Import: XML-importering

2018-10-22T05:49:04Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg
|Dato=
1979-09-07
|Publisert=
Rt-1979-1354
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
L.nr. 279K/1979
|Parter=
Mohammad Akram (advokat Knud Try) mot Staten ved Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Tore Schei).
|Forfatter=
Justitiarius Ryssdal, Christiansen, Skåre
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/§248 Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §248], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/§262 §262], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/§268 §268], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 Tvistemålsloven (1915) §180]
}}

Justitiarius Ryssdal og dommerne Christiansen og Skåre.

Mohammad Akram fremsatte begjæring om midlertidig forføyning for Oslo byrett med påstand om at vedtak om at han skulle forlate landet innen mandag 7. mai 1979 skulle suspenderes inntil

Side:1355

hovedforhandling i sak angående gyldigheten av vedtak om å nekte ham fortsatt oppholdstillatelse var holdt. Oslo byrett avsa kjennelse 5. juni 1979 og tok ikke begjæringen tilfølge. Eidsivating lagmannsrett stadfestet byrettens kjennelse 10. juli 1979.

Mohammad Akram erklærte kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg og gjorde bl.a. gjeldende at det var uklart hvilket krav til sannsynliggjøring av hovedkravet lagmannsretten hadde satt, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §248. Han fremholdt at det så ut til at retten hadde vurdert spørsmålet ut fra den samme forståelse man ville benytte ved domsavsigelse, noe han mente måtte være feilaktig lovforståelse, idet det krevdes ingen stor eller overveiende sannsynlighet.

Som ny anførsel for kjæremålsutvalget gjorde staten prinsipalt gjeldende at det i denne type saker overhodet ikke var adgang til å ta begjæring om midlertidig forføyning tilfølge, og at saken derfor måtte avvises. Regjeringsadvokaten anførte bl.a.:

«Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Czardassaken inntatt i [[Rt-1955-953]] er det fastslått at et krav om at et påstått ugyldig forvaltningsvedtak ikke skal gjennomføres fysisk eller rettslig etter omstendighetene kan utgjøre et krav som sikres ved midlertidig forføyning. Jeg viser også til Augdahl: Norsk sivilprosess 3. utg. 1961 367, Bratholm/Hov: Sivil rettergang (1973) side 616-618. Eckhoff: Forvaltningsrett (1978) side 629 og Frihagen: Forvaltningsrett 3 (1977) side 151-152. I den senere tid har domstolene behandlet en rekke begjæringer om midlertidig forføyning i fremmedsaker. På bakgrunn av den ovennevnte kjennelse har det fra statens side ikke vært reist innsigelser mot at domstolene i utgangspunktet har adgang til å gi midlertidig forføyning i disse sakene. En fornyet gjennomgåelse av problemstillingen har imidlertid ført til at dette synspunkt ikke kan opprettholdes. Det vil bli hevdet at selv om det i utgangspunktet også kan gis midlertidig, forføyning for å hindre gjennomføring av et ugyldig forvaltningsvedtak, så må det være sammenheng mellom søksmålets gjenstand og begjæringen om midlertidig forføyning. Dette innebærer at det bare kan gis midlertidige forføyninger som ligger innenfor rammen av den rett saksøkeren vil ha dersom han får medhold i søksmålet. Hvis et forvaltningsvedtak f.eks. går ut på å utøve en bestemt rådighet over en eiendom, vil forføyningen kunne gå ut på å hindre at rådigheten utøves idet et søksmål som leder til at vedtaket oppheves som ugyldig medfører at vedkommende myndighet ikke kan utøve rådigheten uten at eventuelt nytt gyldig vedtak treffes. Hvis derimot vedtaket går ut på at en tillatelse avslås, kan ikke parten kreve midlertidig forføyning som leder til at han kan innrette seg som om han hadde fått tillatelsen. Grunnen til dette er at han gjennom søksmålet ikke kan oppnå en slik rett. Domstolenes kompetanse er begrenset til å prøve forvaltningsvedtakets gyldighet. Domstolene kan ikke selv innvilge tillatelser/gi bevilling. De kan da heller ikke ha kompetanse til å gi slik tillatelse/bevilling for et begrenset tidsrom noe som ville være resultatet om midlertidig forføyning ble gitt i slike saker. At domstolene ikke ved bruk av tvangsfullbyrdelseslovens bestemmelser om midlertidig forføyning, kan gi midlertidige tillatelser eller pålegge forvaltningen å gjøre det, synes også å fremgå av kjennelsen av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i [[Rt-1975-1171]] flg.»

Side:1356

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:

«Staten har for utvalget prinsipalt gjort gjeldende at begjæringen om midlertidig forføyning må avvises ex officio fordi det i denne type saker overhodet ikke er adgang for domstolene til å ta en slik begjæring til følge.

Utvalget er ikke enig i dette. Riktignok kan domstolene ikke sette seg i administrasjonens sted etter fremmedloven og selv positivt gi oppholdstillatelse til Akram, sml. avgjørelsen i [[Rt-1975-1171]]. Den sak Akram har anlagt mot staten, er imidlertid basert på at han med utgangspunkt i tidligere opphold i Norge mener å ha rett til fortsatt opphold i riket, og at det derfor ikke er adgang til å utvise ham. Begjæringen om midlertidig forføyning knytter seg direkte til søksmålet om gyldigheten av utvisningsvedtaket og den virkning en utvisning vil ha for Akram, som fremdeles oppholder seg i Norge. Når utvisningsvedtaket og den oppholdsnektelse som vedtaket bygger på, hevdes å være ugyldige, må det etter utvalgets mening sies å foreligge et «krav» som - når lovens øvrige vilkår foreligger - kan sikres ved midlertidig forføyning etter tvangslovens §262, jfr. §268 og §248 . I rettspraksis har man også lagt til grunn at domstolene har en slik kompetanse, se således forutsetningsvis utvalgets kjennelser i [[Rt-1977-1336]] og [[Rt-1979-366]].

Utvalget er imidlertid enig med staten i at kjæremålet her ikke kan føre frem.

Da det dreier seg om et videre kjæremål, kan utvalget bare prøve kjæremålet i den utstrekning som er bestemt i tvistemålslovens §404, det vil i dette tilfelle si at utvalget bare kan prøve et kjæremål som gjelder saksbehandlingen ved lagmannsretten eller lagmannsrettens tolking av en lovforskrift.

I kjæremålserklæringen og de senere prosesskrifter er det ikke uttrykkelig sagt at den kjærende part gjør gjeldende at det foreligger noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Men det er anført at det er uklart hvilket krav til sannsynliggjøring av hovedkravet lagmannsretten egentlig har satt. I den anledning vil utvalget bemerke at lagmannsretten har vurdert Akrams anførsler, og at utvalget ikke kan finne at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull. I kjæremålserklæringen er videre anført at Akrams prosessfullmektig i kjæremålserklæringen til lagmannsretten hadde bedt om å få utlånt politidokumentene i saken, at han ikke hadde mottatt disse dokumenter, og at han derfor ikke hadde hatt foranledning eller mulighet til å supplere kjæremålet slik han hadde forutsatt. I den anledning vil utvalget bemerke at lagmannsretten synes å ha fått alle opplysninger som kunne være av betydning for avgjørelsen av kjæremålet, og at det derfor ikke kan anses som noen feil ved saksbehandlingen at lagmannsretten avgjorde saken uten å avvente ytterligere anførsler.

Etter dette kan utvalget ikke se at det er begått noen feil ved saksbehandlingen i lagmannsretten.

Utvalget kan heller ikke se at lagmannsretten har tolket bestemmelsene i tvangslovens §248 jfr. §268 uriktig ved at det er stilt for store krav til sannsynliggjøring av det krav Akram gjør gjeldende i sitt søksmål. Den konkrete vurdering av om påstanden om ugyldighet

Side:1357

het i den foreliggende sak er sannsynliggjort, kan utvalget ikke prøve. Man viser for øvrig til den tilsvarende drøftelse i forannevnte kjennelser i [[Rt-1977-1336]] og [[Rt-1979-366]].

Lagmannsrettens avgjørelse blir etter dette å stadfeste.

Den kjærende part må betale saksomkostninger for utvalget, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd. Disse settes til 700 kroner.

Kjennelsen er enstemmig.»

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1979-1354 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering