Import: XML-importering

2018-10-22T05:54:54Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg
|Dato=
1979-01-25
|Publisert=
Rt-1979-216
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
L.nr. 14K/1979
|Parter=
Kai og Dag Kise (advokat Dag Kise) mot Staten ved Finansdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Johan Fr. Remmen).
|Forfatter=
Blom, Endresen. Mindretall: Elstad
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§402 Tvistemålsloven (1915) §402], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 §404], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§87 §87]
}}

Dommerne Blom, Elstad og Endresen.

I en sak om utpantning for merverdiavgift ved tømmersalg ble utpantning tatt hos faren, Dag Kise. Både han og sønnen, Kai Kise, hevdet at salg var foretatt av sønnen.

Side:217

Kai Kise og Dag Kise klaget til Porsgrunn og Skien namsrett over namnsmannens avgjørelse om å holde tvangsauksjon. Namsretten avsa kjennelse 15. mars 1978 om at tvangsauksjonen kunne fremmes.

Kai Kise og Dag Kise påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 10. november 1978 stadfestet namnsrettens kjennelse. Spørsmålet om fremleggelse av Kai Kise,5 selvangivelse og næringsoppgave ble drøftet av lagmannsretten, men retten fant ikke grunn til å be disse dokumenter fremlagt eller til å gjøre partene oppmerksom på at dokumentene kunne bli tillagt avgjørende vekt.

I det videre kjæremål uttalte kjæremålsutvalget:

«Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det her dreier seg om et kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse i en kjæremålssak. Det følger av tvistemålslovens §404 at utvalget da bare har begrenset prøvelsesadgang. Utvalget kan prøve om det er feil ved lagmannsrettens saksbehandling og om lagmannsretten har tolket en lovforskrift uriktig. Men utvalget er bundet av lagmannsrettens bevisbedømmelse og kan ikke prøve den konkrete rettsanvendelse.

Utvalget ser det slik at det vesentlige av det de kjærende parter har anført nettopp gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete rettsanvendelse. Spesielt bemerkes at utvalget ikke kan prøve bevisbedømmelsen på et annet grunnlag av selvangivelsen og næringsoppgaven som først er lagt frem under behandlingen for utvalget.

Etter tvistemålslovens §402 kan kjæremålsretten innhente ytterligere opplysninger. Hvorvidt retten bør gjøre dette, vil avhenge av omstendighetene og bero på et skjønn som Høyesteretts kjæremålsutvalg i alminnelighet ikke kan prøve. Det kan hverken av denne bestemmelse eller av tvistemålslovens §87 utledes noen alminnelig plikt for lagmannsretten til å innhente ytterligere opplysninger i et kjæremål hvor partene har fri rådighet over sakens gjenstand.

Dette forhindrer imidlertid ikke at forholdene i en sak kan ligge slik an at det må anses som en saksbehandlingsfeil ikke å innhente ytterligere opplysninger, jfr. [[Rt-1950-981]].

Utvalgets flertall, dommerne Blom og Endresen er imidlertid under noen tvil kommet til at kjæremålet over lagmannsrettens saksbehandling må tas til følge.

I dette tilfellet forelå det nemlig etter flertallets oppfatning helt spesielle omstendigheter som burde ha foranlediget lagmannsretten til enten selv å be selvangivelsen og næringsoppgaven fremlagt, eller til å gjøre partene oppmerksom på at innholdet av disse dokumenter kunne bli tillagt avgjørende vekt.

Lagmannsretten uttaler nemlig:

«Lagmannsretten finner det påfallende at de kjærende parter har unnlatt å fremlegge Kai Kises selvangivelse og næringsoppgave for 1975. Det gjelder et åpenbart viktig bevis for avgjørelsen av kjæremålet, et bevis man skulle tro var meget enkelt å føre, og det er ikke gitt noen forklaring på hvorfor beviset ikke er ført. Det er ikke tilstrekkelig, slik Dag Kise har gjort i sitt prosesskrift av 21.7.1978, å anføre at staten er kjent med den riktige sammenheng, når denne sammenheng hele tiden har vært bestridt og ville kunne

Side:218

bekreftes ved fremleggelse av de dokumenter som påberopes og som er tilgjengelige.»

Lagmannsretten har altså funnet at selvangivelsen og næringsoppgaven var «et åpenbart viktig bevis for avgjørelsen av kjæremålet», og at dette bevis trolig var «meget enkelt å føre» og at det ikke er «gitt noen forklaring på hvorfor beviset ikke er ført».

Når saken lå slik an burde lagmannsretten ha tatt i betraktning at det kunne bero på en misforståelse fra en av partene at beviset ikke var ført, og selv om denne misforståelse utvilsomt må bebreides advokat Kise, burde han fått anledning til å rette feilen. En enkel forespørsel fra lagmannsretten ville her vært tilstrekkelig og kunne ikke ha påført retten eller partene tidstap eller uleilighet.

Når lagmannsretten unnlot dette, og det under det videre kjæremål synes klarlagt at bevisene går i favør av Kise, finner flertallet at lagmannsrettens kjennelse må bli å oppheve, slik at lagmannsretten får anledning til å vurdere hvordan saken stiller seg etter at selvangivelsens innhold er brakt på det rene.

Da det må bebreides advokat Kise at han ikke forsto betydningen av å legge beviset frem, finner flertallet at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Utvalgets mindretall, dommer Elstad, kan ikke se at det er noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Det var en praktiserende advokat som på vegne av seg selv og sin sønn prosederte en forholdsvis liten sak hvor ingen vitale interesser sto på spill. Alt i utgangspunktet var dette en konstellasjon som ikke kunne gi lagmannsretten noe insitament til av eget tiltak å søke å supplere bevisførselen. Forholdet må vurderes slik det må ha fortonet seg for lagmannsretten da saken ble behandlet der. Lagmannsretten visste ikke hva Kai Kises selvangivelse og næringsoppgave inneholdt av opplysninger. Dokumentene kunne, alt etter sitt innhold, være til støtte for de kjærende parter, eller ikke være det. Det lagmannsretten kunne registrere var at motparten i kjæremålet gjentatte ganger hadde oppfordret advokaten til å legitimere sin påstand i forbindelse med tømmersalg i 1975, at det var legitimert salg fra Kai Kise for kr. 6.699,- mens striden dreiet seg om innberettet salg for kr. 11.644,- at Kai Kises selvangivelse og næringsoppgave i følge advokaten skulle være til støtte for hans og sønnens påstand, men at dokumentene ikke ble lagt frem skjønt de åpenbart hadde bevisverdi, - hvis de hadde slikt innhold som påstått. Det forekommer meg å være meget forståelig at lagmannsretten fant dette påfallende, og at den løste saken på grunnlag av de beviser som var lagt frem.

Etter stemmegivningen blir kjennelse avsagt med denne

slutning:

1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten.

2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.»

Side:219

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1979-216 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering