diskvalifiserende i så måte, jfr. [[Rt-1969-1285]].

Finstad kan dog tenke seg å delta i våpenbruk som går ut over den rene individuelle og kollektive nødverge. Det vises i denne forbindelse til hans utsagn om at han ville kunne tenkt seg å delta i Vietnam-krigen på den ene av de krigførende sider. Videre at han ville kunne tenke seg å delta på frivillig grunnlag i uniform og under kommando av personer han hadde tillit til, dog med det forbehold at han selv ville vurdere våpenbrukens berettigelse ut fra sine egne kriterier. Han kunne også tenke seg å gripe til våpen mot en fiende for å få opphevet blokkade av livsfornødenheter til befolkningen.

Den form for væpnede aksjoner som Finstad således kan tenke seg å delta i, er militærtjeneste, jfr. [[Rt-1973-170]], særlig 173.

Retten finner at Finstad har en alvorlig overbevisning vel ut fra høyverdige etiske motiver som forbyr ham å gjøre militærtjeneste i dag, under de nåværende forhold. Han synes imidlertid i visse hypotetiske situasjoner å ville delta i former for militærtjeneste. Finstad har hevdet at han ikke har tatt mer vidtgående forbehold enn det som er godtatt av Høyesterett i Såheimsaken, [[Rt-1971-769]]. Retten er ikke enig i dette, og mener at saken lettere kan sammenlignes med Dahl-saken i [[Rt-1973-170]], jfr. dom i [[Rt-1969-1285]], og [[Rt-1974-1068]], særlig 1072. Finstads pasifisme synes således ikke så uforbeholden som det etter rettens oppfatning kreves for å berettige til fritak etter militærnekterlovens §1, idet den synes situasjonsbestemt. Retten finner således at vilkårene for fritaking for militærtjeneste etter militærnekterlovens §1 ikke er til stede. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Halvard Lind Hansen, Tor G. Christensen og Gaute Gregusson): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Etter Finstads forklaring for lagmannsretten, må enkelte av hans uttalelser for herredsretten modifiseres i betydelig grad. Sentralt for ham står hans syn på livet som ukrenkelig. Han mener seg ikke berettiget til å vurdere sitt eget eller andres liv høyere enn en eventuell angripers. Han vil derfor ikke stille seg i den situasjon at han kan bli nødt til å ta liv. Han har gitt uttrykk for at han heller vil leve i ufrihet, enn være med på å ta liv for å redde friheten.

Lagmannsretten finner at den overbevisning han har gitt uttrykk for, er alvorlig for ham, og etter sin art avgjort pasifistisk. Det er rett nok så at den etter hvert er kommet mer i forgrunnen, til fortrengsel for synspunkter som på sakens tidligste stadium var mer fremtredende, så som Norges militære alliansepolitikk, ressurspolitikk og øst-vestproblematikk. Denne argumentforskyvning har ikke lagmannsretten kunnet oppfatte som taktisk betinget, på annen måte enn at Finstad selv har erklært at han ikke under ankeforhandlingen har villet ta opp synspunkter som han nok står på, men som han vet er irrelevante i den foreliggende sak. En slik utsortering av argumenter kan i seg selv ikke

Side:1165

anses som opportunistisk og diskvalifiserende i relasjon til militærnekterlovens §1, så lenge de synspunkter som gjenstår er relevante og gjenspeiler hans alvorlige overbevisning.

Lagmannsretten finner at begge disse betingelser foreligger.

Finstad har imidlertid, som de fleste andre militærnektere, sine reservasjoner med hensyn til nektelsen av å bruke våpen. De situasjoner hvor dette kan bli aktuelt for ham, gjelder for det første det rent personlige nødverge, og dessuten forhold hvor det å ta liv, fremstiller seg som eneste utvei for å hindre at flere liv går tapt, enn om han ikke griper inn. Han sikter til forholdsregler mot folkemord og terror. Han har besvart en rekke teoretiske spørsmål, og svarene om villighet til å bruke våpen, eventuelt opptre under kommando, begrenser seg til slike ekstreme situasjoner hvor hensikten hele tiden er å unngå at flere liv går tapt enn det som ofres. Han vil ikke forsvare land, frihet, sosiale eller politiske syn, ved hjelp av våpen. Han er tilhenger av et ikke-voldsforsvar, selv om han innser at et slikt kan være vanskelig å organisere. Det krever et enhetlig og enig folk. De midler som står til rådighet, er passiv motstand, generalstreik, sabotasje mot vitale anlegg uten tap av menneskeliv. Mot det siste har han dog reservasjoner, fordi det kan grense til geriljavirksomhet, som han generelt tar avstand fra. Geriljavirksomhet kan han bare akseptere hvis hensikten i en gitt kritisk situasjon er å redde mennesker fra utslettelse under et despotisk og tyrranisk styresett. At passiv motstand er effektiv, og skåner menneskeliv, mener han ble tydelig demonstrert ved Sovjet-Samveldets invasjon i Tsjekkoslovakia, hvor tsjekkernes passivitet virket så demoraliserende på invasjonsstyrkene at de flere ganger måtte skiftes ut.

Han mener ungdom i vernepliktig alder i alle land burde nekte å gjøre militærtjeneste, og at det militære forsvarsapparat i alle land burde nedlegges. Han mener utviklingshjelp er et viktig middel i fredens sak, men er i tvil om Cuba på grunn av sitt militære engasjement i Angola er en verdig mottaker av norsk økonomisk bistand, selv om den utelukkende tjener sivile mål.

Han ville ikke ha deltatt i forsvaret av Norge 9. april 1940. Han anser for øvrig spørsmålet som lite relevant, fordi en krig idag med moderne ødeleggelsesmidler ville utløse ganske andre krefter, med enorme tap av uskyldige menneskeliv. Han viser til at de sivile tap under siste verdenskrig utgjorde 50 % av alle falne, under Koreakrigen 80 %, og under Vietnamkrigen 90 %. Han vedstår seg ikke den protokollerte uttalelse for herredsretten om deltakelse i Vietnamkrigen. Han bestrider ikke at uttalelsen falt, men han har vist til at han på den tid var utslitt og underernært - han bodde i telt - og uttalelsen falt etter at han hadde stått i vitneboksen i over 2 timer.

Uttalelsen om deltakelse i væpnet kamp for å få opphevet en eventuell blokade, har i følge hans forklaring for lagmannsretten utelukkende gyldighet for situasjoner som er livstruende for befolkningen eller deler av den. Den samme reservasjon gjelder i det hele for alle forhold hvor han har gitt uttrykk for at våpenbruk for hans vedkommende kan komme på tale. Han tar således ikke moralsk avstand fra at fanger i tyske leire mot slutten av krigen i hemmelighet organiserte

Side:1166

seg med sikte på kamp for å redde seg mot utryddelse. Men han kan ikke forsvare at leirkommandanter og voktere i visse tilfelle ble gitt samme inhumane behandling som de selv hadde utøvet mot fangene.

Lagmannsretten finner etter en helhetsvurdering at de forhold hvor Finstad kan tenke seg å gripe til våpen begrenser seg til nødverge og/eller situasjoner som grenser opp til rent nødverge, hvor hensikten er å avverge direkte angrep på menneskers liv, og hvor handlingen forutsetningsvis vil innebære at flere reddes enn om han forholder seg passiv.

Finstad har opplyst at han ikke er medlem av noe politisk parti. Han hevder å ha kommet til sitt standpunkt uten spesiell påvirkning. Han har vært medlem av Folkereisning Mot Krig siden april 1973. Han er villig til å gjøre sivil tjeneste.

Lagmannsretten er i tvil om Finstads nektelse av å gjøre militærtjeneste av enhver art helt fra begynnelsen av har vært så absolutt og reservasjonsløs som loven og rettspraksis krever for fritakelse. Tvilen refererer seg imidlertid vel så meget til spørsmålet om han har vært oppmerksom på at han måtte formulere sine forbehold tilstrekkelig klart i samsvar med sin overbevisning, som til at overbevisningen i seg selv ikke har vært fast nok. Slik han idag forklarer seg, anser lagmannsretten det under enhver omstendighet godtgjort at det ut fra hans pasifistiske grunninnstilling vil stride mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste av enhver art. Lovens vilkår er da til stede for å frita ham. - - -

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1976-1157 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering