Import: XML-importering

2018-10-22T05:48:34Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg
|Dato=
1981-07-31
|Publisert=
Rt-1981-1199
|Sammendrag=

|Stikkord=
Ransakning og beslag
|Saksgang=
L.nr. 978/1981.
|Forfatter=
Elstad, Aasland. Mindretall: Bølviken
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1887-07-01-5/§228 Straffeprosessloven (1887) §228], [https://lovdata.no/lov/1887-07-01-5/§240 §240], [https://lovdata.no/lov/1887-07-01-5/ Straffeprosessloven (1887)], [https://lovdata.no/lov/1887-07-01-5/§212 §212], [https://lovdata.no/lov/1887-07-01-5/§215 §215], [https://lovdata.no/lov/1887-07-01-5/§218 §218], [https://lovdata.no/lov/1887-07-01-5/§221 §221], [https://lovdata.no/lov/1887-07-01-5/§223 §223], [https://lovdata.no/lov/1887-07-01-5/§224 §224], [https://lovdata.no/lov/1887-07-01-5/§244 §244], [https://lovdata.no/lov/1887-07-01-5/§411 §411], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§166 Straffeloven (1902) §166], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§184 Straffeprosessloven (1981) §184]
}}

Dommerne Bølviken, Elstad og Aasland.

Bergen forhørsrett hadde avsagt kjennelse om løslatelse av siktede, og en begjæring om ransakning og beslag av dokumenter ble ikke tatt til følge. Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 13. juli 1981 forkastet kjæremålet om varetektsfengsling. Samtidig ga lagmannsretten samtykke til ransakning og i denne forbindelse samtykket man i at det ble beslaglagt «dokumenter som nevnt i grunnene for kjennelsen». Endelig ble det gitt samtykke til beslag av dokumenter m.v. forseglet av lensmannen i Fana.

Siktede påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg i den utstrekning kjennelsen gikk ham imot.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:

«Saken er for utvalget begrenset til spørsmålet om ransaking og beslag i anledning av siktelsen for falsk forklaring. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset overensstemmende med straffeprosesslovens §411 tredje ledd. Dette innebærer at utvalget bare kan prøve om det er begått feil i saksbehandlingen for lagmannsretten eller om lagmannsretten har bygd på uriktig lovtolkning.

Ransakingsspørsmålet.

Utvalget drøftet først de innsigelser siktede har reist mot lagmannsrettens avgjørelse om ransaking.

Siktede anfører som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har gitt noen begrunnelse for hvorfor den har funnet skjellig grunn til mistanke om falsk forklaring for så vidt gjelder ovennevnte to punkter i siktelsen. En slik begrunnelse skulle lagmannsretten etter siktedes

Side:1200

mening ha gitt, hensett til at forhørsretten var kommet til motsatt resultat og på bakgrunn av sakens karakter og omfang og den omfattende skriftlige prosedyre. I og med at prosedyren også omfattet spørsmål om tolkningen av straffelovens §166, skulle lagmannsretten videre ha gjort rede for sin tolkning av denne bestemmelsen.

Utvalget kan ikke gi siktede medhold i disse anførsler.

Et vilkår for ransaking er etter straffeprosesslovens §221 første ledd at det foreligger skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling, på samme måte som slik skjellig grunn til mistanke er et vilkår for pågripelse og fengsling etter lovens §228 jfr. §240. Det kan imidlertid ikke etter straffeprosessloven oppstilles noe krav om at retten i en avgjørelse om bruk av disse tvangsmidler skal gjøre nærmere rede for hvorfor den finner skjellig grunn til mistanke, og det er heller ikke vanlig i praksis at en slik begrunnelse gis. Dette gjelder også når avgjørelsen treffes i kjæremål. For så vidt gjelder avgjørelser om fengsling krever den nye straffeprosesslov av 22. mai 1981, som ikke er trådt i kraft, i §184 annet ledd at retten kortfattet skal nevne hvorfor det antas å foreligge grunn til mistanke, men denne regel innebærer en endring i forhold til gjeldende rett, jfr. Ot. prp. nr. 35 (1978-79) side 172, og er som nevnt begrenset til avgjørelser om fengsling. Utvalget kan ikke se at de spesielle forhold i den foreliggende sak må føre til at det oppstilles krav om begrunnelse som avviker fra hva som ellers gjelder ved avgjørelser om ransaking.

Heller ikke kan utvalget anse det som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har gjort rede for sin tolkning av straffelovens §166. Lagmannsretten har funnet skjellig grunn til mistanke om at siktede for de to tidligere nevnte punkters vedkommende har forholdt seg som beskrevet i siktelsen, og ut fra den gjerningsbeskrivelse som der er gitt, kan utvalget ikke se at retten hadde foranledning til noen nærmere drøftelse av lovforståelsen.

Siktede anser det videre som en saksbehandlingsfeil at lagmannsrettens kjennelse ikke nærmere angir hvor ransaking kan foretas. Det er etter hans oppfatning altfor upresist når dette bare angis til «hus og rom som eies eller disponeres av siktede A eller av selskaper som han har kontroll over». Lagmannsretten skulle ha tatt standpunkt til hvilke «hus og rom» som tillates ransaket og betegnet disse på presis måte.

Utvalget finner det klart at denne innsigelse ikke kan føre frem.

Ytterligere er det etter siktedes oppfatning en saksbehandlingsfeil at lagmannsrettens kjennelse ikke inneholder noe om hvilket kriterium etter straffeprosesslovens §221 som danner grunnlag for ransakingsbeslutningen, om ransakingens grunn og øyemed, jfr. straffeprosesslovens §223.

Etter utvalgets oppfatning etterlater kjennelsen ikke tvil om at lagmannsretten har funnet grunn til å anta at ransakingen vil kunne lede til beslagleggelse av dokumenter av betydning som bevis vedrørende de forhold i siktelsen som etter lagmannsrettens oppfatning gir grunnlag for ransaking.

Utvalget finner således enstemmig at siktede ikke kan gis medhold i sitt angrep på lagmannsrettens avgjørelse om ransaking.

Beslagsspørsmålet.

Side:1201

Mot lagmannsrettens avgjørelse om beslag har siktede påberopt seg som en saksbehandlingsfeil at lagmannsrettens avgjørelse er altfor upresis når det gjelder angivelsen av beslagets grunn, øyemed og gjenstand, jfr. straffeprosesslovens §215. Det er således utilstrekkelig når lagmannsretten angir beslagets omfang til «dokumenter som er av betydning som bevis for de forbrytelser som siktede med skjellig grunn er mistenkt for». Etter siktedes oppfatning kan retten ikke treffe avgjørelse om beslag så lenge den ikke kan presisere hvilket dokument avgjørelsen omhandler. Lovens ordning er at retten først skal ta standpunkt til påtalemyndighetens begjæring om ransaking, og deretter - hvis påtalemyndigheten etter ransakingen hevder å ha kommet over noe som kan ha betydning som bevis - ta stilling til påtalemyndighetens begjæring om beslag av individuelt påpekte dokumenter, som blir å vurdere hver for seg.

Videre påpeker siktede at lagmannsrettens kjennelse synes å forutsette at det blir overlatt til påtalemyndigheten i forbindelse med ransakingen å ta standpunkt til hvorvidt de enkelte dokumenter som måtte finnes, har betydning som bevis og dermed er gjenstand for beslag i henhold til kjennelsen. Dette må bero på uriktig lovforståelse, idet straffeprosesslovens §218 bestemmer at papirer ikke kan gjennomses av andre enn dommeren i et rettsvitnes overvær.

Slik lagmannsretten har utformet sin avgjørelse om beslag, foreligger det etter siktedes oppfatning en uberettiget delegasjon av avgjørelsesmyndighet fra retten til påtalemyndigheten. Lagmannsretten forutsetter riktignok at det skal skje en etterfølgende rettslig prøvning av hva som skal beslaglegges, men dette bygger på en uriktig lovforståelse, idet straffeprosesslovens §215 bare gir hjemmel for en slik etterfølgende rettslig prøvning når beslag i påtrengende tilfelle har funnet sted uten avgjørelse fra retten.

Subsidiært hevder siktede at det kriterium lagmannsretten har oppstilt for hvilke dokumenter som kan beslaglegges, er uklart, slik at det også på dette punkt foreligger en saksbehandlingsfeil.

Etter påtalemyndighetens oppfatning hefter det ikke noen saksbehandlings- eller lovtolkningsfeil ved lagmannsrettens avgjørelse om beslag. Det kan ikke kreves at avgjørelsen nærmere skal identifisere de dokumenter beslaget omfatter. Verken påtalemyndigheten eller retten kjente de dokumenter som det etter ransakingen kunne bli aktuelt å beslaglegge. Retten måtte derfor ha adgang til å avgrense omfanget av beslaget ut fra et generelt kriterium på den måte som er skjedd, ved at beslaget omfatter de dokumenter som er relevante i forhold til siktelsen. Dette må etter påtalemyndighetens oppfatning ses i sammenheng med at de beslaglagte dokumenter skal behandles etter straffeprosesslovens §218 og at forhørsdommeren derfor senere, ved gjennomgåelsen av dokumentene, kan foreta en nærmere vurdering av hvorvidt de er relevante i forhold til siktelsen og altså omfattes av beslaget.

Utvalgets flertall, dommerne Elstad og Aasland, skal bemerke:

Slik flertallet ser det, forutsetter straffeprosesslovens regler om ransaking og beslag som den vanlige fremgangsmåte at det når begge deler er aktuelt, først treffes avgjørelse om ransaking, og at så i forbindelse med eller etter ransakingen tas standpunkt til spørsmålet

Side:1202

om beslag. Dette fremgår således av §221 første ledd og av §224 annet ledd. Imidlertid kan det ikke være noe til hinder for at det etter omstendighetene treffes avgjørelse om beslag samtidig med at det besluttes ransaking. Men dette krever selvsagt at de vanlige vilkår og forutsetninger for avgjørelse om beslag foreligger. En forutsetning for dokumentbeslag er at det knyttes til nærmere angitte dokumenter, jfr. [[Rt-1920-176]] og [[Rt-1928-1007]]. Flertallet er imidlertid ikke enig med siktede i at dette innebærer at hvert enkelt dokument må angis særskilt i beslagsbeslutningen. Det må være en viss adgang til å beslutte beslag av dokumenter som er kollektivt betegnet, forutsatt at betegnelsen ikke er for omfattende og generell. Hvor langt man her kan gå, må bero på en konkret og praktisk forankret vurdering i det enkelte tilfelle.

I den foreliggende sak har lagmannsretten - slutningens punkt 2 - i forbindelse med ransakingsbeslutningen truffet avgjørelse om beslag av «dokumenter som nevnt i grunnene for kjennelsen», hvilket vil 51 «dokumenter som måtte finnes i forbindelse med en ransakning og som er av betydning som bevis for de forbrytelser som siktede med skjellig grunn er mistenkt for». Bortsett fra den selvsagte begrensning at det gjelder dokumenter som er av betydning som bevis i forhold til siktelsen, er lagmannsrettens beslagsavgjørelse på dette punkt således ikke knyttet til bestemte dokumenter eller kategorier av dokumenter. Spørsmålet om hvilke dokumenter som kan beslaglegges, er henvist til en etterfølgende vurdering i forbindelse med ransakingen. Flertallet finner at en så omfattende og upresis angivelse av gjenstanden for beslag ligger utenfor rammen av hva som kan aksepteres etter en riktig lovforståelse. Når gjenstanden for beslag ikke kan angis mer presist, betyr det også at vilkårene for at retten treffer avgjørelse om beslag ikke foreligger.

Påtalemyndigheten har som nevnt fremhevet at de dokumenter som i henhold til lagmannsrettens avgjørelse beslaglegges av påtalemyndigheten ved ransakingsforretningen, vil bli gjennomgått av forhørsrettsdommeren i medhold av straffeprosesslovens §218, og at dette innebærer en etterfølgende rettslig kontroll med hvilke dokumenter som er gjenstand for beslag. §218 forutsetter imidlertid at det på forhånd er truffet en beslagsavgjørelse. Selv om den endelige og detaljerte avgjørelse om hvilke dokumenter som kan beslaglegges blir å treffe i henhold til §218, kan flertallet vanskelig forstå loven slik at retten dermed helt er fritatt for å ta standpunkt til hvilke dokumenter som er gjenstand for beslag allerede i den beslagsavgjørelse som treffes etter lovens §215.

Påtalemyndigheten har videre pekt på at det før ransakingen jo var umulig for påtalemyndigheten eller retten å vite hvilke dokumenter det som følge av ransakingen kunne bli aktuelt å beslaglegge, og at det derfor ville være upraktisk å kreve en nærmere angivelse av disse i beslagsavgjørelsen. Som flertallet kommer tilbake til, hadde påtalemyndigheten imidlertid ikke behov for rettens forhåndsavgjørelse om beslag av relevante dokumenter som måtte bli funnet under ransakingen. Påtalemyndigheten, som foresto ransakingen, kunne selv treffe beslutning om beslag av slike dokumenter i påvente av rettens etterfølgende

Side:1203

avgjørelse etter straffeprosesslovens §215 tredje punktum.

Lagmannsretten har videre - slutningens punkt 3 - truffet avgjørelse om beslag av dokumenter som er forseglet av lensmannen i X. Det er således her tale om klart avgrensede dokumenter, som imidlertid ikke er nærmere individualisert. Flertallet finner at betegnelsen av gjenstanden for beslag her må være tilstrekkelig til å tilfredsstille lovens krav. Det ville, som før nevnt, være for strengt om en avgjørelse om dokumentbeslag alltid skulle forutsette at dokumentene angis enkeltvis. Dette er en oppgave for den etterfølgende behandling etter straffeprosesslovens §218. Flertallet finner således at det ikke knytter seg saksbehandlings- eller lovtolkningsfeil til lagmannsrettens avgjørelse om beslag i kjennelsens slutning punkt 3. Den konkrete vurdering av om det er grunnlag for beslag av disse dokumenter kan utvalget ikke prøve.

Flertallet er således kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves for så vidt gjelder avgjørelsen om beslag i kjennelsens slutning punkt 2. Imidlertid finner man - slik det for øvrig forutsettes i kjæremålserklæringen - å burde gå nærmere inn på konsekvensen av opphevelsen. Utvalget er - som det fremgår av den tidligere drøftelse - kommet til at lagmannsrettens avgjørelse må bli stående for så vidt angår ransakingen, og spørsmålet er dermed hvordan det blir å forholde med de dokumenter som påtalemyndigheten etter ransakingen har funnet grunnlag for beslag av, og som nå oppbevares av politiet i en forseglet pakke. Dette spørsmål reguleres av straffeprosesslovens §224 annet ledd, hvoretter det skal forholdes med disse dokumenter som i kapittel 17 bestemt. Flertallet forstår siktedes anførsler derhen at han mener disse dokumenter må tilbakeleveres ham inntil retten måtte treffe avgjørelse om beslag av dem, medmindre påtalemyndigheten skulle finne grunnlag for å beslutte beslag i medhold av straffeprosesslovens §215 annet punktum fordi det anses å foreligge et påtrengende tilfelle.

Flertallet er ikke enig i denne oppfatning. Når påtalemyndigheten under gjennomføringen av ransaking finner dokumenter som etter dens oppfatning kan og bør beslaglegges, må den naturlige løsning være at påtalemyndigheten - uten hensyn til om det for øvrig anses å foreligge et påtrengende tilfelle - kan treffe beslutning om beslag av dokumentene, og at spørsmålet om opprettholdelse av beslaget så i tilfelle blir å bringe inn for retten overensstemmende med straffeprosesslovens §215 tredje punktum. En slik fremgangsmåte må antas å være forutsatt i straffeprosesslovens §244 annet ledd, slik det antydes i Straffeprosesslovkomiteens innstilling side 254. Det kan ikke være lovens mening at dokumenter som finnes ved ransaking og som etter påtalemyndighetens oppfatning må gjøres til gjenstand for beslag, skal etterlates i siktedes besittelse inntil retten kan ta standpunkt til beslagsspørsmålet.

Konsekvensen av at lagmannsrettens kjennelse om beslag i slutningens punkt 2 blir opphevet, er altså at påtalemyndigheten, i den utstrekning den finner grunnlag for beslag av dokumenter funnet ved ransakingen, må treffe beslutning om dette, og at beslaget så må innberettes til forhørsretten, som avgjør om det blir å opprettholde.

Side:1204

Ved behandlingen av dokumentene blir regelen i straffeprosesslovens §218 å iaktta, noe som imidlertid ikke kan være til hinder for at påtalemyndigheten kan foreta en foreløpig undersøkelse av papirene for å kunne ta standpunkt til hvilke papirer som bør beslaglegges, jfr. Straffeprosesslovkomiteens innstilling side 256.

Utvalgets mindretall, dommer Bølviken, er kommet til at kjæremålet må forkastes, også når det gjelder lagmannsrettens samtykke til beslag i forbindelse med ransakingen, lagmannsrettens slutning punkt 2 annen setning.

Mindretallet antar - på samme måte som flertallet - at retten har adgang til i forbindelse med samtykke til ransakingen å gi forhånds samtykke til beslag.

Mindretallet antar videre - også som flertallet - at det i forbindelse med samtykke til beslag ikke er nødvendig å individualisere de enkelte dokumenter som tillates beslaglagt. Det må være adgang til en samlet - kollektiv - betegnelse på dokumentene, slik lagmannsrettens slutning punkt 3 er eksempel på.

Mindretallet antar imidlertid - og da i motsetning til utvalgets flertall - at det i en sak som den foreliggende heller ikke kan være i strid med loven å gi beslagsbeslutningen den videre formulering som lagmannsretten her har gjort.

Det dreier seg i denne sak om etterforskning av omfattende økonomiske transaksjoner, knyttet til en rekke selskaper, mer og mindre involvert i hverandre, og hvor det ikke er mulig på forhånd å angi hvilke dokumenter - selskapsavtaler, kontrakter, korrespondanse m.v. - som det kan bli aktuelt å beslaglegge. Når det på denne bakgrunn er gitt samtykke til ransaking av «hus og rom som eies eller disponeres av A eller selskaper som han kontrollerer», mener mindretallet at det også må være adgang til å gi samtykke til at det i forbindelse med denne ransaking beslaglegges dokumenter «av betydning som bevis for de forbrytelser som siktede med skjellig grunn er mistenkt for».

Mindretallet kan ikke se at den foreliggende rettspraksis vedrørende ransaking og beslag er til hinder for denne forståelse av loven. Kjennelsen i [[Rt-1920-176]] gjaldt et tilfelle da Høyesteretts kjæremålsutvalg i henhold til den da gjeldende prosessuelle regel tok standpunkt til spørsmålet om beslag skulle foretas. Utvalget erklærte seg enig med forhørsretten, og tiltrådte forhørsrettens begrunnelse for beslaget, men fant at det burde innskrenkes til de forretningsbøker og forretningsdokumenter som var særlig påpekt av priskontrollen i dens henvendelse til politiet. I kjennelse i [[Rt-1928-1007]] fant Høyesteretts kjæremålsutvalg at det beslag som forhørsretten hadde besluttet, gikk langt videre enn nødvendig for å sikre hva som kunne antas av betydning som bevismidler. I den forbindelse ble uttalt at det ikke kunne være i samsvar med straffeprosesslovens §212, §213, §214, §215 å bestemme beslag av siktedes regnskaper og dokumenter i sin alminnelighet.

Det synes også som lovens beslagsbestemmelser faktisk er praktisert slik lagmannsretten her har gjort. Mindretallet viser blant annet til straffesaken mot B. Av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i [[Rt-1976-1446]] fremgår at det der var gitt samtykke til at

Side:1205

det på grunnlag av siktelsen kunne iverksettes ransaking og foretas beslag av «regnskaper, forretningskorrespondanse og annet skriftlig materiale».

Mindretallet mener også at denne forståelse av loven gir best sammenheng mellom lovens bestemmelser. Etter straffeprosesslovens §244 annet ledd, slik flertallet tolker denne bestemmelse, en tolking mindretallet er enig i, kan under enhver omstendighet politiet selv under ransakingen, uten rettens samtykke, beslutte foreløpig beslag av dokumenter som finnes av betydning som bevis for de straffbare handlinger siktelsen gjelder. Da er det etter mindretallets mening lite naturlig å forstå loven slik at ikke også retten selv, i forbindelse med at den gir samtykke til ransakingen, kan bestemme den nevnte ramme for adgangen til beslag. De under ransakingen foreløpig beslaglagte dokumenter skal i alle tilfelle forelegges retten til avgjørelse, enten retten har gitt samtykke til beslag, jfr. straffeprosesslovens §218, eller politiet har besluttet beslag, jfr. §224 annet ledd og §215.

Heller ikke på denne bakgrunn kan mindretallet være enig i opphevelse av et samtykke til beslag, som politiet deretter selv kan beslutte, og som retten i alle tilfelle har den endelige kontroll av.

Utvalgets resultat blir etter dette at kjæremålet forkastes for så vidt gjelder avgjørelsen om ransaking og om beslag av dokumenter m.v. forseglet av lensmannen i X, mens lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt gjelder avgjørelsen om beslag av dokumenter nevnt i slutningens punkt 2.»

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1981-1199 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering