Import: XML-importering

2018-10-22T05:51:39Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Dom
|Dato=
1980-09-26
|Publisert=
Rt-1980-1210
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
L.nr. 136B/1980
|Parter=
Per Lønning (høyesterettsadvokat Gunnar Greve jr.) mot Stord kommune (høyesterettsadvokat Erik Dahlen).
|Forfatter=
Bølviken, Aasland, Syvertsen, Christiansen, Stabel
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1973-01-26-4/§4 Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4], [https://lovdata.no/lov/1973-01-26-4/§5 §5], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§384 Tvistemålsloven (1915) §384], [https://lovdata.no/lov/1940-03-15-3/§17 Vassdragsloven (1940) §17], [https://lovdata.no/lov/1940-03-15-3/§18 §18], [https://lovdata.no/lov/1959-10-23-3/§25 Oreigningsloven (1959) §25]
}}

Dommer Bølviken: Stord kommune fikk 4. mai 1977 tillatelse etter vassdragslovens §7 og §18 og oreigningslovens §25 til å ekspropriere det som var nødvendig av vann, grunn og rettigheter for bygging av vannverk, vannledninger og sikring av nedbørsfeltet mot forurensning. Erstatningsskjønn ble avhjemlet av Sunnhordaland herredsrett den 12. juli 1978. For takstnr. 1, eier Per Lønning, ble fastsatt slik erstatning:

«4.1. For areal til trykkbasseng og innløysingsareal etter ovanståande pkt. 1 .a., m.a.o. areal sør for kote 85 i «halsen» mellom areal 4.1. og 4.2. pr. m2 kr. 23,-.

4.2. For areal til tipp-plass og veg, m.a.o. areal nord for kote 85 i «halsen» mellom areal 4.1. og 4.2., erstatning for areal pr. m2 kr. 3,-.

4.3. Erstatning for skog som står i areal 4.2. kr. 5.000,-.»

Stord kommune påanket skjønnet til Gulating lagmannsrett for så vidt dette takstnummer angår, prinsipalt på grunn av feil i saksbehandlingen, subsidiært på grunn av uriktig rettsanvendelse. Lagmannsretten avsa den 8. juni 1979 kjennelse med slik slutning:

«1. Sunnhordland herredsretts skjønn av 12.7.1978 oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt angår takst nr. 1 Per Lønning - eier av gnr. 37, bnr. 3.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

En av lagmannsrettens dommere stemte for stadfestelse av skjønnet.

Per Lønning har påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett.

Om sakens nærmere omstendigheter og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til skjønnet og lagmannsrettens kjennelse. Kommunen, som i tilsvaret til ankeerklæringen erklærte å ville gjøre gjeldende de samme anførsler og innsigelser som for lagmannsretten, har senere frafalt de anførsler og innsigelser som gjaldt skjønnsrettens anvendelse av ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 2 og 3. For øvrig foreligger saken i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Den ankende part, Per Lønning, gjør gjeldende at lagmannsrettens flertall bygger på en uriktig lovanvendelse når flertallet er kommet til at det av skjønnsrettens premisser ikke med tilstrekkelig klarhet fremgår at det er foretatt slik sammenligning med verdien av tilsvarende eiendommer i distriktet som ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1 forutsetter. Lønning henholder seg til lagmannsrettens mindretall, hvis begrunnelse han tiltrer.

Skjønnsrettens premisser må - anføres det - ses i sammenheng med partenes prosedyre for denne rett. Lønning gjorde under skjønnet prinsipalt gjeldende at det for hans vedkommende ble ekspropriert byggeklare tomter med naturlig tilknytning til teknisk anlegg - vei, vann og kloakk - bekostet av ham på et tilgrensende areal på i alt 90 dekar som han tidligere har utparsellert. Bruksverdien av det

Side:1212

eksproprierte areal måtte etter Lønnings mening baseres på utparsellering og vurderes etter ekspropriasjonserstatningslovens §4. Subsidiært gjorde han gjeldende at ekspropriasjonserstatningslovens §5 måtte anvendes, og i så fall uten fradrag etter §5 nr. 2 eller nr. 3.

Det må etter Lønnings oppfatning være klart at han som sammenligningsgrunnlag etter §5 nr. 1 påberopte de samme tidligere utparsellerte 90 dekar som han prinsipalt anførte som grunnlag for erstatning av tomteverdi etter §4. Det må videre være klart - mener han - at skjønnsretten, når den ikke fant ekspropriasjonserstatningslovens §4 anvendelig, under anvendelsen av §5 foretok slik sammenligning som denne bestemmelse forutsetter, og da med det påberopte tidligere utparsellerte areal. Noe annet sammenligningsgrunnlag, eller noe sammenligningsgrunnlag overhodet, ble ikke påvist av kommunen, som konsentrerte sin prosedyre om anvendelse av §5 nr. 3' en bestemmelse som nå ikke lenger påberopes. Sammenligningsgrunnlaget etter §5 nr. 1 var i det hele ikke omtvistet for skjønnsretten.

Lønning understreker ellers at sammenligningen etter ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. li første rekke må skje med grunnarealer i nærheten av ekspropriasjonsarealet, slik det her er gjort.

Når skjønnsretten riktig har foretatt slik sammenligning som §5 nr. 1 krever, er videre - hevder han - rettsanvendelsen riktig.

Til kommunens øvrige innsigelser mot skjønnspremissene anfører Lønning at noen mer detaljert begrunnelse enn den som er gitt, ikke kan kreves. Når sammenligningsgrunnlaget ikke var omtvistet, kan det ikke stilles samme krav til premisser som om det hadde vært tvist om dette grunnlag. Det må være tilstrekkelig at skjønnsretten la til grunn at tilknytning til eksisterende anlegg kunne skje med rimelige omkostninger. Når det gjelder verdien av det utparsellerte areal, dokumenterte Lønning under skjønnet hvilke priser som var betalt.

Den ankende part har lagt ned denne påstand:

«1. Sunnhordland Herredsretts skjønn av 12.7.1978 stadfestes forsåvidt angårtakstnr. 1.

2. Stord kommune betaler sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Stord kommune, hevder at lagmannsrettens flertall er kommet til et riktig resultat.

Etter kommunens mening tilfredsstiller ikke skjønnsrettens premisser det krav til sammenligning med tilsvarende eiendommer i distriktet som ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1 stiller.

Det tidligere utparsellerte areal på 90 dekar er - anføres det - nevnt av skjønnsretten, men i forbindelse med beskrivelsen av ekspropriasjonsarealet, ikke i forbindelse med en sammenligning etter §5. Det fremgår etter kommunens mening overhodet ikke om skjønnsretten har foretatt noen sammenligning med andre eiendommer. Det kan synes som verdsettingen er foretatt på grunnlag av tidligere gjeldende ekspropriasjonsrettslige regler, uten hensyn til den nye. lov.

Side:1213

Iallfall fremgår det ikke etter kommunens mening med tilstrekkelig klarhet at sammenligning etter ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1 er foretatt. Det sies intet uttrykkelig om dette, og det er ikke klare holdepunkter for at det er foretatt en sammenligning. Man har derfor ingen sikkerhet for at det er skjedd en slik allsidig vurdering som loven krever.

Selv om det kunne være nærliggende å sammenligne med Lønnings tidligere utparsellerte 90 dekar, peker kommunen på at det også var andre arealer å sammenligne med. Det erkjennes at kommunen under skjønnet ikke påberopte andre sammenlignbare eiendommer. Kommunen mener for øvrig at ingen av partene pekte på sammenlignbare eiendommer. Det er mulig at kommunen burde ha tatt opp dette spørsmål. Men også retten har plikt til en viss aktivitet.

Når det gjelder rettsanvendelsen, har kommunen for Høyesterett gitt uttrykk for at dersom det legges til grunn at skjønnsretten har foretatt en sammenligning med de utparsellerte 90 dekar, kan rettsanvendelsen neppe sies å være uriktig.

Men i alle tilfelle er det etter kommunens mening en feil ved skjønnsgrunnene at det ikke fremgår hvordan retten har foretatt sammenligningen. Den sammenligning som loven foreskriver, forutsetter at retten først fastslår arealets bruksverdi etter lovens §4, deretter verdien av tilsvarende eiendommer i distriktet, og som en konklusjon foretar en sammenlignende vurdering. Slik har skjønnsretten her ikke gått frem. Den begrunner heller ikke hvordan tilknytningen til eksisterende tekniske anlegg skal skje, og den nevner ikke prisene på de utparsellerte tomter. Forskjellen mellom rettens verdsettelser - kr. 3 pr. m2 for det nordlige og kr. 23 pr. m2 for det sydlige areal - er også så stor at dette i seg selv stiller strenge krav til nærmere begrunnelse.

Endelig anfører kommunen at begrunnelsen for at grensen mellom de to arealer er trukket ved kote 85, er uklar. Det er tidligere ikke bygd høyere opp i Lønningsåsen enn til kote 78 og kote 81, og kommunen gjorde for skjønnsretten gjeldende at bygninger på toppen av åsen ville bli meget dominerende i landskapet, og neppe ville bli godkjent av bygningsrådet. Denne anførsel fra kommunens side er ikke vurdert av skjønnsretten.

Disse øvrige mangler ved skjønnsgrunnene forsterker - anføres det - svakheten ved premissene når det gjelder kravet til sammenligningsgrunnlag. Alt i alt foreligger det etter kommunens mening slike mangler ved skjønnsgrunnene at de kan ha virket inn på skjønnsresultatet. Skjønnet må derfor oppheves, jfr. tvistemålslovens §384 første ledd.

Kommunen har lagt ned slik påstand:

1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

2. Per Lønning dømmes til å betale saksomkostninger til Stord kommune for lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens mindretall, dog uten at jeg, slik saken foreligger for Høyesterett, behøver å

Side:1214

ta standpunkt til skjønnsrettens behandling av de spørsmål som ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 2 og 3 reiser.

Det dreier seg i denne sak om ekspropriasjon fra en gårdbruker som i årene 1953 til 1978 hadde utparsellert i alt 90 dekar utmark i utkanten av tettbebyggelsen Leirvik på Stord, hvor det også har pågått annen utparsellering. Lønnings utparsellering var skjedd i egen regi og på egen bekostning når det gjelder grunnlagsinvesteringer. I 1974 utarbeidet Lønning en disposisjonsplan for utparsellering av ytterligere 120 dekar, som skulle skje etappevis, og slik at en del av tomtene skulle få tilknytning til den allerede anlagte vei, vann og kloakk på det tidligere utparsellerte areal. Godkjenningen av disposisjonsplanen ble imidlertid stilt i bero i påvente av den generalplan som senere kom, og som la ut en del av Lønnings eiendom til trykkbasseng m.v.

For de fleste ekspropriater ved skjønnet la skjønnsretten til grunn at det dreide seg om arealer som var i aktuell bruk som utmark, og erstatning ble utmålt til bruksverdi etter ekspropriasjonserstatningslovens §4 med kr. 3 pr. m2. For takstnummer 1, Per Lønning, ble gjort unntak for ca. 10 dekar beliggende syd for kote 85. Dette areal ble verdsatt etter §5 til kr. 23 pr. m2.

Begrunnelsen var at dette var meget attraktivt tomteland, som med rimelige kostnader kunne tilknyttes tekniske anlegg som var ført frem til det tilgrensende allerede utparsellerte areal av Lønnings eiendom.

Det kan etter min mening ikke være tvilsomt at Lønning under prosedyren for skjønnsretten påberopte det utparsellerte areal på 90 dekar også for sitt subsidiære krav om verdsetting etter §5, og da som sammenligningsgrunnlag ved verdsettelsen. Det kan etter min mening heller ikke være synderlig tvil om at skjønnsretten har foretatt en sammenligning med verdien - de priser som var betalt ved utparselleringen - av dette areal. Retten sier riktignok intet direkte om dette, og heller ikke noe direkte om sentrale punkter som må inngå i en sammenligning etter ekspropriasjonserstatningslovens §4 §5. Blant annet sies det intet om hva skjønnsretten anser som «distrikt» i denne forbindelse. Men at retten overhodet ikke skulle ha foretatt noen sammenligning etter §5 nr. 1, finner jeg uantagelig. Og er det sammenlignet, var det bare de 90 dekar tidligere utparsellert av Lønning som var påberopt. Fra kommunens side var ikke påberopt noe sammenligningsgrunnlag.

Jeg ser det slik at det i første rekke var kommunen som måtte ha ansvaret for tilretteleggingen av skjønnsmaterialet, og som, når Lønning bare påberopte utparsellering fra egen eiendom, hadde oppfordring til å skaffe til veie supplerende materiale som eventuelt korrektiv til de priser Lønning dokumenterte. Skjønnsretten kunne, etter min mening, i et tilfelle som dette ikke ha plikt til selv å skaffe supplerende materiale.

Jeg kan heller ikke se at det ellers ved skjønnsgrunnene hefter slike mangler at det er grunnlag for en opphevelse av skjønnet.

Skjønnsgrunnene er snaue, og det ville ha vært ønskelig med en mer utførlig begrunnelse for resultatet. Men dette gjelder i første

Side:1215

rekke sammenligningsgrunnlaget, som var spinkelt, men som skjønnsretten - etter det jeg er kommet til - ikke kunne ha plikt til å supplere. En så strengt formell fremgangsmåte ved selve sammenligningen etter ekspropriasjonserstatningslovens §4 og §5 som kommunen gjør gjeldende, kan etter min mening ikke kreves. Heller ikke kan det være en feil som kan lede til opphevelse at skjønnsretten ikke har gitt en mer detaljert nærmere begrunnelse for sitt resultat, selv om dette også kunne ha vært ønskelig. Det dreier seg her om skjønnsmessige vurderinger.

Hva verdiforskjellen mellom det nordlige areal, verdsatt til kr. 3 pr. m2, og det sydlige areal, verdsatt til kr. 23 pr. m2, refererer seg til, kan etter premissene ikke være tvilsomt. Det er beliggenheten til det allerede utparsellerte areal med naturlig tilknytning til de der foreliggende tekniske anlegg som begrunner forskjellen. Kommunen hadde for skjønnsretten gjort gjeldende at «toppen» av Lønningsåsen ikke kunne påregnes å bli tillatt utbygd. Om dette uttaler skjønnsretten: «Om det ikkje var fordi kommunen ved utbygging av nytt vassverk hadde bruk for å nytta Lønningsåsen for plassering av trykkbasseng, trur skjønsretten at partiet rundt sjølve Lønningsåsen ville blitt godkjent for utparsellering til bustadtomter.» Jeg forstår dette slik at skjønnsretten har vurdert kommunens innsigelse, men ikke vært enig i den, og trukket grensen for det høyere verdsatte areal ved kote 85 etter at toppen av Lønningsåsen er passert. For Høyesterett er - som nevnt - ikke opprettholdt den anførsel at det ikke kan ses av skjønnsgrunnene om retten har vurdert om det foreligger verdiendringer etter ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 2, eller om betingelsene for mererstatning etter §5 nr. 3 er oppfylt.

Anken har ført frem, og jeg finner at den ankende part må tilkjennes omkostninger for alle retter. Det er levert omkostningsoppgave for lagmannsretten og Høyesterett. Omkostningene for disse retter settes til kr. 26.800, derav for utlegg kr. 9.276,85.

Jeg stemmer for denne

dom:

Sunnhordland herredsretts skjønn av 12. juli 1978 stadfestes for så vidt angår takstnummer 1 Per Lønning.

I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Stord kommune til Per Lønning innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom 26.800 - tjueseks tusen åtte hundre - kroner.

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Kst. dommer Syvertsen, dommerne Christiansen og Stabel: Likeså.

Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Mads Grimstad med skjønnsmenn):- - -

5.1. Takst nr. 1,

Side:1216

Eigar Per Lønning, gnr. 37 bnr. 3.

Avstør: Ca. 11.500 m2 til eige, det gjeld areal til trykkbasseng, fyllplass og veg.

1.Spesiell skjønnsføresetnad:

1.1. Kommunen set opp bom med lås på vegen til bassenget. Vegen skal kunne nyttast av gnr. 37 bnr. 3 og av gnr. 27 bnr. 353.

1.2. Kommunen løyser inn til eigedom stripeareal på søraustre side av bassenget som vist på framlagt kart.

2. Spesiell påstand:

1.2. Det gis erstatning etter tomteverdi og Per Lønning tilkjennes erstatning for juridisk og teknisk bistand.

3. Erstatningsvurdering:

Per Lønning v/h.r.adv. Gunnar Greve jr. viser til at han av garden si utmark/skogsareal i området frå 1953 og fram til i dag har utparsellert omlag 90 dekar. Utparselleringa har vore periodisert. I samband med utparselleringa har Lønning sjølv kosta framføring av tekniske anlegg. Ein vesentlig del av det areal som no blir ekspropriert, kan løysast ut som byggeland ved tilknytning til det tekniske anlegg Per

Lønning alt har ført fram i området. Ingeniør M.N.I. F. Johannes

Tufteland har etter oppdrag frå Per Lønning, i 1973 satt opp forslag til disposisjonsplan for Lønningsåsen kor det meste av ekspropriasjonsfeltet er avsett til bustadtomter. Nemnde tomteutparsellering har vore ein integrert del av Per Lønning si driftsform av garden og nødvendig for å få balanse i gardsdrifta. Bruksverdien av ekspropriasjonsfeltet må difor bli basert på utparsellering av tomter, og erstatning gitt etter tomteverdi etter ekspropriasjonserstatningslovas §4.

Subsidiært må det gis meirerstatning etter §5. I så fall er det ikkje grunnlag for fradrag etter §5.2. og 5.3.

Stord kommune v/h.r.adv. Erik Dahlen viser til at ekspropriasjonsfeltet i terrenget framtrer som rein skogsmark, og at det heller ikkje på anna måte er truffe tiltak for utparsellering av ekspropriasjonsfeltet i tomter. Tomteerstatning direkte etter §4 er det difor ikkje grunnlag for. Tomtebruk vil kome i strid med «godkjende planar», nemleg generalplanforslag godkjend av samtlege kommunale organ. Det er difor ikkje høve til å gi meirerstatning etter §5.3. I alle høve vil bygningar på toppen av Lønningsåsen bli sers dominerande i landskapet, og venteleg ikkje godkjend av bygningsrådet.

Skjønnsretten viser til at Per Lønning sin eigedom gnr. 37 bnr. 3 opphaveleg utgjorde ca. 500 dekar inn- og utmark. Av dette er det utparsellert ca. 90 dekar av garden si skogsmark. Garden har framleis mykje igjen av skogen, og omlag alt av innmarka. Innmarka blir nytta til grønnsakproduksjon. Retten meiner at det difor ikkje er grunnlag for å gi tomteerstatning i ekspropriasjonsfeltet direkte etter ekspropriasjonserstatningslova §4, jfr. [[Rt-1976-1278]].

Deler av ekspropriasjonsarealet er mykje attraktivt som tomteland, og ligg slik til at det med rimelege kostnader kan knytta seg til tekniske anlegg (veg, vatn og kloakk) som er ført fram i tilgrensande område. Rett nok er ekspropriasjonsfeltet i generalplanforslaget utlagt, dels til bruk for anlegg/institusjonar (trykkbasseng), dels til friområdet. Det siste må ein tru har ei viss samanheng med det

Side:1217

første. Om det ikkje var fordi kommunen ved utbygging av nytt vassverk hadde bruk for å nytta Lønningsåsen for plassering av trykkbasseng, trur skjønsretten at partiet rundt sjølve Lønningsåsen ville blitt godkjent for utparsellering til bustadtomter. For denne del må det difor bli gitt tilleggserstatning etter ekspropriasjonserstatningslovas §5.

Den nordlegaste del av ekspropriasjonsfeltet kan ikkje knyttast til eksisterande tekniske anlegg, men er avhengig av nye og kostbare framføringar for å bli byggeklar. For denne del vil verdsetting etter bruksverdi ikkje gi lågare verdi enn det som generelt gjeld for tilsvarande eigedom i distriktet. Det gjeld og for areal som medgår til avkjøring ved Gruvevegen.

Under vising til det som er sagt over blir det sett ein serskild m2-pris for areal som medgår til bassenget, og ein lågare m2pris for areal som går med til tipp-plass og veg. Grensa for nemnde areal meiner retten må trekkjast i «halsen» mellom areala etter kote i 85.

Det er ikkje avtale om hogst for dette takstnummer. Erstatning etter

§5 får tomteverdi for «bassengarealet» forutsetter passende prydskog i tomteområdet, og grunneigaren vil av den grunn vera avskoren frå å nyttiggjera seg skogen i dette areal. Grunneigaren blir difor ikkje tilkjend erstatning for skogen som står her.

For skogen som står på arealet for tipp-plass og veg blir det serskilt erstatning i tillegg til grunnerstatninga. - - -

Av lagmannsrettens kjennelse(lagdommerne Arnt Haarberg, Einar Solberg og ekstraord. dommer, sorenskriver Harald Hove):- - -

Den ankende part, heretter kalt kommunen, har for lagmannsretten anført at skjønnet bør oppheves prinsipalt som følge av feil saksbehandling og subsidiært på grunn av feil rettsanvendelse.

Vedrørende saksbehandlingen hevder kommunen at det ikke kan sees av skjønnets premisser om og hvordan skjønnet i tilfelle har foretatt den sammenligning som forutsettes foy å kunne henføre erstatningsutmålingen under erstatningsutmålingslovens §5. En slik sammenligning forutsetter - hevdes det - at skjønnet først fastslår en bruksverdi for det aktuelle område, deretter klargjør hvilke eiendommer det er naturlig å sammenligne med og deretter som en konklusjon foretar en sammenlignende vurdering av bruksverdien på den ene side og den verdi som generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet etter deres vanlige bruk. - - -

Subsidiært hevder kommunen at der også er feil rettsanvendelse idet det ikke er riktig å gi tilleggserstatning etter §5 bare med den begrunnelse at området er attraktivt og at retten tror at det vil bli godkjent for utparsellering til boligbebyggelse. Det som foreligger - hevdes det - er at det er tilkjent grunneieren tomteerstatning med en uholdbar begrunnelse. - - -

Lagmannsrettens flertall lagdommer Solberg og ekstraordinær dommer sorenskriver Hove finner å burde ta anken til følge og bemerker: Det fremgår av erstatningsutmålingslovens §5 nr. 1 at anvendelsen av denne lovbestemmelse forutsetter at det foretas en sammenligning av arealets verdi utmålt etter den bruk som gjøres av eiendommen på det tidspunkt da søknad om ekspropriasjon er lagt frem - på den ene side - og den verdi som generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet etter deres vanlige bruk på

Side:1218

den annen side. Flertallet kan ikke se at det med tilstrekkelig klarhet fremgår av skjønnets premisser at slik sammenligning som foran nevnt er foretatt. Det er riktignok vedrørende takst nr. 1 redegjort for størrelsen av Lønnings eiendom og det som er tidligere utparsellert fra denne, likesom det er klarlagt hvorfor den nordligste del av ekspropriasjonsfeltet ikke kan erstattes etter §5. Men noen slik sammenligning som nevnt foran kan ikke sees å være foretatt. Således er det intet sagt om at det er dette området det er sammenlignet med, og noe annet område er der heller ikke nevnt i premissene.

Den vurdering fra skjønnsrettens side som fremgår av premissene synes i det vesentlige å knytte seg til spørsmålet om å gi tomteerstatning eller ikke etter erstatningslovens §4 - og videre - en viss drøftelse av forholdet mellom generalplanforslaget og muligheten for å nytte Lønningsåsen til utparsellering til boligtomter.

Flertallet finner at dette er en feil ved saksbehandlingen og en feil som kan ha innvirket på resultatet. Skjønnet må derfor bli å oppheve. Flertallet er videre enig med den ankende part i at det vil være riktigst av hensyn til det etterfølgende skjønn at skjønnet oppheves i sin helhet for så vidt angår takst nr. 1, dvs. også den del hvor erstatning bare er utmålt etter §4.

Etter foranstående blir det ikke nødvendig for flertallet å komme inn på partenes øvrige anførsler.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Haarberg, finner at kommunens angrep på saksbehandlingen ikke kan føre frem: Det er riktignok så at det ikke står med rene ord i skjønnspremissene at skjønnet har foretatt en sammenligning mellom bruksverdien etter §4 på den ene side og en merverdi for tilsvarende eiendom etter §5 på den annen side. Imidlertid finner mindretallet at ved en sammenhengende lesning av skjønnsrettens premisser fremgår - etter mindretallets oppfatning det helt klart - at skjønnsretten har foretatt en slik sammenligning som §5 forutsetter. De uttalelser som finnes i premissene om Lønnings øvrige eiendom, særlig om den del på 90 dekar som tidligere er utparsellert til boligbebyggelse, kan vanskelig ha noen annen funksjon enn å tjene som sammenligning. Selv om lagmannsretten formelt er bundet av skjønnets bevisvurdering finner mindretallet å burde peke på at det etter åstedsbefaring syntes åpenbart at den hittil utparsellerte del av Lønnings egen gård er foretatt på tilsvarende eiendom og er det område som det er helt nærliggende å sammenligne med. At det skulle foreligge annet sammenligningsmateriale er verken påpekt eller påstått.

Mindretallet finner også at skjønnets saksbehandling tilfredsstiller de krav som må settes for å se om skjønnet har foretatt vurdering i henhold til §5 nr. 2 og nr. 3, og bemerker: Skjønnsretten har under avsnitt erstatningsvurdering: Per Lønning, referert hans prosessfullmektigs anførsler hvorav fremgår at det er Lønning selv som har besørget og bekostet fremføringen av de tekniske anlegg som har gjort det mulig å utparsellere området til boligtomter, og derved også gitt arealet dets vesentlig høyere verdi. Såvidt forståes har det heller ikke under skjønnet vært anført fra ekspropriantens side at verdiforøkelsen i distriktet skyldtes offentlige planer, og sett på denne bakgrunn må da skjønnsrettens premisser være fullt tilstrekkelige i denne relasjon. I relasjon til §5 nr. 3 har skjønnsretten en relativt utfyllende kommentar som behandler forholdet mellom generalplanforslaget og utnyttingen av Lønningsåsen. Selv om skjønnspremissene her ikke direkte nevner reguleringsplanen, må det antas at dette er tilstrekkelige skjønnspremisser

Side:1219

idet reguleringsplanen, som for øvrig på dette tidspunkt ikke var stadfestet, forsåvidt synes å være i overensstemmelse med generalplanen.

Etter foranstående finner mindretallet at det ikke hefter saksbehandlingsfeil som kan medføre skjønnets opphevelse.

Rettsanvendelsen: Mindretallet finner at det er riktig rettsanvendelse når skjønnsretten henfører erstatningsutmålingen under §5 med henvisning til at ekspropriasjonsarealet er «mykje attraktivt som tomteland, og ligg slik til at det med rimelege kostnader kan knytta til seg teknisk anlegg (veg, vatn og kloakk) som er ført fram i tilgrensande område». Også i relasjon til §5 nr. 3 finner mindretallet rettsanvendelsen riktig og bemerker: Skjønnsretten har her uttalt: «Rett nok er ekspropriasjonsfeltet i generalplanforslaget utlagt, dels til bruk for anlegg - institusjonar (trykkbasseng), dels til friområde. Det siste må ein tru har ein viss samanheng med det første. Om det ikkje var fordi kommunen ved utbygging av nytt vassverk hadde bruk for å nytta Lønningsåsen for plassering av trykkbasseng, trur skjønnsretten at partiet rundt sjølve Lønningsåsen ville blitt godkjent for utparsellering til bustadtomter». For såvidt angår den rent faktiske side av skjønnsrettens vurderinger i dette sitat er lagmannsretten avskåret fra å overprøve disse. Kommunen har som ankende part særlig festet seg ved at skjønnsretten har brukt uttrykket «trur», men mindretallet kan ikke se at dette er en relevant innsigelse. Hva området ville blitt brukt til hvis det ikke ble utbygget i forbindelse med vannverket kunne skjønnsretten selvsagt ikke vite med full sikkerhet. Den måte skjønnsretten har uttrykt seg på må da være en adekvat vurdering av hvordan skjønnsretten antok at planene ville bli hvis ikke vannverket var kommet. Mindretallet finner at den rettsanvendelse som skjønnsretten her har foretatt er så godt som parallell med den som er kommet til uttrykk i dommen i [[Rt-1976-1]] særlig 18. Det er in casu tale om en ekspropriasjon som realiserer de samme intensjoner som inntatt i såvel generalplan som reguleringsplan, og bestemmelsene i §5 nr. 3 kan da etter mindretallets syn ikke stå hindrende i veien for at det utmåles mer erstatning.

Etter foranstående finner mindretallet at skjønnet bør stadfestes.

Etter flertallets vurdering blir da skjønnet å oppheve i sin helhet for så vidt angår takst nr. 1 og hjemvises til ny behandling. - - -

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1980-1210 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering