Import: XML-importering

2018-10-22T05:27:43Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Dom
|Dato=
1976-02-24
|Publisert=
Rt-1976-206
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
L.nr. 30/1976
|Parter=
Gunnar I. Hagen m.fl. Hjelpeintervenient: Sunndal kommune og Gudmund Kårvatn Halle m.fl. Hjelpeintervenient: Surnadal kommune (høyesterettsadvokat F. B. Sigmond) mot Oppdal Almenning, John Storli m.fl. Hjelpeintervenient: Oppdal kommune (høyesterettsadvokat Otto Jebens).
|Forfatter=
Tønseth, Michelsen, Røstad, Christiansen, Justitiarius Ryssdal
}}

(Da det dreier seg om en konkret avgjørelse, gis det bare enkelte utsnitt av Høyesteretts votering samt en kort orientering om saken.)

Saken gjaldt tvist om grensen mellom nærmere angitte eiendommer i Oppdal kommune i Sør-Trøndelag samt Oppdal almenning, og de motstøtende eiendommer i Sunndal og Surnadal kommuner i Møre og Romsdal. Tvistefeltet ligger i Trollheimen innenfor det fjellområde som i syd avgrenses av Driva's dalføre og i nord av Surnas dalføre.

Saken ble for domstolene innledet for Oppdalsiden med begjæring av 20. november 1967 til Orkdal jordskifterett om grensegangsforretning, og j ordskifteretten avsa kjennelse 12. juli 1972. Denne kjennelse ble fra begge sider påanket til Frostating lagmannsrett, som avsa dom 28. februar 1974.

Tvistefeltet var for lagmannsretten av et mindre omfang enn for jordskifteretten. Herom uttalte lagmannsretten:

«Påstandene i ankesaken innebærer en vesentlig begrensning av tvistefeltet i forhold til det som gjaldt for jordskifteretten.

Den sydvestlige del av linjen - Fra Gjøra-området til Nonshø, er således ikke lenger omtvistet, og det er heller ikke den nordøstlige del, fra et nærmere angitt punkt på Storlifjellet til Svarthetta. Tvisten begrenser seg således til den midtre del av det tidligere tvistefelt. Men også innenfor dette er partene enige om å godta fjellet Tohatten (1444) som grensepunkt. Dette medfører at man får to atskilte tvisteområder, nemlig ett i syd og ett i nordøst for Tohatten.

Det sydlige felt består av området rundt Tovannene og utgjør ca. 24 km2.

Det nord-østlige felt består dels av det høytliggende terreng øst for Tohatten og dernest av den øvre del av Folldalen, sydover mot Hyttdalen og vestover mot Sprikletjernene. Endelig består det av et mindre høyfjellsområde mellom Folldalen og det punkt på Storlifjellet hvor påstandslinjene løper sammen (1188). Feltet utgjør i alt ca. 32 km2.

Lagmannsretten behandler de to områder under betegnelsen «Tovannsområdet» og «Øvre Folldal».»

Side:207

Eierne av Sunndal- og Surnadal-eiendommene med de to kommuner som hjelpeintervenienter påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Høyesterett har som lagmannsretten behandlet de to omtvistede områder under betegnelsene «Tovannsområdet» og «øvre Folldal.»

Førstvoterende, dommer Tønseth med tilslutning av dommerne Michelsen, Røstad og Christiansen samt justitiarius Ryssdal uttalte bl.a.:

«Før jeg tar standpunkt til hvordan grensen bør trekkes i de to tvistefelter, vil jeg bemerke at det ved fastsettelsen av uklare og omtvistede grenser i fjellet ofte vil være av vesentlig betydning at man finner frem til en grense som er hensiktsmessig for partene, og som ut fra topografiske forhold faller godt i terrenget. Jordskifteretten har lagt atskillig vekt på dette. Også Høyfjellskommisjonen har funnet at dens grenseforslag - som ligger nær jordskifterettens - var godt tilpasset de topografiske forhold og bruksinteressene. Tovanns-området

Jeg er her kommet til samme resultat som lagmannsretten og jordskifteretten - - -

Som påpekt av lagmannsrettens mindretall, er den grense som rettens flertall og j ordskifteretten kom frem til, ikke i samsvar med det gamle bygdemerke som er omtalt av de tidligere retter. Den dissenterende dommer i lagmannsretten bygger sin grensefastsettelse i det vesentlige på dette gamle bygdemerke. Jeg nevner imidlertid her hva Høyfjellskommisjonen i sitt forslag av 1945 uttaler om grensedragningen i dette område: «Men eiendoms- og bruksforhold har i tidens løp utviklet seg slik at bygdetradisjonens line ikke egner seg som fylkesgrense.» Dette er jeg enig i, og det er også utviklingen av eiendoms- og bruksforholdene sammen med de topografiske forhold som har vært grunnlaget for den grenselinje som jordskifteretten og lagmannsrettens flertall kom frem til.

Jeg føyer her til at jeg legger atskillig vekt På at Negard Storli og Opdøl-Innerdalen som fra Møre-siden hevder å støte til Oppdal her, er enige om at grensen dem imellom går ved Meskaret. Dette er omtalt også av de tidligere retter.

Jeg nevner videre at Høyfjellskommisjonen i sitt forslag trakk en grense som i hovedtrekkene følger den som jordskifteretten og lagmannsretten kom frem til. Forskjellen er i det vesentlige at disse har lagt grensen i en knekk om Ottdalskammen mens Høyfjellskommisjonen ville trekke den rettlinjet fra Nonshø til Meskaret.»- - - «Øvre Folldal

Jeg er her kommet til samme resultat som j ordskifteretten, idet jeg som den finner at de beste grunner taler for at grensen trekkes gjennom Sprikletjern-området.

Når man skal finne den riktige grense i tvistefeltet i Øvre Folldal, er det, som også jordskifteretten fremhever, et hovedspørsmål hvordan man må forstå kommisjonsforliket av 1827.

Side:208

Jeg anser det for unødvendig å gå inn på hvorvidt forliket må anses som en for Oppdal-partene i denne sak bindene overenskomst. Det vil da heller ikke være påkrevd å drøfte hvorvidt tvistefeltet i 1827 var en del av den daværende statsallmenning i Oppdal, eller om området da forliket ble inngått var undergitt privat eiendomsrett. Dette har tilknytning til spørsmålet om de parter fra Oppdal som undertegnet det, var berettiget til å inngå et forlik som er bindende for partene i nærværende sak. Dette er spørsmål som har vært viet betydelig interesse under prosedyren for Høyesterett. Lagmannsretten besvarte det benektende. Jeg anser det som sagt unødvendig å ta standpunkt her.

Slik jeg ser det, må nemlig forliket i hvert fall oppfattes som uttrykk for en grenseoppfatning hos partene på begge sider, basert i første rekke på bruken blant annet av områdene ved Sprikletjernene fra eldre tid og opp til tiden for forliket. Og da partene i dette sammen med de vitner som var tilstede, herunder vitner fra Storli-gårdene, må formodes å ha vært de som først og fremst var interessert i bruken og som også best hadde kjennskap til den eldre bruk, må forliket etter mitt syn ha sterk vekt som uttrykk for den grenseoppfatning man den gang hadde. Slik har også jordskifteretten sett på forliket. Nå er det nok slik at man i eldre tid ofte var mest interessert i bruken og bruksretten. I dette tilfelle, hvor forliket var ment å være sluttstenen i en århundrelang strid, en endelig avklaring av forhold som lenge hadde vært omtvistet, må det imidlertid være grunnlag for å se forliket som uttrykk også for hva man mente var eiendomsgrensen.

Jeg nevner her at Høyfjellskommisjonen i sitt forslag av 1945 om dette spørsmål blant annet uttalte: «Iallfall må forliket antas å gi uttrykk for den oppfatning av rettsforholdene øverst i Foldalen som hersket i bygdene på den tid - når det ble slått av på det prutningsmonn som en i slike tilfelle alltid må regne med fra begge sider.»

Så noen ord om den gamle grensetradisjon i Oppdal som er omtalt av j ordskifteretten og lagmannsretten og som fra Oppdalsiden er påberopt som støtte for at bygdegrensen har vært knyttet til det fjell som er kartets Trollhetta. Når det gjelder kommisjonsforliket av 1827, fant jordskifteretten at det «vanskelig kan tas som noe bevis for at oppfatningen hadde vært og var at bygdegrensen skulle gå fra Tohatten til Trollhetta». Og som sin konklusjon uttaler jordskifteretten at «den tradisjonelle bygdegrense etter all sannsynlighet gikk fra Tohatten til Svarthetta». Lagmannsretten tok ikke standpunkt til spørsmålet. Høyfjellskommisjonen fant at Trollhetta i den gamle tradisjon i Oppdal også var kartets Trollhetta. Men kommisjonen sier videre, at det ville være urimelig «å bygge en grensefastsetting i dag på de gamle dokumentene og den tradisjon som kan føres tilbake til disse». Som tegn på urimeligheten peker Høyfjellskommisjonen blant annet på at med en grense over

Side:209

kartets Trollhetta «ville man legge en stor del av Svartådalen til Opdal, og det foreligger ingen opplysninger om noen rådighet fra Opdal i Svartådalen. Den øvre del av Foldalen med sidedaler ville bli overskåret på en måte som rent geografisk fortoner seg som svært unaturlig og som heller ikke kan skjønnes å ha tilstrekkelig grunnlag i opplysningene om bruksforholdene i grensestrøket.» Sett hen til forliket av 1827 og den betydning jeg legger i det, sammenholdt med den etterfølgende bruksutøvelse i områdene omkring Sprikletjernene, et forhold som jeg kommer tilbake til, kan heller ikke jeg se at en mulig gammel grensetradisjon som var knyttet til Trollhetta, i dag kan ha noen avgjørende betydning for fastleggelsen av grensen i dette område. Så vidt jeg har forstått det, er det også ut fra betraktninger som dette at man på Oppdal-siden ikke har opprettholdt en grensepåstand knyttet til Trollhetta, men vil legge grensen ovenfor Fallan i Folldalen.

Uten å gå nærmere inn på det her omhandlede spørsmål må jeg imidlertid erklære meg enig med j ordskifteretten i at det er mest nærliggende å regne med at tradisjonens Trollhetta i virkeligheten er kartets Svarthetta, hvilket vil si at grensen mellom Oppdal og Surnadal etter tradisjonen skulle gå rettlinjet fra Tohatten til Svarthetta. Om dette finner jeg det tilstrekkelig å vise til den begrunnelse som jordskifteretten har gitt.

Jeg knytter så tråden tilbake til forliket av 1827 og min forståelse av forliket: at det må ses som uttrykk for grenseoppfatningen hos dem som var interessert i området og - for å gå et skritt videre - som en godkjennelse av den grense som forliket trakk opp, og at eiendomsgrensen var basert på bruksinteressene på begge sider. Og jeg ser det videre slik at den eiendomsgrense man var kommet frem til, var en linje som delte Sprikletjernområdet ved tjernene. I den forbindelse bemerker jeg, at det ikke synes unaturlig om man anså Sprikletjernene som et slags vannskille - hvilket er et ledd i forlikets grensebeskrivelse - blant annet fordi én av Follas to hovedarmer i dens øvre løp har sitt utspring i disse tjern. - Et etter min mening sterkt argument for at man i 1827 regnet med en slik grense, er det også at en rettlinjet grense fra Tohatten til Svarthetta, altså den tradisjonelle bygdegrense etter jordskifterettens oppfatning som jeg slutter meg til, vil gå gjennom Sprikletjern-området.

Jeg tillegger det også betydelig vekt at Høyfjellskommisjonen endog med et annet utgangspunkt når det gjaldt bygdetradisjonen - kommisjonen mente som nevnt at tradisjonens Trollhetta også var kartets - foreslo en grense som ikke avviker meget fra den rette linje mellom Tohatten og Svarthetta, og som også deler Sprikletjern-området gjennom tjernene. Og også Høyfjellskommisjonen bygde i vesentlig grad sitt grenseforslag på forliket av 1827 og bruken før og etter dette.

Som påpekt av lagmannsretten og j ordskifteretten - og i

Side:210

sin tid også av Høyfjellskommisjonen - må man legge til grunn at det fra begge sider har vært en forholdsvis sparsom bruksutøvelse i Sprikletjern-området siden forliket. Dette er også forståelig, langt til fjells som området ligger. Det man med sikkerhet må kunne si, er at det fra Surnadal-siden ikke har vært utøvd noen vesentlig bruk syd for tjernene. Og jeg kan heller ikke finne det godtgjort at det fra Oppdal-siden nord for tjernene har vært utøvd en bruk av en karakter og et omfang som uttrykker eierrådighet, langt mindre en bruk som kan medføre eiendomserverv ved alders tids bruk eller hevd. Tvert imot må det kunne sies at bruken etter 1827 bekrefter den grenseoppfatning som forliket gir uttrykk for, og at man har innrettet seg etter det.

Det jeg her har uttalt, kan summeres opp dithen, at forliket av 1827 må anses for å ha trukket opp en eiendomsgrense gjennom Sprikletjern-området i nær tilknytning til tjernene og i samsvar med bygdetradisjonen og at den senere bruk av området ikke har rokket ved denne grenseoppfatning, men tvert imot synes å ha bekreftet den.

Dette innebærer at det ikke er grunnlag for Surnadalsidens prinsipale grensepåstand fra Tohatten over Storbekkhø som ville legge hele Sprikletjern-området til Surnadal. Og heller ikke Oppdal-sidens påstand - som faller sammen med lagmannsrettens linje - og som ville legge hele området til Oppdal, kan komme i betraktning.»

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1976-206 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering