Rt-1983-1438 - Sideversjonshistorikk

FredrikL på 13. okt. 2020 kl. 20:02

2020-10-13T20:02:34Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. okt. 2020 kl. 22:02
Linje 17:		Linje 17:
	Christiansen, Skåre, Aasland		Christiansen, Skåre, Aasland
	\|Lovhenvisninger=		\|Lovhenvisninger=
	[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§204 Tvistemålsloven (1915) §204~~], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§250 §250], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§251 §251~~], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§250 §250], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 §404]		[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§204 Tvistemålsloven (1915) §204], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§250 §250], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 §404]
	}}		}}
	Peder Martin Lysestøl mente seg utsatt for ulovlig telefonavlytting, og klaget til Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten. Kontrollutvalget fant ikke noe som gav anledning til kritikk av overvåkingspolitiet. Peder Martin Lysestøl reiste sak ved Oslo byrett mot staten og forlangte i stevningen at det ble lagt frem utskrift av den forhørsrettskjennelse som gav tillatelse til avlyttingen. I tilsvaret gjorde staten gjeldende at tvistemålsloven §250, jfr. §204 var til hinder for fremleggelse.		Peder Martin Lysestøl mente seg utsatt for ulovlig telefonavlytting, og klaget til Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten. Kontrollutvalget fant ikke noe som gav anledning til kritikk av overvåkingspolitiet. Peder Martin Lysestøl reiste sak ved Oslo byrett mot staten og forlangte i stevningen at det ble lagt frem utskrift av den forhørsrettskjennelse som gav tillatelse til avlyttingen. I tilsvaret gjorde staten gjeldende at tvistemålsloven §250, jfr. §204 var til hinder for fremleggelse.

FredrikL på 13. okt. 2020 kl. 20:02

2020-10-13T20:02:10Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. okt. 2020 kl. 22:02
Linje 1:		Linje 1:


	{{Høyesterett		{{Høyesterett
	\|Instans=		\|Instans=
			Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
	Høyesteretts kjæremålsutvalg
	\|Dato=		\|Dato=
	1983-10-27		1983-10-27
	\|Publisert=		\|Publisert=
	Rt-1983-1438 (344-83)		Rt-1983-1438 (344-83) *
	\|Sammendrag=		\|Sammendrag=
			Saken gjaldt krav om dokumentinnsyn i overvåkingspolitiets tillatelse til telefonavlytting, som var påstått å være ulovlig. Se også [[Rt-1987-612]] og [[Rt-1986-454]].
	\|Stikkord=		\|Stikkord=
			Sivilprosess, Avlytting, Rikets sikkerhet
	\|Saksgang=		\|Saksgang=
	~~Kjennelse 27. oktober~~ 1983 ~~i l~~.nr. 325 K/1983		Høyesterett HR-1983-325-K, L.nr. 325 K/1983
	\|Parter=		\|Parter=
	Peder Martin Lysestøl (advokat Geir Hovland) mot Staten ved Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Johan Fr. Remmen).		Peder Martin Lysestøl (advokat Geir Hovland) mot Staten ved Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Johan Fr. Remmen)
	\|Forfatter=		\|Forfatter=
	Christiansen, Skåre, Aasland		Christiansen, Skåre, Aasland
	\|Lovhenvisninger=		\|Lovhenvisninger=
	[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§204 Tvistemålsloven (1915) §204], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§250 §250], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§251 §251], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§250 §250], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 §404]		[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§204 Tvistemålsloven (1915) §204], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§250 §250], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§251 §251], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§250 §250], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 §404]
	}}		}}

	Peder Martin Lysestøl mente seg utsatt for ulovlig telefonavlytting, og klaget til Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten. Kontrollutvalget fant ikke noe som gav anledning til kritikk av overvåkingspolitiet. Peder Martin Lysestøl reiste sak ved Oslo byrett mot staten og forlangte i stevningen at det ble lagt frem utskrift av den forhørsrettskjennelse som gav tillatelse til avlyttingen. I tilsvaret gjorde staten gjeldende at tvistemålsloven §250, jfr. §204 var til hinder for fremleggelse.		Peder Martin Lysestøl mente seg utsatt for ulovlig telefonavlytting, og klaget til Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten. Kontrollutvalget fant ikke noe som gav anledning til kritikk av overvåkingspolitiet. Peder Martin Lysestøl reiste sak ved Oslo byrett mot staten og forlangte i stevningen at det ble lagt frem utskrift av den forhørsrettskjennelse som gav tillatelse til avlyttingen. I tilsvaret gjorde staten gjeldende at tvistemålsloven §250, jfr. §204 var til hinder for fremleggelse.

FredrikL: FredrikL flyttet siden Rt-1983-1438 (1) til Rt-1983-1438 uten å etterlate en omdirigering

2020-10-13T19:54:08Z

FredrikL flyttet siden Rt-1983-1438 (1) til Rt-1983-1438 uten å etterlate en omdirigering

← Eldre sideversjon	Sideversjonen fra 13. okt. 2020 kl. 21:54
(Ingen forskjell)

Import: XML-importering

2018-10-22T05:55:57Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg
|Dato=
1983-10-27
|Publisert=
Rt-1983-1438 (344-83)
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Kjennelse 27. oktober 1983 i l.nr. 325 K/1983
|Parter=
Peder Martin Lysestøl (advokat Geir Hovland) mot Staten ved Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Johan Fr. Remmen).
|Forfatter=
Christiansen, Skåre, Aasland
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§204 Tvistemålsloven (1915) §204], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§250 §250], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§251 §251], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§250 §250], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 §404]
}}

Peder Martin Lysestøl mente seg utsatt for ulovlig telefonavlytting, og klaget til Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten. Kontrollutvalget fant ikke noe som gav anledning til kritikk av overvåkingspolitiet. Peder Martin Lysestøl reiste sak ved Oslo byrett mot staten og forlangte i stevningen at det ble lagt frem utskrift av den forhørsrettskjennelse som gav tillatelse til avlyttingen. I tilsvaret gjorde staten gjeldende at tvistemålsloven §250, jfr. §204 var til hinder for fremleggelse.

Oslo byrett avslo i kjennelse av 16. februar 1983 saksøkerens anmodning om å få fremlagt forhørsrettens kjennelse, og Eidsivating lagmannsrett stadfestet 22. juni 1983 denne kjennelse. Det ble antatt at både tvistemålsloven §204 nr. 1 og nr. 2 var til hinder for at fremleggelse kunne kreves.

I det videre kjæremål uttalte kjæremålsutvalget:

«Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det her dreier seg om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset av reglene i tvistemålsloven §404. Det spørsmål som foreligger for utvalget, er om lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig tolkning av tvistemålsloven §204 jfr. §250.

Av den kjærende parts anførsler fremgår at parten er uenig i følgende uttalelse av lagmannsretten:

«Et av vilkårene for å foreta telefonavlytting er at det anses påkrevet av hensyn til rikets sikkerhet. En eventuell beslutning om telefonavlytting vil dermed automatisk omfattes av §204 nr. 1; når telefonavlytting er nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet, må nemlig også selve beslutningen herom, med de faktiske omstendigheter den bygger på, sies å være av betydning for rikets sikkerhet, slik dette uttrykk er brukt i §204 nr. 1.»

Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten med dette har gitt uttrykk for noen uriktig tolkning av tvistemålsloven §204 nr. 1 jfr. §250. Bestemmelsen i §204 nr. 1 oppstiller et bevisforbud for så vidt gjelder «hemmelige underhandlinger, raadslagninger eller beslutninger i saker, som har betydning for rikets sikkerhet eller rettigheter i forhold til en anden stat». Om slike forhold kan retten ikke motta vitnesbyrd uten at Kongen har gitt tillatelse. Det følger videre av tvistemålsloven §250, jfr. for øvrig også §251 nr. 2, at dokumenter vedrørende slike forhold ikke uten Kongens tillatelse kan fremlegges i en rettssak.

Ved avgjørelsen av om et dokument som kreves fremlagt, gjelder en sak som har betydning for rikets sikkerhet, vil domstolene måtte bygge på dokumentets art og formål. En eventuell beslutning om telefonavlytting må - som nærmere begrunnet av lagmannsretten - gå inn under §204 nr. 1. Den nærmere vurdering av om hensynet til rikets sikkerhet i det konkrete tilfelle tilsier at dokumentet ikke blir fremlagt, hører under Kongen.

Da utvalget ikke kan se at lagmannsrettens anvendelse av tvistemålsloven §204 nr. 1 jfr. §250 bygger på uriktig lovtolkning, er det ikke nødvendig å gå inn på den lovtolkning lagmannsretten har lagt til grunn når den har funnet at også tvistemålsloven §204 nr. 2 jfr. §250 får anvendelse.

Kjennelsen er enstemmig.»

[[Kategori:Høyesterett]]