Import: XML-importering

2018-10-22T05:53:29Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg
|Dato=
1985-06-20
|Publisert=
Rt-1985-799 (233-85)
|Sammendrag=

|Stikkord=
Straffeprosess, Gjenopptagelse
|Saksgang=
Kjennelse 20. juni 1985 i l.nr. 842/1985.
|Forfatter=
Michelsen, Holmøy, Dolva
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1887-07-01-5/§414 Straffeprosessloven (1887) §414], [https://lovdata.no/lov/1887-07-01-5/§417 §417]
}}

Statsadvokaten i Eidsivating utferdiget 22. januar 1979 tiltalebeslutning mot A, født xx.xx.1946. Tiltalebeslutningen, rettet under hovedforhandlingen, gjaldt blant annet forbrytelse mot:

«I straffeloven §162 annet ledd, for ulovlig å ha ervervet og/eller oppbevart stoff som anses som narkotika for å foreta omsetning til et større antall personer eller mot betydelig vederlag eller under andre særdeles skjerpende omstendigheter eller å ha medvirket hertil, jfr. forskrifter om narkotika m.v. gitt ved kgl. res. av 6. januar 1965 §1, nr. 1, jfr. bilag I, som bestemmer at bl.a. morfin skal regnes som narkotika m.v.,

ved onsdag 5. april 1978 på bopel i - - -veien 25, Oslo, for å foreta omsetning til et større antall personer, eller mot betydelig vederlag, ulovlig å ha oppbevart 250 «pakistanerbiter» inneholdende morfinsulfat, eller å ha medvirket hertil, . . .»

A ble i tillegg tiltalt for to helerier og et tyveri.

De 250 morfintablettene ble funnet på bakken utenfor A's bopel i - - -veien 25. Etter påtalemyndighetens mening hadde A kastet tablettene ut av vinduet da politiet oppsøkte ham om morgenen den 5. april 1978.

Under hovedforhandlingen i Eidsivating lagmannsrett nektet A seg straffskyldig i det forhold som er nevnt i tiltalebeslutningens punkt I og i ett tilfelle av heleri, for øvrig erkjente han seg straffskyldig. Lagretten frifant ham for det ene tilfellet av heleri, for øvrig ble han funnet skyldig i samsvar med tiltalebeslutningen. Eidsivating lagmannsretts dom, avsagt 6. mars 1979, har slik domsslutning:

«Tiltalte A, født xx.xx.1946, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162 annet ledd, jfr. forskrifter om narkotika gitt ved kgl. res. av 6. januar 1965 §1 nr. 1, og forbrytelser mot straffeloven §318 første ledd, jfr. §317 første ledd og §257, jfr. §62, til en straff av fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 166 - ethundreogsekstiseks - dager for utholdt varetektsarrest.

Han frifinnes for det forhold som er nevnt i tiltalebeslutningens post II a.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Domfelte anket til Høyesterett over straffutmålingen. Anken ble forkastet ved Høyesteretts kjennelse 16. mai 1979.

I skriv 3. oktober 1984 begjærte A ved høyesterettsadvokat Eystein Wiggen gjenopptakelse av lagmannsrettens dom av 6. mars 1979. I begjæringen heter det blant annet:

«Domfelte A har henvendt seg til meg med anmodning om min bistand til gjenopptagelse av denne straffesak, idet det foreligger nye bevis. I medhold av straffeprosessloven §414 nr. 2, tillater jeg da på vegne av A å begjære ovennevnte lagmannsrettsdom gjenopptatt idet det foreligger nye bevis som er egnede til å bevirke frifinnelsen av A for det mest alvorlige punkt i den omhandlede sak, nemlig tiltalens post I, overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, oppbevaring av 250 «pakistaner-biter».

De nye bevis som tilbys er vitneforklaring fra vitnet B, jfr. saksdokumentenes nr. 45.

For ordens skyld gjøres det gjeldende at A den hele tid har bedyret sin uskyld, og protestert mot dommen.

Sakens dokumenter vedlegges.»

B har i politiforklaring 16. juli 1984 forklart at han den 5. april 1978 om morgenen hadde til hensikt å oppsøke A på bopel for muligens å få en øl av ham. B var i bakrus. På seg hadde han 250 «pakkbiter» (morfintabletter) som han hadde påtatt seg å oppbevare for sin bror C (død i 1980) mens broren skaffet kjøpere til stoffet i - - -parken. Utenfor A's bopel i - - -veien fikk B se en politibil som kjørte langsomt forbi, og med tanke på de 250 tablettene han hadde på seg, fikk han panikk og klatret over et gjerde ca 7 meter til høyre for døren til A's oppgang. Idet han klatret over gjerdet, kastet han fra seg tablettene, som var pakket i fire-fem poser. På spørsmål om hvorfor han ikke hadde kommet frem med dette tidligere, forklarte B at han hadde vært varetektsfengslet og hadde sonet dommer så å si frem til dags dato. Han mente det ikke var rettferdig at hans kamerat skulle sone en dom for forhold som B selv alene var ansvarlig for.

Eidsivating lagmannsrett avsa 31. januar 1985 slik begrunnet beslutning:

«Begjæring om gjenopptagelse av offentlig straffesak mot A, avgjort ved Eidsivating lagmannsretts dom av 6. mars 1979, jfr. Høyesteretts kjennelse av 16. mai 1979, forkastes.»

Begjæringen ble forkastet i medhold av straffeprosessloven §417 annet ledd.

Saksforholdet for øvrig går frem av lagmannsrettens avgjørelse.

A har påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens lovanvendelse er uriktig, idet lagmannsretten har lagt til grunn for strenge krav for gjenopptakelse.

Videre gjøres det gjeldende at det er en saksbehandlingsfeil at vitnet B ikke er blitt avhørt rettslig ved forundersøkelse for å få avklart hans historie nærmere.

A gjør prinsipalt gjeldende at han overhodet ikke er ansvarlig for de «pakistanerbitene» som ble funnet, idet B har gitt uttrykk for at han kastet samtlige av dem. Dersom lagmannsrettens uttalelse om at A eventuelt bare er ansvarlig for de tablettene som ble funnet på den siden av gjerdet som vender mot hans leilighet, er riktig, så vil dette måtte medføre atskillig straffnedsettelse, idet de bitene som ble funnet på denne siden var få.

I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:

«A's begjæring om gjenopptagelse av straffesak nr. 16/1979 ved Eidsivating lagmannsrett tas til følge.»

I forbindelse med kjæremålet foreligger det et skriv datert 7. mars 1985 fra D med slik ordlyd:

«Retten.

B 11. juli 1949 var hos meg i dag, da ble det pratet om saken som B hadde tilstått fra 5. april 1978, dette ble jo A 29. oktober 1946 uskyldig dømt for.

B var hjemme hos meg ca 6.00 en morgen våren 1978, han var veldig fyllesyk, og lurte på om jeg hadde noe fyll til reparasjon, men det hadde jeg ikke. Deretter viste B meg en stor pakke med narkotika, som han tok opp av lommen. Han sa det var pakkbiter som han senere på dagen skulle levere til sin bror C i byen. Da regnet B å få noen 100 lapper for tjenesten han gjorde for sin bror.

Hvorfor jeg husker dette er at det er første og eneste gang han har hatt med seg slike ting.

På ære og samvittighet.

D, F. 15. mai 55, P.nr. 27388 - - -vn. 29 I Oslo.»

Påtalemyndighetene er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Ved dom av Eidsivating lagmannsrett av 6. mars 1979 er A kjent skyldig i forbrytelse mot straffeloven §162 annet ledd, slik bestemmelsen den gangen lød. Grunnlaget for fellelsen var at domfelte på bopel i - - -veien 25 i Oslo hadde oppbevart et parti narkotisk stoff. Partiet ble ikke funnet i den leiligheten domfelte disponerte, men utenfor huset han bodde i.

Domfelte nektet seg straffskyldig og hevdet at han ikke hadde noe kjennskap til disse «pakistanerbiter». Når han ble kjent skyldig etter tiltalen, må man legge til grunn at årsaken var at en rekke indisier sterkt talte mot ham.

Begjæringen om gjenopptakelse er grunnet på at en person - B - i en politiforklaring som fremkom den 16. juli 1984, har erklært at det var han som den dagen - den 5. juli 1978 - da politiet foretok ransakingen i domfeltes leilighet, hadde kastet fra seg pakkene med narkotika utenfor huset. Det foreligger således en tilståelse fra en annen person. I tilknytning til denne tilståelsen kan det reises en rekke spørsmål som tar sikte på å belyse troverdigheten av den forklaringen vitnet nå er fremkommet med.

Under disse omstendigheter burde begjæringen om gjenopptakelse ikke vært forkastet etter bestemmelsen i straffeprosessloven §417 annet ledd. Vitnet burde vært innkalt til rettslig avhør før lagmannsretten tok stilling til gjenopptakelsesbegjæringen, jfr. §417 tredje ledd.

Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve.

Det føyes til at en person ved navn D, bopel - - -vn. 29, i en erklæring som er datert 7. mars 1985, og som bærer overskriften «Retten», har fremkommet med uttalelser som menes å være en støtte for den forklaring B har gitt.

Kjennelsen er enstemmig. Slutning:

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1985-799 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering